Hans Beukes (midten) fra Namibia var med i etableringen av det norske anti-apartheid-arbeidet i Norge. Foto: Arbeiderbladet/ Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

- Norge? Er det i Elverum?

Over en milliard kroner i norsk bistand er brukt i det afrikanske landet Namibia siden uavhengigheten i 1990. Nå forsvinner de siste restene av statsstøttet norsk bistand til landet. Vi forteller historien om misjon, hvalfangst, solidaritet og bistand.

Av Jan Speed / Namibia Sist oppdatert: 12.02.2016 06.43.19

Det fortelles at en norsk statsminister var på besøk hos namibiske flyktninger og ble spurt om hvor hun kom fra.

–Norge, svarte hun.

Den namibiske kvinnen så undrende på henne.

–Norge? Er det i Elverum?

 

Dette er fortellingen om to land, begge med få innbyggere, og om hvordan deres veier har krysset hverandre. Det er også historien om norsk bistand til et fattig og undertrykt folk, som fikk selvstendighet og tok grep om egen utvikling – og ble et relativt vellykket mellominntektsland.
Her er noen av krysningspunktene vi vil fortelle deg om:

  • Norges første misjonær i Afrika arbeidet i Namibia.
  • Namibias første president var i sin ungdom om bord på norske hvalfangstskuter i havnen Walvis Bay.
  • Et av de første fakkeltogene i Norge hyllet en namibisk student.
  • Småbyen Elverum adopterte Namibia og mobiliserte hele Norge for å støtte namibiske flyktninger i eksil.

Nahas Angula var landets første utdanningsminister og senere statsminister. Han mener at de nordiske landene stilte med hjelp til Namibia på et kritisk tidspunkt.
– Norge hjalp oss i mange år. Vi må ikke gråte over at hjelpen nå er avsluttet. Det er nok andre som trenger det mer enn oss, fastslår han overfor Bistandsaktuelt.
Den tidligere topp-politikeren mener hovedproblemet i dag er at landet, selv om det nå tilhører kategorien mellominntektsland, fortsatt sliter med fattigdom og stor ulikhet i samfunnet.

Misjon og hvalfangst

Barske forhold møter bergenseren Hans Christian Knudsen når han i 1842 ankommer Bethanie-området i det sørlige Namibia som utsending for det tyske Rhenish misjonsselskap. Før det har han seilt langs norskekysten for å samle inn penger og etablere misjonsforeninger. Han kommer til et tynt befolket og karrig land der ulike folkegrupper er i strid med hverandre om beiteområder og jord.
Tyske innvandrere var begynt å etablere seg og fortrenger gradvis de innfødte. Med følelsesladd forkynnelse etablerer Knudsen tre misjonsstasjoner blant nama-folket, og han rekker å døpe 760 afrikanere. Han lager også tegninger fra sine opplevelser, skriver ned namaenes lover og historie, og begynner på en bibeloversettelse. Etter noen år drar han tilbake til Norge for å gifte seg.
Ved returen til Namibia noe senere oppdager han at mange i menigheten har kastet seg ut i krig. De kriger mot nabofolket hereroene. De mange konfliktene og harde forholdene gjør ikke livet lettere for ham og hans depressive kone. Desillusjonert drar paret tilbake til Norge i 1854. Kona Elise blir lagt inn på mentalsykehus, mens Knudsen selv dør noen år senere.
Etter dette er Namibia borte fra den norske bevisstheten i mange tiår, med unntak av i hvalfangstmiljøene i Østfold og Vestfold. De norske hvalfangstskutene som opererer ut fra baser i Sør-Afrika, Walvis Bay og Angola gjør gode fangster, men utrydder samtidig effektivt hvalbestandene i Sør-Atlanteren. Lukten fra hvalfett-smelterne fordervet luften i mange afrikanske kystbyer, kan man lese i historiebøkene.

