Lokale hjelpeorganisasjoner jobber i farlige områder finansiert av internasjonale partnere, men ofte uten forsikring og de har dårlig sikkerhetstrening og utstyr. Bildet viser pårørende etter at seks ansatte i den sørsudanske organisasjonen Gredo ble drept på jobb i 2017. Unicef finanserte prosjektet. Foto: AP/NTB Scanpix

Ny rapport: De lokale blir betalt for å ta risikoen – blir deretter overlatt til seg selv

Har de store internasjonale hjelpeorganisasjonene et ansvar når deres lokale samarbeidspartnere blir skadd eller drept? Ja, mener både organisasjonene og forskere. En ny rapport fastslår at de store internasjonale organisasjonene gjør svært lite konkret for å følge opp ansvaret.

Av Tor Aksel Bolle Sist oppdatert: 21.03.2019 09.50.59

7. april 2018: Sørsudaneren Youngson David sitter i en bil sammen med fire andre hjelpearbeidere. Han skal besøke et prosjekt finansiert av Norsk Folkehjelp. Plutselig skyter noen mot bilen. David, som var programsjef i den sørsudanske organisasjonen Hope Restoration, blir truffet i bakhodet og dør. Han etterlater seg tre koner og åtte barn. Ulykken skjedde i delstaten Northern Liech.

25. mars 2017: Tidlig om morgenen humper en Toyota Landcruiser av gårde på en jordvei 5-6 mil fra hovedstaden Juba. I bilen sitter seks hjelpearbeidere. Tre er sørsudanere; Elisa Yani, John Riti og David Kim Chop, og tre kenyanere; Samson Mbugua, David Wainaina og Joseph Wanjau Njaaga. De jobber alle for den lille sørsudanske hjelpeorganisasjonen Gredo – Grassroots Empowerment and Development Organization.

I området rundt byen Pibor skal de seks hjelpearbeiderne jobbe på et prosjekt for ungdom. Prosjektet er finansiert av FNs barnefond Unicef. Men i 8-9-tida blir bilen plutselig stoppet av væpnede menn, de blir tvunget ut av bilen og skutt. De seks etterlater seg ektefeller, barn og annen familie.

Les Bistandsaktuelts sak om angrepet på de Gredo-ansatte her.

 

To tragiske eksempler: Til sammen sju drepte. Alle ansatt i sørsudanske hjelpeorganisasjoner. På jobb i forbindelse med prosjekter finansiert av deres langt større internasjonale partnere. Ingen av de drepte var forsikret. Ansatte i lokale organisasjoner i land som Sør-Sudan, Somalia, Syria og Afghanistan er ofte ikke det. Rett og slett fordi det er for dyrt for organisasjonene de jobber for.

Bistandsaktuelt har snakket med ledelsen i de to sørsudanske organisasjonene. De har gitt utrykk for at det har vært "svært krevende" for de små og økonomisk sårbare organisasjonene å forsøke å kompensere familiene til de drepte. Inntrykket er at kun små summer er utbetalt. I ett av tilfellene bidro de ansatte selv med økonomisk støtte til de etterlatte. 

 

Tar stor risiko

De to hendelsene er langt fra å være unike eksempler.

Rundt 350 hjelpearbeidere er blitt drept de tre siste årene, viser tall fra Aid Worker Security Database. Rundt en tredel jobbet i eller var frivillige for lokale ikke-statlige organisasjoner eller nasjonale Røde Kors- og Røde Halvmåne-organisasjoner

I land som Sør-Sudan, Afghanistan, Somalia, Den sentralafrikanske republikk og ikke minst Syria er hjelpearbeid blitt stadig farligere. I takt med denne utviklingen «outsourcer» mange store hjelpeorganisasjoner mye av risikoen til de lokale partnerne viser flere rapporter.

De lokale organisasjonene gjør ofte det mest risikable arbeidet i de vanskeligste områdene. I all hovedsak er arbeidet de gjør finansiert av internasjonale organisasjoner, som for eksempel Unicef og Norsk Folkehjelp.

Tallene fra Aid Worker Security database viser også at de som jobber for lokale organisasjoner i økende grad utgjør ofrene for volden mot hjelpearbeidere, i synkende grad de internasjonalt ansatte.

I 2012 var rundt 20 prosent av hjelpearbeiderne som ble utsatt for vold tilknyttet lokale organisasjoner, i 2017 var det rundt halvparten.

Generelt har de lokale organisasjonene betydelig dårligere økonomi enn sine internasjonale partnere. Ofte jobber de fra korttidskontrakt til korttidskontrakt. De ansatte i lokale organisasjoner har som regel mindre sikkerhetstrening, dårligere sikkerhetsopplegg og dårligere utstyr  

Det er bred enighet i bistandsbransjen om at ansatte  i lokale organisasjoner tar en urimelig stor del av risikoen i de farligste landene. Det fremgår av en ny rapport: «NGOs & Risk. Managing uncertainity in local-international partnerships».

