Den 24-årige poeten Luigi Ovalles ble skutt under en demonstrasjon mot Venezuelas venstrepopulistiske president. Det skjedde i provinsbyen San Cristóbal del Táchira 23. januar. Foto: Privat

På sporet av en dikter og hans drapsmann i Venezuela

Han hadde aldri demonstrert før og ville ikke bli med denne dagen heller. Men da et festlig opptog av barn og gamle og glade naboer svøpt i flagg passerte forbi vinduet hans den 23. januar om morgenen, ombestemte Luigi Angel Guerrero Ovalles seg. «Jeg stikker ned i byen og kikker litt,» fortalte den krøllete unggutten kjæresten sin i telefonen. Pass godt på deg selv, svarte hun. Hans mor ga ham en mandarin med i hånden.

Av Magnus Boding Hansen, San Cristóbal, Venezuela Sist oppdatert: 02.08.2019 07.51.12

Få timer etter lå han livløs på et fortau nede i sentrum, drept av et skudd gjennom venstre skulder, begge lunger og hjertet.

 

Hvem drepte Luigi? Og hvorfor akkurat Luigi?

 

– Dét fatter jeg fortsatt ikke, for han var en grei gutt uten fiender, forteller kjæresten hans, Maria Gabriela Rivero Baez.

Vi sitter i hennes hyggelige hjem i den store provinsbyen San Cristóbal del Táchira. Den ligger i fjellene i det vestlige Venezuela, nær grensen til Colombia. Vinden piper gjennom en sprekk i det brede vinduspartiet.

Maria stirrer framfor seg.

– Luigi var kritisk til samfunnet og mente at verden er urettferdig. Men han avskydde vold. Som menneske var han vittig og følsom og mest oppslukt i å skrive dikt, sier den sjenerte kvinnen. Hun falt for ham på universitetet.

Jeg spør hva som skjedde den dagen.

Hun kan huske at naboene kom hjem ved ett-tiden. Klokken fire hadde hun fortsatt ikke hørt fra ham, så hun søkte på navnet hans på twitter. Der sto det at han var død.

– Så begynte tiden å gå altfor langsomt. Jeg klarte ikke slutte å hulke. Det piner meg fortsatt at drapet ikke er blitt oppklart, sier hun.

Akkurat det har jeg, som journalist, reist hit for å prøve å bidra til.

 

Området vi befinner oss i er kjent for smugling og landbruk. Befolkningen her har ofte ført an i protestene mot Venezuelas president Nicolás Maduro. Venstrepopulisten ble valgt som president i 2013, men har siden avskaffet demokratiet og ødelagt økonomien. Hans styre har i årevis skutt med skarpt mot sine fiender.

Tidligere ble det hele filmet på mobiler – ofte visste man allerede få timer etter at noen var skutt hvilken soldats kuler de var truffet av. I fjor døde de unge demonstrantene fortsatt for åpne kameraer, men det gjør de ikke lenger. Nå konfiskeres folks kameraer, vitner trues eller forsvinner, og de færreste tør snakke. Så de dødes familier gråter og skjeller og gir seg over til avmakten og uvissheten og kampen for det daglige brød i det forpinte landet. Der strømmen blir borte i dagevis, der mordraten er verdens høyeste, og inflasjonen, ifølge Det internasjonale pengefondet, har kurs mot 10 millioner prosent i år.

Men Luigis mor gir seg ikke.

 

Moren til Luigi, Julietta Ovalles, gir ikke opp kampen for å finne de ansvarlige. Faksimile fra caraotadigital.net

 

Julieta Ovalles har etter drapet flyttet inn hos sin sønns kjærestes familie, der hun leder sin egen etterforskning fra den lyse dagligstuen, til tross for dødstrusler.

Hennes tante, som er en chavista (tilhenger av tidligere president Hugo Chavez, red.anm.) og støtter regjeringen, har fortalt henne at «de» har sagt at Luigi kjørte på en motorsykkel med et våpen før han døde, og at cubanske leiemordere drepte ham og at de også kan ta henne.

