Sykepleier Ivan Musabe jobber for Verdens helseorganisasjonens outreach-program og er på hjembesøk hos en familie for å ta koronatester. Foto: Sofi Lundin

Slik forbereder Uganda seg på korona-vaksinen

Mens rike land forhåndsbestiller doser for milliardbeløp, risikerer utviklingsland å havne sist i køen. Uganda våger ikke å satse alt på én hest: Samtidig som landet forbereder utprøving av internasjonale vaksiner, forsker landets egne forskere på en ugandisk koronavaksine.

Det er musestille i rommet der laboratorieteknikerne tester koronasmittet blod som de har fått fra lokale sykehus. Hver blodprøve gjennomgår en rekke analyser over tid. Målet er å finne ut mer om immunresponsen i befolkningen.
 
Vi er på forskningsinstituttet Uganda Virus Research Institute (UVRI), der ugandiske forskere forbereder seg og har lagt grunnlaget for å være med på utviklingen av en effektiv koronavaksine.

Professor Pontiano Kaleebu er direktør ved Uganda Virus Research Institute (UVRI). Foto: Sofi Lundin

– Vi jobber med to strategier. For det første ønsker vi å forske på vår egen vaksine. Men vi har også inngått samarbeid med utenlandske aktører for å bidra med den kliniske studien her i landet, sier professor Pontiano Kaleebu som er direktør ved UVRI.
 
Langs det internasjonale sporet samarbeider instituttet med Imperial College of London med sikte på utprøving av deres vaksine. Forskerne håper å komme igang med den kliniske studien, testingen på mennesker, på nyåret.


– Afrika må bidra

Mens enkelte afrikanske akademikere og politikere retter kritikk mot vestlige land for å bruke afrikanske befolkninger som prøvekaniner, mener professor
 
Kaleebu at det har åpenbare fordeler for befolkningen.
 
– Det er bare ved å teste vaksinen på egen befolkning at vi kan vite hvordan folk responderer. Hvis ikke vi deltar, risikerer vi å ende opp med en vaksine som ikke virker på ugandere. Vi risikerer dessuten å havne sist i køen når den en dag blir tilgjengelig, sier Kaleebu.
 
Han viser Bistandsaktuelt det tradisjonsrike og anerkjente forskningssenteret, som åpnet dørene i 1936. Gjennom årene har det vært med å forske på utallige smittsomme virussykdommer hos både mennesker og dyr.

Ivan Musabe og teamet sin jobb er å følge opp familiemedlemmer, venner og andre kontakter av den smittede. I denne familien ble sju personer testet og seks av dem var smittet. Foto: Sofi Lundin

Kaleebu selv har over 30 års erfaring med både testing og fremstilling av vaksiner. Han og forskningskollegaene var med på de første hiv-medisinprøvene i Afrika på slutten av 1990-tallet og har deretter bidratt til fremstillingen av vaksiner for både ebola, gulfeber, Rift Valley-feber og en rekke andre sykdommer.
 

Samler erfaring for kommende pandemier

– Vi bruker erfaringene vi har for alt det er verdt i arbeidet med den nye koronavaksinen. Målet er å lage en effektiv vaksine, men vi kan ikke konkurrere med land som har langt mer ressurser. For oss handler det mer om å bygge kapasitet som kan bli avgjørende mot fremtidige pandemier, sier Kaleebu.

Forskere og labteknikere ved Uganda Virus Research Institute (UVRI) analyserer koronasmittet blod for å få mer kunnskap om befolkningens immunrespons. Foto: Sofi Lundin

Da koronaen kom til Uganda i slutten av mars, gjorde president Yoweri Museveni det klart at han ønsket å satse mer på forskning. Samtidig som myndighetene innførte strenge koronarestriksjoner, samlet landets forskere seg for å se hvordan de kunne bidra.
 
Professor Misaki Wayengera har kontor i en av Mulago-sykehusets mange bygninger. Han er klinisk genetiker, immunolog, virolog og har forsket på virussykdommer i en årrekke. Da folk i Uganda ble bedt om å holde seg hjemme for å begrense spredningen av koronaviruset, gikk Wayengera istedet på jobb for å finne løsninger for å bekjempe pandemien. Sammen med andre ugandiske forskere utviklet han en enkel og rask test-pakke for korona.
 
