Copyright 2020 The Associated Press. All rights reserved.

Ebolaepidemien i DR Kongo har så langt krevd mer enn 2200 menneskeliv. Utbruddet var nær ved å bli erklært utryddet i midten av april, men så blusset det opp igjen. Hjelpearbeider Lindis Hurum var del av den WHO-ledede innsatsen – og er svært kritisk til FNs tilnærming til å bekjempe viruset. Foto: Jerome Delay / AP / NTB scanpix

Erfaren hjelpearbeider sjokkert etter unikt innblikk i FNs ebolainnsats: – WHO må endre kurs for å lykkes i kampen mot koronaviruset

Manglende ydmykhet, omfattende «ebola-business» – og en militarisering av hjelpearbeidet har bidratt til at det dødelige viruset fortsatt lever i DR Kongo, mener Leger uten grensers Lindis Hurum. Gjennom tre måneder fikk hun et unikt innblikk i FNs ebolainnsats. Det ble en øyeåpner.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 14.05.2020 14.03.26

– At ebolautbruddet i Øst-Kongo fortsatt ikke er slått tilbake, handler om en alvorlig systemsvikt, sier Leger uten grensers Lindis Hurum til Bistandsaktuelt.

Som nødhjelpskordinator for den medisinske hjelpeorganisasjonen har hun jobbet i noen av de mest krevende humanitære krisene verden har sett det siste tiåret. Hurum var i Haiti etter jordskjelvet i 2010, i Den sentralafrikanske republikk da volden eskalerte i 2013, og i Liberia under ebolautbruddet i 2014.

Sist høst ble den erfarne hjelpearbeideren hyret inn av FNs barnefond for å lede et rapid-response-team. Målet var å stagge viruset, men det ble lite «rask respons».

– Utbredt korrupsjon, manglende ydmykhet og en militarisering av hjelpearbeidet har bidratt til at ebolaviruset fortsatt lever i Øst-Kongo, sier Hurum nå.

 

Gladmelding fra WHO

3462 har testet positivt for ebola etter at det første tilfellet ble registrert i 2018. Mer enn 2200 mennesker er registrert døde i det største utbruddet i DR Kongos historie, men i begynnelsen av mars – ti dager før skoler ble «korona-stengt» her hjemme – tikket det inn en «gladmelding» fra Verdens helseorganisasjon:

«Den siste ebola-pasienten er utskrevet fra et behandlingssenter i Beni».

Ifølge pressemeldingen fra FN-organisasjonen som leder innsatsen, kunne landet erklæres ebolafritt om det ikke ble registrert flere smittede de neste 42 dagene.

Slik skulle det ikke gå, for 10. april ble det registrert et nytt ebolatilfelle, og siden er syv personer bekreftet smittet. Hurum sier likevel at hun gleder seg over at det nå ser ut som ebolaepidemien kan nærme seg en slutt.

– Men det er ingen grunn til å feire. At dette snart er over, er mer på tross av enn på grunn av innsatsen. Det har vært en sjokkerende mangel på god krise-håndtering. Det gjør meg forbanna, for vi har kunnskapen til å gjøre en bedre jobb.

AFP or licensors  Horizontal, vaccines, epidemic, health

WHO betegner ebolautbruddet i DR Kongo som en internasjonal folkehelsekrise, og påpeker at gode smitteverntiltak og vaksinasjon er blant de viktigste tiltakene for å stoppe epidemien. Foto: Pamelo Tulizio / AFP / NTB scanpix

Og i et litt større perspektiv – med blikk på den internasjonale innsatsen mot virussykdommer – er oppblomstringen bad news, mener Hurum:

– Særlig når vi vet at en godkjent vaksine mot ebola har vært tilgjengelig. Det hadde vi jo ikke i Vest-Afrika i 2014, og da var det også flere smittede. Likevel har dødsraten vært høyere, og det har tatt lengre tid å få kontroll på dette utbruddet.