– Det sier hun bare for å true meg, på bestilling fra myndighetene, fnyser den magre kvinnen med svart hårbånd og lidende ansiktsuttrykk. Luigis mor har også en urokkelig tro på Gud.

Hun har sagt opp jobben sin hos prisregulerings-myndighetene, og bruker nå all sin tid på etterforskningen.

– Jeg kan selvfølgelig ikke arbeide for den staten som drepte sønnen min, forklarer hun.

Hun sitter foran sin store, svarte bærbare PC og sorterer alle videoene hun har samlet sammen fra morddagen. På flere av dem høres skudd og skrik. I én sitter Luigi, tilsynelatende allerede livløs, mellom to menn på en motorsykkel i stor fart, på vei til sykehuset.

Mens vi ser videoen, taler og taler Maduro i en skurrete transistorradio ute fra kjøkkenet. «Nå stenger jeg grensen,» erklærer han i høystemte vendinger, og kaller opposisjonens forsøk på å få nødhjelp inn i landet for et imperialistisk kuppforsøk.

Grensene er fortsatt stengt. Og det er fortsatt ingen som vet hvem som drepte Luigi.

 

Et par måneder før mordet hadde Luigi sendt et dikt til en poesikonkurranse for debutanter. Vinneren skulle snart kåres. «El sistema», Systemet, heter diktet hans. Det er en fabulerende lignelse mot makten og alskens ideologier og falskhet. Det slutter slik:

 

De ønsker å gjøre meg avhengig

Eller taus

Hvis jeg skriker, bruker de vold mot meg

Skrikene er uten ekko, her blant de stumme

Lovens analfabeter

Grønne hjerter

Håp?

 

Hans beste venn, Omar Bravo Cardenas, leser diktet høyt for meg på en benk i hagen på universitetet der Luigi nettopp hadde avsluttet fjerde år på faget kommunikasjon. De brune nedfallsbladene dekker bakken.

Omar er tatovør, har fippskjegg og var nesten alltid sammen med Luigi. Han har snakket med alle han kjenner som var i gatene den dagen, og er sikker på så mangt.

Blant annet om hvor Luigi beveget seg den skjebnesvangre dagen:

På et tidspunkt går Luigi forbi ruinen av Cotatur, et reisebyrå som ble brent ned under protestene i 2014. Han er sammen med José, Marco og Daniel fra universitetet. Derfra går han alene mot sentrum. Midt på dagen hilser han på Ignacio og Cristian.

Ved ett-tiden blir han skutt, står det i den offisielle 157-siders politirapporten, som er hemmeligstemplet, men som jeg har fått fatt i. Den fastslår at dødsårsaken er et skudd gjennom venstre skulder, begge lunger og hjertet med en escopeta, et gevær som kan skyte med både haglpatroner og enkeltprosjektiler.

 

FAES-offiserer i aksjon på drapsdagen.

 

Men hva gjorde Luigi der i sentrum, spør vennen seg selv. Han snakker som om han var i transe:

– Det ligner ikke ham å være der hvor de voldsomste kampene var. Han var protestdikter, men hatet sammenstøt og tåregass og studentlederne. En gang snakket vi om meningen med livet, og han sa at det er å være sammen med venner og familie og å leve stille og beskjedent.

 

Men han hadde også en opprørsk side, ifølge venner og familie. Han droppet ut halvveis i gymnaset fordi det var et krav at man skulle ha kort hår. Det skulle de ikke få bestemme.

I ett år «slo han i hjel små tigre», som man sier her. Det betyr at man er dagarbeider innen hva som helst – Luigi vasket tallerkener, pumpet opp hoppeborger, han var murer, kelner, bygningsarbeider.

Et år senere gjorde han seg ferdig med gymnaset og begynte deretter på universitetet.

Her dyrket han protestdiktere fra Peru, Chile og Venezuela og lyttet til samfunnskritiske rappere som chilenske Portavoz og venezuelanske Canserbero, som ble schizofren og hoppet ut fra et vindu i tiende etasje i Maracay i 2015. Han så på kunstfilm og leste Jorge Luis Borges og Rayuela, Julio Cortazars bevissthetsstrøm av en klassiker, en bok som lå åpen på nattbordet hans da han døde.