Studentene våkner

Mot slutten av 1950-tallet er det en gryende bevissthet i Norge om raseskillestyret og undertrykkelsen av den svarte befolkningen i Sør-Afrika og Namibia. Norsk studentunion vil også bidra. De bestemmer seg for å sponse studiene i Norge til en svart student fra det sørlige Afrika.
I juni 1959 setter en ung jusstudent fra Namibia, Hans Beukes, seg på toget fra Cape Town til havnebyen Port Elisabeth. Planen er at han skal mønstre på og jobbe ombord på et norsk frakteskip som skal til Oslo. Der skal han ta fatt på treårige studier finansiert med stipendet fra Norsk Studentunion. Men tre sikkerhetspolitimenn, en med en revolver i hånden, stormer inn i kupeen. De beslaglegger hans nye pass og alle papirene Beukes har med seg. «Oppsettelige» svarte skulle ikke få reise til utlandet.
Med hjelp fra en amerikansk aktivist blir Beukes likevel smuglet ut av Sør-Afrika til nabolandet Botswana – og videre til Norge. På Universitetsplassen i Oslo blir han hilst velkommen av 4000 nordmenn som bærer fakler og roper slagord mot raseskillepolitikken i Namibia og Sør-Afrika.
– Jeg var ikke forberedt på alt oppstyret og oppmerksomheten, forteller Hans Beukes, nå pensjonist.

Politisk kjendis

Den unge nyankomne svarte studenten er allerede en slags politisk kjendis i det han ankommer Norge. Beukes blir intervjuet av alle avisene og NRK, møter statssekretæren i UD, formannen i Nobelkomiteen, LO-sjefen og lederen for Stortingets utenrikskomite. Alle ønsker å vise solidaritet med de undertrykte i raseskillestaten Namibia.
Lederen for apartheid-regimets representasjon i Stockholm skriver hjem til utenriksdepartementet i Pretoria at Hans Beukes bare i løpet av noen dager har «gjort uforholdsmessig stor skade... og har støttet den foreslåtte handelsboikott». Før han begynmer med sine studier på Universitetet i Oslo drar Beukes videre til FN i New York for å fortelle om Sør-Afrika-regimets okkupasjon av hjemlandet.
– Jeg var takknemlig for mottagelsen jeg hadde fått i Norge, men det føltes samtidig ofte ukomfortabelt å være den eneste svarte personen. Folk hadde en tendens til å stirre, sier Beukes.
Han og hans norske kone Edel blir sentrale i etableringen av det norske anti-apartheid-arbeidet i Norge. De samler inn penger for å betale forsvaret av Nelson Mandela og andre frigjøringsledere som er siktet for høyforræderi i Sør-Afrika. De setter i gang boikottaksjoner og informasjonskampanjer. Hjemme i Namibia blir hans far arrestert. I de namibiske eksilmiljøene øker spenningene etter hvert internt mellom ulike grupper i bevegelsen.

Utstøtt da Norge valgte SWAPO

På midten av 1970-tallet er familien Beukes i Zambia, der Hans Beukes' kone Edel jobber for Norad. SWAPOs ledelse lever også eksil i Zambia, på samme måte som en rekke andre opposisjonelle namibiere. Med hjelp fra zambiske sikkerhetsstyrker arresterer frigjøringsbevegelsen flere hundre geriljasoldater og ungdomsledere. Forbrytelsen deres er å være kritiske til lederstilen til SWAPOs leder Sam Nujoma og kretsen rundt ham.
Mange personer «forsvinner» under uklare omstendigheter. Hans Beukes, som har alliert seg med ungdomsbevegelsen, unngår så vidt å bli arrestert, men blir ekskludert fra bevegelsen. Det at han våger å stille spørsmål ved SWAPOs militærstrategi blir betraktet som et svik.
– SWAPO bare sendte sine soldater i døden mot en industrialisert militær overmakt. Det kostet tusener av vanlige folk livet, og bidro til å forlenge okkupasjonen, forklarer han.
Den norske organisasjonen Fellesrådet for det sørlige Afrika, som han har vært med å danne, svartelister ham. Sentrale prester i Den norske kirke vil ikke lenger ha noe med ham å gjøre, forteller han. De hyller istedet den eneveldige Nujoma som den store frigjøringshelten.
– Det at folk i solidaritetsbevegelsen og Den norske kirke behandlet meg som en forræder viste at de hadde moralske ryggrader myke som bananer, sier Beukes. Flere gamle kjente vil ikke lenger snakke med ham.
– Jeg gikk aldri offentlig ut med det jeg visste om det som skjedde innad i frigjøringsbevegelsene. Det ville rasistregimet i Sør-Afrika ha utnyttet. Men jeg ba norske myndigheter om å ta opp overgrepene i SWAPO med ledelsen i bevegelsen, sier Beukes.
Han er sjokkert over at Norge behandlet SWAPO som en regjering i eksil, og mener at dette bidro til å undergrave en framtidig demokratisk utvikling i landet.

