Den farlige turen til USA frister ikke 14-årige Jefferson Palacios, foreløpig.

Korrupsjon, flukten til USA, fotball og framtidshåp

USAs hardhendte grep for å holde mellomamerikanske migranter ute har ført til at det nå dør like mange migranter i ørkenen ved USAs grense i sør som i Middelhavet. Likevel fortsetter migrantene å komme. Hvorfor gjør de det?

Av Magnus Boding Hansen, i La Ceiba, Honduras (tekst og bilder) Sist oppdatert: 06.08.2019 07.40.09

Storebroren hans har fortalt hvordan den kriminelle gjengen Las Zetas skjøt migranter på taket av det rustne godstoget La Bestia på reisen gjennom Mexico. Da broren endelig nådde USA, ble han deportert. Så den turen frister ikke 14-årige Jefferson Palacios. «Ellers takk», forsikrer den sjenerte lillebroren, som spiller høyreving på en fotballskole i den honduranske kystbyen La Ceiba. Han har akkurat vunnet 2-0 med U16-laget og holder på å knyte opp fotballskoene.

Skolen blir betalt av hans grandonkel Wilson Palacios, en legende i honduransk landslagsfotball og en populær midtbanesliter på Tottenham fra 2009-11, da han var med på å spille laget til Champions League. I 2010 ble Wilson og brødrene Jerry og Johny den første brødretrioen til å delta i et fotball-VM. Nå driver de talentskolen i La Ceiba sammen med faren deres, som er trener, og en fjerde bror som også har spilt proffotball.

 

Fotballskole i den honduranske kystbyen La Ceiba.

– Det er lettere å tro på en vei ut av utsiktsløsheten når vi er omgitt av folk som har funnet den, sier Jefferson. Han bor i en fattig garifunda-landsby – Corozal, som ligger litt lenger nord langs kysten – og kjenner mange unge som ikke har hans talent, og som gjengene lokker ut i uføret.

 

To av tre honduranere lever i fattigdom. Mordraten er den tredje høyeste i verden.

Målt etter innbyggertall er Honduras det landet som sender flest migranter til USA. 160 078 honduranske migranter ble pågrepet i USA eller deportert til Mexico i perioden oktober 2019 og fram til april i år, ifølge tall fra amerikanske og meksikanske myndigheter, tall som ikke tar høyde for gjengangere, og som heller ikke registrerer alle dem som slipper inn. Antallet pågrepne migranter ved USAs sørligste grense satte ny rekord i april, med 109 144 mennesker, hvilket er fem ganger høyere enn da Trump kom til makten, og det høyeste antallet siden 2007. Nesten alle er fra Mellom-Amerika – og over halvparten er barnefamilier.

 

20 av de 30 U12-spillerne som fotballskolen tok inn i 2013 har siden emigrert. Mange reiser på grunn av volden, utpressingen og kidnappingene, forteller Palacios-brødrenes far.

I 2007 ble hans femte og yngste sønn, tenåringen Edwin, kidnappet fra familiens hjem her i La Ceiba. Wilson betalte løsesummen, men samme dag ble Edwin drept. Etter halvannet år ble skjelettet hans funnet i Omoa-fjellene, nordvest i Honduras.

Nesten hver tredje honduraner har i løpet av det siste året opplevd at de enten selv eller at noen i deres nærmeste familie er blitt offer for vold, viser en ny meningsmåling fra analyseinstituttet ERIC.

Hver fjerde honduraner har et familiemedlem som har emigrert det siste året, og like mange overveier selv å emigrere. Men bare 11.8 oppgir volden som hovedgrunnen. 66.9 prosent svarer at det særlig skyldes arbeidsledighet og økonomisk krise.

 

Her bestemmer gjengene

Det er det samme inntrykket jeg får når jeg befinner meg i landets voldeligste by, San Pedro Sula, som ligger to timer vest, langs gode veier gjennom bananplantasjer og søvnige landsbyer. Inntil for noen år siden var byen verdens mordhovedstad. Den er omgitt av landlige slumområder, som Valle de Naco, hvor små hus med blikktak og store maquila-bygninger, som ofte er amerikanskeide fabrikkhaller, ligger langs en endeløs jordvei. Her er det frittgående gjess, hauger med plastavfall og en sump av kloakk. Støvet står opp bak en svart og gul amerikansk skolebuss som frakter arbeiderne til fabrikken. En 17-årig puntero – som er det gjengenes vakter kalles – står strategisk plassert i de kritthvite joggeskoene sine.

