Morten Rostrup har vært på feltoppdrag for Leger uten grenser i mer enn 20 land. Nå har han skrevet boka «Uten grenser – beretning fra en ny type krig». Foto: Espen Røst

– Den humanitære handling er så god at politikere ikke kan avstå fra å misbruke den

INTERVJUET: Akuttmedisiner og Leger uten grenser-feltarbeider Morten Rostrup mener samrøret av humanitært og militært engasjement bidrar til at flere sivile lider.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 18.10.2019 10.43.14

– Å måtte trekke ut ansatte fra et område fordi sikkerhetssituasjonen er prekær, er noe av det vondeste. Å se pasienter i øynene og si «vi må dra» – med visshet om at sivile må bli igjen i en krigsson – kan føles som et svik, sier Morten Rostrup.

Han er tidligere leder i Leger uten grenser (MSF) og overlege ved Akuttmedisinsk avdeling ved Ullevål universitetssykehus. Da Bistandsaktuelt snakket med Rostrup på telefon for noen dager siden, sa han at Tyrkias invasjon av Rojava – den kurdiskstyrte regionen i Syria – gjorde at hjelpeorganisasjonen måtte vurdere uttrekk av ansatte «dersom vi kommer under direkte angrep».

Når Bistandsaktuelt møter ham på kafé i Oslo to dager senere, har MSF akkurat annonsert at de evakuerer ansatte fra området.

– For at vi skal kunne gjøre jobben vår, må alle stridende parter kunne garantere vår sikkerhet. Nordøstre Syria har vært relativt rolig etter at kurderne fikk kontroll. Men de siste dagene har situasjonen endret seg, sier Rostrup.

 

Et militært verktøy

Morten Rostrup var med å starte Leger Uten Grenser i Norge, og har også vært president for Médecins Sans Frontières (MSF) internasjonalt.

I løpet av de siste 20 årene har akuttmedisineren vært på minst like mange feltoppdrag. Siden den første turen til DR Kongo i 1996 har han vært i Sør-Sudan, Liberia, Afghanistan, Tsjad, Haiti, Libya – og Syria, for å nevne noen. Nå deler Rostrup noen av sine erfaringer fra alle reisene i menneskelig misære.

I boka «Uten grenser» pakker han igjen kofferten og drar til flyktningleirene i Tyrkia for å få svar på hva som egentlig skjedde da en venn og kollega forsvant i Syria.

Jakten på legen Mohammed er rammen for Rostrups beskrivelser av en umenneskelig konflikt der sykehus bombes og sivilbefolkningen angripes med giftgass. Hvordan havnet vi her? spør han: Er det fordi humanitære og militære operasjoner er blitt sammenblandet at vi nå er vitne til humanitærrettens sammenbrudd? Vi lar Rostrup svare på sitt eget spørsmål:

– Det er et veldig godt spørsmål, noe jeg har tenkt mye på i arbeidet med boka.

Rostrup ser ut av vinduet, retter tankene mot boka «A bed for the night».

– Der argumenterer forfatter David Rieff for at det å gå inn i en krigssone med humanitær hjelp er en så god handling at politikere ikke kan la være å misbruke den, som et militært verktøy. Jeg tenkte ikke så mye over det den gangen jeg leste boka, men det blir bare tydeligere og tydeligere for meg at nødhjelp – for å vinne hjerter og sinn i et konfliktområde – blir en del av politikernes strategier.

 

En «force multiplier»

Rostrup trekker fram en tale USAs utenriksminister holdt etter 11. september 2001.

– Colin Powell snakket om hvordan «humanitarians» skulle være en del av USAs «combat team» i Afghanistan. Han sa at det humanitære engasjementet var en «force multiplier» og at USA skulle kjempe både politisk, militært og humanitært. Allerede der begynner ting å skje, for om man drar inn i et krigsområde og gir hjelp med den ene hånda og skyter med den andre, så skapes det en usikkerhet. Jeg var selv i Helmand-provinsen på denne tiden. Teamet var kledd i hvitt og kjørte hvite biler med MSF-logo. Likevel ble jeg spurt om jeg var amerikansk soldat.

