Menneskettighetsbrudd fra myndighetene og opptøyer har preget nyhetsbildet fra Burundi de siste årene. Heineken eier 60 prosent av landets monopol-bryggeri Brarudi, staten Burundi eier 40 prosent. Olivier Van Breemen mener samarbeidet gjør bryggerigiganten medskyldig i overgrep. Alle foto: Jerome Delay / AP / NTB Scanpix og Olivier Van Breemen

Knytter Heineken til Burundi-regimets overgrep

Samarbeid med et totalitært regime, «skatt» til opprørere og øl til mordere. I «Heineken in Africa» knytter Olivier Van Beemen den nederlandske øl-giganten til tvilsom forretningsdrift i elleve land. Forfatteren mener boka viser at multinasjonale selskaper (også) kan bremse utvikling i Afrika.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 05.04.2017 05.44.38

Det var «små løgner» i forbindelse med en sak om Heineken i Tunisia som vekket hans nysgjerrighet for det multinasjonale selskapet med nederlandske røtter.

– Når de løy om fillesaker, hvordan var det da med de viktige tingene? Jeg ville finne ut av dét og bruke Heineken som eksempel på hvordan store selskaper jobber i Afrika. I boka viser jeg at en aktør som er hyllet for god forretningsskikk også kan være involvert veldig kontroversielle forretninger. At dette står i sterk kontrast til det Heineken selv fremhever, sier Olivier Van Beemen.

Etter tre års arbeid i elleve afrikanske land publiseres «Heineken in Africa» snart på engelsk. I boka hevder journalisten at øl-giganten har unndratt skatt og vært delaktig i korrupsjon i flere land. Van Beemens avsløringer har skapt debatt både i den nederlandske nasjonalforsamlingen og i Europaparlamentet. Når Bistandsaktuelt møter ham er han invitert til Oslo for å bidra med sin kunnskap til Foruts kampanje «Oljefondet ut av alkoholindustrien».

Oljefondet, eller Statens Pensjonsfond Utland (SPU) har investert rundt fem milliarder kroner i Heineken.

– Medskyldige i overgrep

Van Beemen argumenter i boka for at selskapet har samarbeidet med flere totalitære regimer i sin jakt på markedsandeler i det afrikanske ølmarkedet.

– Et veldig godt eksempel er samarbeidet med myndighetene i Burundi. Heineken eier 60 prosent av bryggeriselskapet med monopol i landet og regimet eier 40 prosent. Det betyr at store deler av inntektene går direkte til myndighetene i et land der menneskerettighetssituasjonen er virkelig ille. Landets økonomi er så liten og Heineken – med mineralvann og ølsalg – er så store at selskapet alene står for 10 prosent av hele økonomien og 30 prosent av landets skatteinntekter.

– Med så store skatteytelser bidrar de vel?

– Jo, det kan du si. De bidrar til landets budsjetter, men i et land der regimet i stor grad står for overgrepene, er situasjonen spesiell. Og skatt bidrar til å opprettholde systemet; blant annet lønninger til politi og militære som begår overgrep mot sivilbefolkningen. Med medeierskapet i bryggeriselskapet knytter dette Heineken helt direkte til regimets menneskerettighetsbrudd, sier Van Beemen:

– Jeg må være litt varsom når jeg uttaler meg, men ifølge FN-prinsipper kan man sannsynligvis argumentere for at Heineken er medsammensvorne til overgrepene.

Du hevder Heineken var involvert i folkemordet i Rwanda, og begrunner det med at øl selskapet solgte ble brukt for å berolige drapsmenn etter massedrapene og også til å gjøre dem mer aggressive og voldelige. Er dette en rettferdig analyse?

– Jeg skriver at Heineken var «mer direkte involvert enn det som er kjent frem til nå», det er litt mer nyansert formulert enn spørsmålet ditt, men poenget er at på begynnelsen av nitti-tallet var ølsalget rekordhøyt i Rwanda. Mye ble solgt til militæret og ble blant annet gitt soldater for å motivere dem.

Van Breemen sier hans research viser at øl spilte en viktig rolle også under folkemordet, for de som drepte sine landsmenn.

– Jeg sier ikke at drapstallene hadde vært lavere om ikke Heineken hadde solgt øl, men at alkoholkonsum spilte en vesentlig rolle under folkemordet og at Heineken bidro sterkt til at etterspørselen etter øl ble møtt.

