Copyright (c) 2017 Shutterstock. No use without permission.  SKY, HIGH, OUTDOOR, WOMAN, BULIVONO, FLOODING, SOUTH, RAINFALL, CLIMATE, WATER, SCENIC, HURRICANE, AGRICULTURE, OCEAN, FIELD, LEVEL, WARNING, SEA, DAMAGE, MIRIAM, VILLAGE, RECORDED, RAIN, DISASTER, 8, INDIGENOUS, GIRL, Stock, EARTH, FJ, LANDSCAPE, PACIFIC, ENVIRONMENT, LAND, WAS, INSURANCE, RIVER, RELIEF, MELANESIA, DELUGE, NATURAL, ISLAND, BUILDING, SURFACE, TRAGEDY, WINTER, TROPICAL, AGE, FLOODED, DANGER, FIJI, FEB, SEVERE, STRONGEST, TRAVEL, WEATHER, TERRAIN, METEOROLOGY, STORM, OVER, RURAL, NATURE, 2017, CYCLONE, 2016, FIJIAN, 56197071, JAN, Not-Personality, WINSTON, HISTORY

Stillehavslandene, som Fiji på bildet, befinner seg i klimaendringenes frontlinje, og opplever orkaner, stormer, forsuring av havene og forvitring av korallrev på nært hold.  Foto: NTB scanpix

Stillehavslandene bruker historiefortelling som diplomatisk verktøy

På tross av knappe ressurser har stillehavslandene blitt lederskikkelser i FNs klimaforhandlinger, finner forsker Camilla Borrevik. Denne uken skal deres særegne klimapolitikk videreføres under FNs klimatoppmøte i Madrid.

Av Elida Høeg Sist oppdatert: 02.12.2019 07.49.08

– Dette møtet må bli øyeblikket der vi velger overlevelse foran egoisme.

Marshalløyenes president, Hilda Heine, henvendte seg til verdens ledere under FNs Climate Action Summit i New York i september. Fra talerstolen oppfordret hun dem til å velge «felleskap foran kull» og «planeten foran profitt».

– Det blir ikke gjort nok for å tilpasse verden til klimaendringene vi allerede har forårsaket, og enda mindre for de som ikke har kommet ennå, sa presidenten.

Marshalløyene ligger i gjennomsnitt knappe to meter over havet, og politikere som Heine må forholde seg til at havnivået øker raskere langs deres bredder enn det gjør globalt. Stillehavslandene befinner seg i klimaendringenes frontlinje, og opplever orkaner, stormer, forsuring av havene og forvitring av korallrev på nært hold.

– Havet trekker seg innover der hvor folk bor. Det påvirker folks liv på en helt annen måte enn vi er vant til i Norge, fordi øystater på mange måter er mye mer sårbare enn det vi er, sier sosialantropolog Camilla Borrevik ved Universitetet i Bergen, som har skrevet doktoravhandling om hvordan stillehavslandene arbeider for å fremme sin agenda i internasjonale klimaforhandlinger. Borrevik har gjort feltarbeid i øystatene Palau, Fiji og Salomonøyene, i tillegg til å delta på FNs klimatoppmøter i Paris, Bonn og Marrakech.

– Øystatenes problem har vært at de ikke har blitt hørt i klimaforhandlingene. Toppmøtene reflekterte ikke alvoret som de kjente på kroppen i det daglige. Så de begynte å arbeide sammen for å forandre det, sier Borrevik.

 

Trange rammer, store mål

Da forskeren begynte med feltarbeidet i 2013, var det store diskusjoner innad i stillehavslandene om hvordan de best kunne få fram sine erfaringer internasjonalt. Det gjaldt å finne «the pacific way», stillehavsmåten å gjøre det på, forteller Borrevik.

– Det var en rød tråd som var viktig for å sikre eierskap og autonomi, og forme prosessen selv. De ville være med å bestemme hva som skulle skje.

– Det handlet blant annet om å motvirke en klassisk utviklingsproblematikk, der mottakerland føler at de må følge kriteriene til donorlandene. De ville skape en følelse av selvstyre, sier Borrevik.

Stillehavslandene hadde fått oppmerksomhet i klimaforhandlingene tidligere, men da ofte som et uttrykk for en moralsk forpliktelse eller industrilandenes skyldfølelse. De ville påvirke utfallet av forhandlingene mer direkte, men måtte finne en måte å gjøre det på med små delegasjoner og begrensede ressurser. Klimatoppmøtene er gigantiske tilstelninger, der møtene skjer parallelt kontinuerlig, og det kan ta opp til en halvtime å komme seg fra en møtesal til en annen.

– På toppmøtet i Paris var det over 40 000 deltagere, men mange av stillehavsdelegatene kommer fra land men bare noen tusen innbyggere, sier Borrevik.

– Mens større land kan ha flere hundre i sin delegasjon, har øystatene kanskje bare en håndfull. Bare rent fysisk er det nesten umulig, det blir hele tiden et spørsmål om prioritering, hva som er det viktigste å være med på.

Hun forteller at det er begrenset med folk som har kunnskapen og ekspertisen som trengs for å sitte ved forhandlingsbordet i stillehavslandene, og de som er kvalifisert, har ofte også andre nøkkelroller i hjemlandet, som statsminister, ambassadør eller minister. Det vil si at hvis noe viktig skjer hjemme, kan det hende at delegatene ikke har mulighet til å dra, og at det kanskje heller ikke er noen som kan erstatte dem.

