– Våre samarbeidspartnere blir stadig anklaget for terrorvirksomhet. Vi har savnet norske myndigheter som en tydelig høylytt stemme mot dette.

Generalsekretær Henriette Killi Westhrin skal på ferie om bare noen dager, men først er det forberedelse av landsmøte og strategiarbeid i det stadig tommere kontorlandskapet til Norsk Folkehjelp på Stortorvet.

– Vilkårene er ikke lenger de samme som sist man utformet strategien. Rommet er mindre, både for demokrati- og humanitært arbeid. Det er press fra myndigheter i både mottaker- og donorland, og en farlig politisering av humanitærhjelp.

Ønsker at Norge skal utfordre

I fjor måtte Norsk Folkehjelp betale tilbake to millioner dollar til amerikanske myndigheter fordi de mente at det å drive demokratiopplæring av ungdommer på Gaza var å gi materiell støtte til terrorister. Noen av deltakerne hadde nemlig vært medlemmer av Hamas.

– Hvordan jobbe med ungdommer på Gaza og sikre at du ikke prater med noen som også er medlemmer av Hamas? sier Westhrin oppgitt.

Hun opplever at frykten for at penger finner veien i feil hender blir så lammende hos donorlandene at det blir vanskelig å få støtte til prosjekter, enten det er humanitær innsats eller mer langsiktig utviklingsarbeid og demokratiseringsprosesser.

– Når Storbritannia setter Hizbollah på terrorlista, så gjør de det helt umulig å drive humanitært arbeid i Sør-Libanon. Hvis man fortsatt ønsker en reell humanitær politikk, hvor folk som har behov så må vi kunne samarbeide med og forholde oss til også de vi ikke støtter politisk, påpeker Westhrin.

Farligere å jobbe politisk

Det er ikke bare i donorlandene utviklingsarbeidet har dårligere kår. De lokale samarbeidspartnerne til Norsk Folkehjelp har en farligere hverdag enn før.

– Vi har tradisjonelt jobba mye med kompetansebygging av partnere med økonomisk kontroll. Nå ser vi at det de trenger er opplæring i sikkerhet, og hvordan de kunne fortsette arbeidet for endring, selv om myndighetene gjør det stadig vanskeligere. Vi jobber med det i Honduras i Zimbabwe, og Sør-Sudan, og dessverre også Sør-Afrika, sier Westhrin.

Hun forteller om forfølgelse og undertrykking av de som jobber for demokrati.

– Det er en fortvilt situasjon at vi ikke lenger jobber for at de skal jobbe bedre, men at de skal kunne fortsette arbeidet i det hele tatt. Og ikke bli tvunget til å stenge ned og rømme landet.

– Vi må være der for de som føler at de har blitt forlatt

Westhrin opplever at en av grunnene til at arbeidet er vanskeligere å finne støtte for, og til, er framtidspessimismen som brer om seg internasjonalt. Optimismen som har preget Sør-Amerika, flere afrikanske land, og i Midtøsten, er ikke der lenger. Og landene som tidligere heiet fram sivilsamfunnet i disse landene, ser nå på folket der som migranter som man ønsker å stanse.

Hun forteller om hvordan dette oppleves fra ståstedet til en representant for Cairo Institute for Democracy som de har hatt på besøk.

– Han sa til oss «I 2013 ble vi invitert overalt i Europa og ble sett på som folkehelter. Nå blir vi ikke invitert et eneste sted, og når vi er i Europa blir vi sett på som potensielle migranter, og det handler om hvordan de skal hindre oss fra å flykte til.» Det er akkurat som vi tenker «ja ja, da ble det ikke endring, de får bare holde på» det må ikke vi godta, sier Westhrin.

En av de viktigste oppgavene framover, mener hun er å ikke gi etter for pessimismen, men også være der for de som kjemper for forandring.

– Trenden har snudd, og det er frustrerende, men folk klarte å få til en forandring, og så ble det slått ned. Men det betyr ikke at man ikke skal prøve på nytt. Vi skal fortsette å jobbe for at folk skal få organisere seg.

Framgang tross alt

– Men får dere til noen resultater på grasrota sånn som forholdene er nå?

– Ja, selv om det store bildet er dystert oppnår samarbeidsorganisajonene våre likevel resultater. Jeg opplever at det er kort vei fra organisasjonenes arbeid til endringer hos folk.

Et eksempel er Abahlali basemjondolo i Sør-Afrika organiserer slumbeboere, forteller Westhrin. Arbeidet til denne organisasjonen har ført til at flere midlertidige slummer har blitt gjort til varige, registrerte boliger.

– Folk som har fått huset revet seks-syv ganger, har fått husnummer på veggen for første gang. Det hadde ikke skjedd uten Abahlali, sier hun.

I Zimbabwe samarbeider Norsk folkehjelp med organisasjonen ZCIEA, som jobber med å organisere gateselgere.

– Nå kan ikke myndighetene terrorisere dem, og det bygges toaletter, så folk som står ti timer om dagen får bedre arbeidsforhold. Barnearbeid stanses også.

Et av de prosjektene hun vil fremheve aller mest er likevel samarbeidet med organisasjnen UAWC i Palestina.

– De er Palestinas bonde- og småbrukarlag og sikrer bønder tilgang til frø, kjemper for vannrettigheter, tilgang til markeder for bøndene, og bidrar til at Palestinske bønder i det hele tatt skal kunne gis mulighet til å dyrke jorda, til tross for at den israelske okkupasjonen stadig legger nye hindringer i veien og konfiskerer nye jord.