Journalisten fremhever at øl var et status-produkt i Rwanda på den tiden og at mange hutuer fikk drikke så mye de ville av det lokale ølet Primus etter drap på tutsi-minoriteten. Han mener det var en slags premie.

– Mange var også beruset under drapsraidene. Vanlige mennesker dreper ikke sine naboer med machete sånn helt uten videre. Det var også tradisjonelle drikker og narkotika involvert, men at mange drakk øl er helt sikkert. Heineken hadde monopol på ølsalget og på tross av at de visste at øl ble brukt på denne måten, holdt de produksjonen og distribusjonen gående.

Under borgerkrigen i Angola ble det rapportert at bryggerier var blant de siste som fortsatte sin virksomhet, og i DR Kongo har lastebiler som fraktet øl inn i konfliktsonen blitt skattlagt av ulike opprørsgrupper, og på den måten bidratt til finansiering av konflikt. Bidrar Heineken til å opprettholde konflikter i dag?

– Øst i DR Kongo kontrollerte opprørsgruppen M23 flere av de viktigste veiene. De satt opp profesjonelle kontrollposter der de skattla både bryggeri-biler og andre som ville inn i konfliktsonen. For M23 var dette en veldig viktig inntektskilde. Øl er noe av det siste som fraktes inn i en konfliktsone, i Kongo er det et utrykk som sier «slipp bomber på sykehuset, ikke på bryggeriet». Det er kanskje litt beskrivende.

– Fortsatte å brygge

Van Beemen eksemplifiserer og forteller om da opprørere tok over byen Bukavu under den andre Kongo-krigen mellom 1998 til 2003.

– Hele byen ble plyndret, men bryggeriet fortsatte å brygge øl. For opprørerne var produksjonen et tegn på en viss normalitet og en viktig inntektskilde fordi Heineken fortsatte å betale «skatt» som om de forholdt seg til de rettmessige myndighetene i byen. Jeg har sett dokumenter fra dialogen mellom Heineken og opprørerne. Den viste at det var helt uproblematisk for Heineken å gjøre business med de som hadde tatt over byen med våpen, forteller Van Beemen

Han er kritisk til deler av Heinekens virksomhet, men sier også at han ser positive aspekter ved hvordan selskapet – som også produserer leskedrikker som Coca Cola på lisens – driver forretninger i veldig kompliserte områder.

– Jeg snakket med en lege i Sierra Leone. Han sa «dersom vi hadde hatt distribusjonssystemet til Heineken – fått medisiner ut til de avsidesliggende områdene hvor de frakter øl – kunne vi reddet mange liv». Han sa det med beundring, litt som jeg skriver i boken. Jeg annerkjenner det Heineken får til forretningsmessig, men viser også baksiden av suksessen.

Van Beemen vil ikke begi seg inn på en analyse av om Heineken i dag bidrar til konflikt i noen av de landene de selger øl, men sier selskapets utadrettede virksomhet er ødeleggende for utviklingen i flere afrikanske land.

– Budskapet er i hvert fall ikke oppbyggelig. De reklamerer med at man blir sterk av å drikke øl, de forteller forbrukerne at de får et bedre sexliv eller at man kan leve lenger om man drikker. Dette er naturligvis villedende.

Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WHO) er det foreløpig ikke store alkohol-problemer i de fleste av landene Heineken opererer i Afrika. Van Beemen mener det er fordi folk ikke har kjøpekraft til å kjøpe realativt dyr øl, enda.

– Men det er en risiko for at økt levestandard kan ende i økt alkoholkonsum. Det er i hvert fall det industrien selv ønsker. De konkurrerer med mobiltelefonselskaper og andre som selger varer som er velstands-symboler. Statistikk fra Den afrikanske utviklingsbanken på Burundi tydeliggjør dette. Tallene som omhandler et av Afrikas absolutt fattigste land, viser at folk i gjennomsnitt bruker 17 prosent av sine tilgjengelige midler på alkohol og sigaretter, mens de bruker én prosent på kostnader til utdanning og én prosent på klær. Slike tall er ikke veldig oppløftende lesning med tanke på utvikling.

– Bidrar ikke til utvikling

– Men har store multinasjonale selskaper som Heineken en forpliktelse til å bidra til utvikling, hindre at alkoholisme brer om seg?

