James Oatway

Gift Mupambiki utenfor biblioteket i Yeoville.

– Livet er sårbart : Blinde zimbabwere overlever takket være nettverk, tigging og entreprenørskap

Gift Mupambiki sitter på et fortau i Raleigh Street, hovedgata i Yeoville en bydel i Johannesburg, Sør-Afrika. Han virker uforstyrret av den yrende ettermiddagstrafikken, der han sitter og jammer på keyboardet sitt.

Til tross for den konstante trafikkstøyen og strømmen av forbipasserende på fortauet, er Mupambikis repetitive elektroniske melodi klar og tydelig. En gruppe menn kommer ut fra en pub i nærheten for å høre han spille. De fleste bare går forbi, men av og til er det nysgjerrige barn i følge med voksne som prøver å stoppe for å lytte.

Mupambiki har kommet til denne plassen ved biblioteket nesten hver dag i flere år. Blind på begge øynene, med munnbind som dekker nesten hele ansiktet, spiller han sine optimistiske melodier og håper at noen skal slippe litt penger i blikk-koppen han har foran seg. Jamming på keyboardet, kombinert med tigging, er slik han har tjent til livets opphold i Johannesburgs gater i over ti år.

Mupambiki kommer opprinnelig fra Masvingo i Zimbabwe. En gammel venn fra hjembyen oppfordret han til å komme til Sør-Afrika, og der traff han mange andre blinde zimbabwere.

 

– Jeg prøver å skrape sammen nok penger til å reise hjem og gjøre ferdig utdannelsen min. Jeg var i ferd med å utdanne meg til spesialpedagog, men jeg gikk tom for penger, forteller han under en pause i keyboardmusikken.

Fra hans faste plass på fortauet i Yeoville er det bare et par kilometer til den mørke og forfalne bygningen i sentrum, der han bor sammen med titalls andre blinde migranter fra Zimbabwe. John Zindandi (38) blir ansett som en leder i dette samfunnet, og har bodd her siden 2010. Han har vært i Sør-Afrika enda lenger, men holdt til i Central Methodist Mission i Johannesburg sentrum en periode, etter de voldelige fremmedfiendtlige angrepene i 2008, da mer enn 60 mennesker be drept.

 

– Til vanlig overlever jeg på tigging. Men nå for tida er det tøft, sier Zinandi. Gjennom det meste av 2020 har han og hans landsmenn i bygningen – og mange andre – strevd med å overleve på grunn av korona-nedstengninger som har redusert bevegelsesfriheten deres. Og på grunn av pandemien er det færre bilister som tør å åpne vinduene for å gi penger til tiggere på gata.

– Det er svært harde tider. Vi har ingenting, og vi har ingen som hjelper oss, sier Zinandi.

James Oatway

John Zindandi (38) blir ansett som en leder for gruppen.

 

Forskning ved African Centre for Migration and Society (ACMS) ved Wits University har dokumentert at de fleste blinde tiggerne på gatene i Gauteng-provinsen, samt kvinner som tigger med barn, er migranter fra Zimbabwe. Ifølge forskningsrapporten er tigging fra migranter med funksjonshemninger et svært vanlig syn i de fleste byene i Sør-Afrika. Likevel blir de betraktet som en skjult gruppe det er vanskelig å nå fram til. Migranter har ikke rett til tilskudd eller annen form for hjelp fra Sør-Afrikas sosialvesen (SASSA), og selv i tilfeller der flyktninger eller folk med permanent oppholdstillatelse innfrir vilkårene for bistand, vil de slite med å få hjelp, konstaterer forskningsrapporten.

Utestengelsen og sårbarhetene migranter med funksjonshemninger møter når det gjelder tilgang til sosiale hjelpetilbud, er ytterligere skjerpet på grunn av korona-pandemien, uavhengig av hva slags dokumentert status migrantene har i landet. De fleste respondenter svarer at de er avhengige av tigging og hjelp fra frivillige organisasjoner, heter det i rapporten.

