Said al-Haj flyktet fra Syria da krigen der brøt ut. Men det er ikke dit han drømmer om å reise tilbake til. Foto: Martin Skjæraasen

– Selvsagt har jeg gitt opp håpet

Etter 70 år på flukt drømmer palestinerne om å vende tilbake til et land stadig færre av dem har vært i. Vi reiste til Libanon og spurte tre generasjoner i flyktningleiren Shatila: Tror de virkelig de får reise tilbake?

Av Hibba Sarmadawy og Martin Skjæraasen Sist oppdatert: 13.12.2018 11.03.27

Said al-Haj (80)

Det er kveld i flyktningleiren Shatila, like sør for Beirut sentrum. I et dunkelt verksted sitter Said al-Haj på en seng. Foran ham: et lite bord med et pilleglass, en pakke sigaretter og en barberhøvel. I hånda har han en sliten stokk.

Resten av eiendelene hans er i Syria, som han måtte flykte fra da borgerkrigen brøt ut. 

– Det var den andre katastrofen jeg har opplevd, sier 80-åringen og tenner seg en sigarett.

Utenfor verkstedet, på veggen til Shatilas likhus, minner plakater av de palestinske lederne Mahmud Abbas og Yassir Arafat ham om den første, og største, katastrofen han har opplevd; Al-nakba.

Said husker godt hvordan den startet, selv om det har gått 70 år. Han bodde i Haifa, en travel havneby i det britiske mandatområdet Palestina. Faren hans jobbet i et britisk oljeselskap, og familien eide landområder hvor de dyrket meloner og holdt husdyr.

– Haifa er et vakkert sted. Den fineste byen i verden, sier han drømmende.

Haifa var også en  kulturell smeltedigel, med omtrent like mange muslimer som jøder. Said gikk på skole med jødiske barn. Han lekte med Shatalai, Alaz og Rabokh, han kunne hebraiske ord som kadima og shalom. Han lyser opp når han snakker om dem, til tross for alt som har skjedd.

– Vi pleide å bo sammen, spise sammen og leve sammen. Etter at vi ble fordrevet, pleide jødene å spørre etter oss. De sørget over vårt fravær, forteller han.

Said al-Haj vet aldri om han vil kunne forlate Shatila. Foto: Martin Skjæraasen

Foto: Martin Skjæraasen

 

Hatet mot Israel

Da FN i 1947 foreslo å dele opp Palestina i en jødisk og en arabisk stat, brøt det ut blodige kamper mellom arabiske og jødiske nasjonalister i Haifa. Etter årevis med jødisk innvandring, var byens araberne i mindretall, og mange ble drevet på flukt.

Deriblant familien til Said, som ble kjørt nordover av britiske soldater, opp til grensa mot Libanon. De ble sluppet av i en olivenlund, hvor de slo leir. Det eneste familien hadde med seg, var en gryte, et melkespann og en bakefjøl.

– Vi visste ikke hvor vi skulle bo og leve, hva vi skulle spise og drikke. Vi kunne ikke reise tilbake. Vi begynte å kjenne på et hat inni oss mot jødene. Hvorfor ville de gjøre noe sånt mot oss?

Fordi de ble advart mot å reise hjem til Haifa, fortsatte palestinerne flukten inn i Libanon. Her kunne de bo og jobbe mens de ventet på å reise hjem. De slo leir på en øde tomt rett utenfor Beirut sentrum, som tilhørte en mann som het al-Basha Shatila. De satte opp telt og utedoer.                                        

– Så begynte folk å bygge her, forteller Said.

De fleste trodde at oppholdet skulle være kortvarig, at de snart skulle hjem. Men én dag, da Said bladde i aviser på et bibliotek i Beirut, leste han en artikkel om britenes spill om Palestina. Det sto at landet het Israel nå, og var ledet av en mann ved navn Ben Gurion.

– Da tenkte jeg at vi var ferdige. Vi skjønte alle at landet vårt var borte, og at vi aldri kom til å få statsborgerskap.

 

– Du skal slakte her

Selv om FN i 1948 vedtok at palestinske flyktninger har rett til å returnere (en resolusjon Israel aldri har anerkjent) var Said innstilt på å skape seg et nytt liv i Shatila.

Det var det mange som gjorde. Siden leiren bare måler 200 x 400 meter, ble det bygget overalt hvor det var plass. Da det ikke var mer plass, vokste husene oppover, én etasje om gangen.

