– Det er åpenbart at støtte til utdanning er noe av det viktigste vi kan gjøre for å skape utvikling, sier utviklingsminister Dag Inge Ulstein. Foto: Espen Røst

– Jeg blir skikkelig sint

Da Dag Inge Ulstein (KrF) hørte om «fisi»-ritualet, skjønte han for alvor hvorfor undervisning om seksuelle rettigheter er viktig. I dette intervjuet forteller utviklingsministeren hva han vil satse på i år – for at bærekraftsmålene skal nås det neste tiåret.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 24.02.2020 16.04.45

 Det er i hvert fall ett mål der vi vet at det nå går i feil retning, sier Dag Inge Ulstein.

Verden er enige: FNs bærekraftsmål skal nås innen 2030. Med dette som utgangspunkt inviterte Bistandsaktuelt i januar norske organisasjoner til å si hva de mener norske myndigheter må prioritere i år.

Nå gir vi samme utfordring til Norges utviklingsminister.

– Det er nå en sultkatastrofe i det sørlige Afrika vi ikke har sett maken til på 35 år. Også mange andre steder tydeliggjør situasjonen at vi trenger et bærekraftig matsystem, sier Ulstein, men understreker kjapt at det ikke bare er dette regjeringen skal jobbe med.

– For det er en kobling mellom klimatilpasning, forebygging av naturkatastrofer, matsikkerhet, utdanning og helse. Poenget er å se alt dette i sammenheng.

 

Vil satse motstrøms

– Men handlingsplanen for bærekraftig matsystemer i utviklingsland – lansert av sju statsråder i fem departementer i juni i fjor – «har foreløpig fått lite oppfølging, ressurser eller konkrete mål», hevder en generalsekretær til oss?

– Det har kommet penger som skal bidra til å iverksette planen. I tillegg jobber vi med en strategi for klimatilpasning, bekjempelse av sult og forebygging av naturkatastrofer. Det er kanskje det mest konkrete eksempelet på en plan der våre fagmiljøer handler sammen.

– Bekjempelse av fattigdom er en forutsetning for å nå flere av bærekraftsmålene. Selv om man når fattigdomsmålene, vil det fortsatt være enorm ulikhet mellom rike og fattige. Vil du jobbe mer for å bekjempe ulikhet i norske samarbeidsland?

– Det er et åpenbart gap, der vi ser at den globale utviklingshjelpen til de fattigste landene har gått ned – tre år på rad. Vi vil gjøre det motsatte, og skal øke andelen til de minst utviklede landene i Afrika sør for Sahara. Det er der vi kommer til å se de største utfordringene knyttet til sult, jordbruk og kapitalflukt det neste tiåret – og det er der vi skal sette inn trykket.

– Betyr det at vi vil se mer norsk bistand til sårbare land som Niger eller Den sentralafrikanske republikk?

– Ja, det ligger i våre prioriteringer. Jeg kom nettopp tilbake fra Malawi, et land der en av tre ikke kan lese og skrive, der hver tiende jente under 16 år blir giftet bort. Vi må inngå enda sterkere samarbeid med partnerland vi har en god dialog med.

 

Skikkelig sint

– Barneekteskap, ja: Svimlende 12 millioner jentebarn giftes bort, hvert eneste år ...

– Da jeg nylig var i Malawi, ble jeg minnet på noe som er helt ekstremt viktig. En fersk undersøkelse gjort der, viser at mer enn 80 prosent av unge jenter ikke har hørt om mensen før de selv erfarer det, sier Ulstein.

KrF-statsråden forteller om et møte med en gruppe unge jenter i et klasserom på landsbygda i et av verdens minst utviklede land.

– Jeg fikk overvære en time med seksualitetsundervisning. Temaet var hvilke endringer man går gjennom fra å være barn til det å bli voksen. «Er det noe med kulturen her», spurte læreren. Da var det en jente som rakte opp handa og sa; «Ja, vi har fisi». Det betyr hyene på chichewa. Så når jentene i enkelte distrikter i Malawi får mensen, opplever noen av dem å bli sendt til lederen i landsbyen – som voldtar dem. Også har de liksom vært gjennom et «renselsesrituale».

Ulstein blir stille, lar blikket vandre i sitt eget kontor, ser ut av vinduet. Bistandsaktuelt spør om han blir sint når han hører slike historier.

– Det gjør meg skikkelig sint og viser med tydelighet at vi må jobbe enda hardere for å bekjempe skadelige skikker, som holder land borte fra utvikling. Slike historier forteller oss hvor viktig seksualitetsundervisning er. Man kan ikke begynne tidlige nok å snakke om kropp og seksualitet.

– Det er 25 år siden kvinnekonferansen i Beijing og 20 år siden FN-vedtaket om kvinner, fred og rettferdighet. Du har selv sagt at det har vært store framskritt for kvinners rettigheter, men også at det nå er sterke motkrefter i sving. Hvordan vil du møte dette, konkret?

– Vårt arbeid med kvinnehelse og rettigheter i Malawi er et godt eksempel. Vi må oppsøke problemstillingene, investere i løsninger, og møte motkreftene. Samtidig som USA har kuttet i sin støtte til seksuell og reproduktiv helse, vil vi for perioden 2020-2025 bidra med over 10 milliarder kroner til dette arbeidet. I tillegg skal en milliard gå til å forebygge seksualisert vold i humanitære kriser de neste to årene.