Innovasjonen bygger på hans tidligere utvikling av en hurtigtest for ebola og marburg-viruset.
 
– Pandemien skremte presidenten, og det har aldri før blitt gitt så store pengesummer til forskning som nå. Myndighetene har investert 36 milliarder shilling (rundt 88 millioner kroner, red. anm.) i forskningsinitiativet PRESIDE (Presidential Scientific Initiative on Epidemics) og Makerere-universitetets forsknings- og innovasjonsfond har fått en økning på 55 milliarder shilling (rundt 136 millioner kroner), sier professor Wayengera.

Professor Misaki Wayengera er klinisk genetiker, immunolog, virolog og har forsket på virussykdommer i en årrekke. Foto: Sofi Lundin

Siden starten på pandemien har ugandiske forskere utviklet både lokale respiratorer, ansiktsmasker og diverse utstyr for testing.
 
– Statens bidrag har vært større enn noen gang, men forskning er dyrt og tidkrevende. Vi er avhengig av bidragsytere utenfra for å kunne få disse produktene ut på markedet, sier Wayengera.
 

Globalt solidaritetsprosjekt

Kappløpet for å finne en koronavaksine pågår for fullt, og for tiden er det mer enn 300 koronavaksinekandidater verden over. De aller fleste er i den prekliniske utviklingsfasen, og rundt 40 kandidater er inne i fasen med kliniske studier.
 
Mange vestlige land har forhåndsbestilt ulike fremtidige vaksiner.
 
Storbritannia topper statistikken med 340 millioner doser fra seks ulike produsenter, ifølge en rapport på nettstedet pharmaceutical-journal.com.
 
Mens vestlige land investerer milliardbeløp i vaksinekjøp, risikerer utviklingsland å stå sist i køen. Denne bekymringen la grunnlaget for det internasjonale vaksineinitiativet COVID-19 Vaccine Global Access (COVAX), der blant andre Norge er med. Initiativet ledes av Verdens helseorganisasjon (WHO) i samarbeid med Koalisjonen for epidemiske beredskapsinnovasjoner (CEPI) og vaksinealliansen Gavi, og skal sørge for at vaksinene blir rettferdig fordelt mellom alle land, uavhengig av økonomisk status.

Yonas Tegegn Woldemariam er representant for Verdens helseorganisasjon (WHO) i Uganda. Foto: Sofi Lundin

– Dette er et globalt solidaritetsprosjekt for å sikre to milliarder doser til utviklingsland. Poenget er å ha en rettferdig fordeling som ikke drives av penger. Selvsagt vil enkelte land kunne kjøpe vaksiner til hele sin befolkning, men de vaksinene vil først være tilgjengelige etter at de to milliarder dosene er satt til side, sier Yonas Tegegn Woldemariam, som er representant for
 
Verdens helseorganisasjon (WHO) i Uganda.
 

Milliardlån for å finansiere vaksinen

Norskstøttede COVAX er med og delfinansierer ni ulike vaksiner. Den eller de vaksinene som til slutt viser seg være effektive mot koronaviruset, vil bli gitt til COVAX-initiativet til subsidiert pris. De to milliarder dosene vil gå til de mest smitteutsatte og sårbare i befolkningen. Det kan være helsepersonell, frontlinje-arbeidere, lærere, eldre og folk med underliggende sykdommer.
 
Målet er å sikre de mest sårbare (som utgjør rundt 20 prosent av befolkningen. red.anm.) vaksiner innen slutten av 2021. Innen tre år skal tilstrekkelig mange være vaksinert for å stoppe spredningen av viruset.
 
Initiativet som har en prislapp på 38 milliarder dollar hadde i slutten av oktober 190 medlemsland. Av dem er 92 utviklingsland.
 
– Dette initiativet skaper en global forståelse av hvem som trenger vaksinen først.

Forskere og labteknikere ved Uganda Virus Research Institute (UVRI) analyserer koronasmittet blod for å få mer kunnskap om befolkningens immunrespons. Foto: Sofi Lundin

Det nytter ikke å ha 100 prosent dekning av en vestlig nasjon, hvis helsearbeidere i utviklingsland ikke får tilgang, sier Woldemariam i et møte med Bistandsaktuelt på WHO sitt kontor i Kampala.
 