I dag er Beukes pensjonist og forfatter, bosatt på Jar utenfor Oslo. Han drar bare på korte besøk til hjemlandet. Hans bok Long Road to Liberation som kom ut i 2014, bidrar med ny informasjon om årene før uavhengighet.

Solidaritet

Elverum var småbyen som på 1980-tallet gjorde Namibias frigjøring til stedets hovedanliggende. Det gamle brune trehuset i Elverum, Namibiahuset, har ikke forandret seg mye siden den gang.
I biblioteket i det gamle huset finnes fortsatt heftene med kornete svart/hvitt-bilder som forteller om apartheidregimet i Sør-Afrikas ulovlige okkupasjon av landet. Plakatene på veggene forteller om nyere utdanningsprosjekter drevet av Namibiaforeningen etter at landet fikk sin uavhengighet i 1990.
– Det startet med Namibia-aksjonen og en eksplosjon av aktiviteter, forteller tidligere leder Dag Hareide.
Konfirmanter i Elverum, ledet av kateket-ekteparet Ellinor og Dag Hareide, setter i gang en aksjon for Namibia i lokalsamfunnet i april 1980. Kirken, ungdomsskolen, lærerhøyskolen, folkehøyskolen, fagforeninger, husmorlag og Rena Kartong slutter seg til. Hoder og hender mobiliseres.
«A Luta Continua!» ropes det i gatene på Elverum – «Kampen fortsetter!», og det blr jobbet. Den første aksjonen fører til at nærmere 50 tonn med klær, kladdebøker, proteinkjeks, sykler og sykehusutstyr blir sendt til SWAPOs flyktningleirer. Namibiaforeningen er i gang.
– Det var en form for total idealisme. Det var humanitær solidaritet, men vi tok politisk standpunkt med de fordelene og ulempene det innebar, sier Hareide.
Samme år kommer SWAPOs leder Sam Nujoma på det første av flere besøk til Elverum, blant annet for å forsikre aktivistene om at varene var kommet fram. 1200 mennesker møter opp i Elverumhallen og synger «We are marching for Namibia!». Nujoma som er litt sur for å ha blitt kjørt langt ute på bygda og inn i skogen, tiner raskt opp i møtet med engasjementet.
Det fortelles at Nujoma, som senere besøker Norge flere ganger, en gang uttrykte begeistring etter et besøk på Hjemmefrontsmuseet i Oslo.
– Her var det masse gode tips å hente for vår frihetskamp, sa han da.
Aksjonsmodellen fra Elverum blir ført videre flere steder i Norge. Mer enn 40 lokale Namibia-aksjoner blir dannet rundt om i landet. Nye lokallag slutter seg til Fellesrådet for det sørlige Afrika. Deler av en tv-innsamling på NRK og én Operasjon Dagsverk-aksjon går til inntekt for de undertrykte i Namibia.

Trykkeriprosjekt

Aksjonistene setter også i gang et trykkeriprosjekt. De kjøper inn utstyr, og namibiere får opplæring i bruken av maskinene. Utstyret havner først i Zambia.
Kaleb Shaakuleni var en av kadrene som fikk opplæring av norske typografer i Zambia. I dag er håret hans bestefargrått.
– På den tiden trykket vi bare materiell for SWAPO, forteller han.
I 1989 blir det klart at uavhengigheten er på vei. Med norsk hjelp blir trykkerimaskinene flyttet til Windhoek.
– Det var rart å komme hjem, møte folk igjen, og samtidig forberede valgkampen. Vi trykket kampanjemateriell for SWAPO, sier Shaakuleni. SWAPO vant med overveldende flertall.
I dag er trykkeriet fortsatt eid av regjeringspartiets investeringsselskap. De har spyttet inn millionbeløp for å modernisere anlegget som ligger i et nytt industriområde nord for hovedstaden.
Men fortsatt brukes en av de gamle Heidelberg-maskinene som Norge kjøpte inn.
– Den brukes nesten hver dag. Og det er fortsatt en fem-seks av de gamle veteranene med i bedriften, sier Namprints administrerende direktør, Alec Douglas Boois.