 

Utdanning viktig

– I høst varslet dere ny støtte på en halv milliard kroner til fondet Education Cannot Wait. Utdanning er blant regjeringens viktigste satsingsområder, men likevel mener flere organisasjoner at Norge må styrke utdanningssatsingen og øremerke midler til barn i konfliktområder. Hva tenker du om det?

– Ja, 37 millioner barn går ikke på skole i krise- og konfliktområder, så det er åpenbart at støtte til utdanning er noe av det viktigste vi kan gjøre for å skape utvikling. Dette er også tett knyttet til mye av det andre vi gjør, for eksempel i arbeidet mot skadelige skikker, som barneekteskap. Education Cannot Wait er en fantastisk mekanisme som leverer gode resultater. Det gjør meg stolt.

– Gode resultater er bra, men hvor mange barn vil få god utdanning gjennom den halve milliarden fondet nå får overført fra Norge?

– Siden pengene fra Norge går inn et stort fond, kan vi ikke peke på enkeltresultater «våre» penger har finansiert. Det vi vet er at fondet fra 2016 til 2018 har støttet utdanning til mer enn 1,4 millioner barn og unge i 18 av verdens verste humanitære kriser, sier Ulstein.

– Klimarettferdighet kan bli et fremtredende tema det nærmeste tiåret. Kanskje vil det komme tydeligere krav fra Afrika om at vi her oppe må ta en større del av klimaregningen. Hvordan er det å fronte klimatilpasningstiltak til samarbeidspartnere i sør, når du kommer fra et land som eksporterer olje og av mange ses på som en global stor-forurenser?

– Det er utrolig bra å bli utfordret av mottakerlandenes myndigheter, at vi får en diskusjon om erstatningsplikt. Det er nettopp dette som er så viktig med bærekraftsmålene: at vi alle skal utfordres og at alle må bidra. At regjeringen øker støtten til klimatilpasning handler om at vi ser at vi har et stort ansvar. Klimarettferdighet dreier seg om at de som ikke har vært med å skape situasjonen vi er i, har fått de største omkostningene. Vi må tilrettelegge for folk i disse landene, slik at skoler ikke blir tatt av flom og at bønder kan tilpasse seg en ny virkelighet.

– Mer og mer av norsk bistand går gjennom store fond og utviklingsbanker. Flere av organisasjonene Bistandsaktuelt intervjuet mener bistanden i større grad bør dreies mot sivilsamfunnsorganisasjoner i utviklingsland. Er du uenig i dette?

– Jeg tror det finnes et rom ingen andre enn det sivile samfunn kan fylle, men så trenger vi også mer samarbeid enn noen gang. Det gjør utviklingsbanker og fond til viktige kanaler. Folk spør om vi vet hva pengene går til når vi bruker multilaterale kanaler. Svaret er at gjennom styrearbeid og de andre møtepunktene vi har, får vi tydelig formidlet hva vi forventer – og får gehør for dette. I påfyllingsforhandlingene av Verdensbankens fond for de fattigste landene (IDA) i fjor høst, fikk vi gjennomslag for mange av våre prioriteringer, som økt fokus på klimatilpasning, forebygging, likestilling, sårbare grupper og sårbare stater.

 

Det store bildet

– Men hva vil du si til din partikollega Dagfinn Høybråten i Kirkens Nødhjelp når han etterlyser at mer av bistandskaka skal brukes på lokale partnere i sør?

– At det ene ikke utelukker det andre. Education Cannot Wait ble eksempelvis etablert for å mobilisere økt finansiering av utdanning i krise og konflikt og for å bedre samspillet mellom humanitær respons og utviklingssamarbeid. Selv om dette er et stort fond, er det ofte sivilsamfunnsorganisasjoner som forvalter pengene – og det er også derfor vi har styrket den delen av bistanden.

– Jeg forstår at Dagfinn Høybråten er opptatt av at vi klarer å følge pengene tilbake på landnivå. Det stiller enda strengere krav til hvordan vi forholder oss til utviklingsbanker og fond, men jeg tror ikke det er en motsetning her, og han kommer nok til å bli skuffet dersom han tror at vi kommer til å kutte støtte til noen av de multilaterale kanalene. Jeg tror de er viktigere enn noen gang, sier Ulstein.

– I Granavolden ble det varslet at det skal lages en strategi for inkludering av sårbare grupper. Når vil den foreligge, og hva vil prioriteres i dette arbeidet?

– Vi har løftet fram og økt fokuset på skadelige skikker, LHBTI-rettigheter, funksjonsnedsettelse, kvinner og jenters situasjon og religiøse minoriteter. Vi har opprettet en ny post i budsjettet på en halv milliard kroner til sårbare grupper, der det også er lagt inn 100 friske millioner kroner. Jeg gleder meg til å gå dypere inn i disse politisk prioriterte områdene.

– Ett år som utviklingsminister: Hva er den viktigste lærdommen du tar med deg inn i dette tiåret?

– At bistanden må rettes mot de som er vanskeligst å nå. Det er snakk om så store grupper, og derfor har vi blant annet økt fokus på mennesker med funksjonsnedsettelse. På den ene siden må vi nå de mest sårbare gruppene, individer, men vi må også bygge organisasjoner og strukturer som klarer å løfte både grupper og land. Vi må se det store bildet. Når mange giverland beveger seg bort fra de aller fattigste, skal vi være der – for dem. 

Publisert: 24.02.2020 16.04.45 Sist oppdatert: 24.02.2020 16.04.45