Regissør og manusforfatter Brwa Vahabpour i samtale med hovedrolleinnehaver Ebru Ayse Cakir under opptakene til filmen Silence. Foto: Lucasz Zamaro 

Betrakteren

Det startet med en vennegjeng fra alle verdenshjørner, og en liten iPod nano med kamera. Nå står norsk-kurdiske Brwa Vahabpour (27) på trappene til en karriere som filmregissør av internasjonalt format.

Av Mariken Lauvstad Sist oppdatert: 04.11.2020 10.11.36

– For meg henger interessen for filmregi sammen med måten jeg vokste opp på», sier filmregissøren Brwa Vahabpour. Onsdag 4. november vises tre av kortfilmene hans under Norsk Kort ved Cinemateket i Oslo. 

Knapt to år har gått siden norsk-kurdiske Brwa Vahabpour gikk ut av regilinjen ved Filmskolen på Lillehammer. Nå har en internasjonal filmbransje fått øynene opp for 27-åringen. Kortfilmen Gjeteren, som han laget under utdanningen, vant pris for beste fiksjonsfilm under Boston Short Film Festival i 2019. I tillegg vant han også Grand Prix på Festival International Des Ecoles De Cinéma De Tétouan for samme film.

Vahabpour fikk også andreplass ved Nordic Talents samme år, og vant Screen Talents’ Europe pitch-Award i 2019 for sin siste kortfilm Silence.

Under Kortfilmfestivalen i Grimstad i år vant Silence Filmforbundets fagpris for beste klipp. I tillegg til å ha blitt vist på Bergen Internasjonale Filmfestival i år, har filmen også vært del av kortfilmprogrammet ved filmfestivalen i Odense og Encounters Film Festival i Bristol.

 

En verden uten lyd

Handlingen i Silence finner sted i Kurdistan. Når den ni år gamle jenta Bahar mister hørselen, blir hun på mange måter stengt ute fra verden. Familien, vennene og omgivelsene behandler henne annerledes. Skolen har ikke ressurser til å ha henne værende, og hun må slutte. Isolasjonen og fremmedgjøringen får henne etterhvert til å gjøre desperate ting. 

«Filmen tar utgangspunkt i moren min sin oppvekst som døv jente i Kurdistan. Det har vært viktig for meg å fortelle historien hennes fordi hun har vanskeligheter med å fortelle den selv.»

For Silence handler om nettopp det å ha utfordringer med å uttrykke sitt eget perspektiv, sine opplevelser, sorg, smerte og glede.

I denne scenen fra Silence ser den ikke-hørende hovedpersonen Bahar inn gjennom vinduet i et klasserom og "hører" at elevene sier stygge ting om henne. Dette grepet er gjort for å få fram jentas subjektive virkelighetsforståelse.  Det hun ikke lenger hører, må hun forestille seg.

I denne scenen fra Silence ser den ikke-hørende hovedpersonen Bahar inn gjennom vinduet i et klasserom og hører at elevene sier stygge ting om henne. Grepet er gjort for å få fram jentas subjektive virkelighetsforståelse. Det hun ikke lenger hører, må hun forestille seg. 

Den unge regissøren forteller at moren har hatt vanskeligheter med å kommunisere hvordan hun har det. Og at hun også hadde det slik gjennom hele oppveksten.

– Hun har ikke blitt hørt. Så jeg gir henne på en måte en stemme, føler jeg, gjennom denne filmen. Jeg har hatt mange samtaler med mamma under forarbeidet til manus. Hun har fortalt meg historier, og så har jeg skrevet dem ned. Men jeg var nødt til å gjøre meg mine egne tolkninger.

Han forteller at moren lærte formelt tegnspråk først da hun kom til Norge, noe som gjør at han iblant må tilføre språket sine egne assosiasjoner for at budskapet skal komme frem.

 

Det måtte bli Kurdistan

– Og så startet du å arbeide med filmen. Hvordan var den prosessen? Dere reiste til Kurdistan for å spille den inn?

– Ja. Det måtte skje der. For det første er rammefortellingen inspirert av livet til mamma, som vokste opp der. Det er ting i Silence som ikke ville foregått på samme måte i en norsk kontekst. Så er det aspektene som følger med en annen kultur, det å få innblikk i et sted man ikke har sett så mye på film. I tillegg var det en reise for min egen del. Jeg hadde bare vært i Kurdistan én gang før, og hadde et behov for å reise dit, møte mennesker og bli bedre kjent med kulturen.

– Jeg har sett filmen, og la merke til at det nesten ikke er noen dialog. Historien fortelles via det visuelle?