– Det er vel ingen juridiske restriksjoner for hvordan selskaper som Heineken kan reklamere for sine produkter io disse landene, men de bør forholde seg til retningslinjer blant annet OECD har utarbeidet for dette. Der står det at man ikke skal desinformere og at man skal være spesielt varsom når man jobber med sårbare mennesker. Heineken hevder at de forfekter en ansvarlig drikkekultur, men i realiteten har de en rekke tiltak som skal fremme økt salg – og økt konsum.

I «Heineken in Africa» skriver journalisten at selskapet bruker corporate social responsibility (CSR) nærmest utelukkende for å fremme salg. Han forteller at skoler selskapet har bidratt til å realisere i DR Kongo er påmalt ølmerket Primus´ logo, at både medisinutsalg og politistasjoner bærer øl-gigantens budskap på ulike måter. Bistandsaktuelt spør Van Beemen om han mener det er feil at selskaper som tar samfunnsansvar også kan tjene penger når de bidrar til viktige samfunnsoppgaver.

– Nei. Men jeg synes de skal være ærligere. Heineken har lykkes i å skape et veldig positivt bilde av seg selv, delvis på grunn av sitt CSR-arbeid. Men faktum er at resultatene av innsatsen er veldig begrenset. Å sette i stand skolebygninger eller å borre brønner bidrar ikke til utvikling Afrika. Det er en avleggs måte å tenke bistand på, og dét perspektivet gjør seg stadig mer gjeldende i bistanden generelt. Heineken gjør slike prosjekter på en lite bærekraftig måte, og når de i tillegg maler øl-merkers logo på en barneskole eller en skolebuss, synes jeg det vitner om en ganske klar agenda. Selskaper som Heineken må slutte å leke bistandsaktører.

Van Beemen har likevel tro på at forretningsdrift er viktig for utvikling i Afrika. Men det må skje på en anstendig måte, sier han.

– Heineken et godt eksempel på hvordan vestlige selskaper opptrer i Afrika, og som de fleste andre holder de på med denne CSR-retorikken. Jeg mener de burde være ærligere om hvorfor de er der, og heller fokusere på å stoppe skatteundragelse og gi arbeiderne sine anstendige arbeidsforhold. Det er bare med en slik tilnærming de kan bidra til utvikling. I alle de dokumentene jeg har lest meg gjennom har jeg ikke funnet én eneste viktig avgjørelse for mennesker eller miljø der Heineken har brukt penger på noe som ikke også ville bidra til at selskapet selv tjente penger.

Growing together?

– Heineken hevder å bidra til 1,1 millioner arbeidsplasser i Afrika: Ikke utvikling?

– Nja. Det er viktig å merke seg at dette  bortsett fra rundt 14 000 ansatte er indirekte arbeidsplasser, og at Heineken opererer med en veldig vid definisjon av begrepet «indirekte». De teller også med folk som er indirekte til en som er indirekte påvirket av deres operasjoner.

Van Beemen hevder det store flertallet av de virkelige indirekte arbeidsplassene Heineken bidrar til er jobber med svært lav verdiskapning:

– Folk som bærer et par kasser fra et depot til en landsby eller som er jordbrukere, er ingen stor motor for utvikling. Verdens helseorganisasjon har konkludert med at den vestlige øl-industrien sannsynligvis ødelegger flere arbeidsplasser enn den skaper i Afrika. Med lokale bryggerier ville store deler av verdiskapniungen forbli i landet, mens med store multinasjonale selskaper forsvinner den ut av landet.

– Heineken bruker «Growing together in Africa» i sin markedsføring: Villedende?

– Ja, ja, ja. Heineken vokser i Afrika, men bryr seg ikke om Afrika også gjør det. Om utviklingen fortsetter, vil ølsalget også øke. Heineken har sådd et av de beste frøene for å ta del i en slik vekst på hele kontinentet. Desverre har ikke selskapet veldig høye etiske standarder. I hvert fall ikke så langt.

Jeg sier ikke at drapstallene hadde vært lavere om ikke Heineken hadde solgt øl

Olivier Van Beemen har skrevet «Heineken in Africa».

Heineken: Avviser tilknytning til folkemordet i Rwanda

Men innrømmer å ha betalt «skatt» til opprørere i DR Kongo – og at det er krevende å fortsette samarbeidet med myndighetene i Bujumbura.