Som barn var han fan av Hugo Chávez og hans sosialistiske revolusjon, men han ble skuffet over korrupsjonen under hans styre – lenge før den karismatiske presidenten døde av kreft i 2013 og ble kåret til en slags helgen av Maduro og chavistaene, som har malt portrettet hans på betongvegger over hele landet. Luigi sa ofte til Omar at ingen styringssystemer i dagens verdenfungerer, så det trengs et helt nytt system, som fungerer for alle og for naturen.

 

Luigi på en kunstutstilling i Caracas. Foto: Michelle Caracas

 

– Han var utilfreds med mange ting, men var ikke sint og krigersk, så hva gjorde han der i sentrum? Omar rister urolig på hodet og gjentar spørsmålet.

– Hva i all verden gjorde han der?

Det har Jesús Montoya – Luigis generasjons kanskje mest anerkjente dikter – en mulig forklaring på.

– Kanskje ble han fanget i en konfrontasjon mot sin vilje, spekulerer den 25-årige dikteren.

– For det blir man lett, når uniformene blokkerer én vei, mens de regjeringstro colectivo-militsene løper en annen vei rundt kvartalet og skyter på oss derfra.

 

Montoya er her fra byen. For et år siden migrerte han til delstaten São Paulo i Brasil, men han er på familiebesøk og har på samme måte som i 2017 vært med på alle protestene.

Moren hans serverer oss søt kaffe i spinkelt porselen i barndomshjemmet. Montoyas prisvinnende diktsamlinger ligger på et glassbord mellom oss. Min favoritt – Hay un sitio detrás de los incendios (Det finnes et sted bak brannene) fra 2017 – handler om vold og frykt og knuste drømmer i et San Cristóbal som han har vansker med å kjenne igjen.

– "Den gjestfrie byen", som byen tidligere ble kalt, er blitt ubeboelig. Frykten har sendt oss i ’insilio’, i et indre eksil, hvor vi er redde for å gå ut, og våre venner er spredt for alle vinder.

 

Krisen har også skapt avstand mellom dikterne:

– Ingen kan riktig være del av en bevegelse, for vi kan ikke besøke hverandre uten penger, bensin, busser. Vi sitter alene som på hver vår øy, i mørklagte rom uten internett. Man kan ikke utgi dikt i dette landet. Poesien lider, selv om vi er et land av diktere. Krisen står tegnet over våre dikt. Vi skriver om det nære, og hvordan det forandres av sult, vold og eksil. Men selv om vi skriver om de samme emnene, er vi ikke sammen om det. Krisen har skapt en underlig individuell sosialrealisme, sier Montoya.

Men Montoyas egne dikt fanger også inn vakre Venezuelas særegne intensitet, som noen steder har overlevd krisen og andre steder er født av den, og som jeg har forelsket meg i.

Hør bare starten her på et av hans herligste dikt, «Min fars svarte motorsykkel», fra 2017:

Livet faller bak oss når min far og jeg

krysser tropene, som et prosjektil

på hans svarte motorsykkel,

hastige solstråler smelter sammen i forbifarten

og brisen er sterk

omkring denne jernhesten i svart metall,

det ser ut til at tiden stopper

og for alltid vil være tre om ettermiddagen

på en dyster første januar.

 

Den samme intensitet og følelse av isolasjon kan Montoya gjenkjenne i Luigis dikt:

– De skaper sterke og sviende bilder av et underkuet fellesskap.

Kanskje fikk denne sviende utilpassheten Luigi til impulsivt å slutte seg til de modige på bykrigens frontlinje denne dystre onsdagen i januar? Eller kanskje ble han bare fanget i vrimmelen?

 

Efter flere ukers gravearbeid finner jeg én, som kan svare.

– Det var en blanding, vurderer 25-årige Candy Colegial, som var sammen med Luigi de siste 40 minuttene av hans liv. Vi snakker sammen i en mobildeksel-butikk, der hun har jobbet siden hun ble ferdig som journalist i februar.