Norge og Namibia

1842 Den norske misjonæren Hans Christian Knudsen ankommer Namibia
1884 Sør-Vest-Afrika (senere Namibia) blir tildelt Tyskland som koloni av de europeiske stormaktene under Berlin-konferansen. Den svarte befolkningen fordrives fra beiteområder og jordsområder.
1915 Sør-Afrika invaderer den tyske kolonien under Den første verdenskrig.
1948 Raseskillesystemet, apartheid, blir formelt innført i både Sør-Afrika og Namibia.
1958 Frigjøringsbevegelsen South West African Peoples Organization (SWAPO) blir etablert.
1959 Studenten og flyktningen Hans Beukes får heltevelkomst i Oslo.
1963 Solidaritetsorganisasjonen Fellesrådet for det sørlige Afrika etableres.
1966 SWAPO innleder væpnet kamp mot den sørafrikanske okkupasjonen av Namibia. Etablerer leirer og kontorer i Zambia.
1973 Norge begynner å gi humanitær støtte til frigjøringsbevegelsene i det sørlige Afrika.
1975 Angola får selvstendighet. SWAPO etablerer etterhvert baser i landet.
1976 SWAPO-leder Sam Nujoma arresterer hundrevis av medlemmer og geriljasoldater i Zamibia som ikke støtter ham og hans krets.
1980 Namibiaforeningen blir etablert av aktivister på Elverum.
1984 Informasjon begynner å komme ut om SWAPOs interneringsleirer og organisasjonens drap og tortur av namibiske flyktninger i Angola. SWAPO-ledelsen anklager de arresterte for å være sørafrikanske spioner.
1989 November. Første frie valg i Namibia til en grunnlovgivende forsamling. Arbeiderbevegelsens internasjonale støttekomite samler inn 340 000 kroner til SWAPOs valgkamp.
1990 21. mars får Namibia sin uavhengighet.
Norge åpner ambassade i Windhoek. Namibia blir hovedsamarbeidsland for norsk bistand.
1997 Den norske ambassaden stenges. I perioden 1990-97 er 732 millioner kroner i bilateral støtte gitt til Namibia. Namibiaforeningens prosjekter – med støtte fra Norad – fortsetter. Det samme gjør det bilaterale samarbeidet om fiskeriforvaltning.
2014 Det statlige investeringsfondet Norfund gir 64,3 millioner kroner i lån til mikrofinansinstitusjonen Trustco i Namibia.
2015 Norad-støtten til Namibiaforeningens prosjekter i Namibia avvikles.

Vi må ikke gråte over at Norge ikke lenger gir oss bistand.

Nahas Angula, tidligere namibisk statsminister
Kaleb Shaakuleni og Efraim Shiliongo fikk opplæring av norske grafikere. Trykkpressen som ble kjøpt inn av Namibiaforeningen ble først brukt i Zambia. Den ble flyttet til Namibia i 1990 og ble brukt til å trykke valgmateriale for SWAPO. Den brukes fortsatt av Namprint.

Vi ble degradert fra å være en solidaritets­bevegelse til å bli en bistandsorganisasjon.

Vidar Østlie – daglig leder Namibiaforeningen
Vidar Østlie utenfor Namibiahuset i Elverum.
Veikryss i den namibiske gruvebyen Tsumeb.
Copyright © Norad, tlf. 22242040 Copyright © Norad, tlf. 22242040
Norge bisto Namibias etablering av et fiskerioppsyn. Foto: Tone Slenes / Norad Foto: Tone Slenes
Lærer Festus Soroab sier han er glad for det Namibiaforeningen har betydd for hans liv. Foto: Jan Speed

