Themba Hadebe / AP / NTB  COVID-19

Sør-Afrika er et av landene i verden der gapet mellom rike og fattige er størst, illustrert ved fattigstrøket Alexandria som ligger like ved den rike forstaden Sandton i utkanten av Johannesburg. Foto: Themba Hadebe / AP/ NTB

Foto: Themba Hadebe

Økonom etterlyser debatt: Ikke nok å lindre symptomene på global ulikhet

Bistandsindustrien fremmer en forståelse av utvikling som går ut på å takle symptomer, ikke grunnårsakene til global ulikhet. Økonom Ingrid Kvangraven mener det er behov for bedre økonomiske teorier. Hun tar til orde for at avhengighetsteori – avskrevet på feltet – tas i bruk igjen.

Av Elida Høeg Sist oppdatert: 12.11.2020 10.06.30

Under pandemitiden har rikdommen til amerikanske milliardærer steget med 637 milliarder dollar til sammen, og nådd den svimlende summen 3,6 tusen milliarder. Summen er langt høyere enn den samlede private rikdommen på det hele afrikanske kontinentet i fjor: 2,2 tusen milliarder fordelt på 54 land. Koronakrisen forsterker ulikhetene mellom rike og fattige stater verden over.

Økonom Ingrid Kvangraven, som underviser i internasjonal utvikling ved University of York, vil diskutere årsakene til at gapet er så stort i utgangspunktet. Hun mener dette er høyst relevant for bistandsbransjen og internasjonale givere som Verdensbanken.

 

Misforstått teori

I en forskningsartikkel publisert i tidsskriftet Development and Change, børster hun støv av avhengighetsteori. Den har blitt avskrevet av hovedstrømsøkonomer de siste tiårene, men Kvangraven mener de er like relevante i dag som da de ble utviklet på femti- og sekstitallet. Hun begynte arbeidet for fem år siden, da hun tok doktorgrad på The New School i USA.

– Jeg var interessert i global ulikhet og hvorfor utviklingsland ikke henter seg inn økonomisk. Jeg så at det var veldig få som brukte avhengighetsteori og skjønte ikke helt hvorfor. Etter hvert fikk jeg inntrykk av at dette var teorier som var blitt veldig misforstått. Det gjorde at jeg ble mer motivert, sier hun på videosamtale fra York.

 

En stereotyp fremstilling

Avhengighet kan defineres som en situasjon der enkelte lands økonomi betinges av utviklingen og utvidelsen av andre lands økonomier, i den brasilianske økonomen Theotonio dos Santos’ ord fra 1970. En utbredt forståelse av avhengighetsteori er at det beskriver en situasjon der utviklingsland i periferien produserer råvarer mens industriland i sentrum produserer industrivarer, og når de bytter seg i mellom kommer utviklingsland tapende ut.

– Den forståelsen er en stereotypi av avhengighetsteori, sier Kvangraven.

I artikkelen går hun gjennom flere forskjellige tilnærminger og finner at det er store variasjoner blant uavhengighetsteoretikere, såpass at det gir mer mening å snakke om et knippe ulike teorier som kan sees i sammenheng. Til felles har de forskningsspørsmålet:  

Hvorfor er global kapitalisme polariserende?

– Uavhengighetsteoretikerne går historisk til verks, ser hvordan kolonitida har virket inn, fokuserer ofte på produksjon og hva slags begrensninger som utviklingsland står overfor. Det er nøkkelelementene, men det er mye uenighet innad, sier hun.

Kvangraven mener den stereotype forståelsen har bidratt til at avhengighetsteorier har blitt avskrevet på sviktende grunnlag, etter hvert som flere og flere råvareproduserende økonomier har gått over til å produsere industrivarer.

 

Industrialisering med usikkert utfall

Sør-Korea og Indonesia har blitt brukt som eksempler på at utviklingsland kan gjøre store fremskritt innenfor den globale kapitalismen. Sør-Korea var en råvarebasert økonomi som klarte å utvikle seg, og landet har blitt brukt som innvending mot avhengighetsteori.

– Det bunner i en misforståelse. Det er veldig få innad i tradisjonen som sier at det er umulig å utvikle seg industrielt i dette systemet. De sier bare at det er veldig vanskelig, og det er få som klarer det, sier hun.

Indonesia på sin side er et av utviklingslandene som er mest integrert i globale verdikjeder. Men selv om de har klart å integrere seg i globale verdikjeder, også innen industrivarer, er de fortsatt veldig avhengig av råvareeksport, sier Kvangraven.

I artikkelen skriver hun at fem forskjellige råvarer utgjorde 68 prosent av landets eksport i år 1900. I 1990, nesten hundre år senere, utgjorde fortsatt disse fem varene 65 prosent av eksporten.

– Indonesia importerer det meste av teknologien sin fra Japan, og er ennå i en veldig sårbar situasjon. Det er et eksempel på hvordan et land kan være godt integrert i de globale verdikjedene, men likevel befinne seg på bunnen, sier hun.

Ifølge Kvangraven handler det egentlig ikke om at et land produserer råvarer eller industrivarer, men hvor mye merverdi de bidrar med og hvordan produksjonen påvirker resten av økonomien. Om den gir mulighet til å utvikle egen teknologi, slik industriland har gjort for å kunne ta mer for sine varer. Det er ikke alle typer industrier som har dette potensialet, sier hun.

