Med lik i lasten til Tanzania

For å fylle opp flyttekassen, hadde Utenriksdepartementet sendt med diverse kontormøbler og -utstyr. To av "møblene" fikk flyttefolkene til å gjøre store øyne.

Av Jon Dagfinnson Bech Sist oppdatert: 02.08.2019 13.05.09

Tidlig på 1980-tallet skulle jeg tjenestegjøre ved ambassaden i Dar es Salaam. På forhånd hadde kolleger fortalt at de som kom fra Norge, måtte ta med seg forbruksvarer i stort monn; toalettruller, såpe, mel, lyspærer, m.v.

En del av det som for oss var dagligdagse nødvendighetsartikler fortonte seg den gang – sett med lokale øyne – som spennende og nærmest uoppnåelige luksusvarer. Kanskje var det derfor diplomater og bistandsarbeidere ved ankomst tidvis så at det var uforklarte mankoer i lasten sammenlignet med hva som ble sendt fra Norge.

Jeg måtte med andre ord ha øynene med meg for å hindre «svinn» når  flyttelasset mitt ankom den tildelte bolig i Dar og flyttefolkene sto klare.

 

Aleneboer med god plass i flyttekassen

Familien min var etterlatt i Norge. Jeg skulle altså bo alene, og flytte til et fullt møblert hus. Derfor var mitt flyttelass heller ikke særlig stort og imponerende. Det besto i hovedsak av de nevnte forbruksartikler.

For å fylle opp det resterende tomrommet i den kjempedigre kassen, hadde UD sendt med diverse kontormøbler og -utstyr til ambassaden.

Det som dog var enda mer spesielt var at departementet også hadde sendt med to norskproduserte likkister.

Hensikten var god nok: Å ha en beredskap for å kunne betjene den store koloni av nordiske bistandsfolk og ambassadeansatte – «just in case», en gang i fremtiden.

I mangelens Tanzania fantes det nemlig heller ikke likkister. Det hadde ambassadene tidligere fått erfare – etter at nordiske borgere hadde havnet i trafikkulykker med dødelig utgang. At likhuset manglet frysemuligheter gjorde heller ikke saken bedre...

 

En litt skummel mzungu

Ambassadesekretærens bolig var selvsagt utpekt som det eneste praktiske lagringssted for kistene, og bæringen og utpakkingen av flyttelasset foregikk også der.

I starten på arbeidet hadde flyttefolkene smilt og pratet livlig og fornøyd. Men da de så likkistene, ble det plutselig en underlig og trykkende stillhet. I stedet for glade smil ante jeg i dette øyeblikk et drag av mistro, mistenksomhet og uhygge i ansiktene. 

Det var tydeligvis ikke dagligdags – at en mzungu medbragte egne likkister i sitt private flyttelass.

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke sterke, underholdende, minnerike, triste eller glade historier – ikke minst fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten "Historie-stafetten" vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Ansatte og tidligere ansatte i utenrikstjenesten, internasjonale eller norske organisasjoner kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 02.08.2019 13.05.09 Sist oppdatert: 02.08.2019 13.05.09