Skolefrøet sådd på Lillehammer

Et tekstilprosjekt blir også drevet fram med norsk støtte i årene før uavhengigheten. På Elverum blir prefabrikerte hus produsert og sendt til flyktningleirene, lokale kvinner syr skoleuniformer og arbeidsløs ungdom produserer ulike varer som blir sendt sørover.
Også innen utdanning spiller Norge en viktig rolle som samarbeidspartner.
– Frøet som ble til skolereformen i et fritt Namibia ble plantet på Lillehammer i 1983, forteller SWAPOs utdanningsansvarlig i eksil og senere minister, Nahas Angula.
Etter ønske fra SWAPO blir Namibiaforeningen drivkraften bak byggingen av en videregående skole for namibiske flykninger ved Loudima i Republikken Kongo, finansiert av Utenriksdepartementet. Et stort planleggingsmøte blir holdt i Lillehammer.
Etableringen av skolen er ikke problemfri. Dyre konsulenter, pengeproblemer og utro tjenere ødelegger for framdriften i prosjektet. Men skolen åpner i desember 1986, og blir stor og viktig for Namibia. Den har både namibiske, norske og lærere fra andre land. Her blir pensum for et framtidig fritt skolesystem utviklet. Når friheten kommer, blir skolen avviklet og elevene flytter tilbake til hjemlandet.
– Da vi vendte hjem fra eksil, brukte vi ideene fra Loudima til å endre skolesystemet. Men en ting er å drive én skole etter nye prinsipper, noe helt annet er det å gjøre det i 1000 skoler over et stort land, sier Angula.
Skolekomplekset i Kongo blir senere treningsbase for en av de væpnede gruppene i Kongos borgerkrig. Det blir totalt ødelagt på midten av 1990-tallet.

Naivitet

I Namibiaforeningens egen fortelling om seg selv, innrømmer de en viss naivitet i forhold til frigjøringsbevegelsen de hadde med å gjøre.
«Namibiaforeningens medlemmer fikk ikke se apatien (i flyktningleirene, red.anm.), hjemlengselen, maktmisbruket og udugeligheten.... Flyktningsamfunnet var merket av for mye hjelp og feil hjelp», skriver forfatterne. SWAPO likte det ikke da Namibiaforeningen foreslo bedre samordning av innsatsen fra ulike organisasjoner og land. De mislikte også sterkt at foreningen samarbeidet med en flyktning som var utestengt fra bevegelsen.
– Jeg ble skjelt ut av Nujoma fordi vi tok imot vedkommende, og nektet å bryte med ham, sier Hareide, som flere ganger har møtt presidenten.
– Nujoma var autoritær, men bestefar-autoritær. Mye kunne skje uten at han blandet seg inn. Han hadde vennlige sider. Jeg følte at vi kunne snakke fritt med han. Det var riktig å støtte SWAPO. Vår gjensidige avhengighet gjorde at vi kunne være ærlige i diskusjonene med dem uten at det truet samarbeidet, sier Hareide.
Hareide hadde allerede sluttet med Namibia-arbeidet og dratt til Etiopia da foreningen i 1985 ble klar over anklager om fengsling og tortur av namibiere i SWAPO-leirene i Angola.
I ettertid innrømmer foreningens tidligere daglige leder at de var «noe naive i forholdet til frigjøringsbevegelsen». I sin egen historiebok skriver de: «...at SWAPO torturerte og holdt folk fengslet under umenneskelige forhold, er hevet over tvil.»
Til tross for brudd på menneskerettigheter og manglende åpenhet innad i bevegelsen bygger Utenriksdepartementet på 1980-tallet opp et godt forhold til SWAPO i eksil og til Det namibiske kirkerådet (CCN) inne i landet. De er på denne tiden viktige partnere i Norges politikk mot det sørafrikanske raseskillestyret.
Mye penger blir bevilget til namibiske flyktninger i eksil. Men det er først i 1987 at SWAPO-kravet om en mer omfattende norsk boikott av okkupasjonsmakten Sør-Afrika blir tatt til følge av Stortinget. Det vedtas en handelsboikott, men den er på ingen måte vanntett. Fortsatt er det mulig for norske skipsredere å tjene gode penger transport av olje til den udemokratiske krigsmakten og raseskillestaten Sør-Afrika.

Fra solidaritet til bistand

Etter at Namibia får sin uavhengighet i mars 1990 øker distansen mellom grasrotaktivistene i Elverum og SWAPO-eliten som nå flytter inn i regjeringskontorene.
– Det er blitt sagt, litt spøkefullt, at vi i 1990 ble degradert fra solidaritetsbevegelse til å bli en bistandsorganisasjon, sier nåværende daglig leder i Namibiaforeningen, Vidar Wie Østlie.
I årene etter uavhengigheten fortsetter foreningen med bistand innen utdanning. I begynnelsen bidrar norsk bistand til utvikling av nye læreplaner. Etter hvert satser foreningen på utdanning til marginalisert grupper.

