Legen Gimena Gutierrez har helseansvar i yuqui-samfunnet. Her gir hun medisiner til den tidligere landsbylederen Jhonathan Isategua. Foto: Sara Aliaga

Kan et folk bestående av bare 360 mennesker overleve?

Yuqui-folket i den bolivianske delen av Amazonas kjemper for å overleve. Livet og territoriet deres er truet på flere måter – av narkohandlere, illegal tømmerhogst, og nå også av covid-19. Med en totalbefolkning på bare 360 personer er de ekstremt sårbare.

Av Melvi Rico og Lise Josefsen Hermann Sist oppdatert: 09.12.2020 07.05.11

Vi krysser smale veier og stier på vei inn til landsbyen Bia Recuaté, der yuqui-folket bor – i boliviansk del av Amazonas.
 
I kilometer på kilometer før dette har vi kjørt gjennom jungelen på en slitt og hullete grusvei. Overalt er det trær og grønne vekster. Overalt kjenner vi den fuktige lukta av verdens største tropiske regnskog. Etter hvert er det som om tida har opphørt å eksistere. Dette er den samme jungelen som i tusener av år har vært vitne til yuqui-folkets lange og innbitte kamp for overlevelse.

«Når vi mister en yuqui-bror, er det som å miste hundre yuquier.»

Jhonathan Isategua (52), tidligere landsbyleder.
Den såkalte «første kontakt med omverdenen» skjedde på 1960-tallet. Misjonærer ga dengang innbyggerne bibelske navn. Senere, på 90-tallet, tok innbyggerne sin identitet tilbake. Yuquiene har nå etternavn etter planter, frukt og dyr omkring seg, som et symbol på egen motstandskraft, hensynet til naturen og deres ønske om fortsatt å bevare sin kultur.
 
Yuqui-folket lever hovedsakelig i Bia Recuaté i Chapare-provinsen, også kjent som den viktigste kokaproduserende regionen i Bolivia. Koka, som ifølge offisielle tall fra FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), hovedsakelig brukes til produksjon av kokain.
Yuqui-samfunnet ligger om lag 260 kilometer fra delstatshovedstaden Cochabamba. Vi passerer flere landsbyer med bosettere, folk som har migrert fra andre deler av Bolivia.

Yuqui-folkets område ligger i skogene om lag 260 kilometer nord for byen Cochabamba.

Det bor minst tre forskjellige urfolk i området, yuquis, yuracarés og trinitarios, men området har fått det offisielle navnet «TCO Yuqui-CIRI». Bolivia har 298 slike urfolksområder, og de dekker snaut en firedel av boliviansk Amazonas. Disse territoriene er avsatt til urfolk, og et viktig kjennetegn er folkenes kollektive råderett over territoriet, i motsetning til individuell eiendomsrett.
 
Yuqui-CIRI TCO dekker totalt 125 000 hektar. Det høres enormt ut for bare et par tusen mennesker, men tanken er at de skal kunne fortsette å leve på tradisjonelt vis, som jegere og samlere, slik de har gjort i hundrevis av år.

Fiskeren Salomon Quispe passer på garnet, men det ble ikke noe fisk i elven denne gangen. Vannet er delvis forurenset. Foto: Sara Aliaga

En ny fiende truer

Med en befolkning på bare 360 personer er yuqui-folket et av de minste urfolkene i Bolivia. Ifølge antropologer og CIDOB, organisasjonen for urfolk i lavlandet i Bolivia, betraktes de som svært sårbare og er fortsatt i en innledende fase av kontakt med omverdenen.
 
Vi møter Carmen Isategua (35). Hun er cacique, den øverste indianske autoriteten i yuqui-landsbyen.
Istaegua forteller hvordan covid-
19 har gjort landsbyen syk:
 
– Men vi er ikke døde, for vi er sterke, sier hun.
 
Ifølge tall fra Bia Recuatés helsesekretær, Leandro Quispe, har det vært 19 tilfeller av covid-19 – og ett dødsfall – i landsbyen fram til slutten av oktober.
 
Trusselen om covid-19 har også bekymret Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen (IACHR), som i juni advarte om at pandemien kan representere en alvorlig risiko for yuqui-folkets overlevelse.
 
Det har flere grunner. For det første: Når et folk bare har hatt kontakt med omverdenen i relativt kort tid, gjør det dem også ekstra sårbare for ytre sykdommer. For det andre: Når befolkningen bare består av 360 mennesker, er 19 smittede en stor andel. For det tredje: Helsetilstanden blant yuquiene er generelt dårlig. Det er allerede flere tilfeller av andre alvorlige sykdommer i landsbyen, for eksempel tuberkulose og anemi, noe som også gjør yuquiene mer sårbare for covid-19.
 