I januar 2010 ble Haiti rammet av et kraftig jordskjelv. Skjelvet hadde episenter i Léogâne vest for Port-au-Prince. Som i så mange andre humanitære kriser, var Morten Rostrup og Leger uten grenser til stede for å bidra i hjelpearbeidet. Foto: MSF

Rostrup forteller om den gang han møtte amerikanske soldater i sivil.

– De var på et såkalt humanitært oppdrag i Afghanistan, og hadde skjult våpnene sine. Det kan jo ikke være særlig tvil om at en slik rolleblanding kan bidra til at alle som driver humanitært arbeid blir mistenkeliggjort.

Dette handler om nødvendigheten av å være uavhengig, mener Rostrup.

– La oss si at en norsk organisasjon, vesentlig finansiert av Norge, har sendt et team på oppdrag i Afghanistan. Der treffer de en gruppe opprørere, fra Taliban, som spør; «hvor får dere penger fra?». Bistandsarbeiderne svarer at de får penger fra den norske stat, og når Norge da er en part i konflikten, blir det vanskelig å overbevise opprørsgruppen om at de er nøytrale hjelpearbeidere. Dette er en av årsakene til at Leger uten grenser ikke tar i mot penger fra stridførende aktører.

 

Uavhengig gransking av USA?

– Det er et komplekst landskap du tar oss inn i: Norge bruker milliarder på humanitær hjelp og mye av bistanden går gjennom frivillige organisasjoner. Flere av disse mottar også støtte fra EU og USA. Er det mulig å komme seg ut av et slikt sammensurium av politiske agendaer og militære strategier?

– Det er flere ting å ta tak i her. For det første er mange organisasjoner totalt avhengig av statlig støtte. Å fraskrive seg den vil gå utover hjelpearbeidet. Dette er et dilemma, men vi må i hvert fall reflektere over mulige konsekvenser av slik støtte. Et annet aspekt er at krigsforbrytelser ikke får konsekvenser. Gjennom mange år har vi hørt Sikkerhetsrådets fordømmelse av sykehusbombingen i Syria. Men det er lite som skjer for å ansvarliggjøre de som står bak.

Rostrup forteller at han følte spesielt på dette da MSF-sykehuset i Kunduz i Afghanistan ble bombet. Han sier USA var raskt ute og beklaget at de hadde bombet sykehuset – der 40 mennesker ble drept og mange ble skadet – ved en feil.

Likevel fikk det ingen konsekvenser.

– Amerikanerne satte selv ned en kommisjon, som til slutt kom med en rapport. Men den har vi fortsatt ikke fått fullt innsyn i, sier Rostrup.

Han mener det burde vært satt ned et uavhengig internasjonalt utvalg som kunne sett på om «feilbombingen» var grovt uaktsom.

– Var den det, ville det være en krigsforbrytelse. Vi hadde diskusjoner med Utenriksdepartementet fordi vi ønsket at Norge skulle støtte en uavhengig gransking – være med å statuere et eksempel. Hadde man bidratt til en UN Fact Finding Mission rettet mot en av sine allierte, ville man i neste runde, med troverdighet, stille tydeligere krav til eksempelvis syrere eller russere som har bidratt til at situasjonen for sivile i Syria har blitt så grusom. Faren ved å ikke etterforske og rettsforfølge slike hendelser er at krigsforbrytelser blir normalisert.

 

Vendepunktet: Libya

– I boka skriver du om «en ny type krig». Hva er forskjellen på lidelsene du så i DR Kongo for mer enn tyve år siden og det mennesker opplever i Syria i dag?

– Syriakrigen har gått ekstremt hardt ut over sivilbefolkningen, sier Rostrup og tenker tilbake til 1996, da han var på sitt første MSF-oppdrag i DR Kongo.

