Afrika, mor, barn, nyf¯dt, baby, sykehus, Malawi, Africa, newborn, mother, hospital
Om man føder eller blir født på et sykehus i Malawi, er sjansen heller liten for at det finnes teknologiske hjelpemidler. Foto: Bjørn Owe Holmberg/ NTB Scanpix

Slik er det helseteknologiske gapet

Mens Norge har 130 MR-maskiner, har Zambia og Malawi én hver. Millioner av mennesker deler på noen få livreddende maskiner, samtidig som vi nordmenn kan ta oss råd til å bruke den samme teknologien på bikkja.

Av Per-Ivar Nikolaisen Sist oppdatert: 12.02.2016 06.47.10

«Det er som å reise i tid,» mener den kjente kirurgen Erik Fosse om forskjellen mellom rike og fattige lands sykehus. På Intervensjonssenteret på Rikshospitalet i Oslo behandler han pasienter i operasjonsstuer som har utstyr til over en milliard kroner. Senteret er en forsknings- og utviklingsavdeling for høyteknologiske undersøkelser og operasjoner.

– Vi er veldig teknologiavhengige her i Norge. Vi kan stille eksakte diagnoser og operere folk som er svært syke, sier Fosse.

Han har lang erfaring som kirurg både i Norge og i konfliktene i Afghanistan, på Balkan og i Gaza – naturlig nok under helt andre forhold enn på Rikshospitalet.

Mangler det meste

Lite er så urettferdig her i verden som tilgangen på teknologi til å diagnostisere og behandle sykdom og skader. Noen medisinske tilstander kan være forholdsvis lette å diagnostisere og behandle her i Norge. I et fattig land kan den samme sykdommen eller skaden bety den sikre død for pasienten.

Verdens helseorganisasjon (WHO) har kartlagt avansert diagnose- og behandlingsutstyr i ulike land. De har sett på utbredelsen av de mest kostbare teknologiske innretningene – utstyr til blant annet CT, MR, mammografi og strålebehandling.

– Vi fikk noen oppsiktsvekkende resultater. 31 land hadde for eksempel ikke utstyr til strålebehandling av kreft, sier seniorrådgiver Adriana Velazquez i avdelingen for medisinsk utstyr i WHO.

Norges fem millioner innbyggere deler på rundt 150 CT-skannere og 130 MR-maskiner, mens Zambias 14,5 millioner innbyggere deler på 2 CT-skannere og 1 MR-maskin. Det framgår av tall fra henholdsvis Statens strålevern og WHO. Slikt utstyr brukes gjerne til å oppdage svulster, indre blødninger, blodpropper, alvorlige betennelsessykdommer, leddbåndsskader og mye annet. I Norge er det også slikt utstyr hos de større dyreklinikkene.

Diagnosene for sent

De siste årene har typiske “vestlige” sykdommer vært på fremmarsj i fattige land, ifølge WHO. Men helsevesenet mangler utstyr og mannskaper til å håndtere de «nye» farene.

– Kreft og hjertelidelser blir ikke diagnostisert i tide. Når folk kommer til sykehus, er de ofte inne i siste fase av sykdommen, sier seniorrådgiver Adriana Velazquez i WHO.

Fortsatt er det slik at fattigfolk dør av kolera, aids og malaria, men endringer i matvaner og genetikk gjør at de ikke-smittbare livsstilsykdommene øker.

I noen tilfeller har sykehusene moderne utstyr, men det kan likevel bli stående ubrukt fordi det ikke finnes spesialister til å drifte teknologien.

– Det hjelper ikke å ha en veldig god strålebehandlingsmaskin, dersom eksperten ikke er der, sier Adriana Velazquez.

Mer primitivt

I situasjoner hvor det medisinske utstyret mangler eller ikke virker må legene stole mer på den kliniske diagnostikken. Det blir også mer
krevende å overvåke pasienten. Elektronikken har automatisert måling av for eksempel puls og blodtrykk. I en situasjon med mange skadde kan dette være avgjørende, ifølge lege Erik Fosse ved Rikshospitalet.

Fosse advarer imidlertid mot å tro at rask innføring av teknologi alene er nok.

– Det er mange eksempler på at utenlandske givere gir avanserte maskiner til områder som mangler den nødvendige infrastrukturen. Det er ikke bare å kjøpe dyrt utstyr fra Tyskland og kjøre ned til Midtøsten eller Afrika og tro at det skal løse seg. Dette er dårlig bistand, mener Fosse.

Han påpeker at jevn og god strømforsyning er en nødvendighet i et moderne sykehus. Selv kom han nylig hjem fra Gaza. Befolkningen der har tradisjonelt vært vant til gode sykehus. Den langvarige konflikten og den vedvarende blokaden bidrar til å gjøre strømnettet ustabilt, med stadige brudd.

Dyre i drift

Erik Fosse har sett mange sykehus i kriserammede områder der avanserte maskiner står ubrukt, hvor det mangler deler og alt til slutt blir utdatert. Ifølge anslag fra Verdensbanken står 40 til 70 prosent av helseteknologien i utviklingsland ubrukt.