Snart var teltleiren blitt til en labyrint av betong og sement. Ledninger og vannrør og avløpsrør hang som spindelvev mellom husene. 

I de trange, skyggelagte smugene startet folk kafeer, frisørsalonger, gatekjøkken, verksteder og butikker. Shatila så ikke lenger ut som et midlertidig sted, men en permanent del av byen.

Said fikk seg jobb på en klesfabrikk, og i 1967 giftet han seg med en palestinsk jente. Samme år startet en ny flyktningstrøm fra områder Israel okkuperte under Seksdagerskrigen. Samtidig flyttet Den palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO) virksomheten sin til Libanon. 

Da Saids første barn ble født, drev PLO militær trening i Shatila. Da han ventet sitt andre, kom israelske soldater for drive ut gruppa. De kom ikke alene.

PLO drev ikke bare geriljaangrep inne i Israel, men slåss også mot Israels allierte i Libanon; de kristne falangistene. Gruppene hadde utført brutale angrep på hverandre i en årrekke, og i 1975 eksploderte landet i en blodig borgerkrig.

Israel rykket inn i Libanon for å tvinge PLO på retrett. De palestinske soldatene forlot leirene mot forsikringer om at sivilbefolkningen skulle beskyttes. Det ble de ikke.

Da Libanons nyvalgte president, falangistlederen Bashir Gemayel, ble drept i et attentat høsten 1982, fikk palestinerne umiddelbart skylda. 16. september omringet israelske styrker Shatila og naboleiren Sabra, og slapp inn en gruppe væpnede falangister som mente det fortsatt gjemte seg PLO-krigere der inne.

– Jeg så dem komme fra den brede veien her inni leiren, og jeg gjemte meg bak noen tønner. Jeg hørte den ene si til den andre: «du skal slakte her inne», forteller Said.

Etter massakren i Sabra og Shatila var gatene fulle av drepte. Foto: Scanpix / Ali Jarekij 

Mennene stoppet utenfor huset hvor tanta og onkelen til Said bodde. Akkurat da kom kusina hans ut av døra.

– Hun så dem og løp tilbake, og de løp etter henne. De hentet ut alle i huset og skjøt dem, én etter én. Søskenbarnet mitt, onkelen min, kona hans…

Den gamle mannen demonstrerer med et automatgevær av luft: «Bang-bang-bang-bang-bang».

– De falt alle sammen, rett ved huset sitt. Jeg var i sjokk. Alle var borte.

Etterpå var smugene fulle av lik. De lå i hauger langs husene, slik søppelet gjør i dag. Naboer holdt rundt hverandre, lagde mat til hverandre og hjalp hverandre å lete etter kjære. Skamferte kropper ble begravet med bulldoser og husene sprayet med desinfeksjonsmiddel.

– Jeg så de døde og skulle ønske jeg hadde blitt drept før dem. Da hadde jeg sluppet å bli vitne til alt jeg så, sier Said.

 

Glemmer aldri

Familien pakket sine få eiendeler og reiste til Syria. Said fikk jobb på en fabrikk, kjøpte seg en leilighet og fikk barnebarn. Så brøt det ut borgerkrig der også, og Said flyktet tilbake til Libanon.

Nå sitter han her, sliten og resignert i et verksted han får bo gratis i. Datteren har bedt ham om å bli så lenge krigen pågår i Syria, men han er usikker på om han har nok krefter til å dra tilbake igjen. Noen ganger drømmer han seg vekk til byen han ble født i.

– «Kanskje, kanskje, kanskje det kan skje», tenker jeg for meg selv. Men når jeg ser verden som den er, med krigene, så tenker jeg at Israel aldri kommer til å akseptere oss. 

– Har du mistet håpet om å vende tilbake?

– Selvsagt har jeg det… I 70 år har vi sagt at vi skal returnere. Men vi returnerer ikke. Vi er lei, sier han.

– Men jeg glemmer aldri Palestina. Heller ikke i graven vil jeg glemme Palestina.