– Her er det gjengene som bestemmer, sier presten Johny Aristides, som viser meg rundt.

Den tidligere soldaten har en gjensidig forståelse med gjengene: De blander seg ikke opp i hans predikener, han blander seg ikke borti deres narkotikahandel. Gjengene tillater heller ikke at noen anmelder noe til politiet. Til gjengjeld lover de å la være å presse folk i deres egne nabolag; det er bare bussene som må betale en fast «krigsskatt», som er det de kaller beskyttelsespengene.

For tiden er dalen relativt fredelig. Den ene gjengen – Mara Salvatrucha – har nettopp utryddet en annen gjeng og derfor trenger de ikke å drepe noen akkurat nå. Likevel er det mange som drar, også folk som har en jobb. Det siste halvåret har 300 av de omtrent 1000 arbeiderne på tekstil-maquilaen Ceiba Textiles sagt opp og reist nordover, forteller presten.

Man forstår snart hvorfor.

– Jeg sto opp hver morgen klokka fire og lønna mi var ikke engang nok til å dekke strøm, vann og mat, forteller Erik Madrid, som lagde kabler for Ford-biler på en fabrikk i byen. Vi sitter på rosa plaststoler i stua hans. Han sa opp og reiste nordover sammen med sin kone Estefani og de to barna deres på fire og åtte år. De gikk gjennom Chiapas sør i Mexico – uten annet å spise og drikke enn det de klarte å tigge seg til.

Halvveis gjennom den berglendte delstaten, i byen Mapastepec, ble de sittende og vente i to måneder på papirer fra meksikanske myndigheter for å kunne fortsette lovlig. De papirene fikk de aldri.

 

Marshallhjelp til Mellom-Amerika?

Det er paradoksalt at president Trump nylig meldte om en innføring av straffetoll på meksikanske varer – inntil migrantstrømmen «stopper», som han skrev på twitter.

For ikke nok med at det i dag er flere meksikanere som flytter fra USA enn som flytter til, så bidrar Mexico også til å bremse strømmen av mellomamerikanske migranter, akkurat slik USA ønsker, og i forrige uke avverget de straffetollen ved å utplassere enda flere soldater til å ta seg av den oppgaven.

Mexico huser allerede tusenvis av flyktninger mens asylsakene deres behandles i USA. Og i mai ble 15 654 av dem deportert: Mexicos sosialistiske president, Manuel Obrador, har tredoblet antallet deportasjoner – stikk i strid med valgløftene han ga om beskyttelse og fritt leide.

Han planlegger nå en «Marshallhjelp til Mellom-Amerika» bestående av over 200 milliarder kroner til nye jernbaner, veier og energiprosjekter i Honduras, Guatemala, El Salvador og det sørlige Mexico. USA har lovet å bidra med en femtedel av pengene og ideen er god: Å bremse utvandringen ved å skape arbeidsplasser. Men det er en overhengende fare for at visjonene ender i korrupsjon.

En mer effektiv brems for migrantstrømmen er de kriminelle kartellene som overfaller og plyndrer migrantene. Under én prosent av angrepene på migranter oppklares.

I Mapastepec stjal gjenger helt åpenlyst fra migrantbarn, hevder Eriks kone, Estefani, som så hvordan de kikket etter hennes egne barn. «Der er derfor vi snudde.» Hun klemmer den eldste som fortsatt er redd for fremmede biler, som det er foreldrene som har lært ham å frykte.

Det er bare få dager siden familien kom tilbake – til enn verre situasjon enn de forlot. Erik får ikke jobben sin tilbake: Fabrikkene ansetter ikke folk på nytt av prinsipp. Nå fraråder familien folk fra å reise. Dersom de hadde hatt 25 000 kroner, som er hva det koster å reise tryggere med en menneskesmugler, ville de heller åpnet en liten butikk.

