Kameruns forsvarsspiller Michael Ngadeu-Ngadjui løfter trofeet etter at laget slo Egypt 2-1 i finalen i Afrikamesterskapet i 2017. Det kinesisk-gabonesiske vennskapsstadion i Libreville, der finalen ble spilt, er en av mange fotballarenaer i Afrika som er finansiert og bygget av Kina. Foto: Issouf Sanogo / AFP / NTB scanpix

Det kinesiske stadion-diplomatiet

De er store og ruvende, og finnes over alt i Afrika. Fotballarenaer er blitt de mest synlige tegn på afrikanske lands stadig tettere forhold til giganten i øst.

Av Jeppe Villadsen, Raphael Mweninguwe (i Malawi) og Gunnar Zachrisen Sist oppdatert: 17.04.2019 17.30.40

I dag må du lære et nytt ord: stadion-diplomati. Ordet beskriver blant annet 50-60 gigantiske stadioner som er spredt over hele Afrika, og hva de har ført med seg (se listen side 21). Samtlige er bygget og betalt av Kina, og er viktige elementer i historien om økt kinesisk tilstedeværelse og innflytelse i Afrika.

Allerede i 1970 bygget et kinesisk selskap grunnmuren til den første sportsarenaen på afrikansk jord. Det var et lite stadion på Zanzibar i Tanzania.

På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet skjøt imidlertid stadion-diplomatiet fart, i en rekke land: Senegal, Kenya, Niger, Mauritania, Mauritius, Rwanda, Djibouti og DR Kongo. Alle fikk de hver sin splitter nye kinesiske sportsarena. I kjølvannet fulgte andre store kinesisk-dominerte prosjekter.

Men den virkelige byggeboomen har kommet de siste årene – i takt med en kraftig vekst i Kinas økonomiske samkvem med Afrika. Svært få afrikanske land er i dag uten minst ett stort nytt kinesisk stadion.

Kinesisk design: Bingu stadion, finansiert og bygget av kinesiske selskaper, troner som et slott over de fattigslige nabolagene i utkanten av hovedstaden Lilongwe. Foto: Gunnar Zachrisen

Brukes i valgkampen

Norges utviklingspartner Malawi er intet unntak. Det fattige og bistandsavhengige landet er blant de siste som har fått et nytt flott fotball-stadion – passende nok oppkalt etter avdøde president Bingu wa Mutharika, bror av den nåværende presidenten.

I disse dager brukes Bingu National Stadium også i president Peter Mutharikas kampanje foran valgkampanjen i mai 2019, i et distrikt der opposisjonen står sterkt. Den store og prangende nasjonalarenaen er et svært synlig bevis på at myndighetene leverer resultater i form av ny infrastruktur. Og malawiere er, som afrikanere flest, svært opptatt av fotball.

Arenaen, med 40 000 sitteplasser i Malawis søvnige hovedstad Lilongwe, ble innviet i januar 2017. Det kinesiske selskapet leverte et fiks ferdig stadion, med tørkeresistent gress importert fra Sør-Afrika. Sportsarenaen, som er finansiert med et lån på 70 millioner dollar, kommer sammen med en hel rekke andre kinesiske byggeprosjekter i byen.

 

Prosjekter til 15,5 mrd. kroner

Året i forveien hadde Malawi og Kina undertegnet en avtale om finansiering av samarbeidsprosjekter til en samlet verdi av 1,8 milliarder dollar (omlag 15,5 mrd. kroner), opplyser det malawiske finansdepartementet.

Prosjektene inkluderte et 300 megawatt kraftanlegg til 600 millioner dollar, et digitaliseringsprosjekt til 500 millioner (inkludert fiberkabler) og utbygging av den nye internasjonale flyplassen til 285 millioner dollar. Alle var finansiert med lån fra en kinesisk bank, mens gjennomføring ble utført av det private kinesiske konsernet China Gezhouba Group.

Andre synlige bevis på Kinas stadig nærere forhold til Malawi er blant annet Malawis nye parlament (åpnet i 2010), presidentens gjestehus for gjestende statsoverhoder og andre VIPer (åpnet i 2015) , hotell- og konferanse-komplekset Umodzi Park (åpnet i 2015) og riksveien Karonga-Chitipa, nord i landet (åpnet i 2015).