Hun har ikke fortalt politiet eller moren hva hun så den dagen, for de har ikke spurt.

– Jeg så Luigi bli skutt, sier hun.

 

Vi er alene i butikken, men allikevel snakker hun lavt.

Colegial kjente ikke Luigi på forhånd og snakket ikke med ham. Men hun la merke til ham, da de tilfeldigvis havnet i samme gruppe, og kulene begynte å suse ved tolvtiden.

– Han så ut til at være alene og kastet ikke stein eller skjulte ansiktet. Han hadde en helt egen ro, han hadde på seg en giftgrønn t-skjorte og så litt ut som en engel eller et barn. Han så nysgjerrig ut og hadde for øye å hjelpe oss andre, selv om det ikke var noen som tok seg av ham.

 

FAES-styrker og paramilitære under akjson på morddagen.

 

Hun viser meg sine videoer derfra. Det er tåregass og rop og forvirring.

De fleste er tatt opp i de smale sentrumsgatene nær Avenida Septima på hjørnet overfor banken Banescos grønne tårn. Betjenter fra FAES og menn i sivil sees skyte med skarpt. FAES er en nyopprettet spesialstyrke i politiet, som Maduro stadig oftere må sende ut når menige soldater nekter å angripe demonstrantene. Det er godt dokumentert at de står bak en rekke  henrettelser av regimemotstandere.

– På et tidspunkt senker jeg kameraet for å beskytte øynene mot tåregassen. Når jeg ser opp, ser jeg Luigi falle til jorden, husker Colegial.

Hun så ikke kulen forlate geværløpet, men hun er ikke i tvil:

– Enten ble han skutt av FAES eller av en fra colectivo-militsene, som politiet samarbeider med. Det var cirka 15 mann i den gruppen, som vi sto overfor i nesten en time. Det var en av dem som skjøt Luigi.

 

Jeg drar rett ned til det gatehjørnet som Colegial mener er gjerningsstedet. Fra en fruktbod på knirkende trehjul selges det guava, ananas, melon og papaya. Det er skuddhull i veggen bak og i blikk-kiosken hun sier at han falt foran.

Små værbitte gateselgere skuler nervøst i min retning mens jeg fotograferer stedet. De neste ukene besøker jeg stedet flere ganger for å prøve å finne nye vitner, men de fleste enten vil eller kan ikke hjelpe.

 – Å snakke med deg er å be om trøbbel, avviser en mann meg bestemt foran en boligblokk en gate unna, der jeg har hørt at folk sto og filmet ut over gjerningsstedet. Han vil ikke engang ta imot telefonnummeret mitt.

– Overvåkningskameraet filmer bare innover, hevder sjefen for smykkebutikken Bisutería Los Angeles.

– Vårt kamera gikk i stykker før jul, sier en ekspeditør i herreklesbutikken Montecristo.

– Og mitt bånd, det er det bestemt ikke noe på, forsikrer en kvinne avvisende i døren til bokhandelen Papelería Moderna, en gate fra gjerningsstedet.

 

Flere andre vil gjerne hjelpe, fordi de selv har barn og synes synd på den dreptes mor.

Den gamle bakerieieren i Panadería La Fortuna har hørt rykter om at politiet eller colectivoene drepte Luigi, men hun så ikke selv noe. I varehuset Ciudad Centros mørke og menneske­tomme ganger trekker en vakt med ru hender meg til side. Det ble filmet fra bygningens tak, rett ned på gjerningsstedet, betror han meg, og det snakker folk om. En hund som flyktet ved lyden av skudd, falt ned fra taket og døde. Han gir meg navnene på noen som filmet. En av dem – eieren av frisør- og massasjesalongen El Palacio del Fashion – sier han gikk forbi gjerningsstedet kl. 16.30. Da var alt rolig, men han undret seg over at det var uvanlig mange politifolk og militære der, cirka 40 i alt.

 

Eduar Alfonso Duante bor i oppgangen på gatehjørnet ved gjerningsstedet.

– FAES oppførte seg som gale hunder hele dagen. Hæren skjøt mest med tåregassgranater, mens FAES skjøt med skarpt, sier han i et rolig hjørne i et bakeri litt derfra.