Mobile skoleenheter blir etablert for å undervise de nomadiske himbaene i nordvest. Foreningen satser på å bedre utdanningen til san-språk-talende lærere og skoler i san-landsbyer øst i landet. De fronter entreprenørskap og bidrar til å etablere kulturspesifikke tradisjonsfag i skolen.
Namibiaforeningen blir i flere år en viktig støttespiller for å sikre mormålsundervisning for san-barn. 

Bistandsløftet

Namibias uavhengighet i 1990 fører også til en dramatisk økning i norsk statlig støtte til det nye landet. Stortinget vedtar samtidig at Namibia skal være et norsk hovedsamarbeidsland. Dette var en betegnelse på land der Norge hadde et særlig omfattende bistandssamarbeid.
Norge er raskt ute med fiskeribistand. Allerede før landets formelle selvstendighet var forskningsskipet «Dr Fridtjof Nansen» på tokt i namibisk farvann. Landets fiskebestand hadde i flere tiår vært plyndret av sørafrikanske, sovjetiske og portugisiske fiskere.
Med hjelp fra den norske kystvakten bygger Namibia opp et fiskerioppsyn for å ta vare på fiskebestanden i landets territorialfarvann. Mer enn 200 namibiere får opplæring takket være norsk bistand innen ulike deler av fiskerisektoren. Dette gir resultater. I løpet av ti år er bestanden igjen på fote, og fiskeriene blir et viktig bidrag til landets økonomiske utvikling.
Norske oljeselskaper er blant de første til å få lisenser for leteboring etter drivverdige olje eller gassfunn utenfor kysten av Namibia, men uten at det blir gjort noen drivverdige funn. Samtidig bidrar Norge med råd om lovgivning innen sektoren.
Energisektoren er et annet område der Norge kaster seg inn, men ikke uten kontroverser og negativ medieomtale. Konsulentselskapet Norconsult blir anklaget for å støtte opp om myndighetenes planer om å bygge en kraftstasjon på Epupa-fallene i Kunene-elva helt nord i landet. Planene blir til slutt skrinlagt etter mye internasjonal kritikk av at det ville ramme himba-folket i området.
Norad blir også hovedsponsor av en ny tankesmie, Namibian Economic Policy Research Unit (NEPRU). Hensikten var å gi politiske og økonomiske råd til den nye regjeringen. Bidraget er av begrenset økonomisk omfang, men viktig for institusjonen.
– Denne bistanden var basert på tillit uten detaljstyring. Det skilte Norad fra andre givere, sier tysk-namibiske Henning Melber som overtok som NEPRU-direktør i 1992.
Norad-støtten fortsetter selv som NEPRU etter hvert blir mer kritisk til regjeringen og manglende samfunnsendringer i landet.
– Norge mente det var viktig at regjeringen fikk kritiske råd, forteller Melber, som hadde vært medlem av SWAPO siden 1974.
Tankesmiens kritiske analyser fører imidlertid til problemer.
– Da jeg begynte å skrive kritiske artikler kom partikameratene til meg og sa: «du er en forræder.» De skapte en frykt for å delta i offentlig debatt, sier Melber som etter hvert flyttet til Sverige, men bidrar stadig til den politiske debatten i hjemlandet Namibia.