– I begynnelsen var det komplisert. Folk følte seg maktesløse og visste ikke hva det kom til å ende opp med. Tuberkulose har vært en stor plage her i årevis. Nå var det som om det kom en annen sykdom som ville gjøre slutt på folket vårt. Men gudskjelov at det ikke har vist seg så alvorlig, sier Leandro Quispe.
 
 

Hele familien følger de syke

Landsbysjef Carmen Isategua forteller at kulturelle forskjeller mellom urfolket og majoritetsbefolknigen er en stor utfordring når folk smittes. Når en yuqui legges inn på et sykehus utenfor landsbyen, er det vanlig at de blir ledsaget av familien, inntil personen blir utskrevet.
 
– Men helsepersonalet og abba, sier hun – som på yuqui-språket betyr en person utenfor samfunnet – hindrer dem i å praktisere denne skikken. Det finner hun foruroligende.
 
– Når vi blir syke, tar hele familien seg av personen, for det er vår skikk. Men når en abba blir syk, forlater de slektningene. Vi er ikke slik. Hvis noen i familien er syke, blir vi hos dem. Vi holder øye med hva som blir gjort med dem og blir hele tiden ved deres side, sier hun.
 
Under vårt besøk i yuqui-landsbyen ser vi hvordan det nomadiske folkets levemåte fortsatt er intakt den dag i dag. Det er nesten umulig å vite hvor en yuqui vil befinne seg i morgen. De er frie og følger ikke storsamfunnets urbane logikk. Og i Bia Recuaté føles også selve tiden annerledes.
 

Døden – et kollektivt anliggende

Yuqui-folkets forhold til døden er kollektivt. Én persons død er en kollektiv sorg som involverer hele samfunnet. I respekt og sorg over den avdøde lar personer fra yuqui-folket være å spise i flere dager.
 
– Det er trist og smertefullt å tenke på. Når vi mister en yuqui-bror, er det som å miste hundre yuquier, forklarer Jhonathan Isategua (52), en tidligere leder i landsbyen.
 
Koronapandemien skapte masse frykt i landsbyen. På samme måte som mange andre urfolk i hele Amazonas, fulgte yuqui-folket strategien om frivillig isolasjon dypt inne i jungelen.
 
Dette førte imidlertid også til en matvarekrise i landsbyen. Da lederne ikke lenger kunne dra noen steder for å kjøpe matvarer, var landsbyens beboere ikke i stand til å få tilstrekkelig med næringsrik mat.
 
– Vi var bare hjemme i landsbyen og dro ingen steder. Vi var veldig bekymret. Og vi led fordi vi ikke kunne spise slik vi pleide, sier cacique Carmen Isategua.

Helsesekretæren Leonardo Quispe. Foto: Sara Aliaga

Landsbylegen var også bekymret for innbyggernes ernæringsstatus:
– De er mer utsatt fordi de ikke spiser like næringsrikt som i byene. Så de har et svakere immunsystem. Jeg var veldig nervøs for at det ville komme ut av kontroll her, men gudskjelov har det ikke skjedd så langt, sier Gimena Torrico.
 
Før ankomsten av koronaviruset led noen av landsbyens innbyggere også av forskjellige sykdommer som tuberkulose, anemi og mykose, som gjorde dem enda mer sårbare under pandemien.
 

De unge vil ha elektrisitet

Mens landsbyens beboere forsøker å bevare sine tradisjoner med jakt, fiske og sanking av frukt, supplerer de også kostholdet med andre matvarer utenfra. Men det støter på et problem. Bia Recuaté, som ligger i den varme jungelen, har ikke strøm til å avkjøle matvarene.

En yuqui-landsbybeboer med fugler han har jaktet. Foto: Sara Aliaga

Det eneste stedet med tilgjengelig strøm og internett er i et lite hjørne i klasserommet på skolen, gjennom en skjøteledning med tre stikk. Helse-
personale og innbyggere med mobiltelefoner kommer hit for å lade og forsøke å få forbindelse til omverdenen.
 
Det er delte meninger i landsbyen om strøm bør bli mer tilgjengelig. Noen av innbyggerne, de fleste unge, mener det er viktig. På den andre siden står den lokale lederen, caciquen, som har sagt at elektrisitet kan påvirke landsbyens økonomi, og at noen familier ikke er i stand til å betale strømregningene.
 
Landsbylegen, Gimena Torrico, mener at drikkevann er et mer presserende anliggende. – Selv om de har vann fra Chimoré-elva, duger det bare til å bade og vaske klær, sier hun.

Elva er forurenset med avløpsvann fra nærliggende landsbyer, og ved å drikke vannet risikerer yuqui-befolkningen å få forskjellige magesykdommer, forteller hun.
 