 

«Ebola-business»

Da Lindis Hurum ankom DR Kongo som Emergency Specialist for Unicef i fjor, visste hun at hun kom til et land der korrupsjonen er nærmest institusjonalisert.

Likevel ble hun sjokkert.

Ebola-business er et utrykk som lever i Øst-Kongo. Apparatet FN iverksatte for å slå ned ebolaen har feid inn i et underutviklet område med enorm kraft.

Millioner av dollar har gått til WHO-ledede Riposte for å stoppe utbruddet, ifølge MSF. Hurum mener «ebola-økonomien» har bidratt til ineffektivitet og mistillit fra lokalbefolkningen. Hun viser blant annet til en artikkel i den franske avisen Libération der det hevdes at Riposte på det meste leide rundt 700 biler, ofte store flotte landcruisere. Kostnadene var nær to millioner dollar – per måned.

Ifølge Libération har noen av de som leier ut biler en dobbeltrolle, da de i tillegg til å drive bilutleie, også er del av den WHO-ledede helseresponsen. Avisen mener å ha bevis for at flere av disse kunne tjene opp mot 3000 dollar per kjøretøy, per måned – «en liten formue i et land der gjennomsnitts-inntekten for en offentlig ansatt er på rundt 50 dollar». Hurum sier de enorme summene – og en ovenfra-og-ned-holdning – ikke bidro til å bygge tillit hos lokalbefolkningen.

– I Mambasa, der jeg var stasjonert, hadde WHO 80 innleide biler i en by der det vanligvis ikke finnes én eneste bil. Når FN-maskineriet flasher ressurser og dundrer inn i et sårbart lokalsamfunn, bidrar dét til å skape et feil bilde. For mange i lokalbefolkningen blir nok vi hjelpearbeidene et symbol på at det er store penger i omløp – og at vi er der for å berike oss selv, sier Hurum.

Lindis Hurum på jobb som leder for et rapid-response-team for Unicef i DR Kongo. – Her er vi på en helseklinikk i Nia-Nia for å høre om de kunne tenke seg å vaksinere sine ansatte mot ebola. Ituri er et gruveområde, med enorme ressurser. Likevel er befolkningen svært fattige, og området har et ekstremt dårlig helsevesen, sier Hurum. Foto: Privat

Hurum forteller at det var et kunstig høyt prisnivå.

– Det florerte med historier om den uformelle handelen med varer og tjenester, ebola-businessen: WHO skulle for eksempel leie et lokale for å avholde et smittevernskurs for lokale helsearbeidere. Prisen var avsindig høy – dyrere enn å leie et konferanselokale her hjemme – men argumentasjonen var at prisnivået var så høyt på grunn av ebolaepidemien.

– Men hva mener du med at det var utbredt korrupsjon?

– Eksempelvis ble leien for lokalene til kurset fordelt på flere organisasjoner som var medarrangører, men det ble aldri gitt kvittering for utgiften fra hovedarrangør WHO. Jeg opplevde en rekke tilsvarende episoder som gav sterke indikasjoner på at flere av de som jobbet for WHO i beste fall skodde seg på situasjonen, i verste fall var korrupte, at penger rett og slett ble borte, sier Hurum.

 

Væpnet eskorte

I november 2019 erklærte WHOs generalsekretær Tedros Adhanom Ghebreyesus at utbruddet øst i det konfliktherjede landet ikke kan stoppes uten væpnet beskyttelse. FN og kongolesiske helsemyndigheter har siden utplassert både FN-soldater og regjeringssoldater ved ebolaklinikker og FN-fasiliteter.

Leger uten grenser har tidligere advart mot en militarisering av hjelpearbeid. Lindis Hurum mener WHO gikk altfor langt i Øst-Kongo, og sier det er oppsiktsvekkende at WHO til slutt mente at livreddende humanitær behandling bare kunne utføres dersom væpnede styrker sto for sikkerheten.