De kinesisk-finansierte gigantprosjektene har møtt skepsis og kritikk i offentligheten, blant annet for hemmelighold rundt kontraktene. Men både kinesiske og malawiske myndigheter har forsikret om at de ikke har noe skjule. Partene har også imøtegått anklagene om at giganten i øst kun er ute etter å utnytte det fattige landet. Den kinesiske ambassaden har uttalt at det er Malawi, ikke Kina, som vil ha mest utbytte av det økonomiske samarbeidet.

Malawis finansminister har på sin side forsikret om at landets myndigheter vil være fullt ut i stand til å betjene de lån som er tatt opp for å etablere den nye infrastrukturen.

 

Kinas viktigste allierte

Nabolandet Zambia, som er en god del rikere enn Malawi, er også blant de som er blitt velsignet med kinesiske investeringer og lån de siste årene. Det har skjedd i enda større grad enn for Malawi. Med et jordsmonn rikt på kobber og kobolt er Zambia et lite, men viktig kapittel i Kinas planer om  økonomisk ekspansjon i Afrika.

Landet er i dag blant Kinas viktigste økonomiske allierte i regionen. Handelen mellom Kina og Zambia var i 2016 på nesten 20 milliarder dollar – mot bare om lag 100 millioner dollar i 2000, altså 20 ganger mer.

Zambias tilnærming og tettere samarbeid med Kina har utviklet seg i takt med at internasjonal bistand til landet har krympet markant. Norge, Sverige, Storbritannia og en rekke andre bistandsgivere har enten avsluttet sine bistandsprogrammer eller trappet dem kraftig ned. Fra å finansiere 53 prosent av Zambias statsbudsjett i 2001 utgjør bistandens andel bare 2,2 prosent i dag, ifølge regjeringen. Utviklingen er i tråd med utviklingen i mange andre afrikanske land.

 

Har bygget to gigant-arenaer

Samarbeidet er blitt kronet med praktbygg innen kinesiskbygget sports-arkitektur: En toppmoderne 50 000 seters stadion i gruvebyen Ndola og en ny nasjonalstadion - National Heroes Stadium. Det sistnevnte, i hovedstaden Lusaka, har plass til 60 000 tilskuere. Sportsjournalister rapporterer om svært god plass på begge arenaer når lokale lag spiller sine kamper.

Kineserne har også bygget en spektakulær ny regjeringsbygning, samt Zambias nye nasjonalsykehus. Sammen med sykehuset kom det også fem kinesiske kirurger, to radiologer, gynekolog, operasjonssykepleier og tolk.

I flere år var zambisk økonomi i solid vekst, men de siste par årene har mineraleksportøren opplevd inntektssvikt og sterkt økende gjeldsproblemer.

Rett før årsskiftet hevdet USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton at Zambias gjeld var på enorme 6-10 milliarder dollar, og i mediene florerte det rykter om konsekvensene. Ved samme anledning kalte Bolton Kinas og Russlands næringslivsstrategier i Afrika som «korrupte» og «aggressive», og forsikret om at USA ville sørge for å motvirke de to landenes økonomiske og politiske innflytelse.

Zambiske myndigheter måtte til slutt rykke ut og avvise rykter om at Kina var i ferd med å overta det nasjonale kraftforsyningsselskapet Zesco. Presidentens talsmann Amos Chanda forsikret om at total utenlandsgjeld var på 9,7 milliarder, men at «bare» 3,1 milliarder var til Kina.

 

50 gudsforlatte år

Zambia og Malawi er altså bare to av mange land hvor Kina har satt sine fotavtrykk – etter invitasjon fra mer eller mindre korrupte afrikanske regjeringer. For folk flest er de synlige resultatene ny infrastruktur og mange praktbygg, som fine idrettsarenaer. 

Men hva synes de egentlig om kinesernes inntog? Vår lokale korrespondent i Malawi spurte folk på gata i Lilongwe.

– Kina bruker bevisst disse synlige prosjektene for å skaffe seg goodwill. Jeg vet om mange malawiere som er skeptiske til andre giverland fordi bistanden deres er mer basert på forbruk, slik som medisiner, støtte til landbruk og utdanning, sier den 30-årige fotballentusiasten Symon Kaufa.

