Copyright 2017 The Associated Press. All rights reserved.

I rapporten «The last mile» påpekes det at FN-målet om universell helsetilgang for alle ikke vil nås innen 2030, om det ikke tas grep. Flyktninger og migranter som krysser Middelhavet er blant dem som ofte er avskåret fra tilgang til helsehjelp, ifølge Røde Kors. Foto: Olmo Calvo/ AP/ NTB scanpix

Dette er «de usynlige» – mennesker uten tilgang til grunnleggende helsetjenester

Aldri før har så mange hatt tilgang til medisinsk hjelp. Likevel lever og dør millioner av mennesker fortsatt uten tilgang til grunnleggende helsetjenester. – Vi må ha en systemisk endring i de globale helsesystemene, sier Røde Kors´ Morten Tønnessen-Krokan.

Av Espen Røst Sist oppdatert: 25.06.2020 09.12.41

– Vi vil ikke nå FNs bærekraftsmål om universell helsetilgang for alle, slik vi jobber nå, sier Morten Tønnessen-Krokan i Avdeling for fakta og kunnskap i Røde Kors.

I en fersk rapport fra den norske hjelpeorganisasjonen påpekes det at det er vanskeligst å hjelpe de som trenger hjelpen mest. Tønnessen-Krokan har ledet arbeidet med «The last mile», der Røde Kors søker å systematisere hvem som ikke har tilgang til adekvate helsetjenester – og ikke minst; hva som må gjøres for å endre deres situasjon.

– Økte investeringer i offentlige helsesystemer er ikke tilstrekkelig. Vi må ha en systemisk endring. Rapporten viser at vi ikke har tilfredsstillende løsninger på plass.

Selv om FNs bærekraftsmål har som slagord om at Ingen skal utelates – lever og dør millioner av mennesker fortsatt uten tilgang til adekvat helsehjelp. I forbindelse med rapporten har Røde Kors utarbeidet Health in the last mile-indeksen (HLMCI) som viser at 21 av de 25 landene som er lengst fra sosial fremgang, er i Afrika: Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Somalia, Sør-Sudan og Mali ligger på toppen av den lite flatterende lista, mens Finland og Norge ligger i motsatt ende av skalaen.

– Indeksen kombinerer datasett som eksempelvis FNs Human Development Index (HDI) ikke gjør. Den er foreløpig i pilotfasen og vil kreve justeringer, men håpet er at denne risiko-indeksen skal kunne tas i bruk av myndigheter og andre utviklingsaktører, sier Tønnessen-Krokan.

 

Enorme helseframskritt

Han påpeker at det har vært enorme «helseframskritt» de siste tjue årene – og at det er mange som ikke har tilgang til helsetjenester i dag, som vil få det etterhvert.

– Men vi ønsker å synliggjøre de usynlige, mange hundre millioner mennesker, som ikke kommer til å være med på denne utviklingen, dersom vi ikke endrer kurs. I rapporten viser vi at det er mulig å skille den relativt sett lille gruppen som ikke får helsehjelp fra alle de som er del av den positive utviklingen.

Men hvem er disse mest sårbare?

– Vi mangler i dag registrering og statistikk. Det er det mange grunner til, men et eksempel kan være El Salvador. Der står sannsynligvis flere hundre tusen uten helsehjelp på grunn av gjengkriminaliteten. Ingen loggfører overfall, voldtekt eller drap, også mot helsearbeidere. Myndighetene har mistet territoriell kontroll flere steder. Situasjonen gjør at mange er avskåret fra å få helsehjelp

Et annet eksempel er migranter og flyktninger, forteller Tønnessen-Krokan:

– I fjor møtte jeg en trebarnsfamilie i Bosnia. De hadde flyktet fra Kurdistan, var statsløse og hadde vært på flukt i ett år. To av barna trengte jevnlige blodoverføringer fordi de hadde en sykdom der det var påkrevd, men de visste ikke hvor de kunne henvende seg, sier Tønnessen-Krokan.

Han sier at svært få lands helsemyndigheter formidler ut at også mennesker uten status som flyktninger, har krav på helsehjelp.

MILITARY, POLITICAL, VIOLENCE, ISIS, POLITICS, TERRORIST, MIDDLE EAST, HATE, GOVERNMENT, TERROR, TERRORISM

Konflikten i nordøstre Nigeria har fordrevet hundertusener – og frarøvet dem retten til grunnleggende helsetjenster. Foto Laura Boushnak / The New York Times / NTB scanpix

– Og humanitære aktører har ofte et kortsiktig perspektiv. Dagens system gjør at mange faller utenfor, sier Tønnessen-Krokan og peker mot Nigeria:

– I nordøstre Nigeria har Boko Haram terrorisert befolkningen i mer enn ti år, og sentralt i landet er det motsetninger mellom jordbrukere og kvegfolk.

Begge er konflikter som gjør at folk flest mister tilgangen til helsetjenester.

