Ulike former for kontantoverføringer er blitt prøvd ut i en rekke land. Foto: NTB scanpix

Civita vil ha kontantstøtte som del av globalt initiativ mot ekstrem fattigdom

Skal Norge bidra effektivt til avskaffelse av ekstrem fattigdom, kreves det en omstilling av utviklingspolitikken. Norge bør ta en internasjonal lederrolle for å fremme bruk av kontantstøtte, mener tenketanken Civita.

Av Jan Speed Sist oppdatert: 13.07.2017 13:32:46

– Uansett hvem som vinner valget, bør den nye norske regjeringen ta initiativ til en internasjonal storsatsning på kontantoverføringer for å redusere ekstrem fattigdom, sier seniorrådgiver Øyvind Eggen i tankesmien Civita til Bistandsaktuelt

Avskaffelse av ekstrem fattigdom er innen rekkevidde, men det er lite sannsynlig at det vil skje innen 2030, skriver Civita-forskerne Øyvind Eggen og Nikolai Hegertun i den ferske rapporten Veien ut av fattigdom. De understreker at kampen mot fattigdom vil kreve større og mer aktive grep – både i form av økonomiske investeringer og politisk innsats.

Store framskritt er allerede gjort for å redusere fattigdommen i verden. Den ekstreme fattigdommen vil i framtiden være konsentrert i Afrika sør for Sahara, viser tall fra Verdensbanken.

 

Det enkle er best

Civita-forskerne mener at norsk utviklingspolitikk, selv med et uttalt hovedmål om å bekjempe fattigdom, i liten grad er innrettet for å nå målet om å redusere andelen ekstremt fattige i verden.

Store og avanserte bistandsprogrammer er utviklet for å ta opp kampen mot fattigdom. Men "det enkleste bistanden er kanskje det beste", mener forfatterne: Å gi fattige penger rett i hånda.

«Det gir selvsagt en helt umiddelbar økning i kjøpekraft. I tillegg viser det seg at når de fattige får litt ekstra inntekt, bruker de ofte ressursene til å gjøre det som giverne mener er lurt, og som bistandsorganisasjoner ellers bruker enorme ressurser til å «oppdra» folk til å gjøre», heter det i rapporten.

«Norge kan ta en lederrolle gjennom et internasjonalt initiativ for å samle erfaringer, teste strategier og intervensjoner, mobilisere ressurser, promotere, delfinansiere og bidra til implementering av kontantstøtteordninger i ulike land og kontekster.» 

Norsk helsesuksess inspirerer

– Et norsk initiativ vil kunne basere seg på suksessen Norge har hatt innen helse. Norge har bidratt til etablering av nye globale ordninger som har løftet helsebistanden opp på et nytt nivå. Vi mener det samme kan skje med kontantstøtten. Det er en form for bistand som er klar for å oppskalere, sier Eggen til Bistandsaktuelt.

Han mener Norge både vil kunne samle kunnskap og bidra til etablering av nye finansieringsordninger. Det vil samtidig kreve stor norsk diplomatisk innsats for å få dette til.

– Langsiktig finansiering vil være avgjørende for å sette i gang noe slikt, sier Eggen.

 

Klarere prioritering

Forfatterne av rapporten mener norsk utviklingspolitikk har behov for en realitetssjekk.

– «Fattigdomsbekjempelse» brukes i retorikk, ikke til styring av bistanden. Det har vært for lett for politikerne å si at nesten alt vi holder på med bidrar til å redusere fattigdom. Og på sikt kan det være riktig. Men det betyr ikke at det er en effektiv vei framover. Vi må jobbe med det som er den mest effektive veien mot å avskaffe ekstrem fattigdom, sier seniorrådgiver Øyvind Eggen.

I rapporten drøfter forskerne hva som skal til for å avskaffe ekstrem fattigdom:

  • Økonomisk vekst som skaper arbeidsplasser, også i landbruket
  • Investering i helse og utdanning
  • Sosiale og økonomiske sikkerhetsnett for fattige og sårbare befolkningsgrupper
  • Fred og stabilitet
  • Et minimum av fungerende institusjoner

Eggen og Hegertun påpeker også at en reduksjon i befolkningsveksten er avgjørende for å kunne avskaffe fattigdom i Afrika. De er klar over at det er kontroversielt å snakke om familieplanlegging.

– Vi mener at Norge må ta initiativ til en ny og mer aktiv tilnærming til befolkningsveksten i Afrika sør for Sahara, uten å undergrave kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter, sier Eggen.

Han mener disse rettigheter må tas inn i en diskusjon om befolkningsutvikling og fattigdomsreduksjon, og at Norge har kompetanse og historisk legitimitet på dette området.

 

Satse på ett land

I rapporten lanserer Civita-forskerne ideen om at Norge bør satse skikkelig i ett land – for eksempel Malawi – for å bekjempe den ekstreme fattigdommen. De tenker at det kan være en kombinasjon av investeringer i næringsvirksomhet og infrastruktur, støtte til offentlig sektor, tilrettelegging for bedre samhandel, landbruksinnsats og testing av ordninger for kontantoverføring i stor skala.

«Et slikt norsk initiativ overfor ett enkelt land kan inngå som en del av en internasjonal dugnad der andre rike land tar ansvar for å gjøre noe lignende i andre land med mange fattige», heter det videre i rapporten.

Er ideen om å konsentrere mye av den norske innsatsen i ett land realistisk?

– Det er ikke realistisk ut fra hvordan norske bistandsmyndigheter i dag sprer seg tynt over en rekke land og fagområder. Hvis vi hadde samlet ressursene om noen få land, ville vi raskt sett noen forbedringer for millioner av mennesker, sier Eggen.

Han påpeker at dette er diskutert i G20 og at det står på dagorden at rike land må tenke nytt om internasjonal utvikling.

 

Langsiktig i Afrika

Eggen mener at det er problematisk at giverlandene har sluttet opp om en stadig smalere forståelse av hva som er fattigdom. Med FNs tusenårsmål ble grensen for ekstrem fattigdom satt til det å leve for under 1,9 dollar dagen. Det ga bistandsgivere noe som de trodde ville gi målbare resultater.

– En såpass avgrenset målformulering innebærer at mange viktige utviklingspolitiske mål, i et fattigdomsperspektiv, faller utenfor. Det gjelder blant annet ulik fordeling av goder, rettighetsspørsmål og behovet for en helhetlig tjenesteinnsats for de fattige, sier Eggen.

Han tror det er helt urealistisk å tro at ekstrem fattigdom kan avskaffes innen år 2030.

– Det vil i mange tilfeller kreve vekstrater som overgår all historisk erfaring, sier han.

Eggen mener samtidig at det ikke fins en troverdig vei ut av ekstrem fattigdom uten en betydelig bistandsfinansiering. Kanskje er det best at norske politikere allerede nå erkjenner at 2030-målet ikke vil bli nådd, antyder han.

– Det kan tenkes at man bør revurdere tidsperspektivet. Den afrikanske unionens «Agenda 2063», som blant annet tar sikte på å avskaffe fattigdom innen 2063, er kanskje et mer realistisk rammeverk. Det kan også være en fin markering av en langsiktig norsk forpliktelse overfor kontinentet, mener Eggen.  

Les også:

 

Publisert: 13.07.2017 13:32:46 Sist oppdatert: 13.07.2017 13:32:46

Du må gjerne legge inn din egen kommentar i disqus under. Alle innlegg må signeres med fullt navn. Anonyme innlegg fjernes.