Det har gått 39 år siden da kona til Eduardo Consepción Marquez ble drept sammen med 1000 andre i den lille landsbyen El Mozote. Fortsatt kjemper 93-åringen og andre pårørende for å få svar på hva som egentlig skjedde.

El Salvador: 39 år etter massakren, kjemper Eduardo (93) fortsatt for sannheten

En av de største ikke-rettsforfulgte krigsforbrytelsene i verden, er fortsatt en verkebyll for de pårørende i den lille landsbyen El Mozote.

Av Lise Josefsen Hermann (tekst) og Vladimir Giron (foto) Sist oppdatert: 10.12.2020 11.58.18

«Jeg er her sammen med ofrene på grunn av massakren i El Mozote. Vi har kommet for å granske militærarkivene. Ifølge Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen (CIDH) plikter staten å åpne arkivene». 

Slik lyder beskjeden fra dommer Jorge Guzmán.

Dommer Jorge Guzmán og advokat David Morales representerer ofrene for massakren i El Mozote.

Vi befinner oss utenfor 3. infanteribrigade i San Miguel i delstaten Morazán sammen med Guzmán og advokat David Morales. De to representerer ofrene for massakren i El Mozote i desember 1981. El Mozote er en landsby som ligger omlag 200 kilometer nordøst for den salvadoranske hovedstaden San Salvador, nær grensen til Honduras.

Massakren i El Mozote regnes som den verste i Latin-Amerika i nyere tid. Ja, faktisk regnes El Mozote-massakren som en av de største ikke-rettsforfulgte (unprosecuted) krigsforbrytelsene i verden.

I løpet av få dager mellom 10. og 12. desember 1981 ble over tusen mennesker drept. Alle var sivile, og omtrent halvparten av ofrene var mindreårige.

 

Forbrytelse mot menneskeheten

Før dette har vi besøkt landsbyen El Mozote. Den lever og ånder et langsomt og fredelig liv, som mellomamerikanske landsbyer flest, med låter av fuglekvitter og hanegal. Det er vanskelig å forestille seg de blodige hendelsene her for 39 år siden.

Men i landsbyens park er minnesmerkene med de mange navnene et effektivt bidrag til hukommelsen. Her står navnene, etternavnene og alderen på noen av de rundt tusen ofrene.

Navnene til mer enn tusen drepte, mange barn, er risset inn i stein i minnelunden i sentrum av El Mozote.

Flere av navnene har tallet 0 som første siffer i personens alder. Noe av det som gjør massakren i El Mozote beryktet er da også alle spedbarna og de andre små barna som mistet livet.

Hendelsen regnes som en forbrytelse mot menneskeheten, og bak ugjerningen sto den salvadoranske hæren. Det var en hær som hadde militære rådgivere og mottok store mengder militær støtte fra USA – slik det pleide å være i Latin-Amerika tilbake på 70- og 80-tallet. For USA, under Ronald Reagan og andre presidenter, handlet det om å hindre at kommunismen fikk fotfeste i deres «egen bakgård».

 

Medvirket til straffefrihet

Ofrenes advokat, David Morales, påpeker en viktig detalj:

– Det er svært tydelig i konflikten i El Salvador, hvordan USA presset de militære styrkene, som begikk disse menneskerettighetsbruddene. Dessuten spilte USAs regjering en viktig rolle i etterkant, når de benektet forbrytelsene. Slik medvirket de direkte til straffefriheten vi ser i dag, sier Morales.

Borgerkrigen i El Salvador:

  • Den væpnede konflikten mellom det salvadoranske militæret - og ulike geriljagrupper brøt ut i 1979. I 1980 gikk opprørsgruppene sammen i koalisjonen Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional (FMLN).
  • Det salvadoranske diktaturet ble støttet av USA - og på den annen side støttet Cuba og Nicaragua FMLN-geriljaen.
  • Konflikten som formelt endte i 1992 anslås å ha bidratt til 75000 drap og forsvinninger, de aller fleste sivile. Det tilsvarte omtrent to prosent av befolkningen på den tiden.

Den væpnede konflikten i landet tok slutt da fredsavtalen for Mellom-Amerika ble signert i 1992. Men det var ikke ensbetydende med rettferdighet for ofrene etter massakren.

Gjennom en årrekke satte amnestiloven en stopper for å reise tiltale og gjøre nærmere undersøkelser. Først i 2000 begynte utgravningene av massegravene. Det skjedde ved hjelp av en gruppe rettsantropologer med erfaring fra tilsvarende arbeid i Argentina.

 

Mistet kone, to barn og et barnebarn

Eduardo Consepción Marquez (93) sitter i gyngestolen og tenker tilbake på da han mistet kona, to barn og et barnebarn. Selv reddet han livet fordi han var på jobb den skjebnesvangre desemberdagen.

Eduardo Consepción Marquez (93) mistet sin kona, to barn og et barnebarn under massakren i desember 1981. Selv reddet han livet fordi han var på jobb. Her sammen med datteren Rosa Celia Agueta.

– De gikk virkelig hardt til verks i El Mozote. De ødela alt i deres vei – dyr, mennesker, høns – alt drepte de. Det er så trist å tenke på. Jeg er nesten for gammel og sliten til å tenke på alt det, sier Eduardo Consepción Marquez.

Og akkurat det var typisk for den militære strategien man benyttet på den tiden, forklarer Manuel Escalante, som er visedirektør ved Institutt for menneskerettigheter ved Universidad Centroamericana i San Salvador.

