OLE MARTIN WOLD

Ingrid Hoøen (til venstre) og Hilde Løvås er bekymret for hvordan det skal gå med den 12 år gamle jenta som de har vært faddere for siden 2013. Plan ga plutselig beskjed om at organisasjonen avslutter sitt arbeid i Sri Lanka. Dermed er det også helt slutt på all kontakt og støtte fra fadderne. De to fadderne sitter igjen med en perm full av brev, tegninger og bilder. Og mange ubesvarte spørsmål. 

Plan Norge sa stopp – faddere sjokkerte og skuffet

Hvilket ansvar har egentlig fadderorganisasjoner for å sikre langsiktig kontakt mellom fadder og fadderbarn. Og kan et brudd være skadelig for barnet? To kvinner i Trøndelag fikk sjokk da Plan Norge plutselig sa stopp.

I seks år var Ingrid Hoøen og Hilde Løvås faddere til ei lita jente i Sri Lanka. De ønsket å fortsette til jenta ble 18 år. Men i januar fikk de brått beskjed fra Plan om at all kontakt med jenta måtte opphøre. Årsaken var at Plan skulle stanse sitt arbeid på Sri Lanka. 

– Vi føler at vi har sviktet henne og er sjokkert over hvordan Plan Norge har håndtert dette, sier Ingrid Hoøen.

Høsten 2013 bestemte de to vennene Ingrid Hoøen og Hilde Løvås seg for at de ville støtte arbeidet til en norsk hjelpeorganisasjon. Det var viktig for de to, som var naboer i Levanger, at støtten deres gikk til en seriøs organisasjon.

– Vi hadde lyst til å støtte noen som drev med utdannelse for jenter. Det var litt tilfeldig at vi endte opp med å støtte Plan Norge, men valget falt på dem – blant annet fordi de jobber med utdannelse og fordi vi oppfattet dem som en seriøs organisasjon , sier den pensjonerte juristen Ingrid Hoøen (70).

 

Femåring fra Sri Lanka

De tok kontakt med Plan Norge, og organisasjonen foreslo at de ble faddere for «Rashmi»*, ei fem år gammel jente i Sri Lanka. Det sa de ja til. I november 2013  fikk de to vennene sitt første brev, som også inneholdt en tegning jenta hadde laget.

De svarte med en gang.

I årene som fulgte gikk det en jevn strøm av brev, tegninger og bilder mellom de to fadderne i Levanger og jenta på Sri Lanka. Hun fortalte dem om familien sin, om hvilke fag hun likte på skolen, om venninene sine og om andre ting fra livet sitt.

Hoøen og Løvås fortalte om sin famille, om norske årstider, de skrøt av innsatsen hennes på skolen og oppmuntret henne til å stå på videre. All brevene gikk via Plan. Av materialet Hoøen og Løvås fikk fra organisasjonen framgikk det at Rashmi bor i Uva-provinsen, en provins som sør i landet som har noen av øystatens aller fattigste områder.

– Vi fortalte om livene våre, og vi følte jo at vi kom ganske nære hverandre på den måten. Hun ble på en måte vår jente, og vi var selvfølgelig opptatt av hvordan det gikk med henne. Vi var fast bestemte på at vi skulle støtte henne, ihvertfall fram til hun var 18 år. På den måten håpet vi at hun kunne få seg en yrkesutdannelse, sier Hoøen.

 

OLE MARTIN WOLD

Gjennom å utveksle brev, tegninger og bilder ble det utviklet en relasjon mellom de to vennene fra Levanger og jenta på Sri Lanka. 

 

Brått slutt

Men 31.  januar i år, etter at de to hadde vært faddere for Rashmi i over seks år, fikk Løvås et helt uventet et brev – et brev som endret alt i kontakten mellom fadder og fadderbarn.

– Hilde trodde først det var en feil, fordi det stod i brevet at vi hadde fått et nytt fadderbarn, ei fem år gammel jente fra Myanmar. Men vi var jo faddere for Rashmi... Men da vi leste det grundigere så vi at Plan skulle avslutte i Sri Lanka, og at vi ikke kunne få støtte Rashmi lenger: det var derfor vi fikk tilbud om et «nytt» barn. Men for oss ble det helt feil, det var et sjokk for oss at vi måtte bryte alle kontakt på kort varsel, sier Hoøen.  

