Valerie N. Guarnieri sier hun får energi når hun reiser og møter menneskene som WFP hjelper. Her snakker hun med barn i Syria. Foto: WFP

Fredsprisvinneren: – Vi gir stemme til de mest sårbare

– Vi sier ikke at vi kan løse kriger gjennom matvarehjelp. Men ved å bistå folk som lider bidrar vi også til å skape fred, sier Valerie Guarnieri, nestleder i Verdens matvareprogram (WFP). Neste uke mottar organisasjonen Nobels fredspris.

Av Jan Speed Sist oppdatert: 04.12.2020 11.17.21

Amerikanske Guarnieri (53) er matvareprogrammets nest mektigste, etter lederen David Beasley - og en svært erfaren bistands- og nødhjelpsarbeider. Hun har nesten 20 års fartstid i ulike jobber i WFP. Før det jobbet hun for USAs nasjonale sikkerhetsråd i Washington og i det statlige US Agency for International Development (USAID).
 
Fra sitt kontor i WFPs hovedkvarter i Roma har 53-årige Guarneri utsikt til en dyster global virkelighet. I 2002 har behovet for matvarehjelp viste seg større enn på svært lenge. Stadig flere mennesker i verden sulter. Eksisterende kriser forverres av både korona-pandemien, klimakatastrofer og væpnede konflikter. Når dette skrives herjer sulten i Jemen og det har nylig brutt ut en konflikt i Etiopia som har skapt nye flyktningstrømmer.
 
Dersom dagens utvikling fortsetter, spår FN-organisasjonen at det vil være 840 millioner sultne mennesker innen 2030. 60 prosent av disse bor i konfliktområder. I fjor bisto WFP 97 millioner rammet av akutt matusikkerhet, ifølge organisasjonens egne opplysninger.
 

«Skaper forutsetninger for fred»

I oktober forkynte Nobelkomiteen at fredsprisen tildeles:
«Verdens matvareprogram (WFP) for dets innsats i kampen mot sult, for dets bidrag til å skape forutsetninger for fred i konfliktutsatte områder, og for å være en pådriver i arbeidet mot bruken av sult som et våpen i krig og konflikt.»
 
Nobels fredspris – er det et vennlig klapp på skulderen eller vil det ha en langtidsvirkning?
 
– Vi ser det som en viktig erkjennelse av koblingen mellom sult og konflikt, og behovet for å bryte den lenken. Det er en påskjønnelse for arbeidet til mine kollegaer som gjennom mange år har kjempet mot sult rundt om i verden. Det gir oss et ansvar for å trekke fram flere lokale stemmer og mer systematisk skape fred gjennom vårt arbeid.
 
Vi sier ikke at vi kan løse kriger gjennom matvarehjelp. Vi bistår folk som lider, lytter og spør hvordan vi kan redusere spenninger ved å bringe folk sammen, og bygge sosiale kontrakter mellom myndigheter og befolkningen. Fredsprisen er en oppmuntring til å jobbe videre og bidra til at dette kan gjøres enda bedre i tida framover.
 
Det er mye medieoppmerksomhet om WFPs nødhjelpsinnsats, og mindre på det langsiktige utviklingsarbeidet. Vil vektingen av de to innsatsområdene endre seg framover?
 
– Det er naturlig at det er fokus på nødhjelpen siden det er mer synlig. Vi redder liv gjennom vårt humanitære innsats, men vi arbeider også for å forandre liv ved å investere i menneskelig kapital, skape jobber, gjøre lokalsamfunn mer motstandsdyktige – dette er like viktig som det å redde liv fordi det har stor innvirkning på hele samfunn, sier Guarnieri.
 
I fjor fikk WFP støtte til en verdi av rundt 80 milliarder kroner fra regjeringer og private givere. Det var en rekordsum og tilsvarte mer enn to ganger det totale norske bistandsbudsjettet. Likevel var det fortsatt et udekket behov på ytterligere 40 milliarder kroner, mener organisasjonen.
80 prosent av WFPs budsjett brukes på humanitær innsats.
 

– Hvert år starter vi på null

Det er mye penger som går til å håndtere humanitære kriser. Hvor vanskelig er det å skaffe penger til langsiktig utviklingsinnsats?
 
– Vi er en stor organisasjon, men må likevel begynne på null i begynnelsen av året og må mobilisere ressurser. Vi har hatt suksess og mange regjeringer har vært generøse, men vi ser at mye av pengene som kommer inn er rettet mot de store nødhjelpsoperasjonene, og ikke spredt nok til å dekke de mindre kjente krisene. Et problem er når krisene i et land er over, og vi trekker oss ut uten at vi har mer langsiktige programmer på plass.
 
Mange av ressursene vi får er knyttet til bestemte land. Det gjør at vi ofte kan redde liv og forandre liv på samme tid. Skolemat-programmer, for eksempel, sørger for ernæring, men har også til hensikt å få barn til å komme på skole og bli der. I tørkesituasjoner hjelper vi lokalsamfunn å bygge opp igjen beitedyrbestanden.
 

– Finansieringen må endres

Vil det humanitære landskapet se annerledes ut i 2030?
– Ting se annerledes ut i 2030. Vi trenger en mye mer forutsigbar finansiering av humanitære operasjoner for å møte nødhjelpsbehovene. Det er noe galt når humanitære organisasjoner må sende innsamlingsbøssa rundt på en ukentlig, månedlig eller årlig basis for å mobilisere penger til avgjørende livreddende arbeid, og til investeringer som bygger selvbergingsevnen til befolkningsgrupper som stadig er utsatt for kriser. Finansieringssystemene må forandres.
 