Han forlot stedet mellom 12 og 13. Et kvarter etter hørte han skudd av samme tørre slag som fra de våpnene FAES bar den dagen. Han er tidligere politibetjent, så han vet alt om våpen, forklarer han. Han ringer til sin mor, som var i huset da skuddene falt, og setter samtalen på deling.

– Det var ved ett-tiden, sier moren og gjengir lyden: - Bab bab bab bab. Men jeg så ikke hvem som skjøt, for jeg ble redd og gjemte meg under sengen.

 

Også Carlos Franceschini, kameramann fra den lokale tv-stasjonen TRT, var der og filmet før og etter mordet. Han tror ikke at han så Luigi, men sier at det var colectivoer og politi eller militære der, og at de skjøt mot demonstrantene. Det beviser opptakene hans.

På et urolig opptak ser vi en stor gruppe mennesker løpe av sted med Luigi, etter at han er blitt skutt, for å prøve å redde ham. Så løftes han opp, bakpå en motorsykkel.

En maskert mann i bar overkropp setter seg bak ham, for at han ikke skal falle av, og de durer av sted mot sykehuset. Foran sykehuset ble føreren av motorsykkelen intervjuet av lokale journalister. Han sa til dem at det var FAES, det lokale politiet og colectivoer som skjøt og trolig drepte Luigi, og at det skjedde på hjørnet ved Banesco. Kort tid etter forsvant vitnet, og ingen vet i dag hvor han befinner seg.

 

– For meg er det bevist nå: Staten drepte sønnen min, sukker Luigis mor, etter at vi har gått enda en runde fra butikk til butikk i sentrum, uten å få tak i noen overvåkningsopptak.

– Og hvis ikke folk var så redde for å hjelpe, kunne jeg kanskje bevise det. Politiet dekker over mordet.

 

Via en troverdig kilde får jeg nyss om at også sjefetterforsker Yohan Rojas fra politienheten CICPC mistenker FAES. Selv avviser han å snakke med meg. «Det tør jeg ikke», skriver han via Whatsapp.

Politirapporten viser at etterforskningen hans motarbeides. Han har bedt både hæren, FAES og det lokale politiet om å sende lister over hvem som var på jobb den dagen, og hvilke våpen de bar. Men alle svarer at ingen fra dem var på jobb.

Oberst i hæren Christian Abelardo Morales Zambrano sender ham «en vennlig, revolusjonær, bolivariansk, sosialistisk, antiimperialistisk og dypt chavistisk hilsen», men påstår at han ikke hadde noen soldater i området, selv om de jo kan sees på et utall av opptak derifra. Sjefetterforskeren spør så hvorfor hæren da har sendt en innberetning om ni navngitte soldater som kom til skade i området den dagen. Dette får han tilsynelatende ikke noe svar på.

Den samme Zambrano er mistenkt for at stå i spissen for en gruppe korrupte soldater som systematisk bruker veisperringene i området til å røve og utpresse folk, noe jeg selv i to omganger utsettes for. Den korrupte obersten kom i begynnelsen av mars på USAs sanksjonsliste.

 

Etter mordet blir flere betjenter hengt ut som skyldige på Twitter og Instagram, med navn og bilde. En av dem er en FAES-betjent, som på et bilde tatt foran "kina-butikken" Super Lucky en halv gate fra gjerningsstedet ser konsentrert ut og har hevet våpen. Colegial gjenkjenner ham som en fra den gruppen på cirka 15 betjenter og colectivoer som skjøt mot dem.

Tilfeldigvis har jeg en lokal venninne i byen, hvis venninne er kjæreste med betjenten. Jeg ber henne spørre ham om han vil snakke med meg. «Det vil jeg bare få problemer av», svarer han avvisende. Han hevder at han ikke drepte Luigi.

 

Tre uker etter mordet er jeg på en diktopplesning i hovedstaden Caracas – en dags kjøretur unna, via humpete landeveier med rustne reklameskilt, halvtomme byer og nedlagte gårdsbruk. Det finner sted i bokhandelen Librería Alejandria, som er et samlingssted for poeter, bohemtyper og litteratur-studenter.

