Kenyas antiterrorsjef Martin Kimani mener al-Shabaad og andre terrororganisasjoner må møtes med "hardt mot hardt". Men bistandsmidler til "mykere" forebyggende tiltak er også velkommen, sier han. Foto: FN

Kenyas antiterrorsjef: – Myk makt alene er ikke svaret

En global terrororganisasjon som kontrollerer territorier og har store væpnede styrker, kan aldri bekjempes med myk makt alene, mener Kenyas mann i kampen ot terror. – Kampen må i hovedsak skje med harde midler, sier Martin Kimani.

Av Nina Bull Jørgensen, i Kenya Sist oppdatert: 05.08.2019 07.25.12

Martin Kimani, mannen som står aller fremst i Kenyas kamp mot voldelig ekstremisme, er tydelig på at det er komplisert og krevende å bekjempe grupperinger som al-Shabaab. Han sier det krever harde virkemidler.

Samtidig er han glad for utenlandsk bistand, som kan bidra til å gi ungdommer jobb og fremtidshåp – i stedet for at de havner i al-Shabaabs klør.

– Vi har stadig forbedret vår strategi i kampen mot terror. Og en hel verden kunne se hvor effektivt og profesjonelt vi klarte å håndtere det store terrorangrepet i Riverside (bydel i Nairobi. red.anm.) i januar, sier Kimani.

Han leder Kenyas National Counter-Terrorism Centre (NTCT). Senteret ble opprettet i 2004, som et svar på en stadig økende terrortrussel i landet.

NCTC koordinerer myndighetenes antiterrorinnsats, inkludert forsvaret, politiet, sikkerhetstjenesten, migrasjonsmyndighetene, justisdepartementet, finansdepartementet og utenriksdepartementet. I tillegg samarbeider senteret med internasjonale partnere, som FNs utviklingsprogram (UNDP) og bilaterale samarbeidsland.

Hard linje

– Du kan aldri vinne kampen mot terror hvis du kun kjører en myk linje. Men det er heller ingen motsetning mellom hard og myk makt; de går hånd i hånd som del av samme respons. Men det må ligge hard makt i bunn, understreker Kimani.

Som leder for NTCT er Kimani presidentens høyre hånd i kampen mot voldelig ekstremisme.

– Med hard makt mener jeg en proporsjonal respons på aggresjon, og en effektiv bruk av rettssystemet. Med dette kan man bygge opp tilliten mellom sikkerhetstjenesten og landets innbyggere, sier han.

Uttalelsene kommer som et svar på kritikk fra blant annet den kenyanske organisasjonen MUHURI, Muslims for Human Rights, som mener at politiet og sikkerhetsstyrkene i Kenya er for brutale i sin framferd. 

Men i Kenyas nasjonale anti-terror-strategi som ble lansert i 2016, går det tydelig fram at voldelig ekstremisme skal bekjempes med både harde og myke midler. Et eksempel på myk innsats er at både sivilsamfunnsorganisasjoner og ulike trossamfunn skal engasjeres i forebyggende arbeid.

Bistandsaktuelt møter NTCT-lederen på en konferanse i byen Kisumu, der mer enn femti muslimske og kristne ledere er samlet for å diskutere hvordan de sammen kan bidra til å bekjempe rekrutteringen av unge mennesker til al-Shabaab og andre terrorgrupper.

– I Kenya har vi vært i stand til å bevare vår fredelige sameksistens og opprettholde dialog mellom ulike religioner. Dette har vi klart tross stadige provokasjoner fra en global jihadist-gruppe, sier Kimani.

– Og, i motsetning til i mange andre land, har vår kamp mot terror ikke gått utover siviles rettigheter. Snarere tvert imot. Vi har blitt et åpnere samfunn, fremholder han.

Tilbakeviser kritikk

– Likevel, i Mombasa og områdene langs kysten kan det virke som mange frykter politiet og sikkerhetstjenesten like mye som de frykter al-Shabaab?

Bistandsaktuelts reporter viser blant annet til samtaler med Muslims for Human Rights, ulike kvinnegrupper, ungdomsgrupper og både muslimske og kristne ledere i området. Historiene som går igjen forteller det samme: 

Antiterrorpolitiet torturerer og likviderer mistenkte uten lov og dom...

– Det er non-sense! Vi har overhodet ingen policy som går ut på å drepe mistenkte uten lov og dom. Men politiets egen sikkerhet er viktig for oss. Og blir politiet møtt med skarpe våpen, svarer de med skarpt, sier han.

