James Oatway

Gbane Agatha gir datteren Marceline Mini (2) vann på distriktsykehuset i Baboua. Barnet har meslinger. Den andre datteren Adama Cecile ser på.

Kjemper mot meslinger

Mens mye av verdens oppmerksomhet rettets mot bekjempelse av korona-viruset, fortsetter meslinger å drepe i det stille i land som Den sentralafrikanske republikk, Tsjad og DR Kongo.

Av James Oatway (tekst og foto) Sist oppdatert: 06.07.2020 10.35.15

Globalt er antall tilfeller av meslinger nå nesten like stor som for 14 år siden. Meslinger var en av de største dødsårsakene for barn under fem år i 2018, ifølge Verdens helseorganisasjon. I hele verden døde 140 000 barn av sykdommen det året. 

Verdens helseorganisasjon har advart at utbredelsen av meslinger og andre sykdommer som polio og difteri sannsynligvis vil øke fordi vaksineringer har blitt utsatt som følge av covid-19. Mer enn 80 millioner barn er dermed i fare.

En mesling-epidemi ble erklært i Den sentralafrikanske republikk i januar i år. Organisasjoner som Leger uten grenser har satt i gang med vaksinering av over 350 000 barn. Siden begynnelsen av 2020 er mer enn 6200 mistenkte tilfeller av meslinger oppdaget og behandlet av Leger uten grenser i Ouham-regionen og helsedistriktene Nangha Boguila og Bossangoa nord i landet.

Dette er en reportasje fra noen av disse stedene.

James Oatway

Konamuna Ester får behandling på intensivavdelingen til Leger uten grenser ved Bossangoa-sykehus i Den sentralafrikanske republikk.

Bossangoa

Bossangoa er en liten, støvete by. Ouham-elven renner forbi byen og gir lokalbefolkningen en mulighet til å fiske abbor og andre elvefisk. Alle veiene er støvete her. En av dem brukes hovedsakelig av FN-fly. I motsetning til de fleste andre byer i Den sentralafrikanske republikk, hvor muslimer og kristne har blitt forsonet etter konflikten i 2014, er det ingen muslimer her lenger. Det skyldes grepet til tidligere president Francois Bozizé.  

I mars 2020 var Bossangoa episenteret for en voldsom meslingepidemi. Leger uten grenser behandlet hundrevis av pasienter, i hovedsak barn, i en isolert fløy på sykehuset. Denne fløyen består av mange avdelinger i tillegg til tre store teltavdelinger som er satt opp utenfor bygningen. Det er en liten intensivavdeling som alltid er fylt opp av babyer i en kritisk tilstand, og deres mødre og fedre. I alle avdelingene ligger spedbarn og babyer utmattet i sengene og har problemer med å puste. Det er et forferdelig syn.

I mars var fløyen full fra morgen til kveld. Mange mennesker kommer til byen fra de omliggende landsbyene, men de fleste pasientene kommer fra Bossangoa. Meslinger er dødelig på grunn av komplikasjoner som de syke ofte utvikler. Leger uten grenser har uttalt:

«Barn som har svekket immunsystem som følge av meslinger, utvikler ofte mange andre helseproblemer, blant annet alvorlige åndedrettsinfeksjoner som lungebetennelse samt diaré. En annen utbredt komplikasjon er underernæring. Mange barn som har meslinger, får smertefulle, åpne sår som kan hindre dem i å få i seg mat. Syke barn har ikke mye å gå på og blir fort underernærte. Leger uten grenser behandler alle disse sykdommene i tillegg til enkeltstående sykdommer som meslinger og malaria, som fortsatt tar fleste barneliv i Den sentralafrikanske republikk.»

James Oatway

Mbelle Mathias (13) arbeider  i en uformell gullgruve i et avsidesliggende område i den vestlige delen av landet. Mange barn som lever under slike forhold risikerer å bli smittet av meslinger.

Det er et travelt marked nær sykehuset. Geitehoder står på utstilling mens selgere steker resten av dyret på røykfylte griller. De fleste av de små trebodene på markedet har navn. De fleste har harmløse navn som «Dieu est Grand» («Gud er stor») eller «Barcelona», en hyllest til det spanske fotballaget. En bod har navnet «Mein kampf» med den franske oversettelsen under. Selgeren, en ung mann på rundt 30 år, forteller at han leste boken på skolen.

Det er mange små, støvete veier ut av byen. Langs disse veiene er det mange små landsbyer og steder. Store kurver med bomull venter på å bli plukket opp langs veiene ved mange av landsbyene. Flere små skoler dukker opp med ujevne mellomrom. Området er landlig, men det er mange områder i landet som er enda mer avsidesliggende.

 

James Oatway

Zari Odette hadde med seg barnet Gnassongou Bernard til sykehuset i Baboua, men han var død ved ankomst. Hadde hadde nylig vært syk med meslinger. Dødsårsaken var trolig luftveiskomplikasjoner som følge av malaria og meslinger.

