Artikkelforfatteren drikker lokalt hjemmebrygget øl og diskuterer med lokale bureisere i Nordvest-Zambia. Foto: Privat

Den gang bistandsbyråkrater møtte vanlige folk

HISTORIE-STAFETTEN: En gang i tiden var det slik at norske bistandsbyråkrater i afrikanske land kom seg ut av kontorene sine og hotellenes seminarrom, helt ut til der folk flest i samarbeidslandene levde. Den gang var det mulig å snakke med folk ute på bygda og danne seg sitt eget bilde av deres ønsker, levekår, behov og muligheter. Dette er historien om en slik periode.

Av Erik Berg Sist oppdatert: 11.08.2020 16.00.13

Selv var jeg programrådgiver ved ambassaden i Zambias hovedstad Lusaka i årene 1983-86 – med ansvar for landbruksprosjekter i den nordlige delen av landet. 

Den lange kjøreturen fra NORAD-kontoret i Lusaka til Bureisingsprosjektet i Nordvest-provinsen gikk stort sett rett fram, uten en sving. Først bar det nordover gjennom Kobber-beltets gruvebyer. Etter å ha dreid litt på rattet her gikk det rett vest til byene Solwezi og Mwinilunga.

På den siste strekningen lukket snart elefantgraset veien inne og stengte  utsynet. Avstanden mellom ihjelkjørte puffaddere ble også kortere etter hvert som det ble lengre mellom folk.

Et spenningsmoment var veisperringene og halvfulle soldater som ville ransake bilen. I 1984 var det nemlig kolonikrig i Det sørlige Afrika, og soldater og infiltratører fra andre land opererte i Zambia.

Ulike frigjøringsorganisasjoner, som kjempet imot de hvite mindretallsstyrene i Sør-Afrika, Rhodesia (dagens Zimbabwe) og Namibia hadde sine baser i området. Samtidig søkte flyktninger fra disse landene også tilfukt her.

Rhodesiske, og senere sørafrikanske flystyrker, bombet flere ganger veier og broer i Nord-Zambia og mennesker ble drept.   

Veien her, "Freedom Road", ble også ansett som viktig, blant annet fordi den var en fraktrute for forsyninger til og fra utskipningshavna Dar es Salaam.

 

Afrikas hjerte

Nordvest er Zambias tynnest befolkede provins (seks innbyggere per kvadratkilometer i 2010). Fra provinshovedstaden Solwezi strekker enorme, nesten ubebodde områder seg i alle retninger. Hovedsakelig miombo skogland hvor birøkt og honningproduksjon er viktig levevei for mange.

Jorda er sur og utvasket. Det dreier seg om et «high rainfall area» med inntil 1400 mm nedbør i året. Men det er blitt mindre regn med tida og vannføringen i Zambesi reduseres. Noen steder vokser termitt-tuene seg store som hus.

Dette er lunda- og kaonde-folkenes rike. En gang jegere og samlere i grenseområdene til Kongo i nord og Angola i vest.

Nord for Mwinilunga, i Ikelenge, hadde NORAD rundt 1980 - blir det hevdet - gjennom Zambia Development Bank vært med å finansiere et kraftverk. Det er senere - slik jeg har forstått det -  blitt utvidet og produserer fortsatt strøm til bl.a. en katolsk misjonsstasjon med et moderne sykehus, sykepleierutdanning og skoler for lokalbefolkningen.

Elektrisitet er noe Zambia mener å ha nok av ved siden av kopper og andre mineraler. Det eksporteres til nabolandene. Her finner vi også Zambesi-elvas kilder. Den renner mot Det indiske hav. Ikke langt unna starter Kongo-flodens ferd mot Sør-Atlanteren. Vi snakker om Afrikas hjerte.

 

En utviklingsøy?

Bureisingsprosjektet hadde ingen høy stjerne i det norske bistandsdirektoratet NORAD. Evalueringer og gjennomganger var kritiske. Nødvendige investeringer i infrastruktur som veier, skoler, helse og vannforsyning ble vurdert som dyre. Også fordi antallet bureisere var få. Rundt 100 på hvert «scheme» (prosjekt).

Folk utenfor prosjektet dro ikke nytte av tjenestene, ble det hevdet fra Oslo. Produksjonen av mat kunne heller ikke optimaliseres fordi transporten til markedene i Solwezi og Mwinilunga ikke var forutsigbar. Det var heller ikke den kooperative oppkjøps-tjenesten. Kvinne-dimensjonen i innsatsen blant matrilineære folk manglet også, påpekte sosiologer fra nord. 