Fosse viser til hvordan utstyret på intervensjonssenteret på Rikshospitalet er spekket av datateknologi som raskt blir gammelt hvis det ikke oppdateres. Maskinene krever jevnlig service fra leverandørene.

– For et sykehus er gode serviceavtaler og garantier for driftssikkerhet nesten viktigere enn utstyret i seg selv, sier Fosse.

– Men når 31 land ikke har strålebehandlingsutstyr mot kreft, skal vi bare akseptere at folk dør der, fordi det er så mye annet å dø av?

– Selvfølgelig skal vi ikke akseptere det. Det er helt uakseptabelt at det er så store forskjeller. Dette krever en samfunnsmessig tilnærming, sier Fosse.

Blir billigere

Seniorrådgiver Josée Hansen i «Department of Essential Medicines and Health Products» i WHO påpeker at landene selv må få prioritere hva de vil bruke penger på, men tror myndighetene kanskje overser den store fremveksten av de ikke-smittsomme sykdommene.

– Det er jo ikke penger til alt, så det er alltid nødvendig å prioritere. Den gode nyheten er at industrien nå forsøker å gjøre det billigere og lettere å bruke medisinsk utstyr. Ultralydmaskiner var tidligere store og dyre, nå er de på størrelse med en smarttelefon og så enkle å bruke at også andre enn ekspertene kan drifte dem, sier seniorrådgiver Adriana Velazquez.

Andre eksempler på teknologi som tidligere var sjelden å se i de fattigste landene, er EKG og pulsoksimetere. Nå kan slike målinger bli gjort ved hjelp av enkelt utstyr og en smarttelefon.

– Mange av nyvinningene innenfor medisinsk utstyr er app-baserte. Diagnoser kan nå bli gjort på lang avstand. Det gjør en stor forskjell både i industriland og fattige land, sier seniorrådgiver Josée Hansen.

– Men hvorfor investeres det i avansert utstyr dersom det mangler infrastruktur eller personell til å drifte det, og at det blir stående urørt?

– Personen som velger utstyret må være faglig kompetent og i stand til å vurdere de tekniske innretningene opp mot hverandre, sier seniorrådgiver Velazquez.

Utstyret må for eksempel kunne gå på batteridrift i områder med varierende strømtilgang. WHO jobber også for at utstyret skal tåle ulike klimatiske forhold, som høy luftfuktighet og høye temperaturer.

Krever samfunnsendringer

Lege Erik Fosse mener det er vel så viktig å stoppe korrupsjon, motarbeide det han kaller «utbytting fra rike land» og gjøre noe med det økonomiske systemet. På den måten kan man på sikt få til et bedre og mer moderne helsevesen.

– Landene må få bistand til å utvikle seg på egne premisser. Donasjoner av avanserte maskiner kommer ikke til å gå bra. Det blir det bare nye skandaler av, tror Fosse.

Han viser til utviklingen i et land som Albania.

– Da jeg var der under Kosovo-krigen i 1999, var økonomien skakkjørt og det var én eneste CT-skanner i hele landet. I dag er Albania i en helt annen situasjon, med en solid økonomi og gode samfunnsstrukturer. Og situasjonen i helsevesenet er derfor også bedre.

Fosse viser til at spredningen av smarttelefoner og tilgangen til internett har gitt både helsepersonell og pasienter i utviklingsland ny kunnskap. De ser hvordan det er i andre land, og de vil stille høyere krav til eget helsevesenet.

– Jeg tror dette kan bli en drivkraft for utvikling. Man ser at man må gjøre ting med samfunnet og økonomistyringen for å komme dit, sier Fosse.

Produsere selv

Seniorrådgiver Haitham el-Noush i Norad mener det helseteknologiske gapet blant annet skyldes økonomiske faktorer.

– Ingen vil produsere noe for et marked som ikke er lønnsomt, sier el-Noush som jobber med å fremme innovasjon i helsebistanden.

Norad har som mål å fremme helseteknologi som faktisk fungerer i ressursfattige områder, og som møter et konkret behov. Et eksempel på dette er en pustemaskin (CPAP ) for barn som blir født for tidlig. En slik maskin koster gjerne 100 000 kroner i et høykostland som Norge. En annen variant – til under 7000 kroner – er strippet for ekstrafunksjoner og utviklet på billigst mulig måte. Den gjør imidlertid det aller viktigste, hjelper nyfødte barn med å puste, slik at de overlever og ikke får hjerneskader.

– Den er laget av studenter basert på gammelt utstyr som ikke lenger er i bruk, sier el-Noush.

Når bedrifter i lavinntektsland begynner å utvikle og produsere medisiner og teknologi tilpasset de lokale forholdene, kan det oppstå patentstridigheter med storselskapene. El-Noush mener de internasjonale bistandsorganisasjonene i slike situasjoner kan spille en rolle som mekler og støttespiller.