– Dette er områder der det er farlig for helsepersonell å jobbe, der humanitære organisasjoner gjør det beste de kan. Men for folk flest betyr slike konflikter at de ikke får kontinuitet i helseoppfølgingen. Mange som får «vanlige» sykdommer, som i utgangspunktet er lette å behandle, kan ende opp med kroniske lidelser – rett og slett fordi de ikke får tilgang til behandling eller oppfølging.

 

Krevende, men ikke umulig

Ingen vet ikke hvor mange mennesker dsom i dag ikke har tilgang til universelle helsetjenester. Røde Kors fremholder at mange mangler id-papirer og derfor er «usynlige» i offentlig statistikk. Noen tall finnes likevel:

  • Over en milliard mennesker bor i slumområder.
  • Omlag 140 millioner barn er foreldreløse
  • Rundt 30 millioner mennesker er på flukt fra eget land
  • Mer enn 41 millioner er på flukt i eget land

– Ett fellestrekk for alle de som nå er utelatt er, at de lever i konflikt- eller slumområder, at de er papirløse migranter eller flyktninger – og lever med undertrykkelse og marginalisering.

Så hvilke systemiske grep må tas for å endre dette?

– Det kan ikke være sånn at universell helsetilgang bare gjelder der det oppfattes som mulig. Da er den ikke universell. Skal den være universell må vi ha løsninger også for de som er vanskeligst å nå. Det er krevende, men ikke umulig, og det aller viktigste er å forstå at mer av det samme ikke holder for å nå målet om universell helsetilgang. Er du avskåret fra helsehjelp i dag, er du det sannsynligvis om 10 år også. Det betyr at flere må påta seg helseoppgaver.

Røde Kors mener humanitære aktører i for stor grad har fått en rolle i å kompensere for denne mangelen uten at denne innsatsen nødvendigvis bidrar til å bygge og utvikle helsetilbudet. Dette skyldes flere forhold. Både manglende vilje og evne fra myndighetenes side, begrenset samordning med utviklings-aktører og kortvarige prosjekter og finansiering. I langvarige, humanitære kriser har dessuten helsemyndigheter og andre utviklingsaktører ikke tilgang på grunn av sikkerheten, eller oppgaver settes til humanitære og lokale aktører.

– Med opplæring kan folk i lokalsamfunn gjøre mange av de enkle oppgavene som i dag gjøres av tradisjonelle helsearbeidere. Det ligger mye kunnskap om folkehelse i lokalsamfunn. Derfor må det lages systemer som kan registrere og systematisere denne kunnskapen, Tønnessen-Krokan.

 

1400 epidemier

Han sier grunnleggende helsetilbud må tåle kraftige og plutselige endringer for ikke å kollapse når væpnede konflikter, kriser eller katastrofer inntreffer.

– Vi må få på plass systemer som evner å gi grunnleggende helsehjelp til mennesker som flykter eller flytter på seg på grunn av kriser. Dette krever blant annet bedre innsamling, lagring og deling av pasientdata.

 World Disasters Report 2018 antyder at humanitære aktører for ofte gir mer oppmerksomhet til områder og befolkningsgrupper man har mest informasjon om, de som er lettest å nå fram til. Hvordan vil Røde Kors jobbe for å endre på dette? 

– Jo bedre og mer konkret kunnskap om hindrene for helsehjelp, dess mer målrettet kan vi arbeide. Selv om det meste i rapporten ikke er nytt, er systematiseringen nyttig. Rapporten kan dessuten gjøre det enklere for myndigheter å forstå utviklingsarbeid i langvarige kriser.

Tønnessen-Krokan forteller at de ni største operasjonene til Røde Kors i gjennomsnitt vart i 38 år – for eksempel i Sør-Sudan og Afghanistan.

– Når man driver humanitær hjelp i over en generasjon må vi tenkte langsiktig. Det store spørsmålet er hvordan dette kan kobles på utviklingsmålsetninger. Somalisk Røde halvmåne driver brorparten av grunnhelsetilbudet i Somalia. Det er viktig at de kan gjøre det, men det er begrenset hva de kan tilby når det kommer til helsetjenester for en hel befolkning.

  Koronakrisen har tydeliggjort at verden er svært sårbar for epidemier, men ifølge WHO ble det fra 2011 til 2018 registrert over 1 400 epidemier i 172 land. Hvordan påvirker epidemier de menneskene som ikke har tilgang til helsehjelp?

– For de som lever i komplekse humanitære kriser kan koronakrisen bety en enda større trussel fordi tilgangen til helsehjelp er svært begrenset. Både grupper og hele samfunn og land som normalt ikke anses som sårbare kan raskt bli det, avhengig av sosioøkonomiske forhold, myndighetenes håndtering og helsesystemenes kapasitet. Koronakrisen har nok likevel økt bevisstheten om at «din helse er min helse», så vi kan håpe at folkehelsestrategier fremover forsøker å inkludere hele befolkningen og ikke bare de privilegerte.

Vi ønsker å synliggjøre de usynlige, mange hundre millioner mennesker

Morten Tønnessen-Krokan, seniorrådgiver i Røde Kors

Siste nytt

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 25.06.2020 09.12.41 Sist oppdatert: 25.06.2020 09.12.41