 

Her er noen av funnene fra rapporten:

  • FN og givernes tilnærming til partnerskap som en effektiv måte å skalere opp den humanitære innsatsen har bidratt til at lokale organisasjoner tar mer risiko, mens de samtidig konkurrerer om å kunne «levere» med lavest mulig kostnader.
  • Mange steder er så lite ressurser tilgjengelig for lokale organisasjoner at det er vanskelig for dem å si nei til prosjekter, selv om de ikke er komfortable med risikonivået.
  • «Alle» er enige om at de internasjonale ikke-statlige organisasjonene har et etisk ansvar for sine lokale risikoutsatte partnere, men dette har i liten grad resultert i konkrete tiltak eller retningslinjer som ivaretar dette ansvaret.
  • Sikkerhet for lokale organisasjoner er fortsatt underfinansiert og underprioritert.
  • Press fra internasjonale partnere, blant annet på grunn av deres rigide rapporteringskrav, bidrar i mange tilfeller til å øke risikoen for lokale partnere.
  • Mange av de lokale organisasjonene forholder seg til sine internasjonale partnere mer som givere enn som «likestilte partnere.»

 

– Slående mangel på tiltak

– Det at «alle» – FN-organisasjoner og de store internasjonale hjelpeorganisasjonene – vedgår at de har moralsk ansvar for sine lokale partnere gjør mangelen på konkrete tiltak desto mer slående, sier Abby Stoddard.

Hun er forsker i tenketanken Humanitarian Outcomes og en av forfatterne av den nye rapporten. Stoddard og  forskerkollegaene Monica Czwarno og Lindsay Hamsik intervjuet en rekke ansatte i FN, internasjonale hjelpeorganisasjoner og i lokale hjelpeorganisasjoner fra utviklingsland. Forskerne har også vært på feltbesøk i Sør-Sudan og i Nigeria.

– Vi fant at i den grad de store internasjonale gjør noe konkret for å minske risikoen for sine lokale partnere, så er det  unntak og ikke regelen. Når det skjer, så skjer det  uformelt – «fordi det var det rette å gjøre» – ikke fordi regler eller prosedyrer krever det, sier Stoddard.

 

Pengefokus øker risikoen

I rapporten kommer det også fram at oppdragsgiverne, som regel FN og de store internasjonale ikke-statlige hjelpeorganisasjonene, ofte er mer opptatt av den økonomiske risikoen de selv løper gjennom sitt samarbeide med lokale organisasjoner enn den fysiske risikoen som de ansatte i disse organisasjonene faktisk utsetter seg for.

Fokuset på kostnader og økonomisk kontroll fra givere og internasjonale partnere fører for eksempel til at de lokale organisasjonene, som ofte konkurrerer om kontraktene, ikke våger å legge inn kostnader til sikkerhet i budsjettene sine når de søker om støtte. Maser de for mye om sikkerhet får de neppe jobben.

– Det «lønner seg» for de lokale organisasjonene å holde kostnadene nede for å vinne kontrakter. Samtidig er det også “lurt” for de internasjonale partnerne å ikke undersøke for grundig om den lokale partneren faktisk er i stand til å gjøre jobben på en trygg måte med et begrenset budsjett, sier Stoddard.

 

– Må tenke annerledes om risiko

Rapporten lister opp en rekke tiltak som kan bidra til å minske sikkerhetsrisikoen for de lokale organisasjonene.

Blant annet påpekes det at partnerskapet mellom de internasjonale og de lokale organisasjonene i langt større grad bør innebære et reelt samarbeid om sikkerhet.

– FN og de internasjonale ikke-statlige organisasjonene må utvide sin forståelse av risiko og ikke operere som lukkede systemer i sitt samarbeid med lokale organisasjoner. Samtidig må lokale organisasjoner tørre å argumentere for at de trenger mer støtte til sikkerhet. De må unngå  å sette sine ansatte i fare bare for å leve opp til de internasjonale partnernes forventninger og krav, sier Stoddard.

Abby Stoddard, Humanitarian Outcomes

Det at «alle» – FN-organisasjoner og de store internasjonale hjelpeorganisasjonene –vedgår at de har moralsk ansvar for sine lokale partnere gjør mangelen på konkrete tiltak desto mer slående

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.

Folkehjelpa: – Har moralsk, men ikke juridisk ansvar

 

Norsk Folkehjelp mener de har et «moralsk, om enn ikke juridisk ansvar» for sine lokale partnere. De andre norske organisasjonene Bistandsaktuelt har vært i kontakt med følger i hovedsak samme linje. Flere organisasjoner aner ikke hvor mange ansatte i lokale partnerorganisasjoner som har blitt drept eller skadet i forbindelse med samarbeidet.

– Norsk Folkehjelp har bidratt med i overkant av 16 000 kroner for å få fraktet kisten til avdøde Youngson David fra Juba og hjem til familien i Yei. Dette var et bidrag som gikk utover våre formelle forpliktelser som partnerorganisasjon, sier Jane Filseth Andersen som er nestleder for utvikling og humanitært samarbeid i Norsk Folkehjelp.

I etterkant av drapet i fjor har Folkehjelpen også tilbudt Hope Restoration South Sudan ytterligere hjelp og støtte, ifølge Andersen.