– Det merkes godt når noen er borte. Men forhandlingene er veldig tidkrevende, det er en fulltidsjobb å følge med på det som skjer. De må også rettferdiggjøre ressursbruken i økonomier som er trange fra før, sier Borrevik, og legger til at stillehavslandene jobber hardt med å lære opp studenter til å bli forhandlere og å kunne delta på møtene.

 

Felles fronter

Noe avgjørende stillehavslandene gjorde for å stille sterkere i klimaforhandlingene, var å organisere seg i nye undergrupper innad i Alliansen av små øystater (AOSIS). De samlet seg for å kunne jobbe konsekvent med sine kjernesaker. Særlig viktig var kampen for 1.5-gradersmålet – altså at klodens temperatur ikke skal øke med mer enn halvannen grad fra førindustriell tid. Stillehavslandene spilte en nøkkelrolle i å få målet inkludert i Paris-avtalen under FNs klimatoppmøte i 2015.

– Øystatene befant seg i en klemme når det gjaldt 1.5-gradersmålet, fordi de sto mellom å få flest mulig land til å slutte seg til avtalen, eller å begrense temperaturøkningen nok til at landene deres faktisk ville overleve, sier Borrevik.

De bestemte seg for å gå for det mest ambisiøse målet, altså halvannen grad i stedet for to, og ministeren Tony deBrum fra Marshalløyene var sentral i å bygge en koalisjon mellom utviklingsland og industriland på toppmøtet. Over 90 land sluttet seg til koalisjonen, deriblant Norge, og sammenslutningen fikk inn i avtaleteksten at den globale oppvarmingen skulle begrenses til under 2 grader og ned mot 1,5 grader.

– Her har de støttet seg på vitenskapen og FNs klimapanel sine rapporter, som har vært viktige for dem å bruke for å konkretisere og bevise konsekvensene av å gå for noe mer enn 1.5 grader.

 

Å snu kloden på hodet

To år etter klimatoppmøtet i Paris, var øystaten Fiji vertskap for FNs klimatoppmøte, som ble holdt i Bonn i Tyskland. Staten ville ha Stillehavet inn på agendaen, og som et symbol for det, viste toppmøtets logo en bølge som skyller innover en øy med to palmetrær. På dette møtet innførte Fiji «Talanoa-dialogen», som skulle oppfordre landene i Paris-avtalen til å intensivere sine nasjonale bidrag innen 2020.

– Talanoa er et tradisjonelt konsept, som går ut på å snakke og fortelle historier som en måte å lære på. Det betyr ikke å fortelle historier for historienes skyld, men det handler om kunnskapsdeling, og hva som kommer ut av denne delingen – nemlig å skape en sterkere relasjon av forståelse mellom deltakerne. Å gå ut av den vanlige måten å snakke på i forhandlingene, snu ting litt på hodet og føre inn noe som er lokalt, sier Borrevik.

Talanoa-dialogen står i kontrast til klimaforhandlingenes byråkratiske språk og teknokratiske strukturer, der krangling om ett ord i en tekst kan drøye i timevis.

– Det handler om å sitte ned og la hverandre snakke ut, og hvis folk er uenige så tar man det kanskje ikke opp der og da. Det skal i hvert fall ikke bli noen stor krangel av det. Man skal ha respekt og høre på hverandre.

 

Viktig med dialog

Borrevik sier det har vært viktig for stillehavslandene å få til en dialog der kommunikasjonen som går to veier, i motsetning til en monolog de må lytte til. Hun er spent på hvordan stillehavslandenes tilnærming ivaretas på klimatoppmøtet i Madrid, der hun skal delta som del av Palaus delegasjon.

– Jeg vet om mange som er skuffet over ambisjonsnivået som har kommet fram den siste tiden. Det blir interessant å se om det har fungert eller ikke, og om det kan forme veien videre. Stillehavslandene la mye ressurser ned i Talanoa-dialogen, så jeg håper at det kommer noe ut av det. At det ikke bare blir sett på som en kulturell gimmick, men at målet med den blir tatt seriøst.

Forsker Camilla Borrevik sammen med tidligere minister på Marshalløyene, Tony deBrum, like etter Paris-avtalen gikk igjennom på klimatoppmøte i 2015. Tony deBrum var leder av High Ambition Coalition i forhandlingene. Han gikk bort i 2017. Foto: Privat

Waqa er en tradisjonell kano fra Fiji, her utstilt ved Fiji sin paviljong under FNs klimatoppmøte i Bonn. Kanoen ble etter COP23 gitt i gave fra Fiji sin statsminister Frank Bainimarama til delstaten Nordrhein-Westfalen, som takk for at de støttet forhandlingene. Foto: Privat

Om COP25

Det 25. årlige møtet under Klimakonvensjonen holdes i Madrid 1.–13. desember under ledelse av Chile.

Hovedsakene for møtet er å vedta regelverket for samarbeid om utslippsreduksjoner under Parisavtalen og styrke mekanismen for å støtte utviklingslandenes arbeid for å håndtere konsekvenser av klimaendringer (tap og skade).

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 02.12.2019 07.49.08 Sist oppdatert: 02.12.2019 07.49.08