Han har ingenting imot at kinesiske selskaper har stått for byggingen av det nasjonale fotballanlegget, og anser Kina som en god venn av Malawi.

Også 36-årige Daniel Driyano er glad i fotball.

– Afrikanere elsker fotball. Kina vet at når de bygger fotballarenaer så gjør de et diplomatisk kupp, sier han.

 

Ingen alternativer til Kina

Det gamle Kamuzu Stadium i Blantyre var svært nedslitt og dårlig, forsikrer Driyano. I stedet for å pusse opp var det en bedre løsning å bygge nytt – og da fantes det ingen andre alternativer enn Kina, mener han.

– Byggingen av det nye stadionet har brakt glede til mange fotballentusiaster i Malawi, sier 36-åringen.

Daniel Driyano, fotballfan.

Men han frykter samtidig at dette og andre infrastrukturprosjekter på sikt vil føre til en ytterligere utarming av et allerede fattig land. I ytterste konsekvens frykter han at Kina vil overta infrastrukturselskaper, og mest av alt frykter han at Kina vil overta Bingu National Stadium.

– Lån er dyrt, og Malawis gjeld til Kina øker kraftig. Jeg frykter at landet ikke vil være i stand til å overholde sine gjeldsforpliktelser, sier han.

Andre vi snakker med er kritiske til at kineserne i altfor stor grad benytter kinesisk arbeidskraft og kinesiske materialer, istedenfor å bruke lokal arbeidskraft og materialer. På folkemunne går også ryktene om at Kina beriker seg på lokale naturressurser, som tømmer, elfenben og mineraler.

Kort sagt: Synspunktene blant malawiere spriker. Begeistringen for kineserne er avmålt, men samtidig er det en utbredt erkjennelse av at Afrika trenger kineserne.

Politiske kommentatorer i Øst-Afrika påpeker at stadion-boomen i Afrika de siste par tiårene har nær sammenheng med at flere og flere land har kuttet sine diplomatiske bånd til Taiwan. Som det – nøkternt, men iskaldt – ble uttrykt av Senegals president Abdoulaye Wade i et brev til Taiwan i 2005: «Land har ikke venner, de har interesser.»

Hensikten med brevet var å forklare beslutningen om å droppe diplomatiske forbindelser til Taiwan til fordel for en ny allianse Senegal – Kina.

En etter en har de afrikanske landene gjort det samme som Senegal – og droppet Taiwan til fordel for Kina. I dag har Kina ambassader i 50 av totalt 54 afrikanske land. Bare i fire ubetydelige stater glimrer Kina med diplomatiske fravær, nemlig Swaziland, Burkina Faso, Gambia og øya Sao Tome og Principe.

 

I vennskapets navn

Som i eksemplene Malawi og Zambia begrenser kineserne seg ikke til å bygge stadioner. Bildene av kinesisk hurtig-bygget infrastruktur går igjen overalt i Afrika: Flyplasser, sykehus, offentlige bygninger, veier, havner, broer.

Ofte har de navn som uttrykker Kinas vennskap med landet. Den 2,2 kilometer lange «Ethio-China Friendship Avenue» i Addis Abeba ble bygget på bare 80 dager, ifølge nettstedet allafrica.com. En vennskapsby («Stade de l’Amitié») har blitt lansert i Libreville i Gabon og et sportsanlegg med samme navn i Benins hovedstad Cotonou. «China Zambia Friendship Hospital» er navnet på Zambias nye nasjonalsykehus.

Men tross navnenes signaler om vennskap er virkeligheten selvfølgelig mer rasjonell og basert på strategisk tenkning. For Beijing er infrastrukturbyggene viktige instrumenter for Kina i sin jakt på «myk makt» i Afrika. Den letter kinesisk tilgang til afrikanske markeder, kjøper politisk lojalitet og lindrer mindre entusiastiske land der Kina har viktige strategiske interesser, påpeker afrikanske forskere.

 

«Fordelene er vurdert nøye»

Malawi og Kina etablerte diplomatiske forbindelser først i 2008, etter at Kina hadde presset myndighetene i Malawi til i all hast å oppgi mer enn 40 års diplomatiske forbindelser med Taiwan.

«Vi har besluttet å skifte fra Taiwan til fastlands-Kina, etter å ha vurdert nøye de fordeler vi vil få fra fastlands-Kina,» het det dengang i en uttalelse fra Malawis utenriksminister.