De kan støtte de lokale aktørenes arbeid med å inngå avtaler med de multinasjonale selskapene slik at de lokale selskapene får beholde rettighetene. På denne måten blir det overkommelig å produsere slikt utstyr i de fattigere landene, mener El-noush. De store selskapene kan for eksempel bidra til utvikling, testing og markedsføring, mot en avtale om å få en andel av profitten senere.

Produsere eller importere?

WHO påpeker at en rekke forutsetninger må være på plass for at fattige land skal kunne produsere avansert helseteknologi.

Seniorrådgiver Josée Hansen påpeker at de største produsentene av helseteknologi i dag befinner seg i noen få, rike land – USA, Tyskland, Japan og til dels Sør-Korea. 20 selskaper dominerer rundt 80 prosent av markedet. De andre landene er i hovedsak importører. Utviklingslandene kan heller konsentrere seg om å velge det riktige utstyret i stedet for å produsere det selv, ifølge rådgiverne i WHO.

– Det vil kreve enormt mye å starte produksjon av MR- og CT-maskiner under slike forhold. Det er bedre å kontrollere importen og trene opp personell, mener Hansen.

Hansen peker på at oppmerksomheten rundt teknologisk utstyr har latt vente på seg, sammenlignet med den store fremgangen i tilgangen på medisiner og vaksiner.

– Medisinsk utstyr er virkelig viktig. Mer penger gir mer tilgang. Folk i fattige land fortjener de samme mulighetene til å oppdage og behandle alvorlige sykdommer som folk i rike land.

Spørsmålet er om fattige land skal ta seg råd til å diagnostisere og behandle «kostbare» sykdommer som kreft og hjertelidelser.

– Dersom tusener av mennesker dør av lidelser som er billige å behandle, bør man da bruke enorme summer på høyteknologisk utstyr for å behandle de få?

– Dette er en diskusjon i alle land. Det finnes nå medisin som kan behandle Hepatitt C, men den koster 100 000 dollar per behandling. Selv helsemyndigheten i USA begynner å skjelve. Med tanke på antall smittede blir det et hinsides beløp, påpeker seniorrådgiver Haitham el-Noush i Norad. 

Norge har 130 MR-maskiner, Malawi har én.

Folketallet i Malawi er tre ganger større enn Norges.

«Det er som en reise i tid.»

Erik Fosse, kirurg med utallige reiser mellom sykehus i rike og fattige land.
...Men om man føder eller blir født på et sykehus i Europa, finnes det meste av teknologisk utstyr. Foto: Martin Schutt

Så mange maskiner har landene

Land

MR-maskiner

CT-skannere

Stråle-
behandling kreft

Inn-
byggere (mill.) 

Afghanistan

3 6 0 32

Malawi 

1 5 0 16

Mali

0 3 1 15

Tanzania

7 11 2 51

Uganda

3 17 4 38

Zambia

1 3 3 14

Danmark

77 134 54 5,6
Norge* 130 150 - 5,2

 

Kilde: WHO. Norge* er ikke nevnt i WHO-rapporten fra 2014, men ifølge tall fra Statens strålevern finnes det rundt 130 MR-maskiner og 150 CT-skannere.

 

Visjon 2030-initiativet

Visjon 2030-initiativet ble initiert av Kunnskapsdepartementet, Helse- og Omsorgs­departementet og Utenriksdepartementet høsten 2014, som en nasjonal idédugnad for å få frem innovative norske løsninger som kan bidra til oppnåelse av de nye bærekraftsmålene innen utdanning og helse. Finanseringsmekanismen gir norske innovatører mulighet til å søke på midler til prosjekter som de mener kan bidra til fattigdomsreduksjon.

Les mer: tinyurl.com/zksoro8

«Vi fikk noen oppsiktsvekkende resultater. 31 land hadde for eksempel ikke utstyr til strålebehandling av kreft.»

Adriana Velazquez, seniorrådgiver i avdelingen for medisinsk utstyr i WHO
Copyright © fotograf  Helse, Sykehus, Menneske, Barn, Aktivitet, Helsearbeid
Slik er virkeligheten på et distriktssykehus i Malawi. Å ha nok smertestillende, infusjonsvæske, bandasjer og engangshansker er hverdagens utfordringer. MR-maskiner og CT-skannere finnes ikke. Foto: Ken Opprann Foto: Ken Opprann - tlf. 90746150

«Siden 2007 har Oslo dyresykehus kunnet tilby CT-undersøkelser. Vi har omfattende erfaring med dette, noe som gir god pasientsikkerhet og utmerket kvalitet...»

Fra nettsiden, Evidensia Oslo dyresykehus
© Corbis.  All Rights Reserved.  Rhone Poulenc Center of Testing on Animals, medicine, CAT scanner, dog, laboratory animal, natural science, animal experiment, France, medical imaging machine, medical equipment, canine, mammal, animals, science, experimenting, research, Western Europe, Europe, indoors, nobody
...og slik er virkeligheten i den rike, vestlige verden. I flere land finnes det nå MR-maskiner og CT-skannere for kjæledyrene våre. Foto: Yves Forestier
Publisert: 10.02.2016 14.56.51 Sist oppdatert: 12.02.2016 06.47.10