Anonymous / Ap / NTB

UNAIDS anslår at 1,4 millioner zimbabwere lever med hiv. Bare i fjor var det 40 000 nye hiv-infeksjoner i Zimbabwe. Foto: NTB

Foto: Anonymous

Zimbabwe: Mange lever videre med hiv – mot alle odds

Noen ble smittet av ektemannen. Noen var smittet fra fødselen av. Selv om hiv er blitt en del av livet deres, lever de likevel videre med friskt mot. Angeline Chiwetani (48), Patricia Lamasi (23), Martha Tholanah og Tonde Chiduku (begge 56) er blant de 1,4 millionene som lever med hiv i Zimbabwe.

Av Jeffrey Moyo, i Harare Sist oppdatert: 01.12.2020 07.09.54

I dag er Verdens dag mot aids. Chiwetani bor i hovedstaden Harare. Det er 27 år siden hun testet positivt for hiv. Men hun har levd videre, mot alle odds, selv to tiår etter at ektemannen bukket under for aids. Og det var ektemannen som smittet henne.

– Jeg ble ikke født med hiv. Jeg fikk det i ekteskapet, sier Chiwetani til Bistandsaktuelt.

Problemene og bekymringen for hiv startet tidlig i ekteskapet.

 

Mistet motet

– Jeg var bare 20 år da jeg ble gift, og fikk min første sønn det samme året. Etter få år ble jeg utsatt for seksuelt overførte infeksjoner. Jeg snakket med mannen min, og uttrykte min misnøye med dette. Men han var en voldelig person, og slo meg, sier Chiwetani.

Etter ei stund ble ektemannen aids-syk. Det ble ei hard tid for Chiwetani. Hun forteller at ektemannen på et tidspunkt ba henne følge han til Sør-Afrika, der han ville prøve å få behandling for sykdommen, med hjelp fra en venn som var forretningsmann i nabolandet.

– En morgen dro vi til den sørafrikanske ambassaden for å søke om reisevisa. Mannen min var tydelig syk, og jeg følte meg stigmatisert. Han ble nektet visum, sier Chiwetani.

Hun forteller at den ambassadeansatte som skulle ta imot visumsøknadene, ba arbeidskolleger komme for å se det samme som henne:

–  «En svært syk person som ønsker å reise til mitt land for å dø.» Det var ordene hun brukte, forteller Chiwetani.

– Dette førte til at han mistet alt håp om å overleve, og det bidro til at han døde. Mens han ventet på å dø, kom hans slektninger for å ta oss med til tradisjonelle healere. De ville ikke høre snakk om hiv, men mente bare han var forhekset, siden han var familiens forsørger. Han døde om morgenen 23. juni 2000, sier Chiwetani.

 

Kjemper enda hardere

Men alle problemene Chiwetani har opplevd etter at hun testet positivt for hiv, har ikke knekt henne. Snarere tvert imot. Som mange andre som må leve med hiv, har det fått henne til å kjempe enda hardere mot sykdommen.

– Det jeg måtte gå gjennom, styrket min besluttsomhet i kampen mot hiv og aids. Erfaringene ble min beste læremester, sier hun.

Samtidig som hun strider med sin egen hiv-smitte, har hun inntatt en lederrolle i den globale kampen mot hiv og aids. Hun er en ihuga aktivist på grasrotplan, og har også representert frivillige organisasjoner og lokalsamfunn i organisasjoner som UNAIDS og the Global Fund, som arbeider internasjonalt for økt innsats mot aids, tuberkulose og malaria. Hennes egen hiv-smitte har ikke begrenset henne.

– Mine egne utfordringer ble et vendepunkt. For å endre liv, endre lokalsamfunn, sier Chiwetani.

 

Stadig flere

I 2015 var det i Zimbabwe 3262 ungdommer mellom 15 og 24 år som levde med hiv etter å ha blitt født med sykdommen, ifølge Zimbabwe Demographic and Health Survey.

Blant Zimbabwes om lag 14 millioner innbyggere mellom 15 og 64 år er hiv-utbredelsen nå nesten 15 prosent, 16,7 prosent blant kvinner og 12,4 prosent blant menn, ifølge National Aids Council. Det betyr at om lag 1,2 millioner mennesker mellom 15 og 64 år lever med hiv. UNAIDS anslår at 1,4 millioner zimbabwere lever med hiv. Bare i fjor var det 40 000 nye hiv-infeksjoner i Zimbabwe.