70 år på flukt

  • FN vedtok i november 1947 å dele opp det tidligere mandatområdet Palestina i en jødisk og en palestinsk del.
  • 14. mai 1948 erklærer Israel seg som selvstendig stat.
  • Dagen etter går en koalisjon av arabiske land, samt Storbritannia til angrep på den nye staten.
  • I krigen som fulgte, drev jødisk milits over 750.000 palestinere på flukt fra sine hjem og la over 400 palestinske landsbyer øde.
  • Rundt 80 prosent av den arabiske befolkningen i det som ble Israel, ble jaget på flukt.
  • Israel omtaler dette som sin frigjøringskrig, palestinerne omtaler det som nakba, det arabiske ordet for katastrofen.
  • Etter krigen endte Israel opp med et område som var betydelig større enn det FNs delingsplan la opp til.
  • Under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel ytterligere områder fra palestinere.
  • I dag er fem millioner palestinere på flukt, ifølge FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA). 174.000 av disse er i Libanon, ifølge libanesiske myndigheter

Kilde: NTB

 

Manar Shamieh (36)

Manar Shamieh (38) flyttet til Shatila for å bo med andre palestinere. Foto: Martin Skjæraasen

Manar har aldri vært i foreldrenes hjemland, men hun har sett det mange ganger. Fra et fast utkikkspunkt helt sør i Libanon kan 36-åringen se de golde åsene forsvinne innover mot Tabariyah, landsbyen faren hennes en gang flyktet fra. 

Kommer hun for nær grensa, roper israelske soldater at hun skal ha seg vekk.

– Landet ligger der, men du kan ikke røre det. Det er så vanskelig, sier Manar med blanke øyne.

Som palestiner har hun aldri fått statsborgerskap i Libanon. Makten i landet er fordelt mellom en rekke religiøse og etniske grupper, og mange frykter at den skjøre balansen forrykkes om palestinerne blir for integrert. 

Ved å nekte dem kollektivt statsborgerskap og politiske rettigheter, legger Libanon også press på det internasjonale samfunnet: I dette landet får ikke palestinerne bli.

Dette utenforskapet er årsaken til at Manar flyttet til Shatila. Hun ble nemlig ikke født i leiren, men i en by utenfor Beirut. Hun vokste opp med historiene om massakrene, men ante ikke hvordan det så ut inne i leiren. Ikke før en venninne inviterte henne hjem til Shatila på lunsj.

Da hun gikk inn i leiren for første gang, la hun umiddelbart merke til det tette flettverket av kabler og smugene som var så trange at hun holdt på å sette seg fast. Hun så lastebilene som trengte seg tutende forbi kaffeboder og fruktvogner, og scooterne som holdt på å måke ned alle som sto i veien.

Hun følte at alle kjente hverandre og holdt sammen.

– Selv om livet i leiren er hardt, så elsker jeg dette stedet. Alt her er knyttet til Palestina. Jeg bestemte meg for å flytte hit, så jeg kunne bo sammen med mitt eget folk, sier hun.

Med årene har Shatilas gater blitt trangere og trangere. 

Foto: Martin Skjæraasen

Manar fikk jobb som lærer på en skole i hjertet av leiren, etter at mannen som drev den, hjalp henne med utdanning. Som takk har hun viet livet sitt til skolen. Fra klasserommet i femte etasje har hun full oversikt over skolegården, den eneste åpne plassen i hele leiren. Noen gutter spiller fotball, andre smugtitter på jentene.

– Kjærligheten er spesiell her i Shatila. Ungdommene går rundt i gatene, men guttene er for sjenerte til å holde jentenes hender. De spør meg ofte om vi kan dra på stranda isteden, avslører Manar.

– Fordi det er lettere å flørte der?

– I Shatila finnes det ingen hemmeligheter ...

Når Manar ikke er på skolen, er hun hjemme i leiligheten sin. Ett rom med seng og en tv, et lite kjøkken og et toalett, som koster henne 200 av en månedslønn på 300 dollar. Tvers over gata ligger moskeen, hvor mange av ofrene etter massakren i 1982 ligger begravet. «Glem ikke» står det på en plakat. 

Ved siden av moskeen vokter en ung mann med automatgevær et partikontor. Det er mange unge menn med våpen i Shatila, og veldig få alternativer. Palestinere i Libanon får bare gå på offentlig skole om det er plass og er utestengt fra yrker som lege, ingeniør og advokat.

– Jeg drømmer om at barna i Shatila skal gå på skole, få drive med hobbyene sine og at de skal kunne utvikle seg. Men det er vanskelig her, sier Manar og titter ned på elevene sine.