Antiterrorsjefen forsikrer at myndighetene sitter på «svært få eller ingen» rapporter som peker mot at politiet har handlet uaktsomt.

– Terror-ofrene er viktigst

Samtidig understreker Kimani at myndighetene og politiets viktigste oppgave er å «beskytte Kenyas folk og støtte terror-ofrene» – ikke de som av ulike grunner har havnet i en terrorgruppe.

– Mange snakker om de radikaliserte ungdommene og terroristene som «ofre». De forteller om problemene deres, om deres vanskelige oppvekst og andre grunner til at de endte som terrorister. Og de klager over at terroristenes familier er satt under press fra sikkerhetstjenesten, sier Kimani. 

Han er tydelig provosert.

– Men ingen snakker om ofrene, de som har overlevd terrorangrep og de som har mistet sine barn – ikke fordi barna ble terrorister, men fordi de ble drept av terrorister. Det er disse menneskene vi føler mest ansvar for.

Copyright 2019 The Associated Press. All rights reserved.

ANGREPET IGJEN: Kenyanske sikkerhetsstyrker hjelper sivile å flykte fra åstedet etter at al-Shabaab angrep det eksklusive hotelkomplekset Dusit i Riverside bydel, Nairobi 15.januar i år. Mer enn 20 mennesker ble drept, og mange hardt skadet. 

Bistand bidrar

Likevel, Kimani er også opptatt av å møte terrortrusselen med «myk makt», i tillegg til de harde metodene. Han syns også det er viktig å styrke motstandskraften i sårbare lokalsamfunn, særlig i de gruppene som er mest mottakelige for rekruttering, understreker han.

NTCT-lederen løfter fram organisasjoner som Kenya Muslim Women Alliance, Kenya Muslim Youth Alliance og MUHURI som eksempler på viktige samarbeidspartnere. Og han mener internasjonale og bilaterale givere har en rolle å spille.

– Selv om Kenya er en av de største økonomiene på det afrikanske kontinentet, har vi ikke lyktes i å gi jobber og fremtidshåp til alle unge kenyanere, innrømmer han.

– Arbeidsledighet i seg selv gjør deg ikke til en terrorist, men håpløsheten du føler kan gjøre deg mer lydhør for en historiefortelling som peker ut syndebukker og gjør at du svikter landet ditt. Derfor er bistandsaktører som bidrar til å gi ungdommer flere muligheter i livet helt klart en del av løsningen på våre problemer.

Global innsats

Men hvis krigen mot terror på Afrikas horn virkelig skal vinnes, må problemet løftes høyere opp på den globale agendaen, mener lederen for Kenyas anti-terrorsenter.

– I Somalia er politikerne så opptatt av intern rivalisering at ingen evner å ta kontroll over egne territorier. Og det internasjonale samfunnet har så langt heller ikke evnet å gripe inn i Somalia med det som skal til for å knuse al-Shabab, fremholder Kimani.

Han mener verdenssamfunnet, som i andre sammenhenger gir betydelig militær og økonomisk støtte til anti-terror, har sviktet øst-Afrika. 

– Vår største utfordring er globale «dobbelt-standarder» i krigen mot terror. Hvis det internasjonale samfunnet hadde satt inn like store styrker mot al-Shabab som de har gjort mot IS i Midtøsten, ville vi vært langt på vei.

Det er ingen motsetning mellom hard og myk makt; De går hånd i hånd som del av samme respons. Men det MÅ ligge hard makt i bunn.

Martin Kimani, Kenyas antiterrorsjef

Voldelig ekstremisme i Afrika

  • I årets fire første måneder ble mer enn 4200 mennesker drept i terroraksjoner i Afrika. Terroren skjer oftest i land som Mali, Niger, Nigeria, Burkina Faso, Kamerun og Somalia - men rammer også turistland som Kenya. Trenden er at voldshandlingene og rekrutteringen til ekstremistiske grupper øker. 
  • Jihadismens frammarsj har ført til mer vold og store humanitære katastrofer på det afrikanske kontinentet. Millioner er drevet på flukt, økonomien i hardt rammede land stuper og positive utviklingsresultater reverseres.   
  • Voldelig ekstremisme i Afrika har også ringvirkninger og øker trusselnivået i vår del av verden. FN, giverland og andre bistandsaktører bruker stadig mer bistandspenger på å forebygge og motvirke voldelig ekstremisme i regionen. 
  • Siden 2007 har Kenya vært utsatt for i gjennomsnitt seksti terrorangrep per år. Terrorgruppa al-Shabab fortsetter å lokke, lure eller kidnappe unge kenyanere over grensa til Somalia. Bistandsaktuelt har besøkt kystområdene i landet, der terrorgruppen driver et aktivt rekrutteringsarbeid.