– WHO betalte den kongolesiske hæren for væpnet eskorte. Og det har vært en systematisk bruk av politi og hærstyrker for å beskytte sykehus, klinikker og mobile team. Dét er å blande kortene, for hjelpearbeidere må være og oppleves som nøytrale. Om vi knyttes til stridende parter vil det føre til at folk mister tilliten til oss.

Hurum presiserer at det ikke alltid er feil å bruke sikkerhetspersonell for å nå fram med hjelp i konfliktområder, men at dette må gjøres med omhu.

– I Øst-Kongo har WHO institusjonalisert bruken av væpnet støtte. Dette er et område som har vært preget av konflikt i årtier, der enhver væpnet styrke representerer det motsatte av trygghet for folk, sier Hurum.

Og er det én ting den erfarne hjelpearbeideren trodde man hadde lært etter ebolautbruddet i Vest-Afrika i 2014, så er det hvor viktig tillit er for å lykkes:

– For veldig mange er ikke ebolaviruset den største trusselen, og antallet som dør i skyggen av en slik epidemi er nok flere enn de som dør av viruset. Internasjonale aktører setter ofte alt inn på å stoppe ett virus, men glemmer alt det andre.

Dét som i mye større grad tar livet av de mest sårbare, er sykdommer som meslinger og malaria – og at mange ikke har tilgang til grunnleggende helsetjenester, påpeker Hurum.

– I Kongo er det et sprik mellom det befolkningen trenger og dét det internasjonale samfunnet tilbyr. Det er brukt enorme summer på å bekjempe ebola, men lite på å hjelpe folk med å få mat på bordet og trygg helsehjelp.

 

– Folk ble redde

Til tross for at WHO har registrert at 300 000 mennesker har fått ebola-vaksine i Øst-Kongo, mener Hurum mange flere burde vært vaksinert.

– Når dette ble tatt opp på de daglige morgenmøtene, var svaret fra WHO-ledelsen at «folk ikke vil». Jeg er vokst opp i et samfunn med nærmest full tillit til helsemyndighetene. Men også jeg ville blitt redd om det kom fjorten biler – fremmede, i heldekkende smittevernutstyr, eskortert av tungt væpnede soldater – inn på tunet hjemme i Hønefoss.

epaselect

Helsearbeidere foretar en såkalt "kontrollert begravelse# av ei 11 måneder gammel jente som døde av ebola i Beni i Nord-Kivu. Foto: Hugh Kinsella Cunningham / EPA / NTB scanpix

Hurum forteller om timelange møter med opp mot hundre personer, uten rom for dialog. Hun opplevde også at det var svært tette bånd mellom WHO Africas representanter og de kongolesiske helsemyndighetene.

– Denne gangen hadde jeg FN-logo på brystet og fikk jeg være i et rom der jeg som Leger uten grenser-representant ikke kunne ha vært. Jeg ble overrasket over mangelen på lydhørhet, og senere fant jeg ut at alle avgjørelsene egentlig ble tatt i mindre fora. Det er så komplisert å stoppe et ebolautbrudd at det er essensielt at alle funksjoner samhandler, sier Hurum.

Hun mener WHO og helsemyndighetene i Øst-Kongo også var lemfeldige i sin omgang med taushetsbelagt informasjon.

– Det er både frykt og stigma knyttet til ebola. Taushetsbelagt informasjon ble delt bredt i hele operasjonen hver dag. Både på store møter og via meldingstjenesten WhatsApp ble smittede navngitt. Vi hadde til og med et eksempel der naboer fikk vite om en smittet før vedkommende selv fikk vite sine testresultater. Det var sjokkerende å se at WHO ikke respekterte grunnleggende medisinsk etikk.

 

Hatretorikk mot hjelpearbeidere?

– Vi ser nå at hatretorikk mot «utlendinger», ofte hjelpearbeidere, har fått næring i flere afrikanske land under koronakrisen; hva tenker du om det?