Bureiserne i Nordvest var tidligere jegere og sankere, som ikke lenger klarte å fø seg selv. Nå skulle de bli bufaste jordbrukere. Husene de bodde i var slik som dette. Foto: Erik Berg

I dag, 40 år etter, er bosettingene blitt mer permanente, forteller folk som nylig har besøkt området. Ungdommene, som ble hjulpet i gang her, har slått rot selv om byenes lys fortsatt blinker forlokkende. Mange har gjennom årene dratt nytte av helsestasjonene og skolene som fortsatt er i drift.

Fordelt på 40 år blir de opprinnelige kostnadene heller ikke avskrekkende. Befolkningen i provinsbyene er vokst kraftig og transporten mellom dem er mer regelmessig. Gruvedrift er tatt opp flere steder i provinsen med sterk kinesisk involvering. Her er det et viktig marked for matvarer. Flyktningleiren Meheba langs hovedveien med 20 000 innbyggere betyr også muligheter for salg.

(Den norske organisasjonen Judo for fred er i dag aktiv med et ungdomsprosjekt her.) 

 

Verdens beste ananas

Det arbeidet mange norske eksperter og fredskorpsere i Nordvest-provinsen på 1970 og -80-tallet. Inntrykket mitt var at de trivdes, var godt likt og gjorde gangs arbeid. De er husket blant de lokale som fortsatt lever.

Prosjektlederen den gang, nederlenderen Ari, fikk en okse kalt opp etter seg. Andre ble velsignet med milde gaver som kyllinger, høner og verdens beste ananas. Min datter på 12 ble tilbudt giftemål av den lokale høvdingen. Med medgiften kunne jeg fort blitt husdyrbonde i nordvest.

Et bilde fra Nyangombe. Artikkelforfatterens reisefølge: Fra høyre prosjektleder Ari de Laat, fredskorpser Ingvar Halsnes, likestillingsrådgiver Sissel Volan og (på armen) Simen Volan Berg.

Mange av fredskorpserne fra den gang er fortsatt involvert i internasjonalt utviklingsarbeid. Både gjennom statlige og frivillige organisasjoner. Erfaringene fra Zambia må ha vært viktige.

Dessverre synes ettertiden å ha glemt Bureisingsprosjektet. Arve Ofstads bok om norsk bistand til Zambia (2017) har kun en liten omtale av denne NORAD-innsatsen, som varte fra 1975-87. Det er synd fordi en oppsummering av status og lærdommer kunne vært interessant både i en lokal og nasjonal ramme. Det ble en slags modell. Begge «schemene» (prosjektene) lever i dag videre også som hjem for flyktninger fra naboland. 

 

Ble målet nådd?

Formålet med bureisingsprosjektene, som det er blitt ganske mange av i Zambia og i andre afrikanske land, var i Nordvest å bosette i hovedsak jegere og samlere. I en situasjon der fisken og viltet var i ferd med å bli borte, var meningen at de i stedet skulle kunne livnære seg permanent som små, kommersielle produsenter - «emergent farmers».

I zambisk landbrukspolitikk fra uavhengigheten i 1964 er denne tilnærmingen en slags kontinuitets-bærer, til tross for hyppige skifte i prioriteringer. Det ble kjempet harde politiske kamper mellom «teknokrater», som ville satse på eksportrettede, høyt teknifiserte, kommersielle farmer (statsfarmer og private plantasjer) og «de afrikanske humanistene» som ville prioritere småbøndene. Disse var langt fra en enhetlig gruppe. 

 

«Sports for all»

I NORAD hadde jeg før utreisen til Zambia i 1983 arbeidet en del med «Idrett for alle» - et initiativ som ble lansert av statsminister Brundtland under Norway Cup i 1981. (Se «Norsk Idrett som bistand i et historisk perspektiv», Solveig Straume, 2005).

Inspirert av norsk idretts første utviklingsprosjekt i Dar es Salaam, mente jeg det lå til rette for en liten «idrettssatsing» også i Nordvest, nærmere bestemt i Jiwundu og Nyangombe. Ungdom, samfunnsbygging og sosial organisering var et mål for prosjektet. Begge «schemene» hadde opparbeidet enkle anlegg for idrett - fotball for gutta og nettball for jentene.  Men det manglet enkelt utstyr som baller, drakter, sko og nett.