Baboua

På sykehuset i Baboua er det pasienter i alle de seks sengene i den pediatriske avdelingen. Det er et lyst og luftig rom, men en ubehagelig lukt er gjennomtrengende. Det lukter som en blanding av gammel svette og kroppsvæsker. Men det er relativt rent der.

En liten gutt sitter alene i et hjørne. Han er rundt seks år, men ser eldre ut. Han går med en altfor stor, rød Liverpool-fotballskjorte. Små, tynne armer stikker ut av de store ermene. Den skarpe rødfargen er i sterk kontrast til de lyse, pastellgrønne veggene. Gutten får behandling for akutt underernæring. Bena hans henger over kanten av sengen, og hendene er foldet i fanget. Han sitter helt stille; han har ikke krefter til å bevege seg mer enn han må. Han har steinansikt – som om han er klar for kamp.

 

I et annet hjørne sitter en mor. Hennes navn er Bahawa Cecile, og hun kommer fra landsbyen Bingue. Hennes harde fremtoning og bekymrede ansikt er tegn på et hardt liv. Tvillingbabyene Elisabeth og Sophie er sammen med henne i sengen. Begge ammes. De har nettopp blitt behandlet for meslinger og har fortsatt sår og skrap som ser smertefulle ut. Nå får de behandling for akutt underernæring. Et av de andre barna til Cecile sitter på kanten av sengen og tegner på armen sin med en penn. Cecile og de tre barna fikk skyss med en motorsykkel til sykehuset. De kjørte i omtrent 50 kilometer på en humpete, skitten vei. Heldigvis har ikke regntiden begynt enda.

 

En lege går runden sin. Han har med seg en mannlig sykepleier. Barna begynner å gråte, selv om han ikke har rørt dem. For dem er han mannen som stikker nåler i armene og slanger i hendene og noen ganger i nesen deres.

 

Plutselig kommer tre skrikende kvinner inn i avdelingen. En av dem plasserer en baby i en ledig seng. Barnet beveger seg ikke. Det lever ikke lenger. Flere av de andre mødrene i avdelingen griper barna sine raskt og løper ut. Det ser ut til at de vet hva som skal skje, og de vil ikke utsette barna sine for traumet. Den lille gutten i Liverpool-skjorte ser på uten en mine. Legen skynder seg inn og sjekker babyen. Det er ingen tegn til liv. Kvinnen ser desperat på babyen og nekter å tro at det er for sent. Hun begynner å skrike. Hun stopper når legen kommer for å sjekke babyen. Hun ser forventningsfullt på ham, men når han rister på hodet, skriker hun smertefullt. Hun strekker hendene opp i luften og gråter hysterisk. Hennes smertefulle gråt fyller avdelingen, som like før var så stille. Like plutselig tar en annen kvinne tak i den døde babyen og skynder seg ut. De nærmest løper hjemover. Flere sykepleiere hører oppstyret og kommer ut fra andre avdelinger. De roper at babyen må dekkes til.  

 

Noen timer senere møter jeg den døde babyens far. Hans navn er Gourou Pascal. Han er den lokale lederen i nabolaget. Familiens gård i utkanten av Baboua består av flere små murhus som er spredt rundt på et område på rundt 60 meter. Bak eiendommen er det en tett skog. Pascal er en kraftig og stor mann på rundt 45 år. Han har et stort skjegg. Han har på seg en sort pyjamas som ligner en dress. Ingen sko. Vi sitter under et mangotre. Flere andre menn og noen få unge gutter sitter sammen med ham i stillhet. Noen snyter seg fra tid til annen. Pascal er bister. Stoisk. Det er vanskelig å tro at han mistet sin åtte måneder gamle sønn bare noen få timer tidligere. Vi hører gråt og jammer fra den nærmeste bygningen, et lite, firkantet murhus med gresstak. Han forteller meg hva som har skjedd. For noen få uker siden ble babyen hans, Gnassongou Bernard, syk. Han fikk diagnosen meslinger. De tok gutten til sykehuset, hvor han fikk behandling. Tilstanden hans bedret seg, men så ble han syk igjen. Denne gangen trodde de det var malaria. Lille Gnassongous allerede svake kropp klarte ikke å håndtere det. Da Pascals kone Zari Odette skjønte hvor alvorlig tilstanden var, var det for sent.

 

Litt senere fører presten begravelsesprosesjonen til kanten av gården like ved noen frukttrær. De legger den lille kroppen i et lite hull i bakken. De synger en salme og fyller hullet med en blanding av sement, sand og jord. Jeg ser at Pascal forlater stedet. Han holder hendene mot hodet og gråter. Han er alene. Ingen trøster ham. Han løfter hodet mot himmelen og gråter.

James Oatway

Sodea Mathurin kjører motorsykkel med ferske forsyninger av vaksiner fra Baboua til landsbyen Ndongue.

James Oatway, en sørafrikansk fotojournalist, reiste i Den sentralafrikanske republikk med Leger uten grenser, like før korona-pandemien førte til at flere land i Afrika stengte siden grenser. 

 

Publisert: 06.07.2020 10.35.15 Sist oppdatert: 06.07.2020 10.35.15