– Det er ikke så rart: Det er jo mennesker utenfra som har kommet med viruset til mange av disse landene, og det er den samme logikken i alle epidemier – et dødelig virus skaper frykt. Det som er nytt i forhold til korona er at truslene nå er mer spesifikke mot hvite hjelpearbeidere. Det er kanskje en forlengelse av kritikken mot hjelpearbeid mer generelt, og nettopp derfor er det ekstremt viktig at vi tar oss tid til å bygge tillit. Om vi gjør som WHO har gjort i Øst-Kongo; reiser rundt med væpnede vakter, stenger oss inne i våre bunkere, skaper et skille mellom «oss» og «dem» – blir det ekstremt vanskelig å bekjempe koronaviruset, sier Hurum.

– Tror du vi kan få se lignende scener som fra Øst-Kongo – der helsefasiliteter må bevoktes av militært personell – også i møte med koronapandemien?

– Ja. Det har i hvert fall vært WHOs strategi i Øst-Kongo så langt, så det er en fare for at den blir videreført også under covid19-responsen. Det kan være steder der væpnet eskorte er eneste mulighet, og det finnes situasjoner der også MSF vil ty til det, men det må vurderes fra gang til gang, etter konkrete risikoanalyser. I Øst-Kongo var det omvendt: Væpnet støtte var regelen, ikke unntaket.

Hurum forteller at Leger uten grenser skal evaluere egen innsats i Øst-Kongo.

– Også vi gikk rett i krisemodus da ebolaen spredte seg i Øst-Kongo. Det ble fokusert for mye på ebola-prosjekter.

Hurum sier lokalbefolkningen må forstå hvorfor hjelpearbeidere kommer til et område, at det er minst like viktig i møte med koronapandemien.

– Vi må bygge tillit fra dag én. Det betyr dialog med alle lag av befolkningen, der det formidles en strategi som er forståelig og som imøtekommer lokalbefolkningens uttrykte behov. Da må man se lenger enn de covid19-syke.

Hurum sier Leger uten grenser ønsker å være åpne om sine feil, for å lære av dem.

– Det bør også WHO være. Det er avgjørende at FN-ledere tenker gjennom egen innsats, at de evner å være ærlige om alvorlig systemsvikt. WHO sviktet i Øst-Kongo. Om de ikke endrer kurs, kan det også skje i møte med koronapandemien.

Også jeg ville blitt redd om det kom fjorten biler – fremmede i heldekkende smittevernutstyr, eskortert av tungt væpnede soldater – inn på tunet hjemme i Hønefoss

Lindis Hurum, nødhjelpskordinator i Leger uten grenser.

WHO: «Den komplekse situasjonen gav viruset rom til å spre seg»

Slik svarer Verdens helseorganisasjon på kritikken:

– Det er uklart om disse anklagene rettes mot WHO eller enkeltpersoner som var del av responsen, men å stoppe ebolautbruddet i Øst-Kongo har uansett vært en av de mest utfordrende og komplekse helseresponsene WHO har ledet. Det handler blant annet om at utbruddet har pågått i et ustabilt område, der angrep fra væpnede grupper og mistillit mot helsearbeidere fra lokalbefolkningen har vært del av bildet, sier en talsmann for WHO Africa.

Det har ikke vært mulig å få et intervju med noen av WHOs ansvarlige for innsatsen helt øst i det konfliktherjede landet, men Bistandsaktuelts spørsmål om «utbredt korrupsjon», «manglende ydmykhet» og en «militarisering av hjelpearbeidet» er besvart per epost av en ikke navngitt talsmann – formidlet av kommunikasjonsavdelingen til WHOs regionkontor i Brazzaville i Republikken Kongo.

WHO-talsmannen er ikke enig med Hurum i hennes betraktninger om årsakene til at ebolaepisemien enda ikke er slått tilbake, men sier den komplekse situasjonen i Øst-Kongo har forsinket arbeidet:

– Det gav viruset rom til å spre seg.