Det ble begynnelsen på de varmere forbindelsene til Kina, som nå er blitt kronet med det nye nasjonalstadionet, Bingu Stadium; som troner som et slott over de enkle nabolagene og forsøplede jordene i nærområdet.

Kinesisk design: Stade National de la Côte d’Ivoire, med kallenavnet Arc de Triomphe, får sitteplasser til 60 000 mennesker og forventes ferdigstilt i løpet av året. Kina har betalt for praktarenaen.

Er prestisje-byggenes tid over?

Men kanskje er stadiondiplomatiets dager snart forbi på det afrikanske kontinentet? I hvert fall er det det hvis man skal ta Kinas leder Xi Jinping på ordet. Foran en sal full av afrikanske statsledere advarte han i 2018 mot at midler fra Kina ble brukt på «jåleprosjekter».

Det var under den 6. såkalte «China-Africa Entrepreneur Conference», som ble avholdt i Beijing. President Xi bebudet der 60 milliarder dollar i kapitaloverføringer til Afrika de neste tre år. De 60 milliarder skulle i stedet for jåleri-formål «rettes mot de store flaskehalsene i utviklingen« av Afrika, lovet han.

Pengene fordeler seg på 15 milliarder dollar i rentefrie lån, 20 milliarder i andre typer lån, 10 milliarder i «utviklingsfinansiering» og 5 milliarder til innkjøp av afrikanske varer. Samtidig oppfordret Xi kinesiske selskaper til å investere for minst 10 milliarder dollar i regionen. En tilsvarende investeringspakke på 60 milliarder dollar ble annonsert i 2015.

«Det kinesisk-afrikanske samarbeidet skal gi kineserne og afrikanerne håndgripelige gevinster, og suksesser som kan ses – og som kan merkes,» lød det fra Xi Jinping.

Men helt slutt på sportsdiplomatiet er det ikke. Kina er nettopp nå i gang med å oppføre et 60 000 seters stadion i Elfenbenskystens hovedstad Abidjan. Det såkaldte «Arc de Triomphe» (Triumfbuen) skal bli et nytt nasjonalstadion og stå klar til, at landet er vertskap for African Cup i 2021. Stadionet, hvis pris nærmer seg en milliard norske kroner, er ifølge Elfenbenskystens sportsminister «en gave» fra Kina. Andre kinesiske stadioner er på vei i Rwanda og Guinea Bissau.

Soccer diplomacy

I 1970 sto Kina for finansiering og bygging av sin første sportsarena i Afrika. Det var på Zanzibar i Tanzania.

Byggingen av fotballarenaer og andre prestisjebygg skjøt fart ut over 1980- og 90-tallet, og har bare fortsatt etter årtusenskiftet.

Kinesiske selskaper har bygget eller renovert minst 56 idrettsarenaer, fordelt på 34 land, viser Bistandsaktuelts kartlegging. Kinesiske banker har vært de primære långiverne. I kjølvannet av arenabygging har afrikanske land gjort en rekke avtaler med Kina om blant annet infrastrukturutbygging.

Prestisjeprosjekter med gunstig kinesisk finansiering har banet veien for et sterkere kinesisk engasjement i afrikansk økonomi. Giganten i øst har etablert ny industri, investert i lokale selskaper og vært en viktig importør av afrikanske råvarer. I tillegg har kinesiske varer i stadig større grad flommet inn over det afrikanske markedet.

VENNSKAPELIG MØTE: Kinas president Xi Jinping og Ghanas president Nana Akufo-Addo møttes til det kinesisk-afrikanske toppmøtet i Beijing i 2018. Lille Ghana har fire store fotballarenaer som er finansiert og bygget av Kina. Foto: Nicolas Asfouri / Reuters / NTB scanpix

Kinesisk design: Stade Omnisport de Bafoussam, Kamerun.

Kinesisk design: Estádio 11 de Novembro, Luanda, Angola.

– Fotballarenaer gir goodwill og innflytelse

– Store byggeprosjekter som dette gir synlighet, politisk innflytelse og «goodwill» i brede lag av folket. Kina får med dette et forsprang på andre land de konkurrerer med om innflytelse i Afrika, sier Afrika-kjenner Morten Bøås. 