De migrantene som kommer seg helt til ørkenen ved den amerikansk-meksikanske grensen, forsvinner ofte. Ny teknologi og strengere bevoktning ved grenseovergangene i byene presser dem stadig ut på lengre, mer kompliserte vandreruter, mange går i ørkenen i dagevis uten vann. Grensepolitiet finner i snitt over én død migrant hver eneste dag. Reelt dør fem til ti ganger flere enn det, i følge eksperter i New York Times. I så fall har dødstallet oversteget det i Middelhavet, hvor 2262 migranter druknet i 2018.

 

Tur/retur grensen

Hvert år sender USA en kvart million uønskede migranter hjem igjen, hovedsakelig til Guatemala, El Salvador og Honduras, hvor det lander fly med deporterte nesten daglig. Gangsterne tjener formuer på å frakte dem til nord, og private firmaer profitterer på hjemturen sørover. Stopper det aldri?

– Det stopper først når det blir mulig for oss å bo i vårt eget land, sier en annen som nettopp har blitt sendt hjem til litt lenger ned langs jordveien, den 26-år gamle alenemoren Wendy Karina Gutiérrez. «I don’t sweat, I glow» står det på t-skjorta til den kraftige kvinnen.

Hun ble med en migrantkaravane fra denne byen tidligere i år, sammen med 7000 andre migranter. Men på grensen mellom Tijuana og San Diego fanget amerikanerne henne. Hun hevder at de behandlet henne dårlig. Hun fikk ikke dusje. Hun satt fengslet i tre-fire måneder i San Diego, Arizona og Texas mens myndighetene vurderte saken hennes.

Hun innrømmer at hun løy – det vet alle at man er nødt til å gjøre hvis man skal ha en sjanse, sier hun.

– Den egentlige grunnen til at jeg reiste var at jeg er arbeidsledig. Det får ingen asyl på. Man må ha vært truet, så jeg sa at gjengene har truet meg.

Den første dommeren trodde på henne, men det ville kreve penger og bevis for å komme forbi neste vurderingsinstans. I stedet lot hun seg deportere med fly 15. mars. Dersom hun ikke finner en jobb snart må hun migrere på nytt. Kanskje til Mexico denne gangen.

 

Korrupsjonen bak det hele

De tilsynelatende migrantstrømmene er i virkeligheten korrupsjonsflyktninger, mener den innflytelsesrike jesuittpresten Ismael Melo Moreno, som jeg møter i kirkens radiostasjon, Radio Progreso, i San Pedro Sulas forstad Progreso. Han er en slags uformell rådgiver for den politiske venstresidens ledere, som stoler på ham og deler tvilen og planene sine med ham.

– Det finnes ingen løsning på migrantkrisen, fastslår han. – For alle Honduras’ problemer har rot i korrupsjonen, som har grodd så dypt at den ikke lenger bare kan rykkes opp.

 Han sukker dypt og kaller landet sitt for et autoritært skinndemokrati.

– All makten er konsentrert i en allianse av korrupte politikere, et dusin oligarkfamilier og de transnasjonale selskapene. Det er disse som er den egentlige regjeringen. Støttet av den organiserte kriminaliteten, militæret og USA.

Forrige uke skiftet USA spor og meddelte at man nå etterforsker Honduras’ president, Juan Orlando Hernández, for forbindelser til narkotikatrafikken. Marinens skip har lenge fraktet kokain til nord med både ministre og presidentens medvirkning. Men det er nytt at USA sier det høyt.

– Men det løser ingenting å fjerne presidenten, før vi har gjort det mulig for en avløser å ta et oppgjør med oligarkiet, mener Melo.

Han forsøker å samle forretningsfolk og politikere bak en «Plan Soberanía»; en plan om reell uavhengighet, som han vil lansere i 2021, i forbindelse med 200-årsmarkeringen av landets formelle uavhengighet.

– Men, avbryter han seg selv halvveis gjennom redegjørelsen av hva planen inneholder, – det vil ikke lykkes. Løpet er kjørt. Ikke engang elitens barn gidder å bo i dette landet lenger, landet korrupsjonen deres har smadret, fra sine skamløst luksuriøse praktpalasser bak en mur av sikkerhetsvakter.

At oligarkiets makt er større enn velgernes, gjelder for hele regionen. Oligarkenes korrupsjon var et dominerende tema før El Salvadors valg i februar og det var det før Guatemalas valg søndag 16. juni.