Nabokrangel og narkohandel

Yuqui-folket og nabofolket yuracaré deler skogressurser fra deres felles områder. Bruken av disse ressursene er planlagt på en bærekraftig måte. USAID, en gruppe skog-ingeniører og den indianske skog-organisasjonen Yagua Samu – med ansvar for administrasjon av skogforvaltningsplan og skogtelling – har stått bak et analysearbeid for å beregne hvor mange og hvilke trær som kan hugges for å bevare balansen i jungelen.
Men nå har arbeidet med denne forvaltningsplanen stanset opp som følge av uenighet og konflikter mellom yuqui- og yuracaré-folkene, med anklager om ulovlig tømmerhugst, produksjon av koka og narkohandel.
– De arbeider med ulovlige ting, og det ønsker vi ikke på vårt territorium, sier Jhonatahn Isategua, en tidligere cacique.
 
Han forteller at yuquiene har satt ut en kontrollpost, og at deres vakter har beslaglagt pakker med koka (kokain).
 
– Vi har mange problemer med det. De har også en ulovlig flystripe til den slags ting. Det er ikke vår kultur. Vår kultur er å jakte og leve innenfor territoriet for å ta oss av det, fordi vi bor her. Det er det vi kjemper for, sier han.
 
I juli i år framsatte yuqui-folket et offisielt krav om bekjempelse av narkohandel og en ulovlig landingsbane på deres territorium. Samme måned utførte en støtteenhet til narkopolitiet en aksjon mot en hemmelig landingsbane i området, ifølge offisielle rapporter.
 

Yuqui-folket – et eksempel på motstand

Uenighetene med nabofolket har ført til en nødsituasjon for yuquiene, da deres helse-, sosial- og utdanningstilbud er avhengig av penger fra forvaltningsplanen. De brukes for eksempel til å drive et barnehjem med 35 barn som mistet foreldrene sine under en tidligere tuberkuloseepidemi.

Yuqui-folket har til alle tider vært gode jegere, men med årene har de mindre skogområder der de kan jakte. Avskoging og gruvevirksomhet ødelegger skogen. Foto: Sara Aliaga

Koronaviruset er bare den siste i en rekke av trusler mot denne lille indianske landsbyen i den bolivianske delen av Amazonas. Men yuqui-folket har overvunnet mange prøvelser gjennom tidene, og de tror de vil makte å overvinne denne også. De har tidligere kjempet med suksess mot virksomheter som har drevet med ulovlig tømmerhogst. Nå drømmer de om en trygg morgendag i Amazonas, fritt for storsamfunnets sykdommer og kriminelle gruppers inngrep i skogen.
 
Som de selv sier: Jungelen er like mye en del av dem, som de er en del av jungelen.
 
Reportasjen er laget med støtte fra The Rainforest Journalism Fund i samarbeid med Pulitzer Center.
 
 

Nå kommer pandemiens andre bølge til Amazonas

 
Det er nesten 1,5 millioner bekreftede tilfeller av smittede i Amazonas-regionen, og over 36 000 døde så langt, ifølge den kirkelige paraplyorganisasjonen REPAM. Inntil forrige måned var det registrert 238 urfolksgrupper (av om lag 400) med tilfeller av covid-19, opplyser den regionale organisasjonen for urfolk i Amazonas, COICA.
 
Pedro Rapozo er koordinator for Center for Amazonian Social-Environmental Studies - NESAM og professor ved Amazonas State University i Brasil.
 
– Vi mangler data om de avsidesliggende indianske landsbyene og ukontaktede folkegrupper. Mange landsbyer har iverksatt total isolasjon for å beskytte seg, sier han.
 
Det kan imidlertid være vanskelig å isolere seg fra mennesker som kommer utenfra.
 
– Under nedstenging har de ulovlige aktivitetene fra eksterne fortsatt – det være seg gruvedrift, fiske eller hogst – og det er stor risiko for at disse personene tar med seg viruset inn i urfolksterritorier, sier Rapozo.
 
Pablo Montayo er lege og direktør i den colombianske ikke-statlige organisasjonen Sinergias, som særlig overvåker situasjonen i den colombianske delen av Amazonas.
 
– Det er fortsatt en meget sårbar situasjon, som virkelig påvirker urfolk. De har fortsatt store utfordringer med tilgang til helsetilbud, sier Montayo.
Han forteller om stor mangel på tilgang til testing, og at det derfor antageligvis er store mørketall blant befolkningsgruppene i Amazonas.
 
Dødeligheten er spesielt høy i Amazonas. Som et eksempel, har delstaten Amazonas i Colombia en dødelighet på 1543 per million innbyggere. Det er mer enn det dobbelte av et nasjonale gjennomsnittet på 690.
Publisert: 09.12.2020 07.05.11 Sist oppdatert: 09.12.2020 07.05.11