En transseksuell, menn med svarte steiner i ørene og vakre kvinner i trange jeans sitter på klappstoler langs bokreolene. En tykk kar med en vidunderlig intonasjon leser høyt fra Hamlet. En annen resiterer Miguel James’ dikt «Mi novia Ítala come flores» fra 1988. Tittelen betyr «Min kjæreste Ítala spiser blomster». En »comeflor« kaller man i Venezuela en slik som drømmer om en verden helt uten splid og ondskap.

Mystiske Miguel James er født i Trinidad, men flyttet til Venezuela som barn. «Den forsvunne dikter» kaller oppleseren ham, for hvor er han? En journalist har skrevet at han er reist hjem til Trinidad og muligens bor i en liten fiskerlandsby, men det vites ikke helt sikkert.

Diktet hans er helt vidunderlig vilt og naivt og rasende og vakkert, og det starter slik:

Min kjæreste dukket skjelvende opp i en bokhandel

Hun viste meg papirer på øde gater og knivstukne luddere

Hun ga meg nøkkelskilt og muslingskall

En gammel gravering av løsslupne hester

Min kjæreste var sendt av solen og lignet en sigøyner

Hun fortalte underlige historier om syner og sjeler

Min kjæreste hadde en blå kjole på

Hun forelsket seg i meg og mine sandaler

 

Etter opplesningen snakker jeg med de unge dikterne i det lune kveldsmørket utenfor, der noen står og røyker tynne sigaretter. De fleste har løsarbeid via internett og skriver i fritiden. Mange drar rett hjem, mens det fortsatt går busser, før spøkelses­gatene blir for farlige.

De fleste har ikke hørt om Luigi før, men blir berørt av hans død og av å lese hans dikt «Systemet», som jeg viser dem.

– Å lese Luigi Ovalles er å forstå uskylden i en ung stemme under beleiring, filosoferer dikterinnen Débora Ochoa Pastrán.

– Hans enkle dikt søker en mening i kaos. Han erobret et rom det er umulig å frarøve ham, fordi det er et indre rom.

 

Michelle Caracas på det samme stedet på Z-fjellet der hun og Luigi pleide å gå da de fortsatt var kjærester. Foto: Privat

 

Luigis yndlingssted var fjellet La Z, som troner over San Cristóbal. Han vandret ofte opp dit for å meditere og mosjonere. Det er oppkalt etter den Z-formede stien gjennom bregnene mot toppen. Hit kom han også sammen med den 22-årige medisinstudenten Michelle Caracas, da de var kjærester for halvannet år siden, forteller hun, da vi en måned etter mordet bestiger fjellet.

– Mordet på min beste venn Luigi drepte mitt siste håp for fremtiden, sier hun. Det er et ondt sammenfall, mener hun, at han døde samme dag som opposisjonslederen Juan Guaidó utropte seg selv som president og ga mange et fornyet håp om bedre tider. Det håpet ser Maduro nå ut til å ha knust.

– I Venezuela er allting alltid verre i morgen, oppsummerer hun. I mars ble vannrørene ødelagt i gaten hennes, så nå er også vannforsyningen brutt sammen.

På toppen av La Z begynner hun å gråte. Hun setter seg på en stein med utsikt over byen og dekker ansiktet. Himmelen er hvit av røyk, for heller ikke søppelbilene kjører lenger, så folk brenner søppel i veikantene. Hun pleide å sitte og snakke og spise matpakke med ham på denne steinen. En gang sa han at allting skjer av en grunn. Det tror hun også.

– Men hans død virker helt forgjeves.

Det blåser opp, og vi begynner å gå ned fra fjellet.

– Han er allerede blitt til et tall i en statistikk, enda en ung mann drept av sin egen regjering. De dreper oss med kuler og med frykt, og til sist blir vi helt tomme innvendig, sier Michelle Caracas.

 

I Venezuela er allting alltid verre i morgen

 

Publisert: 02.08.2019 07.51.12 Sist oppdatert: 02.08.2019 07.51.12
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.