Men motløsheten er stor, selv i de bedrestilte landene i regionen.

– Når svulsten sitter i hjernen er det bedre å la være å operere, vitset den arbeidsløse ingeniøren Jimmy Jaime noen måneder før valget i Panama 5. mai.

Sosialdemokratiske Laurentino Cortizo vant valget på løfter om «aldri å tilgi» korrupsjonen, som alle de uferdige spekulasjonsbyggeprosjektene rundt om i Panama by vitner om. Men panamanernes forhold til korrupsjon er tvetydig. Selv om de sier at de avskyr den, var tidligere president Ricardo Martinelli populær lenge etter at han havnet i fengsel for nettopp korrupsjon, «fordi resten av oss også ble rikere under hans ledelse», argumenterer ingeniøren.

 

– Hele eliten her er så viklet inn i skitne avtaler, mener Amilcar Pop, en qe´qchi-indiansk sjef for Kongressens transparenskommisjon,

Gjengenes tilbud

Nord i Mellom-Amerika er korrupsjonen så omfattende at færre aksepterer den. I El Salvador er de siste tre presidentene anklaget eller dømt for korrupsjon. Også her ble årets valg avgjort på det temaet.

1.juni tiltrådte Nayib Bukele som president. Den 37-åringe sønnen av en migrant fra Betlehem vant ved å love en ny kultur og ved å skryte om at han ikke tilhørte de to partiene som har regjert de siste tretti årene, helt siden borgerkrigen opphørte dem imellom.

Korrupsjon og gjengvold henger sammen fordi politikere og gjengmedlemmer har så tette bånd, skrev journalist Roberto Valencia i fjor, i boken Carta desde Zacatraz – Brev fra Zacatraz – og det får folk til å flykte, for gjengproblemet påvirker seks av ti salvadoranere, i følge boken.

 – Gjengene er et tilbud til gutter som meg. Løsningen er at noen gir meg et bedre tilbud, fortalte 19-årige Hector Andrés meg i fattigstrøket Panchimalco i hovedstaden San Salvador under presidentvalgkampen.

Han hadde nettopp droppet ut av gymnaset og sto og malte hos en kunstmaler, som låner ut atelieret sitt til nabolagets unge for å hjelpe dem med å holde seg på rett kjøl. I hans nabolag tvinger ikke gjengene folk med inn, men de lokker med lettjente penger.

Særlig populært var Bukeles valgløfte om en salvadoransk versjon av CICIG, FN-organet som i ti år har hatt lov til å avlytte telefoner og etterforske hvem som helst for å bekjempe straffefrihet i Guatemala. Det har styrtet presidenter og er den viktigste grunnen til optimisme i kampen mot korrupsjon, som ødelegger de mellomamerikanske landene.

CICIG hadde skapt en enorm optimisme da jeg besøkte Guatemala på slutten av 2015. Den gang hadde de fått en korrupt president sendt i fengsel, og komikeren Jimmy Morales hadde vunnet valget ved å love å gi CICIG arbeidsro, men kort tid etter valget vendte han seg mot dem. De hadde blitt «farlige for freden», påsto han. De hadde nok særlig blitt farlige for ham selv – ved å avsløre hvordan han og familien hans stjal landets penger og var finansiert av kriminelle.

Siden det har Morales forsøkt å få CICIG kastet ut av landet, for organets nåværende mandat utløper i september. Om det vil lykkes, vil valget i juni avgjøre. Morales kan ikke gjenvelges, men det kan andre fiender av CICIG. For nylig ble den eneste kjente CICIG-støttespilleren blant kandidatene, Thelma Aldana, forhindret i å stille til valg. Nå er favoritten en tidligere førstedame, som alt tyder på at er korrupt.

 

Alt henger sammen

– Det er et juridisk kupp at makteliten angriper CICIG, fortalte landets ombudsmann, Jordan Rodas Andrade meg i januar, på sitt svært strengt bevoktede kontor. Han ble avbrutt av en oppringning fra en av presidentens menn. De ba ham komme og høre en politisk tale neste dag. Nei, takk, svarte han. Gjenstridigheten hans har allerede ført til nedskjæringer i kontorets allerede beskjedne budsjetter.