WHOs «no regrets policy»

Talspersonen påpeker likevel at en «enorm innsats» under «ekstremt krevende forhold» har gjort at man forhåpentligvis snart kan se en ende på utbruddet.

– WHO jobber i henhold til en «no regrets policy», der dét å redde liv raskt er avgjørende. Etter hvert som vi fikk etablert oss i Øst-Kongo, gjorde vi stadig forbedringer på måten vi innrettet responsen. Når våre evalueringer fant utfordringer som krevde korreksjoner, ble det iverksatt tiltak for å rette opp i disse, sier talsmannen.

– Den WHO-ledede responsen hadde enormt med ressurser, men fokuserte bare på å bekjempe ebolaviruset – ikke på alle de andre utfordringene den utsatte befolkningen i østlige Kongo stod overfor, ifølge Leger uten grenser, som mener dette forårsaket mistillit i lokalbefolkningen?

– Ebola-responsen har pågått i en ekstremt krevende kontekst med ikke-eksisterende infrastruktur. Det tok tid å få en velfungerende operasjon opp å stå. Etter beste evne har vi tatt alle innsigelser fra lokalsamfunnet på alvor, og vurderer kontinuerlig vår innsats i forhold til hvordan den påvirker menneskene vi er der for å hjelpe. Et initiativ for å imøtekomme andre grunnleggende behov ble startet med partnere som Unicef, FNs kontor for humanitære koordinering Verdensbanken, og frivillige organisasjoner. Siden juli 2019 ble den strategiske responsplanen for FN oppskalert for også å svare på andre behov befolkningen hadde.

– Leger uten grenser mener WHO institusjonalisert bruken av væpnet støtte i Øst-Kongo og sier dette bidro til økende mistillit fra lokalbefolkningen. Hvorfor har utstrakt bruk av militær støtte – for å beskytte ebola-behandlingssentre, sykehus eller mobile team – vært nødvendig?

– Tidlig i utbruddet, da det var en rekke angrep mot helsearbeidere, ble det gjort ulike vurderinger som fastslo at det var nødvendig med væpnet støtte fordi sikkerhetssituasjonen var som den var.

– Kalibrert bruk av væpnet eskorte

Talspersonen forklarer at kongolesiske sikkerhetsstyrker noen ganger ble utplassert fordi landsbybeboere følte seg utrygge når de skulle oppsøke og motta ebola-relaterte tjenester.

– Denne nøye kalibrerte bruken av væpnet støtte skjedde da de fleste andre hjelpeorganisasjonene hadde evakuert fra Butembo, episentret for utbruddet, mens WHO fortsatte arbeidet sammen med kongoleserne. Situasjonen med usikkerhet og politiske spenninger gjør alt hjelpearbeid i Nord-Kivu og Ituri komplisert. Det tar tid å skape et tillitsforhold, og dette ble spesielt krevende i desember 2018, etter beslutningen om å utsette presidentvalget i områder berørt av ebola.

– MSF-medarbeideren hevder «konfidensiell informasjon ble delt bredt. Både på større møter og via meldingstjenesten WhatsApp ble smittede navngitt», at det også var et eksempel der en nabo fikk vite om en smittet person før han selv ble kjent med sine egne testresultater». Har dere hatt mangelfulle rutiner for pasientinformasjon?

– WHO har alltid understreket viktigheten av konfidensialitet og etisk adferd i vårt arbeid, spesielt under ebolautbruddet i Øst-Kongo. Dessverre forekom det brudd på taushetsplikt gjennom meldingstjenesten WhatsApp, men så snart vi ble klar over dette, ble det satt i verk tiltak for å hindre at det skulle skje igjen. Som allerede nevnt har WHO arbeidet for å gjøre forbedringer når det er funnet mangler. Det er alltid risiko involvert i en nødsituasjon med en slik kompleksitet. Vi utfører regelmessige revisjoner og jobber kontinuerlig for å forbedre oss i våre operasjoner.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 14.05.2020 14.03.26 Sist oppdatert: 14.05.2020 14.03.26