James Oatway

Margret Maushe med døtrene Angela (4) og Thabile (9).

Margret Maushe (35), en annen av beboerne i bygningen, er et eksempel på det. Hun bruker mye av sin tid på å tigge nær det trendy Maboneng-distriktet sørøst for Johannesburg sentrum. Hun har ikke med seg barna når hun tigger. Hun kommer også fra Masvingo i Zimbabwe. Hun ble født med en stor pukkel på ryggen, muligens kyfose, ofte omtalt som pukkelrygg. Hun kjenner ikke til den offisielle diagnosen på sykdommen sin, men omtaler den bare som ru tsinga, et shonaord som omtrentlig kan oversettes med en klump på ryggen.

 

Som barn i Zimbabwe ble hun diagnostisert med kreft og måtte amputere det venstre beinet da hun var tolv år gammel.

– På grunn av amputasjonen måtte jeg slutte på skolen i femte klasse. Etter det ville selv ikke vennene mine forstå meg eller støtte meg. Det var virkelig vanskelig å få venner, sier hun.

Nå bor hun i en bygning uten innlagt vann eller vannklosetter, og sporadisk strømforsyning. Men Maushe og mannen hennes, Tafadzwa Munyiki, som er synshemmet, klarer fint å navigere gjennom bygningens små, mørke korridorer og trapper med manglende trinn.

 

Maushe og mannen fostrer opp tre barn på det lille de tjener på tigging eller på å selge øl til naboene i bygningen. Deres midterste barn, ni år gamle Thabile, er også synshemmet og har en psykisk funksjonshemning. Ingen av barna deres gikk på skolen på det tidspunktet vi intervjuet dem, og familien håpet de kunne sende Thabile tilbake til Zimbabwe, der hun kunne gå på en skole for blinde barn.

 

Maushe fikk midlertidig oppholdstillatelse som asylsøker da hun kom til Sør-Afrika, men den er nå utløpt. Livet som funksjonshemmet migrant er tøft, sier hun.

– Jeg har en masse problemer når jeg må på sykehus. Jeg kan ikke få hjelp fordi jeg ikke har noen papirer. Og så er det også et spørsmål om penger, sier hun via en tolk.

– Det andre store problemet er at barna ikke går på skole, sier hun. Hun ønsket å sende sønnen på en skole for blinde barn i Sør-Afrika, men uten dokumentasjon av legalt opphold er det vanskelig å finne en skole som vil ta imot han.

James Oatway

Edmore Machingura i sitt rom i en av Johannesburgs mørke bygninger. Inntil nylig var han tigger, men måtte slutte på grunn av helsa. Nå er det datteren Eugenia (20) som passer på han.

Mange zimbabwere er i likhet med Maushe papirløse. Noen kom til Sør-Afrika og søkte om status som asylsøkere, og ble innvilget midlertidig oppholdstillatelse. Men de kan ha utløpt, og de får ikke permanent oppholdstillatelse. Mange andre har kommet illegalt til Sør-Afrika, og det gjør det enda vanskeligere å få tilgang på offentlige tjenester.

Matthew Wilhelm-Solomon foreleser i antropologi ved University of the Witwatersrand og er en av forskerne i Migration and Health Project Southern Africa. Han har studert bygningen der Maushe bor, samt andre tilsvarende bygninger.

– Jeg tror mange av nettverkene til blinde eller andre funksjonshemmede migranter i Sør-Afrika er en videreføring av nettverk dannet i Zimbabwe. Mange kontakter ble knyttet i skoler eller på kurs der, forklarer han.

 

– Spesielt gjelder det Margaretha Hugo School for the Blind nær Masvingo. Det var tidligere en misjonsskole for den nederlandske reformerte kirke, og mange blinde elever fra hele Zimbabwe studerte der. Så det er sterke nettverk i diasporaen som opprinnelig ble dannet i Masvingo. Når folk kommer til Johannesburg, kjenner de ofte hverandre fra disse nettverkene, sier han.