– Vil palestinerne noensinne kunne vende tilbake?

– Sure. Sure! sier hun bestemt.  

– Om ikke min generasjon, så kanskje våre barn. Den forrige generasjonen kjempet for det. Vi kjemper for det. Og våre barn skal kjempe for det.

Ritaj Joumaa (13)

Ritaj har aldri sett Palestina, men ser for seg hvordan det er der. Foto: Martin Skjæraasen

Ett av disse barna heter Ritaj. Hun er 13 år gammel og kom hit fra Syria for åtte år siden. Der bodde hun i Yarmouk, en palestinsk flyktningleir i Damaskus, ikke ulik den hun nå bor i.

Da krigen brøt ut, reiste foreldrene, broren og søsteren til Shatila, sammen med tusenvis av andre syrere. I leiren som var bygget for tre tusen mennesker, bodde det plutselig syv ganger så mange.

– Jeg tenkte at Libanon var enda finere enn Syria… , starter den sjenerte trettenåringen.

Hun sitter i stua i leiligheten familien leier. Den er rotete, som om de som bor der, planlegger å reise snart.

– Men det var mye mer skittent her enn i Yarmouk. Og vannet her er salt! I Syria, da jeg vasket ansiktet, følte jeg meg «fresh». Da jeg kom hit og vasket meg, brant det i huden.

 

Savner Syria

Utenfor vinduet henger en floke av ledninger. Hun synes det er skummelt med alle kablene, særlig når det regner. Ekstra ubehagelig er leiren etter det blir mørkt. Da fylles Shatila av en ubehagelig stemning og trettenåringen tør ikke å gå ut.

– Jeg hadde mange venner som jeg lekte med. Jeg savner det. Jeg skulle ønske at jeg kunne reise tilbake i tid og leve i disse minnene uten å bli eldre.

Heldigvis har hun fått seg nye venner i Shatila. De leker politi og røver, og leiren er perfekt for gjemsel. De spiller tennis og fotball, selv om mange synes det er galt at jenter holder på med slikt. Og de samler seg foran smarttelefonen for å se YouTube. Hva ser de? Radarparet Maram og Haya, 17 og 18, som bor på Gaza og lager klipp om livet der.  

 

Googler Haifa

Når Ritaj er alene, pleier hun å google bilder fra Haifa, byen besteforeldrene hennes kom fra. Selv om hun savner Damaskus, er det Haifa, som hun aldri har vært i eller sett, Ritaj drømmer seg vekk til.

– Jeg får veldig lyst til å dra dit. Jeg føler at hele byen lyser opp! Alle har hvert sitt hus, folk fester sammen til tross for at de ikke kjenner hverandre, forteller hun ivrig.

– Jeg ser for meg at jeg ville ha hatt palestinske venner. Noen fra Haifa, noen fra Akka og noen i Jaffa. Jeg vet ikke hvordan vi ville ha kommunisert, men vi ville definitivt ha besøkt hverandre og festet sammen! Jeg tror jeg ville hatt flere venner og blitt kjent med nye mennesker. Jeg ville ha vært omgitt av trær og fjell og blomster og elver.

 Kommer du til å kunne flytte dit noen gang, tror du?

– Ja. Når jeg legger hodet mitt på puten ser jeg for meg hvordan mitt liv kommer til å bli i fremtiden. At jeg er advokat og kjemper for palestinernes rettigheter, forteller Ritaj.

– Da får jeg ikke alltid sove.

Midtøsten-forsker: – Mange har gitt opp

Stadig flere palestinere i Libanon drar fra landet. De selger husene sine og betaler smuglere for å komme seg til Europa, forteller Midtøsten-forsker Erling Lorentzen Sogge.

Sogge, som jobber på Senter for Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS) på Universitetet i Oslo, har tilbragt mye tid i de palestinske flyktningleirene i Libanon. Der har livet alltid vært en kamp for tilværelsen, forteller han. Men nå er framtidspessimismen sterkere enn han kan huske.

Det er det flere grunner til, ifølge Sogge. 

 

Trump-kutt

Tidligere i år kuttet USAs president Donald Trump støtten til FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), som i en årrekke har sørget for skolegang, helsetjenester og andre grunnleggende behov for palestinere i Libanon, Syria, Jordan, på Gaza og Vestbredden.