Du har selv arbeidet i Afrika. Når du ser hvor mange humanitære kriser som er skapt av konflikt, hva tenker du om WFP og FNs rolle som politisk aktør for å hindre eller stanse konflikt?
 
– Jeg så den tydelige koblingen mellom sult og konflikt på bakken på Afrikas Horn, og tidligere i Filippinene. Vi kan bidra i talsmannsrollen for de mest sårbare. Det er avgjørende at vi gir en stemme til de som føler behovene på bakken og at vi understreker behovet for å nå de mest sårbare. Vi må sørge for at systemene omfatter dem. Det gjelder ikke bare våre nødhjelpssystemer, men også landenes egne sosiale støttesystemer.
 

Deler ut 2,1 mrd.dollar

WFP er ledende i utviklingsbransjen når det gjelder bistand i form av kontantoverføringer til grasrotnivået?
 
– Vi har vært innovative i redskapene vi bruker i ulike sammenhenger. Vi bygde først logistikken til å frakte mat fra utviklede land til der det trengtes. Så måtte vi hjelpe folk med å skaffe mat som var tilgjengelig i deres egne områder, men som de ikke hadde tilgang til. Vi begynte å dele ut kontanter og gikk raskt over til digitale redskaper.
 
WFP stod for 2,1 milliarder dollar i pengeoverføringer i 2019. I covid-perioden har behovet for pengeoverføringer økt og vi styrker egne evner og landenes egen kapasitet til å øke pengeoverføringen innenfor dere egne sosiale beskyttelsessystemer.
 
Vi har klart å sikre at matinnkjøp påvirker ikke bare de som får maten, men også lokale produsenter. Vi bruker nå mer enn en milliard dollar på matinnkjøp i utviklingsland. I økende grad forsøker vi å kjøpe hos småbønder og dermed knytter vi småbønder til markedet. Og så bruker vi denne maten til å livnære lokale befolkningsgrupper og bistå myndigheter til å tilpasse systemer for å kjøpe fra småbønder. Dette bli en vinn-vinn-vinn situasjon for lokalsamfunnet, småbøndene og nasjonen, sier Guarnieri.
 
På en tilfeldig dag, utenom covid-kriseperioden, har WFP 5600 lastebiler, 30 skip og nærmest 100 fly i bevegelse for å levere mat og annen assistanse, ifølge organisasjonen selv.
 
I hvilken grad klarer WFP å styrke lokale organisasjoner som jobber innen humanitær bistand, eller er det lettere for dere drive på egenhånd?
 
– Vi driver ikke på egenhånd ute i felt. Alt vårt arbeid drives gjennom partnerskap. Vi har over 1000 ikke-statlige organisasjoner som vi arbeider sammen med på bakken. En stor del av disse er lokale organisasjoner. Når vi engasjerer disse bygger vi deres kapasitet, ikke bare til å levere tjenestene etter våre standarder, men at de skal å kunne drive dette uten oss ved at vi kobler dem opp mot givere. Noen ganger er det med lokallagene til store organisasjoner som Røde Kors og Røde Halvmåne, andre ganger er det med lokalsamfunnsorganisasjoner.
 
Vi samarbeider også med lokalt næringsliv, bønder, handelsmenn eller transportselskaper. Det er få land vi har egne lastebiler og transportenheter. Nesten alle disse tjenesten setter vi bort til andre. I områder der vi jobber er det hundretusener av dollar som kanaliseres inn i privat sektor, og dermed styrker deres kapasitet. Dette er like viktig som arbeidet vi gjør med sivilsamfunnsorganisasjoner.
 

– Nei, vi roper ikke «ulv, ulv»

Fra tid til annen brukes det veldig terke ord for å mobilisere støtte til ulike kriser. Er der fare for at FN og dere roper «ulv, ulv» for ofte?
 
– Det er et rimelig spørsmål, men faktum er at vi ikke roper «ulv». Behovene er der, de er reelle. Bare i år er det 30 land som står overfor alvorlig sult. Akkurat nå har vi fire land, Jemen, Sør-Sudan, nord-Nigeria og Burkina Faso der det er befolkningsgrupper som står bokstavelig talt foran hungersnød-stupet.
 
Vi må snakke om det. Vi må trekke dette fram, og trekke fram folks rett til å få hjelp og basistjenester. Verden er forpliktet til å nå ut til disse menneskene og hindre sultedød. Dersom vi venter til en sultkatastrofe allerede er erklært, vil det være for seint. Det har vi lært. Da katastrofen ble erklært i Somalia for noen år siden hadde allerede 260 000 mennesker omkommet. Alarmen gikk for seint.
 
 
I kjølvannet av fredspristildelingen var det noen forskere på sosiale medier som mente at «WFP må være en av de minst effektive organisasjoner i verden». Hva er din respons til det?
 
– Data viser det motsatte. Rapporter viser vår effektivitet, og at vi er blant de beste i FN-systemet. Vi blir effektive ved for eksempel å kjøpe varer lokalt for å redusere transportutgifter eller ved at vi bruker pengeoverføringer for å styrke mottakerne. 94 prosent av bidragene til WFP går direkte til prosjektene eller operasjonene, slik at våre administrasjonsutgifter er veldig lave.

Valerie Guarnieri er glad i å møte mennesker i felt. Foto: WFP

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 04.12.2020 11.17.21 Sist oppdatert: 04.12.2020 11.17.21