Selv om initiativet har som mål å sikre gratis vaksiner til alle sårbare grupper i utviklingsland vil det ikke bli kostnadsfritt.
 
– I de fleste vaksineinitiativer ber vi regjeringen om å samfinansiere. Vi vet at koronavaksinen vil bli dyr, og som det ser ut nå må utviklingsland legge ut mellom 2-4 dollar per vaksinedose, sier Woldemariam.
 
WHO oppfordrer alle land til å budsjettere for vaksinen og planlegge finansieringen. Verdensbanken stiller 12 milliarder dollar til rådighet for myndigheter til å ta et lavrentelån for å finansiere vaksinen.
 
– Pandemien har satt verden i gjeld, og Uganda er intet unntak. Staten vil nok bli nødt til å ta opp lån for rundt 80-100 millioner dollar for å klare det økonomisk. Det er store pengesummer, men hadde det ikke vært for COVAX så ville summen vært fem ganger større. Denne solidaritetsinnsatsen er viktig for verden, sier Woldemariam.
 

– Solidaritet kan ikke redde oss

Men det er ikke alle som har troen på at COVAX skal sikre nok vaksiner til alle. Monica Musenero, som er epidemiolog og president Musevenis rådgiver for epidemier, beskriver initiativet som urealistisk.
 
– COVAX ser teoretisk sett lovende ut, men det vil aldri fungere i praksis. Jeg kan aldri forestille meg at utviklingsland vil ha samme muligheter og tilgang som vestlige land. Når vaksinen vel er her, så handler det om å redde liv. Da er det de landene som produserer vaksinen først som vil få tilgang først, sier Musenero.
 
Da Bistandsaktuelt møter henne på kontoret i Kampala, snakker hun om frykten for å bli forlatt og glemt i kampen om vaksinen.
 
– Det er naivt å tro at et initiativ som dette skal redde oss. Her gjelder det å sette inn ressurser for ikke å stå sist i køen. Alt handler om å vinne eller forsvinne, og aldri før har deltakelse vært viktigere, sier epidemiologen.
 
Hun har stått i frontlinjen i kampen mot mange pandemier og hennes sterkeste kort for å vinne kampen mot koronaen er landets forskere.
 
– Vi har flinke forskere og stor erfaring med både pandemier og utprøvning av vaksiner. Så langt har myndighetene gitt fire milliarder shilling til forskningsteamet ved UVRI som jobber med vaksinefremstillingen, og vi forhandler med internasjonale partnere om å delta i de kliniske studiene, sier hun.
 

– Stiller krav for å delta

Ifølge Musenero er det på tide at afrikanske land står opp for sine rettigheter.
 
– Det er både dyrt og risikofylt å delta i utprøving av vaksiner. Vi må vite hva vi får igjen som nasjon for å delta, og vi krever garanti for et visst antall doser dersom vaksinen er vellykket. Vestlige land er vant med at afrikanske land aldri stiller noen krav, men denne gangen har vi sjokkert mange. Vi nekter å la folket være med på noe som ikke gir noe tilbake til folket, sier hun.
 
Ugandiske myndigheter har lagt inn en vaksineordre hos det britiske firmaet Novartis Pharmaceuticals. Musenero kjenner ikke prislappen på investeringen, men professor Misaki Wayengera ved Mulago-sykehuset, viser til et dokument som sier at det handler om forhåndsbestillinger av 16 millioner doser.
 
– Å vente på to milliarder vaksiner vil ta mange år, og vi kan ikke stole på at et solidaritetsinitiativ skal redde oss som nasjon. Alle land må bruke midlene de har, sier Musenero.
 

Er Afrika forberedt på en vaksine?

Hele verden venter på en effektiv koronavaksine, men utfordringene stopper ikke med en vaksine som virker. Er afrikanske land forberedt for utfordringene som venter når vaksinen skal ut til folket?
 
– Nei, de fleste land er ikke godt nok forberedt, sier professor Joachim Osur, som er direktør ved Amref Health Africa i Nairobi. Han mener afrikanske land må lære fra tidligere erfaringer med vaksiner og legge robuste planer for både anskaffelse, oppbevaring og distribusjon av vaksinen for å sikre tilgang.
 