«Vi respekterer enkeltpersoners rett til å undersøke vårt virke. Deres innsikt og utfordringer kan hjelpe oss til å forbedre vår måte å jobbe på», skriver Heinekens presseavdeling i en epost til Bistandsaktuelt. Selskapet fremhever at det mener den nederlandske journalisten Olivier Van Beemen bruker «historiske referanser», «offentlig tilgjengelig arkivmateriale», samt «subjektive kilder» for å underbygge personlige ytringer i «Heineken in Africa» som skal foreligge i engelsk språkdrakt senere i år:

«Boka speiler Van Beemens mening om at selskaper ikke skal operere i politisk utfordrende markeder. Med respekt for dét synet: Vi har en annen tilnærming. Vi tror på og implementerer en inkluderende vekst-modell i Afrika, en tilnærming som er en katalysator for økonomisk utvikling. Selv om Afrika kan være et utfordrende kontinent å gjøre forretninger på – noe boken annerkjenner – har vi opprettholdt denne tilnærmingen gjennom både gode og vanskelige tider. Den viktigste leveregelen for oss er; om vi oppdager atferd som er uforenlig med våre verdier eller internasjonalt aksepterte normer, iverksetter vi tiltak som hindrer at det skjer igjen».

– Positive bidragsytere

Bistandsaktuelt har bedt om et intervju med en talsperson for Heineken, og ble anmodet om å sende over spørsmålene vi ønsket svar på. Selskapet ønsket ikke at en representant for Heineken skulle svare og sendte skriftlige svar som «representerer Heinekens syn» i retur.

– I sin bok argumenterer Van Beemen for at Heineken har samarbeidet med autoritære regimer og at dere har undratt skatt, bidratt til korrupsjon og vært involvert i menneskerettighetsbrudd i flere afrikanske land. Stemmer dette?

«Heineken arbeider for å bygge sterke, voksende bedrifter som er positive bidragsytere til økonomisk og sosial utvikling. Vi har jobbet i Afrika i mer enn 100 år – et kontinent som har gjort utrolige fremskritt i forhold til BNP-vekst, en voksende middelklasse og urbanisering. Vi er en samarbeidspartner for vekst, som genererer inntekter for de ansatte, for bedrifter som arbeider med oss, og for lands myndigheter gjennom våre skattebidrag. Alle våre ansatte er styrt av våre etiske retningslinjer; Code of Business Conduct, Supplier Code, Responsible Marketing Code og vår Human Rights Policy. Virksomheten i vårt datterselskap Ibecor er i tråd med internasjonale skatteregler og utgir også en årlig rapport og finansregnskap som er offentlig tilgjengelig og i tråd med OECDs retningslinjer».

«I 2016 rapporterte vi en effektiv skattesats (Beia) på 28,3% og betalte 749 millioner Euro i selskapsskatt, 13 prosent av dette ble betalt i Afrika, Midt-Østen og Øst-Europa. I tillegg til selskapsskatt, genererer vi milliarder av euro i ekstra skatt gjennom avgifter, moms og ansattes skatter. Vårt konsoliderte totale skattebidrag i 2016 var på 9,9 milliarder Euro», skriver Heinekens media-avdeling som ikke ønsker å oppgi hvor store markedsandeler de har av øl-salget på det afrikanske kontinent. Vel 10 prosent av selskapets inntekter kommer fra det afrikanske markedet.

Utfordrende situasjon

– Van Beemen skriver at «Burundi er det mest kontroversielle afrikanske landet Heineken opererer i» i dag og hevder at deres samarbeid med landets myndigheter bidrar til menneskerettighetsbrudd?

«Heineken har jobbet i Burundi siden 1951. Siden 1982 har vi eid nær 60 prosent av aksjene i Brarudi, det lokale øl-selskapet. De resterende 40 prosent er eid av staten Burundi. Som gjenspeilet i selskapets vedtekter, er staten Burundi representert i styret med rett til å nominere styrets president (en ikke-utøvende rolle). På samme måte er det opp til oss å utnevne administrerende direktør, samt ledergruppen med ansvar for Brarudis operasjoner. Gjennom årene har Heineken gjort betydelige investeringer som bidrar til å stimulere den lokale økonomien. Det har gitt tusenvis av arbeidsplasser og indirekte bidratt til sysselsetting av titusener. Siden 2015 har situasjonen i landet blitt stadig mer utfordrende. Å arbeide under slike forhold løfter frem viktige dilemmaer. Når alle disse dilemmaene er veid, tror vi det er riktig å fortsette å operere i landet».