 

Store utgifter

UNAIDS anslår kostnaden for å behandle en hiv-pasient til 100 dollar i året. Rundt to tredeler av utgiftene til bekjempelse av hiv og aids i Zimbabwe dekkes av utenlandske givere. Men sykdommen er likevel en økonomisk byrde for landets skattebetalere, som må betale 3 prosent av inntekten til landets National AIDS Trust Fund, kjent som aids-avgiften, først introdusert i 1999.

– Utgiftene til behandling av hiv er en tung byrde for landets økonomi, fordi utgiftene må bæres av alle som arbeider. Det betyr at når flere mennesker bli smittet av hiv, kan arbeiderne bli spurt om å dekke enda større utgifter til behandling av sykdommen, sier den uavhengige helseeksperten Danile Sibanda til Bistandsaktuelt.

Flere av dem som er født med hiv har engasjert seg i kampen mot sykdommen. Blant dem er 23 år gamle Patricia Lamasi, som er gift og har to sønner. Hun forteller at mannen hennes er hiv-negativ. De to sønnene har heller ikke hiv.

Lamasis mor, som var alene-forelder, døde av aids for fem år siden. Etter det bodde Lamasi hos ei tante, som senere sørget for at hun ble testet for hiv.

–  Jeg har aldri vært innlagt på sykehus, men helt siden barndommen har jeg ofte vært syk, forteller Lamasi til Bistandsaktuelt.

Til tross for hiv-smitten er Lamasi full av pågangsmot og entusiasme, sier hun.

– Jeg er 23 år gammel nå, jeg har to skjønne gutter, en kjærlig ektemann og en herlig svigermor.

Men hun savner moren.

– Jeg mistet en mor som også var min beste venn, en søster og også en farsfigur for meg da jeg var 18 år, sier Lamasi.

Marthe Tholanah fyller 56 år i desember, og er enda en av de mange zimbabwere som lever med hiv. Hun testet positivt for hiv for 17 år siden, og har siden levd med sykdommen.

– Jeg fikk diagnosen i januar 2003. Jeg hadde en mistanke over ett år før jeg tok testen, for jeg hadde hatt fire-fem runder med lungebetennelse i løpet av 18 måneder, sier Tholanah til Bistandsaktuelt.

Wilfred Kajese

Marthe Tholanah fyller 56 år i desember, og er enda en av de mange zimbabwere som lever med hiv. Foto: Wilfred Kajese

Foto: Wilfred Kajese

Aksept og åpenhet

Å mestre livet med hiv har bare vært mulig gjennom en prosess av aksept, åpenhet og støtte fra arbeidsgiver, slektninger og venner, sier Tolanah.

Uka etter at hun testet positivt for hiv var CD4-tallene hennes så lave som 31, noe som betydde at hun hadde fullt utviklet aids, forteller hun. (CD4-tall er et mål på immunforsvaret.) På et tidspunkt resignerte hun seg og tenkte at hun kom til å dø. Men hun kjempet seg gjennom det.

–  Jeg fortalte slektningene mine om tilstanden, for å forberede dem på begravelsen min, og jeg ønsket at de skulle være åpne overfor andre folk om dødsårsaken. På den tida ville ikke slektninger til folk som døde av aids fortelle hva dødsårsaken var, de ville finne på andre årsaker, forteller Tholanah til Bistandsaktuelt.

– For å overleve lenger med hiv har jeg levd sunt, hatt et positivt syn på livet, hatt et balansert kosthold og tatt mine antiretrovirale medisiner som foreskrevet, og aldri hoppet over en dose, sier hun.

Tonde Chiduku (bildet), utdannet lærer, er også 56 år gammel. Men han begynte ikke å ta antiretrovirale medisiner før 18 år etter at han testet positivt for hiv.

 

– Jeg begynte med behandlingen i 2010. Før det prøvde jeg bare å leve positivt, holde meg til helsediett, unngå alkohol og søke psykisk støtte fra pålitelige personer som pastorer.

Chiduku var 28 år gammel da han testet positivt for hiv i 1992.

– Det som fikk meg til å ta testen var ikke at jeg var syk, men min livsførsel på den tida. Jeg jaktet mye på kvinner og var svært uforsiktig, innrømmer Chiduku overfor Bistandsaktuelt.

Kona hans er også hiv-positiv, og begge var det allerede da de giftet seg.

På samme måte som Tholanah og Chiwetani, sier Chiduku at han har antatt et positivt syn på livet for å kunne leve med hiv.

– Jeg frykter ingenting, sier han.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 01.12.2020 07.09.54 Sist oppdatert: 01.12.2020 07.09.54