– Den gang var tonen blant kollegene på sykehuset i Goma; «ok, vi er i et konfliktområde, men det tryggeste stedet i en krig er tross alt et sykehus». Selv om situasjonen var krevende følte jeg meg trygg. Jeg har vært på en lang rekke oppdrag og har alltid følt meg trygg inne på sykehus, inntil jeg kom til Libya i 2011.

Der ble ambulanser beskutt, bårebærere drept og sykehus bombet.

– Den gang ble jeg smuglet inn fordi Muammar al-Gaddafi ikke ville ha oss der. Vi ble sett på som en aktør i et politisk, militært spill og jeg tenkte; her kommer jeg som norsk lege, også blir jeg en del av dette spillet. Det var sjokkerende og det ble åpenbart at noe hadde endret seg; at angrep på helsepersonell – for å frarøve sivile retten til legehjelp – ble brukt som et våpen.

Dette har blitt enda tydeligere i Syria-krigen, mener Rostrup.

 

Brent jord-taktikk

– Der har man bevisst rammet helseinfrastruktur, men også skoler, bakerier og markeder for å presse sivilbefolkningen. Når man først bomber et marked med mange sivile, og så – etter en halvtime – bomber inngangen til sykehuset som skal ta imot skadde, forteller det hvor langt vi har kommet i å miste vår felles humanitet.

Rostrup forteller om da han og to andre hjelpearbeidere ble smuglet inn i Syria.

– Da vi kom frem måtte vi holde oss i skjul, for det å være lege betød at man var en slags politisk aktør. Jeg traff lokale leger som fortalte at dersom de ble tatt med en pasient som var mistenkt for å være opposisjonell, kunne de bli arrestert.

Rostrup sier det er et humanitært prinsipp at de som trenger hjelp, skal få det.

– Som lege skal man behandle alle – også soldater som har lagt ned våpnene. Men logikken her var; «om du behandler min fiende, er også du min fiende». 

Leger han har kontakt med i Syria er nå livredde for å gå på jobb.

– At leger frykter for eget liv når de er på jobb, er forferdelig. Ok, det er alltid frykt forbundet ved å befinne seg i en krigssone – men at helsepersonell er direkte mål er nytt. Det er en form for brent jord-taktikk, for å presse sivile ut fra området.

– Men hva betyr det egentlig når du skriver at humanitærretten nå bryter sammen?

– Vi har alltid hatt spilleregler for hvordan krig skal utføres, for hvordan sivile skal spares, at sivil infrastruktur skal bevares. Nå ser vi at mennesker gasses til døde, at sykehus bombes og at folk utsultes i lukkede enklaver. Det har vært grusomme kriger før, men Syriakrigen vitner om et totalt fravær av humanitet.

Morten Rostrup har reist i en lang rekke land på feltoppdrag for Leger uten grenser. Her er akuttmedisineren på et lite sykehus i Aleppo i Syria i 2012. Foto: Privat

Vi var kledd i hvitt og kjørte hvite biler med MSF-logo. Likevel ble jeg spurt om jeg var en amerikansk soldat

Morten Rostrup, Leger uten grenser

Morten Rostrup:

  • Har vært på feltoppdrag for Leger uten grenser i en rekke konfliktområder i verden, sist i 2018.
  • I 1996 var han med på å stifte den norske avdelingen av Leger Uten Grenser og ble dens første president. Fra 2000 til 2004 var han president for Médecins Sans Frontières (MSF).
  • Rostrup ga i 2006 ut boka «Felt» om hans erfaringer fra de ti første årene som feltarbeider.
  • I de senere år har han opplevd at krigens vesen har endret seg. Med den nye boka «Uten grenser» beskriver Rostrup en ny type krig hvor sykehus bombes og sivilbefolkningen angripes med giftgass.
  • Rostrup er overlege ved Akuttmedisinsk avdeling på Oslo universitetssykehus, og professor ved Universitetet i Oslo.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 18.10.2019 10.43.14 Sist oppdatert: 18.10.2019 10.43.14