Etter diskusjoner med fredskorpserne Ingvar Halsnes (Nyangombe) og Gunnar Rønning (Jiwundu), og med velsignelse fra fylkesmannen i Solwezi og stedlig NORAD-representant Arnfinn Sørensen, kontaktet jeg i sommerferien 1984 Torshov sport i Oslo. Joda, til det gode formålet kunne jeg få to draktsett. Det viste seg å være norske og svenske landslagsdrakter. Designet var gått av moten. Følgelig fikk jeg dem gratis. 30 par fotballsko ble innkjøpt for egen regning mens fredskorps-kontoret dekket flytransporten. 

 

Knokkelkamp i bushen

Det ble «landskamp» mellom «Norway» og «Sweden» på Jiwundu en søndag ettermiddag i august. Den begynte med hissige diskusjoner mellom lagene om hvem som skulle være «Norway». Nyangombe vant loddtrekningen. Trøstende forklarte vi Jiwundu at «Sweden» var et mye bedre fotballag enn «Norway».

Mens diskusjonene pågikk, slo ei elleve år gammel jente i hjel en svart mamba på halvannen meter bak det ene målet. Uten at noen reagerte særlig på det. Deretter kunne fylkesmannens representant og jeg hilse spillere og dommere samt et stort publikum velkommen. Alt som kunne krype å gå i mils omkrets var tilstede. Inkludert svarte mambaer.

Og resultatet? «Sweden» vant 2-1 etter en knokkelkamp som en stund måtte stanses. Det var nødvendig å roe gemyttene. Etterpå druknet det meste i lokal jubel med Jiwundu-spillere på gullstol.

Men plutselig var det noe som manglet. Jiwundu spillerne forsvant og med det draktene og skoene. Det var ikke bra, for ideen bak initiativet var langsiktig bruk av utstyret. Gunnar Rønning – på de kanter bare kjent som Mr. Running – måtte ut å løpe i Afrika-natta for å samle inn trøyer, bukser og sko. Gunnar var en god diplomat, så det gikk greit.

 

Likestillingsrenommé på spill

Før jeg kunne ta fatt hjemover mot Lusaka ble jeg stilt til veggs av kvinnelederne på de to «schemene». Hva med jentene? Hva med nettballspillerne? Skulle ikke de også få utstyr? Draktene var det ikke så farlig med. De ville ha sko.

Plutselig sto «likestillingsorganisasjonen» NORADs renommé på spill. Det var bare ett mulig svar og det var ja. Sommeren etter ble det ny tur til Torshov Sport.

Hadde denne innsatsen noen mening utover selve opplevelsen for de involverte? I en viss grad, kanskje. Flere idrettsarrangementer fulgte i årene etter. Noen ungdommer organiserte seg og trente regelmessig. Men helt etter «NORAD-boka» var det neppe. I dagens statlige bistandssamarbeid ville et slikt idrettsinitiativ knapt vært mulig. Rommet for fleksibilitet og initiativ i de firkantede planmalenes tidsalder er borte.

Det finnes knapt slike norske bistandsprosjekter i statlig regi lenger. Fredskorpsere og ambassadenes programrådgivere av det gamle slaget (som hadde kontakt med grasrota) er blitt skrivebordsbyråkrater eller er havnet på historiens skraphaug.

Er kontakten, samværet og kommunikasjonen med vanlige folk fra andre kulturer blitt borte i vårt statlige utviklingsarbeid? For farlig, kanskje? En kan jo bli skutt på eller robba der ute..., tenker de kanskje?

Men vi har de frivillige organisasjonene. Judo er ikke det verste en kan drive med for å si det sånn. Særlig hvis jentene involveres. 

(Artikkelen er resultat av samtaler med Nils Gullestad, Marit Halsnes, Gunnar Holm, Åsa og Trygve Sildnes, Inge Aarhus. Meningene uttrykt er mine egne. Det er også hukommelsen.)    

Bureising?

Bureising er i norsk sammenheng det å rydde et nytt gardsbruk på et uoppdyrka område, å «reise seg bu». Bureisinga har historisk gjerne skjedd når yngre sønner eller tjenere har slått seg ned i utmark ved eller på en eldre gårds grunn. Bureisingsfolk ble gjerne leilendinger under den eldre garden tidligere, mens de i nyere tid gjerne har blitt småbrukere. https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Bureising

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke sterke, underholdende, minnerike, triste eller glade historier – ikke minst fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten "Historie-stafetten" vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Ansatte og tidligere ansatte i utenrikstjenesten, internasjonale eller norske organisasjoner kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Publisert: 11.08.2020 16.00.13 Sist oppdatert: 11.08.2020 16.00.13