– For det første må folk informeres. Det er bestandig stigma rundt nye vaksiner, og enda mer i Afrika der mange ikke har utdannelse. Da vaksinen for livmorhalskreft kom, gikk det rykter om at den førte til sterilitet - og folk nektet å ta den, sier Osur i et telefonintervju fra Nairobi.
 
Folkehelsespesialisten sier at afrikanske land må sette opp en finansieringsplan og slutte å stole på at hjelpen kommer utenfra.
 
– Å anskaffe, oppbevare og distribuere vaksinen vil koste enorme summer, og land må sette opp en holdbar plan for å finansiere dette. Vi er inne i en tid når hele verden trenger hjelp så alle nasjoner må bidra med det de kan, sier Osur.
 

Struktur versus teknologi

I Uganda har helsedepartementet begynt å legge en plan for hvordan koronavaksinen skal nå ut til folk. Planen bygger på landets tidligere erfaringer med pandemier og den allerede etablerte strukturen for vaksinering i landet.

«Vi kan ikke stole på at et solidaritetsinitiativ skal redde oss som nasjon. Alle land må bruke midlene de har.»

Monica Musenero, epidemiolog og presidentens rådgiver.
– Vi har et godt vaksinedistribusjonssystem som vi har bygget opp de siste 20 årene. Dette systemet er noe av det beste vi har i dette landet, sier presidentens rådgiver for epidemier, Monica Musenero.
 
Hun mener at struktur og gode forberedelser vinner over avansert teknologi.
 
– Vi er klare over at vi har begrensede ressurser men jeg tror ikke du trenger et veldig avansert system for å håndtere epidemier. Du trenger å være organisert, sier hun.
 
Leder for WHO i Uganda, Yonas Tegegn Woldemariam sier at Uganda bruker erfaringen fra andre pandemier for å takle utfordringene med det nye koronaviruset.

Monica Musenero er epidemiolog og presidentens rådgiver for epidemier. Foto: Sofi Lundin

– Da meslinger spredde seg som en løpeild i fjor vaksinerte vi 19,6 millioner barn på fem dager her i Uganda. Det var det tette samarbeidet mellom helsearbeidere, religiøse ledere, kirker, lokale ledere og tradisjonelle healere som gjorde det umulige mulig, sier han.
 
Erfaringen med ebola-utbruddet i Øst-Kongo har gitt ham trua på at alt er mulig.
 
– Uganda er det første landet i verden som introduserte en ebola-vaksine for å beskytte helsearbeidere. Det skjedde uten noe registrert smitte i landet.
 
Vaksinen måtte oppbevares i -80 grader, og vi brukte flytende nitrogen og annen teknologi for å få det til. Den store utfordringen er å bevare «kuldekjeden» ute på landsbygda – særlig hvis vaksinen må tas i to doser, sier Woldemariam.
 
 

Veletablert distribusjons-system

Oppbevaring og distribusjon av vaksiner er organisert fra de sentrale lagrene helt ned til landsbynivå. Alle vaksiner som kommer til landet oppbevares på det nasjonale medisindepotet som drives av National Medical Stores (NMS) i Entebbe. Derfra blir de transportert med lastebil ut til Ugandas 134 distrikter, og derfra videre ut til sykehus og de helsesentrene som er utstyrt med fryseanlegg.
 
– Hvert distrikt har en etablert «kjølekjede», og vi har utstyr som frysere og mobile fryseanlegg som kan oppbevare vaksiner i lang tid. Folk i landsbyene besøker nærmeste helsesenter for vaksinering, og vi har mobile helseteam som drar fra landsby til landsby med vaksiner i kjølebokser, sier Immaculate
Ampairwe ved Uganda National Expanded Program on Immunisation (UNEPI).
 
Inne på en liten helseklinikk i landsbyen Nama, utenfor byen Mukono, jobber jordmor Grace Ahimbisibw.
 
I et trangt rom står en blå kjøleboks som inneholder diverse barnevaksiner. Hver tirsdag blir nye vaksiner levert fra distriktslageret, og herfra blir en del av lageret fraktet videre ut til landsbyene ved hjelp av et mobilt helseteam.
 