USA, som har vært UNRWAs største bidragsyter, begrunnet kuttet med at de ikke ville finansiere en organisasjon som har slitt økonomisk i mange år. Senere kom det frem at Trumps svigersønn Jared Kushner, som har fått ansvaret for å forhandle mellom palestinerne og Israel, ser på UNRWA som et hinder for fred.

– Det råder en oppfatning, eller misoppfatning, om at det er primært UNRWA som tildeler palestinerne flyktningstatus, og slik blir garantist for deres krav om å returnere til Palestina, sier Sogge.

 

Returspørsmålet dødt i to tiår

I 1948 vedtok FN resolusjon 194, som gir fordrevne palestinere rett til retur eller kompensasjon. Sogge presiserer at resolusjonen hverken Israel eller USA stilte seg bak, eksisterer uavhengig av UNRWA. Byrået ble opprettet som et upolitisk hjelpeorgan året etter.

USA har også kritisert måten UNRWA teller palestinske flyktninger på. Ved å bruke en flyktningdefinisjon som også rommer etterkommere etter fordrevne, anslår UNRWA at rundt fem millioner palestinere har rett til retur. Et tall både Israel og USA mener er helt uakseptabelt.

Dette er ifølge Sogge en grunn til at returretten ikke er blitt forhandlet om siden Camp David-forhandlingene for to tiår siden. Den gangen skulle Israel og palestinerne bli enige om de vanskeligste detaljene i Oslo-avtalen, deriblant flyktningenes skjebne, men de kom ikke i mål.

– UNRWAs flyktningdefinisjon er en måte for byrået å kartlegge hvem som har krav på støtte. Returretten eksisterer uavhengig av UNRWA, og USAs kutt er kun symbolpolitikk, mener forskeren.

Fryses ute

UNRWA har klart å dekke inn kuttet på rundt tre milliarder kroner gjennom innsparinger og ekstrabidrag. Norge er blant de som har bidratt. Dermed har man unngått at tilbudet til palestinerne er svekket, opplyser UNRWA-talskvinne Huda Samra til Bistandsaktuelt.

Samtidig er ingenting endret for palestinerne i Libanon. De får neppe returnere med det første, og i Libanon er de uønsket. Makten i landet er fordelt ut ifra størrelsen på landets mange religiøse og etniske grupper. Derfor har det vært uaktuelt å la tusener av hovedsakelig sunnimuslimske palestinere bli en del av samfunnet.

Libanons taktikk har vært å fryse palestinerne ute, så de ikke skal slå seg ned for godt. Palestinerne nektes en rekke yrker, har ikke krav på offentlig helsetjenester og får ikke arve eller kjøpe eiendom. De kan søke om å gå på skole og universitet, men stiller bak libanesere i køen.

Kampen om offentlige skoleplasser har ifølge UNRWA blitt hardere etter år med økonomisk nedgang.

 

Glimt av håp?

I fjor skjedde det imidlertid noe som kan gi palestinerne i Libanon et glimt av håp. I den første opptellingen av palestinske flyktninger noensinne, kom det frem at det bor 174 000 palestinere i Libanon. Det er langt færre enn mange, inkludert UNRWA, har trodd.

–  Mange palestinere synes nok resultatet er skuffende, fordi jo flere de er, jo sterkere er de. Andre mener resultatet styrker deres krav på rettigheter i vertslandet, siden de politiske omkostningene er mindre enn libanesiske politikere har advart mot, sier Sogge.

Han er likevel ikke den eneste som ser mørkt på palestinernes fremtid i dette landet.

– Alle flyktninger søker en varig løsning, og den foretrukne løsningen er å returnere hjem. Men Israel vil aldri godta dette, slik verden er i dag. De tjener på at den arabiske verden er veldig svak, og at det internasjonale samfunnet er i ferd med å normalisere landets koloniale praksis, sier palestinske Sari Hanafi, som er professor i sosiologi ved Det amerikanske universitetet i Beirut.

– Det betyr ikke at palestinerne skal slutte å drømme, men samtidig vurdere de to andre muligheter flyktninger står overfor: å jobbe for å integrere seg i vertslandet eller integrasjon i et tredjeland.

Erling Lorentzen Sogge. Foto: Martin Skjæraasen

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 13.12.2018 11.03.27 Sist oppdatert: 13.12.2018 11.03.27