Copyright 2020 The Associated Press. All rights reserved.

På et grønnsakmarked i Addis Abeba i Etiopia går handelen, tross redusert kjøpekraft. Millioner av afrikanere har mistet inntekt som følge av koronapandemien. Kontantutbetalinger til de fattigste kan bidra til å holde hjulene i gang. Foto: Mulugeta Ayene / AP / NTB scanpix

Foto: Mulugeta Ayene

Kontant-bistand mot koronakrise

Kontantutbetalinger kan være et effektivt virkemiddel for å hindre at millioner av mennesker i Afrika sør for Sahara kastes ut i ekstrem fattigdom som følge av koronapandemien. Men få afrikanske myndigheter har råd til langvarige støtteprogrammer.

Av Asle Olav Rønning Sist oppdatert: 22.09.2020 08.22.44

Koronapandemien blir den verste økonomiske nedturen i Afrika sør for Sahara siden 1980-tallet, ifølge prognoser. Det internasjonale pengefondet (IMF) anslår at regionen i år vil få en økonomisk tilbakegang på 5,4 prosent i brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger. Det betyr at ti år med økonomisk vekst nullstilles.
 
Samtidig vil antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom stige.
Verdensbankens anslag er en økning på mellom 26 og 39 millioner i Afrika sør for Sahara. Arbeidsledige og arbeidere i uformell sektor i byene er blant de som vil bli hardest rammet.
 
Sosiale støtteordninger i form av kontantutbetalinger kan være den mest effektive måten å dempe de negative konsekvensene på.
 

Holder pusten

Det er imidlertid mye som er usikkert når de gjelder de kommende månedene. Aller mest avgjørende er hvordan smittesituasjonen utvikler seg. Hittil er det kun Sør-Afrika som er virkelig hardt rammet.
 
– Vi holder pusten for å se om det kommer til å virkelig eksplodere i et stort antall land i Afrika, sier Dan Gilligan, forsker ved International Food Policy Institute (IFPRI).
 
Gilligan er nestleder ved IFPRIs avdeling for fattigdom, helse og ernæring og er ekspert på kontantstøtteprogrammer. Økonomen, som har omfattende erfaring fra forskning i blant annet Etiopia og Uganda, mener at sosiale støttetiltak har vært viktige i håndteringen av pandemien fram til nå.
 
Han sier at to tiår med forskning på effekten av sosiale støtteprogrammer har vist at slike programmer gir gode resultater, også når det gjelder å hjelpe mennesker gjennom kriser. Et eksempel er den omfattende tørken i Etiopia i 2015 da landets støtteprogram for fattige på landsbygda ble kraftig utvidet i omfang, noe som bidro til å unngå en stor matkrise.
 

Daniel Gilligan, økonom ved International Food Policy Research Institute. Foto: IFPRI

 
Gilligan har også andre argumenter på hånda, og viser til at mye av pengene som folk mottar via slike programmer går til umiddelbart forbruk. De bidrar dermed til positive ringvirkninger i en kriserammet økonomi.
 
Kontantoverføringer hjelper familier slik at de ikke trenger å selge unna eiendeler for å livnære seg, noe som bidrar til at krisa blir mindre langvarig. Slike overføringer kan også bidra til å dempe sosial uro og øke tilliten til myndighetene.
 

– Risikoen ligger i kostnadene

Ifølge en oversikt fra Verdensbanken fra juli, hadde et flertall av land i Afrika sør for Sahara slike kontantstøtteprogrammer, enten ved å endre på eksisterende programmer eller ved å innføre helt nye.
 
Sosiale sikkerhetsnett som er utviklet av afrikanske myndigheter gjennom det siste tiåret har vært en effektiv måte å få fram penger til sårbare grupper på, mener Gilligan.
 
 
De fleste afrikanske land har imidlertid ikke økonomi til å opprettholde sosiale ytelser på et høyt nivå over tid. Mange land har allerede høy gjeld, og kan ende opp i en gjeldskrise når koronapandemien er over. Dette utgjør et dilemma for afrikanske myndigheter, ifølge IFPRI-forskeren.
 
– Risikoen ligger i kostnadene. Det er her det internasjonale samfunnet kunne vært mye sterkere involvert, sier Gilligan.
 
Bruken av kontantutbetalinger for å hjelpe de som rammes av kornapandemien er en del av global trend. Afrika ligger langt tilbake sammenlignet med andre deler av verden. Særlig i Latin-Amerika er slike programmer utbredt.
 
 

Sverige trapper opp innsatsen

Det finnes ingen samlet oversikt over hvor mye internasjonal bistand som går til sosiale kontantutbetalinger. Sverige har imidlertid lenge vært en pionér på dette feltet, og trapper i år opp innsatsen som følge av koronapandemien.
 