– Det stemmer. Det er det audiovisuelle uttrykket  som tiltrekker meg ved film. Jeg er veldig fascinert av fortelleruttrykk hvor det er bildet og lyd som driver historien, ikke dialogen. Den måten å fortelle på, appellerer veldig til meg. Dessuten er det en inngang som var perfekt for Silence.

Regissør Brwa Vahabpour under opptakene til Silence, i en landsby i den irakiske delen av Kurdistan. Foto: Lucasz Zamaro  

En vennegjeng og en iPod med kamera

– Hvordan var det du ble interessert i film som kunstform?

– Det startet ikke som for mange andre, ved at jeg fikk et super-8 kamera av min far. For meg henger interessen for filmregi mer sammen med måten jeg vokste opp på. Da familien min flytta til Trondheim var jeg fem-seks år, og broren min og jeg begynte på en barneskole hvor alle var  ‘hvite ’. Det var så og si  bare vi to som var ‘utlendinger’.

Først på ungdomsskolen fikk han en miks av venner med flerkulturell bakgrunn og venner som ikke hadde det.

– Har du hørt om det begrepet third culture kids? Jeg fant på en måte tilhørighet først da jeg kunne være sammen med ungdommer fra mange forskjellige land, og den opplevelsen var veldig sterk for meg. Det oppstod så mange situasjoner og samtaler mellom oss, og det var et eller annet med det som ga meg en trang til å dokumentere. Når vi gjorde ting eller det var noe interessant som skjedde…

Vahabpour forteller at han var omgitt av spennende og interessante folk, samtidig som han ikke selv var den som fikk tingene til å skje.

– Jeg var liksom den som så på, som betraktet. Jeg pleide ofte å ta fram kamera og bare filme. I starten var det en greie de kommenterte, det at jeg filma, men etterhvert ble det sånn at de ikke engang la merke til at jeg hadde kameraet oppe.

Han forteller at han fortsatt har et helt bibliotek av materiale inne på den samme iPod nano-en som han kjøpte da han var 16.

– Egentlig kjøpte jeg den for å høre på musikk, men så hadde iPoden et kamera også. Det var da det starta. Med det kameraet.

Bare to år etter at han gikk ut av regissørlinjen på filmskolen har 27-årige Brwa Vahabpour allerede mottatt en rekke priser. Foto: Katharina Nesterowa

 

Isolasjon og tilhørighet

– Det å ikke kunne høre er jo en veldig konkret faktor som gjør at man står på utsiden av en virkelighet som de andre tar del i. Men da jeg så Silence, tenkte jeg på at fortellingen har noe eksistensielt ved seg som for meg ikke bare handler om denne jenta som ikke kan høre, men som blir noe større enn det?

– Det der med å observere er en viktig greie. Mamma er en veldig observerende person. Jeg tror at fordi hun ikke kan høre, så observerer hun omgivelsene på en annen måte. Hun legger merke til detaljer som andre ikke legger merke til. Og jeg tror at jeg er litt lik, egentlig. Inngangen min til film, er nok det at jeg er veldig observerende. En slags flue på veggen.»

– Når man finner sin tilhørighet i en slags hybrid kultur mellom to kulturer: har man da av og til følelsen av å stå på utsiden av majoritetskulturen og observere, litt som når man observerer virkeligheten gjennom et kamera?

– Kanskje. Som filmskaper er jeg ihvertfall opptatt av temaer som isolasjon og tilhørighet. Det er noe jeg stadig vender tilbake til. Følelsen av å være isolert fra noe eller noen. Og behovet for tilhørighet, både i form av kultur, men også i forhold til sin egen familie.  

 

Episode-regissør for NRK

– 2020 har vært et merkelig år, også for filmbransjen. Hvordan ser de neste månedene ut for deg?

– Akkurat nå er jeg episoderegissør på en NRK-dramaserie som heter Jordbrukerne. I tillegg skal jeg blant annet reise til ulike skoler med Silence og snakke om den med åttende- og niendeklassinger for Den Kulturelle Skolesekken i Trøndelag og Viken. Når vi blir ferdig med opptak skal jeg skrive på manuset til spillefilmversjonen av Silence. Egentlig er ambisjonen min nemlig  å lage en spillefilm hvor vi følger ei døv jente hele veien fra hun er barn, gjennom tenårene og inn i livet som ung voksen kvinne i Kurdistan.

Vahabpour forteller at han har fått manus-støtte til spillefilmversjonen fra Norsk filminstitutt.

Publisert: 04.11.2020 10.11.36 Sist oppdatert: 04.11.2020 10.11.36