Hun understreker at det er den sørsudanske organisasjonen som var avdøde Davids arbeidsgiver og som derfor har ansvaret for eventuell oppfølging av familien.  

– Norsk Folkehjelp har hatt tett kontakt med vår partner HRSS i etterkant av drapet, fordi vi vil hjelpe og støtte våre partnere så langt det er mulig. Vår oppfatning er at den lokale organisasjonen har oppfylt sine forpliktelser overfor Davids familie, både i henhold til egne retningslinjer og sørsudansk lov, sier Andersen

–  Har Folkehjelpa gitt noen form for sikkerhetsopplæring til de ansatte i HRSS?

–  Vi har ikke gitt formell sikkerhetsopplæring, men da vi inngikk partnerskap med HRSS om disse aktivitetene var sikkerhetsrisiko en viktig del av samtalen.  

Andersen forklarer at Norsk Folkehjelp i  forbindelse med alle nye avtaler gjør en analyse av sikkerhetsrisikoen og at Folkehjelpa gjør det helt klart for våre partnerorganisasjoner at deres sikkerhet skal prioriteres over utførelsen av prosjektaktiviteter.

–  I tillegg til at Norsk Folkehjelp selv kjenner forholdene på bakken i Sør-Sudan, kjenner partnerne de lokale forholdene best og vi lytter også til deres vurdering av risiko. Vi oppfordrer partnerne til å si fra dersom de opplever at arbeidsforholdene ikke er trygge, slik at vi kan vurdere tiltak som stans eller flytting av aktiviteter, sier hun

– I Sør-Sudan, Syria og andre risikable land er det ofte lokale organisasjoner som gjør jobben på bakken på oppdrag fra internasjonale organisasjoner. De lokale mangler ofte sikkerhetstrening, utstyr og forsikring til tross for at det i mange tilfeller er de som tar risikoen.  Er Norsk Folkehjelp enig i at det er et problem?

 –  Vi har løpende diskusjoner med våre partnere om potensielle risikoutfordringer og hvordan vi kan begrense disse. I vår nylig vedtatte sikkerhetspolitikk slår vi fast at vi har et moralsk, om ikke rent juridisk, ansvar også når det gjelder våre partnere, sier Andersen.

Hun understreker at mange av Folkehjelpas  partnerorganisasjoner jobber i områder med stor risiko.

– Det viktigste Norsk Folkehjelp kan gjøre er å så godt som mulig sette våre partnerorganisasjoner i stand til å gjøre nødvendige risikovurderinger og gjennomføre tiltak for å begrense og håndtere risiko, sier hun. 

Da Bistandsaktuelt i 2017 hadde en større sak om angrepet på den sørsudanske organisasjonen Gredo sa Tim Irwin fra Unicef  følgende om FN-organisasjonens ansvar i saken:

– Unicef samarbeider med Gredo, samt en rekke andre organisasjoner i Sør-Sudan. De er selvstendige organisasjoner og deres sikkerhetsopplegg, forsikring og så videre er deres eget ansvar.

Bistandsaktuelt har stilt spørsmål til flere store norske organisasjoner om hvilket ansvar de mener de har for sine lokale partnere og hvordan dette ansvaret eventuelt følges opp.

De fleste understreker at dette er en viktig problemstilling som de tar veldig alvorlig. De påpeker også at de har forsikring og gode rutiner for egne ansatte. Men de viser også til at lokale partnere er selvstendige organisasjoner som er selv er ansvarlig for sine ansatte.

Noen norske organisasjoner har en viss oversikt over skadde, kidnappede og eventuelt drepte hos lokale partnere, andre har det ikke. Flere oppgir at de kjenner til at ansatte hos lokale partnere er blitt drept eller skadet. 

Sikkerhetssjef Marianne Werrum i Kirkens Nødhjelp påpeker at KNs partnere er egne, selvstendige organisasjoner og ikke har noen rapporteringsplikt til  Kirkens Nødhjelp ved ulykker og hendelser. Men KN oppfordrer partnerne til å melde fra.

–  Vi jobber aktivt med sikkerhet med våre partnere, herunder inviterer dem på sikkerhetskurs vi holder, inkluderer dem i sikkerhetsnettverk, og oppmuntrer dem til å rapportere eventuelle hendelser, inkludert skade og tap av liv, til oss, sier hun.

 – Har dere oversikt over angrep på lokale partnere?

 –  Vi har i løpet av de siste fem årene fått beskjed om at et begrenset antall ansatte i partnerorganisasjoner har blitt kidnappet, drept og skadet i land som i Afghanistan, Syria, Somalia og Sør Sudan. Men det er ofte uklart om dette har skjedd i forbindelse med jobb eller fritid, og dersom det var på jobb, om det var i relasjon til Kirkens Nødhjelps prosjekter. Vi arbeider kontinuerlig med å forbedre sikkerhetsdialogen med våre partnere i felt. 

 

Publisert: 21.03.2019 09.50.59 Sist oppdatert: 21.03.2019 09.50.59