– Det gjelder særlig produkter der det er mye konkurranse, som klær og bildeler, hvor det ikke er mye rom for innovasjon. Land som produserer Hennes & Mauritz-klær konkurrerer med andre utviklingsland som også produserer enkle klær for internasjonale selskap. Fra et avhengighetsperspektiv er det ikke en motsigelse at et utviklingsland kan gå inn i industri uten å utvikle seg industrielt, sier Kvangraven.

 

Vil ha utviklingsteoretisk debatt

Avhengighetsteorien hadde sin storhetstid frem til syttitallet, da den ble skjøvet ut på sidelinjen. Begrunnelsen var at teorien var svak eller lite relevant, men Kvangraven tror årsaken hovedsakelig var politisk – det ble mindre rom for kritikk av den globale kapitalismen utover åtti- og nittitallet. 

– Før det var det mer åpenhet og debatt i akademia, hvor både marxistiske, kenyesianske og nyklassiske perspektiver kom til. Det førte til store teoretiske debatter på utviklingsfeltet, sier Kvangraven.

Nå går debattene på spesifikke bistandsprosjekter og effekten av dem, i stedet for de underliggende årsakene til ulikhet, mener hun.

– Den akademiske utviklingen av hele feltet har gjort at mange teorier, ikke bare avhengighetsteorien, har blitt avskrevet. Den passer ikke inn i måten man forsker på lenger, sier Kvangraven, som ikke hørte mye om avhengighetsteori da hun studerte utviklingsstudier ved universitetet i Oslo for drøye ti år siden.

 

Ikke nok å lindre symptomer

Hvordan forholder uavhengighetsteoretikere seg til bistandssystemer, og rollen de spiller i utjevningen av global ulikhet?

– Generelt har bistandsindustrien en tendens til å overse denne typen problematikk, altså strukturelle årsaker. De fokuserer mer på utdanning, at barn skal gå på skole for eksempel, som jo er viktig, men ikke nok. Sånn sett er de med på å bidra til at situasjonen opprettholdes ved å representere en industri som sier den kan løse problemene, mens de egentlig ikke håndterer grunnene til at problemet finnes i utgangspunktet. Det er problematisk. Og den fremmer en forståelse av utvikling som går ut på å takle symptomer.

 

På hvilken måte?

Organisasjoner som Verdensbanken og IMF oppfører seg på samme måte nå som de gjorde på åttitallet: presser på at utviklingsland skal åpne opp, liberalisere og privatisere, noe som faktisk gjør avhengighetssituasjonen verre. For å adressere avhengighetsforhold må utviklingsland få mer rom til å bestemme over egne produksjonssystemer, helsesystemer, og utdanningssystemer. Ikke bare rom, men også hjelp: Midler og assistanse, som gir mulighet til å utvikle sin egen teknologi. Det som skjer nå, er at rike land eksporterer sin teknologi til utviklingsland. Det er bra når det gjelder symptomer, men hvis utviklingsland vil bli økonomisk uavhengige, må de få utvikle sin egen.

 

Under koronakrisen har flere økonomer, bistandsarbeidere og forskere tatt til orde for kontantstøtteordninger for å utjevne ulikhet. Hva tenker du om det som verktøy for å bekjempe fattigdom?

Koronakrisen har forsterket mange av avhengighetsforhold. Investorer trekker seg ut av utviklingsland i det som er en massiv kapitalflukt. For å kunne takle det er penger rett i hånda nødvendig og lurt for dem som er i krise. Men det er også et eksempel på at man takler symptomer heller enn det underliggende problemet. IMF gir mer penger til å takle koronakrisen, men ber samtidig om at utviklingsland skal kutte ned på offentlig pengebruk. Det var jo litt håp for at man kunne gjøre ting litt annerledes nå, men så fortsetter det som før på en ganske oppsiktsvekkende måte, sier Kvangraven.

 

Nødvendige perspektiver

Avhengighetsteori blir ofte forbundet med Latin-Amerika, siden flere av grunnleggerne kom derfra. Men det finnes også forskjellige tilnærminger fra India, Japan og det afrikanske kontinentet, sier Kvangraven. Hun tror avhengighetsteori kan gjøre utviklingsfeltet mindre eurosentrisk, og fremme bedre utviklingsøkonomiske teorier.

De fleste avhengighetsteoretikere kommer jo fra utviklingsland, og hvor man er har noe å si for hvordan man ser verden. Det eurosentriske perspektivet blir framstilt som rasjonelt og objektivt, men det er veldig tydelig at det er mange ting forskere som har det perspektivet ikke ser. Avhengighetsteori er et godt eksempel på at man trenger flere perspektiver om man vi forstå verden bedre.

Flere av avhengighetsteoretikerne på syttitallet snakket også om avkolonialisering av akademia. Man tenker ofte på det som en litt ny debatt, men for dem var det veldig viktig allerede på den tiden, sier Kvangraven.

 

Publisert: 11.11.2020 08.33.30 Sist oppdatert: 12.11.2020 10.06.30