– Det er ofte strømavbrudd her i landsbyen, men fryseren vi har går på gass.
 
Derfor har vi aldri opplevd at kjøleanleggene våre ikke virker. Til feltturene bruker vi mobile frysebokser, sier Ahimbisibw.
 
Arbeidet med oppbevaring og distribusjon vil fordre samarbeid på kryss og tvers i samfunnet, og hvis den nye vaksinen trenger avansert kuldeteknologi vil det by på utfordringer.
 
– Hvis vaksinen må oppbevares i mange kuldegrader, snakker vi ikke lenger om rutinearbeid. Det fordrer innkjøp av ny teknologi og opplæring og koordinering av helsepersonell på alle nivåer. Men vi klarte det med ebola, så vi har troen på at vi klarer det igjen, sier Ampairwe.
 

Opplysning dreper stigma

I et område i Kampala tar sykepleier Ivan Musabe ut en boks med medisinsk utstyr fra feltbilen, sjekker listen over registrerte koronasmittede og går mot et hus like ved hovedveien. Herfra ble en kvinne kjørt akutt til sykehuset med korona for en uke siden og Musabe er her for å teste resten av familiemedlemmene.
 
Han jobber for WHO sitt over-våkningsteam som kjører fra hus til hus for å informere, teste og følge opp smittede.
 
Inne i huset har sju familie-medlemmer samlet seg for å bli koronatestet. Så snart testene er klare, går han til neste hus. Som feltarbeider med ansvar for oppfølging av koronasmittede har han ikke sett familien sin siden mars.

De små kjøleboksene kan oppbevare vaksinene i opptil ti timer, noe som gjør det mulig for de mobile helseteamene å dra hjem til de som har langt til nærmeste klinikk. Foto: Sofi Lundin

– De siste sju månedene har jeg bodd separat for å ikke utsette familien min for noen risiko. Det er unektelig et slitsomt arbeid, men jeg håper at jobben vi gjør nytter, sier han.
 
Prosjektet som drives av WHO og finansieres av myndighetene har som mål å stoppe spredningen av viruset og via informasjon avlive farlige myter om koronaen.
 
– Jobben som feltarbeider er krevende. Mangel på økonomiske midler gjør det enda vanskeligere. Vi har ikke hatt bensin til bilen på flere dager, og noen ganger må jeg vente i månedsvis på lønn. Myndighetene sier de satser hardt på koronaresponsen, men alt ser veldig annerledes ut i virkeligheten, sier Musabe.
 

Farlige rykter florerer

Stigmatiseringen rundt sykdommer og særlig vaksinering skaper store utfordringer.
 
– Det viktigste vi gjør er å drive informasjonsarbeid. Det er enormt mye stigma rundt korona, og det går mange farlige rykter om vaksinering. Det er en fulltidsjobb å få folk til å forstå at vaksiner redder liv, sier
Musabe.
 
Han venter seg store utfordringer på dette området når korona-vaksinen endelig foreligger.
 
Tilbake på laboratoriet i Entebbe gjør labteknikerne seg klar for å analysere nye blodprøver med koronasmitte. Ugandas smittetall har sakte begynt å stige, og den 18. november var det registrert 17000 smittede og 150 døde i landet.

Ute på landsbygda utenfor byen Mukono ligger en liten helseklinikk der folk fra landsbyer i distriktet kommer for å få hjelp med ulike helserelaterte problemer, deriblant vaksinering. Vaksinene kommer med lastebil fra distriktslageret, og på klinikken blir de oppbevart i frysere og transportert videre ut til folk i mobile frysebokser. Foto: Sofi Lundin

– Korona er alvor og bare en vaksine vil redde oss. Vi må sørge for å gjøre det vi kan for å bidra i denne globale dugnaden. Forskning er definitivt viktig for å ikke bli glemt som nasjon, sier professor Pontiano
Kaleebu.
 
Dagen etter feltbesøket, som ble foretatt sammen med WHO, blir Bistandsaktuelt informert om at seks av de sju som ble testet for korona den dagen var smittet.
Publisert: 08.12.2020 07.55.07 Sist oppdatert: 08.12.2020 07.55.07