– Nettverkene kan fungere på tvers av generasjonene, og forbindelser knyttes gjennom personlig kontakt eller via telefon. Det er grunnen til at blinde ofte bor i spesielle bygninger, for når nye kommer til Johannesburg vet de at de kan få hjelp fra andre der.

 

Wilhelm-Solomon sier levekårene for migranter som er blinde eller har andre funksjonshemninger, ikke er veldig forskjellig fra andre fattige arbeiderklasse-sørafrikanere, som også sliter med manglende vann- og strømforsyning og dårlige sanitærforhold.

– Men blinde og andre funksjonshemmede har store problemer med å skaffe seg anstendig bosted til overkommelig pris i Johannesburg. Det er i utgangspunktet vanskelig for papirløse migranter eller asylsøkere, fordi de mangler bankkonto eller fast arbeid, samt på grunn av fremmedfrykt. Dette blir forsterket av å være blind, fordi blinde og folk med andre funksjonshemmede uansett utsettes for mye diskriminering, sier han.

– Mange gårdeiere nekter å ha dem som leietakere, noe som ofte tvinger dem til å leve i ulovlig okkuperte bygninger, eller betale grov overpris for en elendige bolig. Dette er et utbredt problem både for fattige sørafrikanere og utlendinger i Johannesburg. Og det er grunnen til at migranter som er blinde eller har andre funksjonshemninger, ofte finner sammen i grupper og hjelper hverandre til å finne bolig på spesielle steder, sier Wilhelm-Solomon.

James Oatway

Kenneth Kamanga mistet synet da han fikk meslinger som barn.

 

Kenneth Kamanga (48) bor med kone og to barn på et lite rom i en annen bygning i den gamle bykjernen. Fra det samme rommet driver han en liten kiosk der han selger grønnsaker, søtsaker og annet snacks til andre beboere i bygningen. Kamanga mistet mye av synet som barn, etter at han fikk meslinger.

– Jeg bodde hos bestemora mi og hun hadde ingen kjennskap til sykdommen min. Nå kan jeg bare se litt lys med det høyre øyet, sier han.

Ved å selge mat og snacks, og gaver, håper Kamanga og kona hans at de skal tjene nok hver måned til å sende barna på skole, betal husleie og sende penger tilbake til familien i Zimbabwe.

– Da jeg kom hit møtte jeg andre blinde som jeg hadde gått sammen med på Copota-skolen (det vanlig brukte navnet på Margaretha Hugo school). De fortalte meg hvordan de overlevde. Innimellom er vi avhengige av velgjørere. Om vi klarer å betale leia og kanskje sende barna på skolen er vi godt fornøyd. En tigger kan ikke være så kravstor.

 

Kamanga sier han aldri har opplevd diskriminering på grunn av nasjonalitet eller funksjonshemning i Johannesburg, men at det er stor mangel på hjelpetilbud til funksjonshemmede migranter i den gamle bykjernen i Johannesburg.

– Det verste er selvsagt måten vi overlever på. Vi har ingen fast inntekt. Noen ganger mot slutten av måneden har vi ikke penger til husleie. Å få hjelp til juridiske greier er svært vanskelig. Og, hvis du har potensial, får du ikke vist fram dine talenter fordi vi mangler mulighetene til å gjøre det. Å ha en funksjonshemning betyr ikke at vi mangler funksjoner. Vi er svært kapable mennesker, sier han.

– Vi må tigge, selv om jeg vet at vi ikke skulle være nødt til det. Jeg har god utdanning. Men noen mennesker kan ikke forstå. Livet er svært sårbart. Du kan aldri vite, en dag kan du ende opp med å tigge eller å bo på gata.

 

Denne artikkelen inngår i prosjektet: Den endeløse reisen / The Endless Journey – historier om mot og migrasjon. Prosjektet er gjort i partnerskap med  Wits University’s African Centre for Migration and Society (ACMS) og International Organization for Migration (IOM) med støtte fra den irske ambassaden.

 

Publisert: 15.01.2021 10.01.58 Sist oppdatert: 15.01.2021 10.01.58