Kortvarig ambassade

Mot slutten av 1990-årene vedtar Norge å avvikle Namibias status som hovedsamarbeidsland. Det skjer etter at Namibia har vært igjennom en periode med positiv økonomisk utvikling. Utviklingslandet går fra å være et minst utviklet land til å bli et mellominntektsland i internasjonale rangeringer.
I 1997 stenger Norge ambassaden i landet, etter sju år. I utgangspunktet er det bestemt at ambassaden i Windhoek skulle være kortvarig, men samtidig har bistand vært ambassadens hovedaktivitet. Og nå skal den statlige bistanden trappes ned. Offisielt reduserer Norge støtten fordi de mener at som mellominntektsland bør landet kunne klare seg uten betydelig norsk hjelp.
– For en gangs skyld holdt man seg til planen. Ildsjelene i Norge som brant for Namibia ble borte. Og normaliseringen i Sør-Afrika gjorde Namibia politisk uinteressant, sier en UD-ansatt.
Tidligere ambassadør Per Ø. Grimstad, som da var ambassadør i Sør-Afrika, overtar i desember 1997 ansvaret for Namibia.
– Det lå lite politikk i avgjørelsen. UD måtte tenke mer regionalt og sammenslåing av kontorer. Jeg hadde et godt forhold til president Sam Nujoma. Han likte å snakke om Norge og om Elverum. Han hadde vokst opp med en norsk hvalfanger, og visste mer om Norge og 2. verdenskrig enn jeg gjorde, sier Grimstad.

De siste mottakerne

Læreren og barna i san-landsbyen like ved grensen til Botswana skriver tall i sanden, når Bistandsaktuelt besøker dem i januar 2016. De er noen av de siste til å nyte godt av norsk bistand til Namibia. For Namibiaforeningens støtte til arbeidet i seks landsbyskoler blant san-folket er nå over. Årsaken er at den norske regjeringen ønsker å redusere antall bistandsland.
Lærer Festus Soroab sier han er glad for det Namibiaforeningen har betydd for hans liv. I likhet med flere andre begynte han som landsbylærer for barn i første til tredje klasse. I starten hadde han og de andre lærerne ikke andre formelle kvalifikasjoner enn 8 eller 10 års skolegang, samt at de behersket sitt eget morsmål, san-språket ju/'hoansi.
Med norsk støtte fikk han både veiledning, ulike kurs og til slutt støtte til å studere på lærerhøgskolen i hovedstaden Windhoek, forteller han. Som eneste fullt ut kvalifiserte lærer vendte han tilbake til en skole i bushen.
I dag bor han sammen med sin kone og en ett-åring, som en tradisjonell san, i et lite telt og en hytte. Skolen er et norsk-innkjøpt telt.
– Jeg vil at også disse barna skal få en kvalitetsutdanning. De skal løftes opp. Jeg elsker å bo og arbeide med mitt folk. Foreldrene er nå de som presser på for at ungene skal få lære, sier Festus Soroab.
Denne skolen med 37 elever er ny. De har ennå ikke fått skolemateriell. Derfor øver de seg på å skrive tall i den løse sanden. Han forteller at det er tørke i området og lite mat i landsbyen. Etter skoletid drar læreren til konas landsby for å slakte en geit. Samtidig henter han mais som myndighetene har liggende på et lager 20 kilometer unna.

Usikker framtid

I 2016 er det fortsatt uklart om gapet Namibiaforeningen etterlater i flere lokalsamfunn vil bli fylt. Bruce Parcher som har koordinert san-prosjektet fra landsbyen Tsumkwe de siste seks årene er likevel optimistisk.
– Jeg tror vi startet noe som ikke kan bli knust. Vi har hjulpet san-samfunnet til å forstå at de kan kreve sine rettigheter innen utdanning. Forholdene må bare bli bedre, sier Parcher.
Fortsatt er det slik at nesten ingen san-barn klarer seg gjennom videregående og knapt noen tar avsluttende eksamen.
– Vi må hjelpe dem å fullføre. Selv om et san-barn klarer seg på skolen, må de også ha fått med seg tradisjonelle ferdigheter som hvordan du jakter, eller hvilke bær som kan spises. For det er akkurat denne kunnskapen som definerer hvem de er, sier Parcher, som nå håper å videreføre arbeidet gjennom en annen organisasjon.
Utdanningsdepartementets sjef for planlegging i regionen, Veziruapi Tjombonde, mener derimot at Norge har latt landsbyskolene i stikken.
– Vi har planer for å føre arbeidet videre, men dette området er enormt, og vårt dilemma er manglende budsjetter, sier hun.