– Dette var spesialstyrker som ble mobilisert i helikoptre til områder man identifiserte som pro-gerilja. De stormet bare inn og drepte alt som kom i deres vei. Ikke bare mennesker, men også kveg, griser, høner – og de forgiftet vannet og frukten, alt for å svekke geriljaens støttespillere, sier Manuel Escalante.

 

Dømt i regional domstol

I 2012 tok man et nytt, viktig skritt i El Mozote-saken. Da leverte den daværende presidenten Mauricio Funes fra partiet FMLN (partiet som ble dannet i kjølvannet av den tidligere geriljabevegelsen FMLN, red.anm.) på vegne av staten en offentlig unnskyldning til ofrene for massakren i El Mozote. En massakre som altså ble begått av hæren, ikke geriljaen.

Samme år la Den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen ansvaret for menneskerettighetsovergrepene begått av hæren i El Mozote på den salvadoranske staten. El Salvadors myndigheter ble dømt til å undersøke massakren og stille de ansvarlige for retten.

I 2016 ble amnestiloven annullert og man startet undersøkelsene av El Mozote-ugjerningen.

Foreløpig er 17 tidligere militærledere og en tidligere forsvarsminister tiltalt for drap, voldtekt, forsvinninger, tortur og andre forbrytelser. Men menneskerettighetsdomstolen har kritisert regjeringen for at det fremdeles ikke er noen som er dømt for denne alvorlige forbrytelsen mot menneskeheten.

 

En guttekropp i en hengekøye

Fra stolen sin i forteller gamle Eduardo om hvordan han var blant de første som våget seg inn i El Mozote etter massakren. Han ville finne sine døde. Det som møtte ham var et mareritt det fortsatt er meget vanskelig for den gamle mannen å fortelle om.

Overalt lå det lik, halvspist av åtseletere. Råtnende kropper. Og kroppsdeler spredt omkring. Han husker særlig liket av en gutt i en hengekøye, som en gribb var i ferd med å fortære. Eduardo selv fant aldri sine døde.

Det er vanskelig å forestille seg at idylliske El Mozote for 39 år siden var åsted for en av Latin-Amerikas verste massakrer.

I San Salvador er visedirektøren for universitetets menneskerettighetsinstitutt indignert over statens manglende innsats overfor de mange etterlatte.

I perioden etter massakren i El Mozote ble det begått flere massakrer i El Salvador. David Morales fra den frivillige organisasjonen Cristosal er advokat for de pårørende og var tilstede under forsøket på å få adgang til de militære arkivene:

– Denne saken kan skape presedens for myndighetenes håndtering av andre massakrer, derfor er det lagt nytt press nå, sier Morales.

Utover den alvorlige forbrytelsen i seg selv handler det også om hvordan alle involverte parter forsøkte å dekke over hendelsene, forklarer Morales:

– Det vi kan se er at militæret fortsatt har svært stor makt og at det er høy grad av straffefrihet i Latin-Amerika og særlig i El Salvador, sier Morales.

 

Hengelåsene forblir lukket

Det er en direkte konsekvens av menneskerettighetsdommen fra 2012 at dommeren fra Morazán nå står utenfor den militære forlegningen og krever adgang til arkivene.

Men slik tilfellet har vært ved fem anledninger tidligere i 2020, ved forskjellige militære anlegg rundt om i landet, så forblir hengelåsene lukket og låst. Det gis ingen tilgang til arkivene som kanskje kunne ha kastet lys over forbrytelsen i El Mozote.

I forbindelse med den nytteløse jakten på å åpne militærarkivene, uttrykte Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen i oktober bekymring over den salvadoranske regjeringens manglende samarbeidsvilje i saken.

President Nayib Bukele har flere ganger snakket om arkivene og til og med antydet at noen kan ha fjernet eller ødelagt dem. Arkiver som ville være sentral bevisbyrde i rettssaker mot de skyldige i El Mozote-massakren.

– Vi vet ikke om arkivene i dag eksisterer eller ei. Kanskje har de det en gang, men har så blitt fjernet eller ødelagt? Det er uklart hvis du legger det president Bukele har uttalt den senere tid, til grunn, sier Manuel Escalante ved Institutt for menneskerettigheter.

For ham strekker El Mozote-saken en rekkevidde og relevans langt utover bare kampen for rettferdighet etter den væpnede konflikten. Linjene kan trekkes helt til dagens El Salvador og hvordan staten håndterer kriminaliteten som begås av gjenger som Mara Salvatrucha eller M-18, mener han

– Måten de bekjemper bandene på er en videreføring av en slik elimineringspolitikk, hvor det er om å gjøre å utrydde den kriminelle. Dersom vi lykkes i å dømme de ansvarlige og få sannheten om El Mozote for dagen, kan det gjøre det mulig å endre denne problematiske kriminalitetshåndteringen i nåtiden, mener Manuel Escalante.

Rosa Celia Agueta vil ha rettferdighet etter massakren for 39 år siden.

Vi vender tilbake til 93-åringen i stolen. Datteren hans, Rosa Celia Aguete (62) er tett ved og sitter og lytter. Hun bryter flere ganger ut i gråt når vi snakker om massakren. Det er tydeligvis fortsatt smertefulle minner, selv etter 39 år. Rosa mistet sin fireårige sønn Maximiliano i massakren.

– Vi vil ha rettferdighet. Ingen kan fortsette å stå ustraffet igjen etter dette, sier Rosa Celia Agueta.

 

Publisert: 10.12.2020 11.58.18 Sist oppdatert: 10.12.2020 11.58.18