Av Gunnar Zachrisen

Nupis seniorforsker har observert veldig mange slike prestisjebygg på sine reiser i Afrika. Han mener en viktig forklaring til fenomenet er at Kina spiller på utålmodigheten som finnes i afrikanske land; «de er utålmodige de vil se at noe skjer». 

– Kineserne har en stor diplomatisk fordel ved at de lett kan få noe til å skje. De trenger ikke årelange prosesser hvor alle mulige hensyn skal tas, og de har et effektivt institusjonelt apparat – med tette bånd mellom stat og næringsliv – som iverksettes når beslutning om prosjektet er tatt, sier Bøås. 

Han mener at vestlige land og organisasjoner ikke makter å sette i gang byggeprosjekter eller infrastrukturprosjekter på den måten som Kina kan. Andre aktører som også prøver å skaffe seg økt innflytelse i Afrika, som Russland og India, har ikke nødvendige økonomiske muskler til å gjøre det samme som Kina. 

– Afrika er fortsatt et satsningsområde for Kina. Slik situasjonen er nå, har Kina et stor komparativt fortrinn i den globale konkurransen om afrikanske ressurser, markedsadgang og politiske innflytelse og støtte, sier han. 

Om og hvor lenge dette fortrinnet og Afrikas interesse for Kina vil bestå, vil avhenge av om dette er prosjekter som gir avkastning, også på afrikansk side, mener han. 

– Vi må håpe at disse byggeriene ikke blir stående igjen som monumenter over en ny afrikansk gjeldskrise – denne gangen ikke med gjeld til vestlige land og selskaper, men til Kina. Det gjenstår å se, og mest sannsynlig vil de langsiktige konsekvensene variere sterkt fra land til land – avhengig av hvor gjennomtenkte finansieringsavtalene har vært. 

Han er bekymret for to sider ved prosjektene. 

– For det første om landene har råd til å betale tilbake, fordi det dreier seg ofte om lån fra Kina, og for det andre om de selv har råd til å ivareta disse anleggene etter at de er ferdigstilt, sier Bøås.   

 

Her finner du de kinesiskbygde arenaene

Vi har kartlagt minst 56 fotballstadioner i Afrika. Alle er bygget og finansiert av Kina. Ruvende, flotte prestisjebygg. Med tribuneplass for mellom 20 000 og 60 000 tilskuere.

Angola
Estádio 11 de Novembro, Luanda, 48.500 plasser, innviet 2009.
Estádio Nacional de Ombaka, Benguela, 35.000 plasser, innviet 2010.
Estádio Nacional do Chiazi, Cabinda, 20.000 plasser, innviet 2010.
Estádio Nacional da Tundavala, Lubango, 20.000 plasser, innviet 2010.
 
Benin
Stade de l’Amitie, Cotonou, 20.000 plasser, innviet 1983.
 
Burkina Faso
Stade du 4 Août, Ouagadougou, 35.000 plasser, innviet 1984.
 
Den sentralafrikanske
republikk
Stade Barthélemy Boganda, Bangui, 20.000 plasser, innviet 2006.
 
Djibouti
El Hadj Hassan Gouled Aptidon Stadium, Djibouti City, 10.000 plasser, innviet 1993.
 
DR Kongo
Stade des Martyrs de la Pentecôte, Kinshasa, 80.000 plasser, innviet 1994.
 
Elfenbenskysten
Arc de Triomphe, Abidjan, 60.000 plasser, forventet innviet 2019-2020.
 
Ekvatorial-Guinea
Estadio de Bata, Bata, 35 700 seter, innviet i 2007.
Nuevo Estadio de Malabo,
Malabo, 15 250 seter, innviet i 2007.
 
Gabon
Stade d’Angondjé (også kalt: Stade de l’Amitie Sino-Gabonaise), Libreville, 40.000 plasser, innviet 2011.
Stade D’Oyem, Oyem, 20.500 plasser, innviet 2017.
Stade de Port‑Gentil, Port‑Gentil, 20.000 plasser, innviet 2017.
Stade Omar Bongo, Libreville, 41.000 plasser, innviet 2018.
 
Gambia
Independence Stadium, Bakau, 30.000 plasser, innviet 1984.
 