 – Alt henger sammen. Militærfolk støtter gjengene med våpen i bytte mot en del av gjengens inntekter fra utpressing. Politikerne lar det skje i bytte mot militærfolkenes lojalitet. Og oligarkiet tør de heller ikke å røre, for de betaler for valgkampanjene deres, utdypet Andrade.

I den nedslitte hovedstaden Guatemala bys skitne gater fortalte mange sinte innbyggere den samme historien. 32-årige David Zuleta fra fattigkvarteret Zona 6 og faren hans hadde nettopp stengt bilverkstedet sitt fordi de ikke lenger hadde råd til å betale 10 prosent av inntektene sine til gjengene i nabolaget. Mange her utpresses av to, tre, fire gjenger samtidig.

Det unike ved Guatemala er at man takket være CICIG har så stor kunnskap om nettverkene som bedriver korrupsjon. Så det at USA har tiet om Morales’ angrep på CICIG, fremstår som et gedigent selvmål.

– Hele eliten her er så viklet inn i skitne avtaler at vi er fortapt dersom USA ikke fastholder sin støtte til CICIG, mener Amilcar Pop, en qe´qchi-indiansk sjef for Kongressens transparenskommisjon, når jeg treffer ham i restauranten til Hotel Royal Palaces.

Han roser CICIG for å angripe alle på én gang. Det har gitt dem troverdighet og beundrere i hele regionen – men også utallige mektige fiender internt i Guatemala.

 

Flukten fortsetter

Korrupsjonen er så inngrodd at mellomamerikanerne etter alt å dømme vil fortsette å flykte i all overskuelig fremtid. Det er enkelt å forstå. Men de må vel også respektere det, når USA sier at nok er nok? Det spør jeg den mest kjente honduranske migrantkaravanetalspersonen om.

Tidligere kongressmedlem Bartolo Fuentes blir kalt en «menneskesmugler» av sin egen regjering fordi han siden oktober i fjor har reist med noen av karavanene mot USA, for å gi migrantene gode råd underveis.

Vi møtes i Progreso hvor han har et radioprogram om migrasjon, Without Borders. Men hvem er han til å bestemme hvor andre land vil sette grensen?

 – USA har lov til å la være å gi asyl til alle, men i følge konvensjonene har alle rett til å søke om asyl. Og fordi mange er på flukt fra gjenger, vil en modell der søknadsprosessen foregår fra et kontor i Honduras, aldri fungere.

– Men det må vel USA selv får bestemme, prøver jeg meg igjen. – Det er jo deres land...

– Det er det vel ikke, sier han opphisset. – De har stjålet landet fra indianerne. USA avviser oss fordi vi er fattige, men vi er fattige fordi de har utplyndret oss i 100 år. Lønna vi tjener i deres maquilaer, er slavelønn. De eier den beste jorda her. Og vi huser titusenvis av gringoer som ofte ikke betaler skatt. Det er USAs egen skyld at vi migrerer, for de er med på å ødelegge landet vårt.

 

Tilbake i La Ceiba er sola på vei ned over palmeslettene bak fotballskolen. Jefferson og lagkameratene hans klemmer seg sammen bakpå en pickup. Seks ganger i uka kjører treneren deres, gamle Palacios, dem til og fra trening.

– Det at de ikke trenger å stå og vente på bussen, betyr ett sted mindre hvor gjengene kan verve dem, sier han og setter seg bak rattet. Han kjører dem til deres barrio – nabolag – med piggtrådgjerder, gatebikkjer og reggaeton. Turen tar to timer.

Gutta på lasteplanet forteller meg at de er glade i byen sin. De håper de kan få bli, men det vet også at det er vanskelig å skape seg en tilværelse i landet.

Den 18-årige angrepsspilleren Oliver Lara vil kanskje migrere, men ikke ulovlig, sier han, før han hopper av i Río Marta-kvarteret. Jefferson er den siste som blir satt av. Han håper han får oppleve USA en gang.

– Men bare hvis et av elite-lagene deres kjøper meg som spiller, ler han.

Siste nytt

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 06.08.2019 07.40.00 Sist oppdatert: 06.08.2019 07.40.09