Eni Lestari (midten) er fra Indonesia, men har jobbet som hushjelp i Hong Kong i 20 år. Foto: Privat

Eni er hushjelp i Hong Kong: – Jeg er redd vi mister rettighetene våre under pandemien

2,7 milliarder arbeidere er rammet av pandemien. Mange frykter ikke bare viruset – men også sine egne myndigheter.

Av Martin Skjæraasen Sist oppdatert: 30.04.2020 20.58.37

– Jeg er redd for at rettighetene våre blir tatt fra oss under denne pandemien, sier hushjelp og organisasjonsleder Eni Lestari på telefon fra Hong Kong.

Lestari er fra Indonesia, men har jobbet som hushjelp i Hong Kong i 20 år. Arbeidet er slitsomt og dårlig betalt, forteller hun.

De fleste av Hong Kongs 400.000 hushjelper er gjestearbeidere. De bor som oftest hos familiene de jobber for, ofte under kummerlige forhold og med lite mat inkludert. Under korona-krisen har alt blitt mye verre. 

– Vi må betale for masker og håndsprit selv, selv om vi tjener lite. Vi må lage flere måltider i løpet av dagen, siden hele familien er hjemme. Siden vi er redde for å bli syke og miste jobben, må vi bruke mer penger på næringsrik mat til oss selv. Dessuten blir noen nektet å gå ut på fridagen sin og tvunget til å jobbe istedet.

Eni Lestari er hushjelp og aktivist. Foto: Privat

Hushjelpene i Hong Kong vanligvis godt organiserte og sier tydelig ifra når rettighetene deres blir tråkket på, ifølge Lestari, som leder organisasjonen International Migrants Alliance. 

Denne gangen er hun redd for at arbeidsforholdene skal bli varig svekket, slik de ble da Hong Kong ble rammet av SARS-pandemien i 2003.

– Den gangen økte myndighetene skattene for alle, og vi som tjente minst, hadde nesten ingenting igjen. Alle måtte dele den økonomiske byrden, forklarte myndighetene, men da epidemien var over, ble skattene for hushjelper aldri redusert igjen. Jeg føler at myndighetene ofrer gjestearbeidernes ve og vel for å gjøre livet lettere for egne borgere, sier hun.

Og siden det er forbudt å samles, er det vanskelig å demonstrere mot denne utviklingen. Slik er det mange som har det under korona-krisen. Arbeidsforholdene er blitt dårligere, mens mulighetene til å gjøre noe med det, er blitt mindre.

Millarder rammet

Så mange som 2,7 milliarder mennesker – eller 81 prosent av verdens samlede arbeidsstyrke – er rammet av pandemien, ifølge FNs arbeidslivsorganisasjon ILO. Folk mister jobben, får redusert lønn og er redde for å bli smittet på trange arbeidsplasser.

Få hushjelper har noe reelt valg. De er nødt til å gå på jobb for å brødfø seg og sine – selv om de kan bli smittet. I Colombias hovedstad Bogotá demonstrerte arbeidere i den uformelle sektoren og venezuelanske flyktninger og migranter nylig mot #quedateencasa – påbudet om å bli hjemme. «Hva skal vi leve av», spør de.

– Karantene-reglene gir bare mening for dem som kan jobbe hjemmefra. I Colombia jobber halvparten av befolkningen i uformell sektor, sier Blandine Juchs i Congreso de los Pueblos, en paraplyorganisasjon for sosiale aktivister i Colombia.

Fagforeninger over hele verden jobber for at arbeidere skal kunne gå på jobb med tilstrekkelig smittevern, eller at de skal kompenseres for tapt inntekt om de må bli hjemme.

Problemet er at myndighetene i mange land nå utnytter muligheten til å innskrenke fagforeningenes spillerom.

AFP or licensors  Horizontal, demonstration, labour ANTHONY WALLACE

Det er ikke planlagt 1. mai-tog i Hong Kong i fjor, selv om tradisjonen står sterkt. Foto: Anthony Wallace / NTB scanpix

Under press

Denne utviklingen har pågått i flere år allerede. Sivilsamfunnet er under press, autoritære ledere fester grepet om makten og stilner motstemmer, deriblant «kravstore» arbeidere. I fjor ble fagforeningsledere og misfornøyde arbeidere over utsatt for arrestasjoner og overdreven vold fra politiet når de streiket.

I Algerie ble det ulovlig å starte fagforeninger på tvers av yrker, og man måtte ha vært algerisk statsborger i minst ti år for å få starte en fagforening. I Bangladesh fikk over 5000 tekstilarbeidere sparken etter å ha krevd høyere lønn.

– Vi er bekymret for at den negative trenden vil forverres ytterligere med Covid-19, sier Kathrine Fauske i internasjonal avdeling i LO.

– Dersom lover og tiltak som begrenser bevegelse, demonstrasjoner, møter og samlinger fortsetter, eller er uproporsjonale, så vil det bli vanskelig for fagforeninger å jobbe for arbeideres rettigheter.

I noen land er det verre enn som så. Colombia er verdens farligste land for fagforeningsledere. Mellom 1986 og 2010 ble 2800 drept, mange av høyreorienterte paramilitære grupper på 1980 tallet, ifølge en rapport fra International Trade union Confederation (ITUC) i 2010.

Men voldsbølgen har aldri sluttet, og i år ser det mørkere ut enn på lenge, mener Blandine Juchs i Congreso de los Pueblos.

– Enda flere fagforeningsfolk har blitt drept i år sammenlignet med i fjor. Befolkningen har det verre under pandemien, og de som taler deres sak og kritiserer regjeringen, blir et tydeligere mål. Myndighetene hevder at de ikke står bak disse drapene. De er uansett ansvarlige for forholdene som skaper den sosiale uroen disse drapene begås i, sier hun.

 

Lyspunkt i pandemien

Heldigvis finnes det også eksempler på at arbeidere får gehør for sine krav under pandemien. I Pepsi-fabrikkene på Filippinene har man forhandlet frem en avtale som sikrer de ansatte ansiktsmasker, håndsprit, vitaminer, lønn under permisjon og eventuell nedstenging, samt fri transport til og fra arbeid.

AFP or licensors  Horizontal, VIRUS, PROTECTIVE MASK, EPIDEMIC. PIERRE MICHEL JEAN

På Haiti har fabrikkene åpnet igjen, og arbeiderne utstyrt med ansiktsmaske. Foto: Pierre Michel Jean / NTB Scanpix

I Malawi streiket sykepleierforbundet på grunn av stor risiko, mangel på smittevern og opplæring. Streiken ble avblåst da kravene, inkludert risikotillegg, ble hørt, og sykepleierne kunne gå tilbake på jobb igjen.

I Tunisia inngikk fagbevegelsen og myndighetene en historisk avtale som innebar at 1,5 millioner arbeidere i privat sektor var garantert å få beholde jobbene sine gjennom hele pandemien.

 

Facebook-feiring

I Hong Kong tviler Eni Lestari på at det kommer mye godt ut av korona-krisen. Årets første mai skal uansett markeres, selv om de ikke får lov til å samles i gatene.

– I år skal blir det appell på livestream over Facebook, sier Lestari.

  • Har du innspill eller tips til journalisten? Send gjerne en mail!
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 30.04.2020 20.58.37 Sist oppdatert: 30.04.2020 20.58.37