Ezekiel Mutua (37) overlevde terrorangrepet på hotellkomplekset Dusit i Nairobi tidligere i år. Foto: Noor Khamis.

– Jeg så døden i øynene 

– Mens jeg gjemte meg, sendte jeg meldinger til familie og venner der jeg skrev: «Farvel. Takk for alt. Ta vare på barna mine», forteller 37 år gamle Ezekiel Mutua.

Bistandsaktuelt møter Mutua en sen kveld utenfor en fastfood-restaurant i Nairobi. Det er i underkant av tre måneder siden al-Shabaab slo til mot det store hotell- og kontorkomplekset Dusit i Nairobi.

Klokka var halv tre på ettermiddagen, tirsdag 15. januar 2019. Mutua var på jobb da det hele begynte.

– Jeg kjente bygningen godt og visste hvor jeg skulle løpe. Jeg beveget meg oppover og nedover i etasjene ettersom jeg hørte tunge skritt og skuddsalver komme fra ulike retninger. Og jeg prøvde å hjelpe andre som var desperate og rådville.

Ezekiel og kollegaene både løp og krabbet fra gjemmested til gjemmested mens terroristenes skudd, granater og eksplosjoner rammet bare meter unna, forteller han. På ett tidspunkt mistet han de andre og satt alene, sammenkrøpet under en kontorpult.

– Da så jeg støvlene til en av terroristen i døra på kontoret. Jeg tenkte:"Nå er min tid kommet. Jeg kommer til å dø alene".

Men terroristen skjøt en annen vei. Ezekiel ble ikke oppdaget.

Det nervepirrende dramaet ble direkte kringskastet til en hel verden. Etter i underkant av ett døgn, klokka ti 16.januar, kunne Kenyanske myndigheter melde at alle terroristene var uskadeligjort. Dramaet var over.  Men mer enn 20 uskyldige menneskeliv gikk tapt.

– Jeg sliter med skyldfølelse fordi gode venner ble drept, mens jeg overlevde. De var bedre mennesker enn meg. Det er urettferdig, sier Ezekiel.

Angst

For Ezekiel varte nervedramaet i fire timer før han klarte å komme seg ut i live. Men de fire timene har satt dype spor. 

– Det første døgnet satt jeg bare inne og fulgte fortsettelsen av dramaet på tv. Først var jeg rolig og lettet over å være i live. Men så fikk jeg vite at ti, elleve, tolv – og etter hvert tretten, fjorten – av vennene mine...

Stemmen er tung og dyp.

– Det var "Maddy" som jobbet på stamkafeen, og han i 2 etasje som jeg alltid pleide å drikke kaffe med om morgenen... 

Ezekiel forteller at han har mareritt om nettene. Og han sliter med angst.

– Jeg tør ikke gå inn i kjøpesentre og store bygninger lenger. Og jeg blir redd når jeg ser kvinner i hijab eller menn med langt skjegg.

Blikket er flakkende og han svetter i panna. Men det gjør likevel godt å snakke om det, sier han.

– Vi som overlevde har fått noe hjelp av en krisepsykolog. Og firmaet jeg jobber for er veldig støttende. Jeg skal nok sakte men sikkert komme meg videre.

Forstår ikke

– Hva tenker du når du hører historier om arbeidsledige og frustrerte unge menn og kvinner langs kysten, som blir lokket inn i al-Shabaabs rekker; kan du på noen som helst måte forstå dem?

– Nei. Jeg har problemer med å vise forståelse for de valgene de har tatt, svarer Ezekiel. 

– Jeg kommer selv fra fattige kår nord i landet og vokste opp med lite, men ble ikke terrorist av den grunn. Jeg tok grep i livet, reiste alene til hovedstaden og søkte på jobb etter jobb. Og sakte men sikkert har jeg klart å jobbe meg oppover, så jeg tjener nok til husleia og mat på bordet til liten familie. Jeg klarer ikke å tilgi eller forstå.

Ezekiel Mutua er heller ikke enig med dem som mener at antiterrorpolitiet i Kenya er overdrevent brutale. Og svarer med et retorisk spørsmål:

– Hvordan kan jeg kritisere dem som reddet livet mitt? 

Publisert: 05.08.2019 07.25.12 Sist oppdatert: 05.08.2019 07.25.12