I brevet fra Plan Norge var det en del generell informasjon om hvorfor organisasjonen avslutter arbeidet sitt på Sri Lanka, de viste blant annet til den økonomiske veksten på Sri Lanka. Organisasjonen understreket videre at støtten fra de to fadderne hadde vært viktig og at barna som får brev fra fadderne sine «opplever det som en stor glede og støtte». Det sto også at lokale organisasjoner ville videreføre mye av Plans arbeid i Sri Lanka.

 

For oss ble det helt feil, det var et sjokk å måtte bryte all kontakt på kort varsel.

Ingrid Hoøen, fadder

 

Fikk ikke kontakt

Hoøen og Løvås synes informasjonen de fikk var generell og lite konkret. Samme dag som de hadde mottatt brevet fra Plan sendte de en epost til organisasjonen med en rekke konkrete spørsmål. De spurte blant annet om de kunne få kontaktinfo til de lokale organisasjonene, om de kunne støtte Rashmi via de lokale organisasjonene og om de kunne ta direkte kontakt med jentas famille.

– Vi vil jo veldig gjerne fortsette å støtte henne og familien hennes gjennom en lokal organisasjon hvis det er mulig. Vi spurte derfor om Plan kunne formidle kontakt. Det ville de ikke. Vi hadde også mange konkrete spørsmål vi ikke fikk skikkelige svar på.

 

Plan «sensurerte» brev

I brevet fra Plan som informerte Hoøen og Løvås om at de ikke lenger kunne støtte Rashmi stod det også at de kunne sende et siste brev til jenta innen to uker. Et brev Plan skulle gjøre «sitt beste for at kom fram».

De to vennene forfattet et brev til Rashmi hvor de forklarte at de gjerne ville fortsette å ha kontakt med henne og støtte utdannelsen hennes. De skrev også at de var svært skuffet over Plan og mente at det var uansvarlig av organisasjonen å avbryte støtten før hun var fylt 18. I brevet la de ved adressen sin. De ba Rashmi ta direkte kontakt med dem, siden Plan ikke ville gi dem hennes adressen hennes.

Men dette brevet ville Plan ikke formidle.  

Hoøen og Løvås fikk beskjed fra organisasjonen om at de måtte fjerne adressen og oppfordringen til Rashmi om at hun skulle ta kontakt. De måtte også fjerne at de ville fortsette å ha kontakt, samt kritikken av Plan.  

– Det føltes jo merkelig at brevet vårt ble «sensurert» av Plan. Men vi hadde ikke noe valg og skrev ett, siste brev der vi ga utrykk for at vi forstod det hvis hun følte seg sviktet. Vi skrev at vi var skuffet over Plan. Så kunne vi bare ønske henne lykke til videre. Det føltes ikke bra, sier Hoøen.

Da de fikk beskjed om at de ikke lenger kunne støtte jenta på Sri Lanka sendte de to fadderne dette brevet, via Plan, til henne. Men det ville ikke organisasjonen videreformidle. De fikk brevet i retur fra Plan med beskjed om å fjerne deler av kritikken mot Plan samt adressene sine hvis de ville at jenta skulle få brevet. 

Ubesvarte spørsmål

De to vennene sitter nå igjen med en blå ringperm full av tegninger, bilder og brev. Og med masse ubesvarte spørsmål om hvordan det går med jenta i Sri Lanka som de var faddere for i seks år. Og gjerne skulle vært faddere for i mange år til.

Hva slags hjelp får hun og familien nå? Hvor mange timer undervisning får hun hver dag? Ble hun lei seg da hun fikk høre at de norske faddere hennes ikke kunne støtte henne lenger? Hvor mange andre barn i Sri Lanka ble berørt av at Plan trekker seg ut?

Hoøen sier at hun skjønner at Plan må  prioritere og noen ganger også avslutte virksomheten i enkelte land. Men de to venninnene er veldig skuffet over både mangelen på informasjon og det at Plan velger å avbryte arbeidet i Sri Lanka så brått.

– Vi synes det er uansvarlig å avslutte før hun er 18. Hun er nå i en sårbar alder, og vi føler oss ikke trygge på at hun blir ivaretatt på en skikkelig måte. Plan burde i alle fall kunne gikk oss en grundig forklaring på hvordan hun blir fulgt opp. Så vi er både skuffet og sjokkert over hvordan Plan har håndtert dette. Og vi føler på en måte at vi har sviktet henne, sier Ingrid Hoøen. 

 

*Etter ønske fra fadderne har vi endret jentas navn, «Rashmi» er ikke hennes virkelig navn.