Bistanden kanaliseres gjennom Sida, det svenske motsvaret til Norad.
 
Seniorrådgiver Ulrika Lång i Sida sier at Sverige i år vil gi 800 millioner svenske kroner til sosiale støtteprogrammer i 14 land. Norge har til sammenligning satset mindre på slike kontantstøtteprogrammer, men utviklingsminister Dag-Inge Ulstein har antydet at det kan bli en økning.
 
– Bruk av kontanter fremfor tradisjonell humanitær assistanse er et viktig virkemiddel i Norges humanitære respons, men ikke like vanlig i langsiktig utviklingsarbeid. Vi vurderer likevel bruk av universelle pengeoverføringer som del av vår respons for å begrense sosiale og økonomiske effekter av covid-19 i utviklingsland, sa Ulstein til Bistandsaktuelt i sommer.
 

Ulrika Lång, seniorrådgiver i Sida. Foto: Sida

Trenger sikkerhetsnett

– Det er en veldig stor risiko for at antallet mennesker som faller ned i ekstrem fattigdom skal øke som følge av covid-19. Da blir sosiale sikkerhetsnett viktige, sier Lång.
 
I likhet med Gilligan peker hun på at folk uten slik støtte risikerer å måtte selge unna det de har av verdier for å komme seg gjennom krisa. Da vil veien tilbake etterpå bli enda vanskeligere. Sida har i år blant annet økt innsatsen til kontantutbetalinger i Mosambik og Etiopia.
 
Multinasjonale organisasjoner som Verdensbanken og FN-organisasjonene har trappet opp sin bistand til sosiale støtteprogrammer som et svar på pandemien.
 
Tall fra tenketanken Development Initiatives tyder på en dramatisk økning fra 3 milliarder dollar de første seks månedene i fjor til 8,8 milliarder dollar i samme periode i år. Tallene omfatter mer enn kun kontantutbetalinger, og er ikke fordelt på region.
 
 

Anstrengt økonomi

Kunal Sen er professor ved Manchester University og direktør for UNU-Wider, et FN-institutt for utviklingsøkonomi med hovedsete i Helsinki. Han peker på at flertallet av afrikanske land har 70-80 prosent sysselsatt i uformell sektor, og at kontantoverføringer egner seg svært godt for å nå disse. Eller sagt på en annen måte: Det er rett og slett ikke så mange andre måter å nå dem på.
Utfordringen er at mange land i Afrika sør for Sahara var i en vanskelig økonomisk situasjon allerede før pandemien oppsto. Nå er det enda tøffere, blant annet på grunn av reduserte skatteinntekter.
 
– Allerede før pandemien var de offentlige finansene i en ganske utsatt situasjon. De er derfor ikke i en posisjon der de kan øke de offentlige utgiftene særlig mye. Det er en utfordring, sier Sen.
 
Han savner en samordnet reaksjon fra det internasjonale samfunnet på utfordringene pandemien gir i fattige land.
 
 
Der rike land har brukt i størrelsesorden ti prosent av BNP eller mer på støttetiltak for å motvirke de negative økonomiske konsekvensene av pandemien, viser anslag at lavinntektsland har brukt to prosent. Afrika sør for Sahara har ifølge Sen i gjennomsnitt brukt mindre enn både Latin-Amerika og Asia.
 
– Det internasjonale samfunnet må finne måter å kanalisere mer ressurser til afrikanske land, sier Sen.
 
Han tar til orde for mer bistand, gjeldslette og tildeling av økte ressurser til utviklingsland gjennom IMF.

Vi holder pusten for å se om det kommer til å virkelig eksplodere i et stort antall land i Afrika,

Dan Gilligan, IFPRI

Kontant-utbetalinger i Afrika under pandemien

- 27 land i Afrika sør for Sahara har tatt i bruk eller planlagt kontantoverføringer til utsatte grupper under koronapandemien, ifølge en oversikt fra Verdensbanken fra juli i år.

- Sør-Afrika, Kapp Verde, Lesotho, Guinea, Kenya, Sierra Leone og Zimbabwe har nådd ti prosent eller mer av befolkningen med slike utbetalinger.

- Afrika sør for Sahara har imidlertid mye mindre omfang av slike støtteprogrammer enn resten av verden. Latin-Amerika ligger på topp når det gjelder andel av befolkningen som nås, fulgt av Øst-Asia og Europa/Sentral-Asia.

- Fordelingen av slike programmer mellom fattige og rike land er skjev. I høyinntektsland nås 86 prosent av befolkningen. Den tilsvarende andelen i lavinntektsland er 8 prosent.

Publisert: 22.09.2020 08.22.44 Sist oppdatert: 22.09.2020 08.22.44