– I boka står det også at Heineken var involvert i folkemordet i Rwanda ved å fortsette produksjon og distribusjon, vel vitende om hvordan øl ble brukt under massedrapene. Hva tenker du om et slikt resonnement?

«Vi avviser på det sterkeste enhver antydning om at vi med vitende og vilje var involvert i, eller tolererte, grusomhetene som fant sted i Rwanda på den tiden».

– Da Bukavu ble plyndret av opprørere under den andre Kongo-krigen, fortsatte bryggeriet der å produsere og levere øl. Van Beemen sier han har sett dialog mellom opprørerne og Heineken, og at dere betalte opprørerne «skatter» for å holde bryggeri-virksomheten i gang?

«Heineken tilstreber alltid å operere innenfor loven i alle de land hvor vi opererer», skriver selskapet i eposten. Heinekens medie-avdeling velger å ikke svare på det konkrete samarbeidet med opprørerne i Bukavu, men trekker heller frem hendelsen der selskapet i Van Beemens bok beskyldes for å betale opprørere ved en vegsperring:

«For fire år siden ble vi gjort oppmerksomme på at det i Nord-Kivu, en avsidesliggende og voldsherjet region i de østlige delene av Den demokratiske republikken Kongo, ble gjort visse checkpoint-utbetalinger fra tredjeparts transportører til opprørsgrupper for å få kjøretillatelse. Disse utleggene skal ha blitt refundert lokalt (til sjåførene; journ anm) fra vårt operatør-selskap Bralima. Da vi ble klar over disse påstandene igangsatte vi etterforskning og gjentok til våre tredjeparts transportører at de må unngå opprørskontrollerte områder og vegsperringer. Vi har også kommunisert til våre lokalt ansatte at sjekkpunkt-utbetalinger til opprørere aldri skal bli betalt eller refundert av selskapet. Vi har nå ytterligere skjerpet våre interne rutiner og økt bevissthet om problemet blant våre ansatte og tredjeparts transportører med sikte på å hindre at dette skjer i fremtiden».

Legitim del av en sunn livstil

– Van Beemen hevder også at Heineken bruker sitt samfunnsansvar (CSR) nesten utelukkende for å øke fortjenesten. Hva tenker du om det?

«Vi er uenige i denne karakteristikken. Vi vokser i samarbeid med Afrika. Siden 2007 har vi investert mer enn tre milliarder Euro i Afrika og vi støtter rundt 1,1 millioner arbeidsplasser, indirekte. I tillegg til inntekter for ansatte, for bedrifter og skatter og avgifter til lands myndigheter tilbyr vi tjenester som myndighetene i mange land ikke er i stand til. For eksempel får mer enn 10 000 ansatte og deres pårørende tilbud om helsetjenester fra våre 36 klinikker, 27 leger og 138 sykepleiere over hele Afrika».

– En rekke forskere har pekt på at alkohol kan bli et problem i flere afrikanske land. Har Heineken en forpliktelse til å bidra til å hindre alkoholmisbruk?

«Heineken mener øl er en legitim del av en sunn og balansert livsstil når det forbrukes ansvarlig. Folk bør alltid drikke med måte til rett tid, på rett sted og for de rette grunnene. Vi er forpliktet til å spille vår rolle i å fremme et ansvarlig forbruk. Gjennom våre ‘Nyt Heineken ansvarlig’-kampanjer bidrar vi til å gjøre en ansvarlig drikkekultur kult».

– Dere hevder å ha en positiv innvirkning på økonomisk utvikling og sysselsetting i Afrika. Men Van Beemen skriver at Heinekens tilstedeværelse faktisk kan ha vært skadelig og mener budskapet «Growing together in Africa» er villedende?

«Vi mener bestemt at de landene i Afrika hvor vi opererer, drar nytte av at vi er der. Med investeringer, med skatter og med vårt bidrag til flere arbeidsplasser er vi en katalysator for økonomiske fremskritt».

Publisert: 05.04.2017 05.44.36 Sist oppdatert: 05.04.2017 05.44.38