 

Kari Helene Partapuoli, generalsekretær i Plan International Norge.

Plan: – Forstår reaksjonen

– Jeg har stor forståelse for at de to fadderne opplever dette som sårt, sier Kari Helene Partapuoli, generalsekretær i Plan Norge.

Hun understreker at beslutningen om å trekke seg ut av Sri Lanka er tatt etter grundige vurderinger. 

– Og når beslutningen er tatt så handler det for vår del om å trekke seg ut så ryddig og effektivt som mulig.

– Fadderne opplever at dette skjedde veldig brått. Etter seks år som faddere til samme jente fikk de et par ukers varsel. Plan informerte om at organisasjonen skulle avslutte 12. desember 2019. Kunne ikke de norske fadderne fått beskjed litt før?

– Vi i Plan Norge må alltid se på om vi kan kommunisere bedre og eventuelt lære av feil. Men samtidig - vi hadde 1800 norske faddere i Sri Lanka, og de fleste har vist forståelse for situasjonen.

– Hvorfor trekker Plan seg ut fra Sri Lanka?

– Vi har jobbet der siden 1981, og Sri Lanka er blitt et mellominntektsland. Det er fortsatt utfordringer i Sri Lanka, men vi vil prioritere vårt arbeid i andre land hvor behovene er større. Det er en totalvurdering hvor veldig mange forhold spiller inn.

– Fadderne er bekymret for hvordan det går med jenta og familien. Hva kan du si om situasjonen der?

– Plan har overført arbeidet vi har gjort i Sri Lanka til lokale grasrotorganisasjoner. Det gjelder blant annet arbeidet Plan har gjort i området der denne jenta og familien hennes bor. Jeg har ikke detaljkunnskap utover det. Mye blir altså videreført. Samtidig er det sånn at når vi trekker oss ut, så kan ikke vi garantere for hvor lenge og hvordan arbeidet videreføres.

– Hvorfor kan de ikke få ha kontakt med jenta? Eller i alle fall noen av de lokale organisasjonene?

– Vi tillater ikke videreformidling av kontakt etter at vi har faset ut, det handler om vårt ansvar for å beskytte barnet. De lokale grasrotorganisasjonene er ikke fadderorganisasjoner. De har ikke kapasitet til å håndtere den typen henvendelser. Så derfor har vi valgt å ikke formidle kontakt. Men igjen – jeg skjønner behovet.

– Plan mener selv at det er en «stor glede og støtte» for barna å motta brev og også besøk fra fadderne sine. Vet dere noe om hvordan det oppleves for barnet når en slik fadder-relasjon avsluttes?

– Så vidt jeg vet har vi ikke studier på det. Men vi har mye forskning som dokumenterer den positive langsiktige effekten av å være med i våre fadderprogrammer.

Barna kan lure på om det er deres skyld, om de ikke er viktige lenger, og tro at Plan eller fadderne ikke bryr seg lenger.

Heidi Wittrup Djup er psykolog med spesialistutdanning innen samfunns- og allmennpsykologi og fordypning i organisasjon og ledelse. Hun er barnefaglig sakkyndig og jobber blant annet med behandling og oppfølging til barn og voksne rammet av sorg, traumer og kriser.

Fadderforeldrene bør i det minste kunne få svar på dette: På hvilken måte går det nå såpass mye bedre med lokalsamfunnet der jenta vår bor?

Simon Pahle er førsteamanuensis ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier på OsloMet.

 

Ekspert : – Kan være uheldig for barnet

– Hvis barna det gjelder har en forestilling om at noen i Norge bryr seg om hvordan det går med dem, og de har en forventning om at fadderen skal ta del i livet deres fremover – da kan det skape usikkerhet og gi et savn dersom den relasjonen plutselig opphører, sier Heidi Wittrup Djup. Hun er psykolog, barnefaglig sakkyndig og spesialist på oppfølging av barn som rammes av sorg, traumer og kriser.

Hun sier at en fadderrelasjon for mange barn vil være mindre viktig ettersom den er distansert, abstrakt og upersonlig, men den kan få en viktig rolle for noen barn dersom den oppleves mer personlig.

– Relasjonen kan oppleves nærere når det vedvarer over tid, og fadderens betydning kan mentalt sett vokse seg større gjennom at man skriver til hverandre, utveksler bilder og deler ting fra livet sitt. Da kan det få en sterkere psykologisk og emosjonell effekt at forholdet brått avsluttes, sier Wittrup Djup.