Vennskap og utveksling

I gruvebyen Tsumeb, langt nord i landet finnes det en vei med navnet «Elverum». En av bygningene på gamlehjemmet i Tsumeb heter også «Elverum House». De to byene er vennskapsbyer.
Friluftsmuseet i byen er bygget etter modell fra Glåmdalsmuseet. Besøkende, noe det ikke er mange av, kan vandre gjennom husklynger bygget etter tradisjonell stil av de ulike folkegruppene i landet.
– Jeg kan ikke slutte å fortelle hvor mye bra Norge har gjort i vennskapets navn for Namibia, sier meme Susan Nghidinua, den nå 79-årige kvinnen som var drivkraften på namibisk side for samarbeidet Elverum-Tsumeb.
På 1980-tallet, før frigjøringen, besøker hun Elverum sammen med SWAPO-presidenten. Når hun senere vender hjem fra eksil, blir hun valgt til gruvebyens første svarte borgermester. Og den første kvinnelige.
– Presidenten gav meg instruks om å etablere et vennskapssamarbeid. Han sa at Elverum og Tsumeb er ganske like i størrelse. De har et vann og fjell, det har også Tsumeb. Jeg dro til Elverum igjen, og knyttet kontakter, og lærte til og med å lage geitost, forteller «meme Susan».

Utdanningsinstitusjoner i Norge og Namibia får også etter hvert et omfattende samarbeid med utveksling og feltarbeid.
– Et område der vi kan vise til massive resultater er i samarbeidet med norske høgskoler. Mer enn 1000 norske studenter har hatt tre-måneders studieopphold i Namibia gjennom årene, foreller Vidar Østlie.
Flere norske studenter har bodd hjemme hos den tidligere borgermesteren, forteller meme Susan.

– Jeg betrakter meg som deres andre mor.

Avvikling

Over en milliard kroner i norsk bistand har gått til Namibia siden uavhengighet i 1990. I fjor var den årlige bevilgningen på beskjedne 3,7 millioner kroner. Namibia er et av landene Solberg-regjeringen nå har valgt bort i et forsøk på å redusere antall bistandsland.
Arbeidet til Namibiaforeningen, som bidro til å sette landet i det sørvestlige Afrika på solidaritetskartet, er i ferd med å bli avviklet.
– Det er litt vemodig å måtte fase ut en del ting, sier daglig leder i Namibiaforeningen, Vidar Østlie.
På Elverum er det fortsatt mange som har et hjerte for Namibia, mener han.
– Det brennende engasjementet er borte, fordi den groveste uretten forsvant med avskaffelsen av apartheid. Men vi ser fortsatt behov i Namibia, et av verdens mest skjevfordelte land, sier Østlie.

Biff import

Bortsett fra litt samarbeid innen reiseliv, og lån til mikrofinanssektoren via det statlige investeringsfondet Norfund, er det nå biffen som forener Norge og Namibia. Et av Norturas datterselskaper importerer namibiske biffer og fileter. Siden 2009 har den norske kjøttgiganten importert tollfrie kvoter med kjøtt fra Namibia. I fjor importerte de totalt 1153 tonn fra Namibia.
– Det var en bevisst strategi fra Nortura å løfte prisene vi betalte til namibiske produsenter, slik at de sitter igjen med mer penger. Det ble en økning over 100 prosent. Importen er således blitt en suksesshistorie for begge parter, sier Raymond Will Wold-Schätzer ansvarlig i Nortura for import fra landene i det sørlige Afrika.

Historiens slutt?

Men historien om samarbeidet mellom to små land slutter ikke her, selv om Namibia nå mer eller mindre klarer seg selv – og den norske statlige støtten opphører. Vennskapssamarbeidet mellom lokalsamfunn i de to landene vil fortsette.

Bilder fra Elverum vil fortsatt henge på barnehage- og skolevegger i Tsumeb. I Hedmark vil elever fortsatt henge opp bilder av Namibia og deres klassevenner der. Over hele landet vil velsmakende namibisk biff fortsatt kunne kjøpes i ulike supermarkeder
– Og norske praksisstudenter vil fortsatt bli ønsket velkommen i Namibia, forsikrer meme Susan.


Kilder: Trond Andersen og Steinar Sætervadet: Fra Dugnad til Bistand,

Hans Beukes: Long Road to Liberation,

Economist Intelligence Unit,

Africa Confidential, Henning Melber (Ed.)Transitions in Namibia

Diverse materiale fra Norad og Namibiaforeningen.

Publisert: 12.02.2016 06.43.19 Sist oppdatert: 12.02.2016 06.43.19