Ghana
Tamale Stadium, Tamale, 20.000 plasser, innviet 2008.
Sekondi Takoradi Stadium, Sekondi Takoradi, 20.000 plasser, innviet 2008.
Accra Sports Stadium, Accra, 40.000 plasser, renovert i 2007.
Baba Yara Stadium, Kumasi, 40.528 plasser, renovert i 2007-08.
Cape Coast Sports Stadium, Cape Coast, 15.000 plasser, innviet 2016.
 
Guinea
Stade de Nongo, Conakry, 50.000 seter, innviet i 2011.
 
Guinea-Bissau
Estadio 24 de Setembro, Bissau, 20.000 seter, innviet i 1989.
Arbeidet med et nytt kinesiskbygget stadion, 45.000 seter, påbegynt i 2017.
 
Kamerun
Stade Municipal (indendørs multiarena), Yaoundé, 5.000 plasser, innviet 2009.
Limbe Omnisport Stadium, Limbe, 20.000 plasser, innviet 2016.
Stade Omnisport de Bafoussam, Bafoussam, 20.000 plasser, innviet 2016.
 
Kapp Verde
Estádio Nacional de Cabo Verde, Praia, 15.000 plasser, innviet 2014.
 
Kenya
Moi International Sports Centre, Nairobi, stadion med 60.000 seter, samt hotell og svømmebasseng. Innviet i 1987. Stor kinesiskstøttet renovering 2010-2012.
 
Liberia
Samuel Kanyon Doe Sports Complex, Monrovia, 35.000 seter, innviet i 1986.
 
Malawi
Bingu Stadium, Lilongwe, 40.000 seter, innviet i 2017.
 
Mali
Du stod 26. mars, Bamako, 50 000 seter, innviet i 2001.
 
Marokko
Prins Moulay Abdellah Stadium, Rabat, 52.000 seter, innviet i 1984.
 
Mauritania
Stade Olympique, Nouakchott, 20.000 seter, innviet i 1983.
 
Mauritius
Anjalay Stadium, Belle Vue Maurel, 18.000 seter, innviet i 1991.
 
Mosambik
Estádio do Zimpeto, Maputo, 42.000 seter, innviet i 2011.
 
Niger
Stade General Seyni Kountché, Niamey, 35.000 seter, innviet i 1989. Ombygget og utvidet i 1999.
 
Republikken Kongo
Stade Municipal de Kintélé, Brazzaville, 60.000 seter,
innviet 2015.
 
Rwanda
Amahoro Stadium, Gasabo, 30.000 seter, innviet i 1989.
Byggingen av tre nye stadioner i Bugesera, Ngoma og Nyagatare startet i 2019, hver med 3000 seter.
 
Senegal
Léopold Sédar Senghor Stadium, Dakar, 60.000 seter, innviet i 1985.
National Wrestling Arena, Dakar, 20.000 seter, innviet i 2018.
 
Sierra Leone
National Stadium, Freetown, 36.000 seter, innviet i 1980.
Bo Stadium, Bo, 25.000 seter, innviet i 2006.
 
Somalia
Mogadishu Stadium, Mogadishu, 60.000 seter, innviet i 1978.
 
Tanzania
Amaan Stadium, Zanzibar, 15.000 seter, innviet i 1970. I tillegg kinesisk remodeling og forlengelse 2010.
Uhuru Stadium, Dar es Salaam, 23.000 seter, forlengelse 1960.
Tanzania National Stadium (også kjent som Benjamin Mkapa Stadium), Dar es Salaam, 60.000 seter, innviet 2007.
 
Togo
Stade de Kégué, Lomé, 30.000 seter, innviet i 2000.
 
Tsjad
Stade Omnisports Idriss-Mahamat-Ouya, N’Djamena, 30.000 seter, innviet i 1987.
 
Uganda
Mandela National Stadium, Kampala, 40.000 seter, innviet i 1997.
 
Zambia
National Heroes Stadium, Lusaka, 60.000 seter, innviet 2014.
Levy Mwanawasa stadion, Ndola, 50.000 seter, innviet 2012.
Ombygging og forlengelse av Independence Stadium, Lusaka, 30.000 seter.
 
Zimbabwe
National Sports Stadium, Harare, 60.000 seter, innviet
i 1987.
Publisert: 17.04.2019 17.30.40 Sist oppdatert: 17.04.2019 17.30.40