Hun understreker at barn er veldig konkrete, og de vil lure på hvordan dette kommer til å påvirke dem og hvilke følger et slikt opphør av kontakt vil få for dem selv, for familiene og for omgivelsene.

 

– Etisk problem

– De trenger å få forklart årsakene til avslutningen, slik at de ikke overlates til sine egne forklaringer eller uriktige fantasier om hvorfor. Barna kan lure på om det er deres skyld, om de ikke er viktige lenger, og tro at Plan eller fadderne ikke bryr seg lenger. Det kan skape en del slike tanker og spekulasjoner hos barnet, som er uheldig, og sannferdig informasjon om dette må derfor sikres gjennom trygge voksne, sier Wittrup Djup.

Hun mener det er veldig viktig hvordan Plan og barnets foresatte formidler til barnet at det ikke lenger har faddere og at dette avsluttes på en skånsom og forberedt måte dersom barna opplever at relasjonen har vært viktig for dem.  

– Det er en etisk utfordring at det legges til rette for å skape en salgs emosjonell og personlig dimensjon ved fadderordningen, når dette samtidig er en relasjon som på ikke egentlig er en del av barnets liv og som brått kan ta slutt grunnet organisatoriske forhold i Plan. Barns forståelse av fadderrelasjonen kan gi urealistiske forventinger som i sin tur åpner opp for skuffelse og misforståelse hos barnet. Det bør håndteres på en hensynsfull måte, og kanskje er denne saken et eksempel på de mange dilemma som kan oppstå i kjølvannet av slike fadderordninger, sier Wittrup Djup.

 

– Hjelpen individualiseres

– Fadderbarn er en veldig kraftfull måte å mobilisere solidaritet og medfølelse på. Selv om donasjonene ikke går til barnet direkte - som ville vært både uriktig og umulig - så individualiseres giverens bidrag. Her bygges et slags forestilt fellesskap med en sterk grad av menneskelig identifikasjon som ikke er mulig med den vanlige litt upersonlig humanitarismen , sier Simon Pahle som er førsteamanuensis ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier på OsloMet.

Pahle mener at den kraften som ligger i fadderskapet blir et problem når samarbeid med enkelte land eller lokalsamfunn må avvikles.

– Det blir som å klippe i stykker det fellesskapet og den identifikasjonen man selv har skapt.  Hvis organisasjoner som Plan blir trekkfugler så etterlater de seg et inntrykk av en grad av 'bruk og kast' av såvel mottakerbarn som givere. De som har vært givere kan ikke forventes å 'shoppe' et nytt barn fra et annet land, sier Pahle.

 

Skjønner faddernes spørsmål

Han sier samtidig at all bistand bør ha som mål å gjøre seg selv overflødig og at det må også private givere ta innover seg.

– Plan må selvsagt ha mulighet til å omdirigere innsatsene sine, men jeg stusser over at de skal klippe tvert av. Det må da gå an å fase ut prosjektene mer gradvis 

– Plan sier de avslutter på Sri Lanka først og fremst fordi det solid økonomisk vekst der og mindre fattigdom. Samtidig jobber organisasjonen fortsatt i sammenlignbare land,  som for eksempel Thailand, Brasil. Hva tenker om begrunnelsen?

– Det er jo sant at i Sri Lanka, sett under ett, 'går bra' - de har nå høyere enn både Brasil og Thailand, absolutt fattigdom er lite utbredt, og det er ikke lenger krig. Vi vet samtidig at det er stor ulikhet innenfor landet, at det er 'den sterkes fred' som rår - ikke noe bred fredsslutning - og at den tamilske minoriteten er forholdsvis svakere stilt. Sånn sett blir det litt enkelt å si at 'men det går jo så bra der', sier Pahle.

Han har stor forståelse for at Hoøen og Løvås har mange spørsmål de vil ha svar på.

– Fadderforeldrene bør i det minste kunne få svar på dette: På hvilken måte går det nå såpass mye bedre med lokalsamfunnet der jenta vår bor? De har jo aldri villet gi sine donasjoner til Sri Lanka som land, så hvordan det går med landet som sådan er selvsagt ikke det viktigste for dem. Det er i det hele tatt litt rart å bruke situasjonen i landet som referanse for beslutninger når hele organisasjonens arbeidsmåte og mål er så til de grader lokalisert og individualisert, sier Pahle.    

 

Publisert: 13.04.2020 10.19.00 Sist oppdatert: 13.04.2020 10.19.12