Da Dristy Shil (18) ikke lenger var interessert i å tilbringe så mye tid på nett, adopterte hun en katt. Den har hjulpet henne med å slappe av. Foto: Fabeha Monir

Året vi mistet: – Vi har gått hverandre på nervene

Dristy Shil (18) hadde det bestandig travelt. Hun var alltid på vei til et eller annet sted.

Året vi mistet

Det store flertallet av verdens ungdommer  bor i utviklingsland. Hvordan har pandemien påvirket deres hverdag og framtidsutsikter?

Bistandsaktuelt har snakket med ungdommer i sju land.

Tekst: Fabeha Monir

Men på ett år har livet hennes forandret seg totalt. Nå sliter hun med å fylle korona-hullene livet har fått.

Dristy tar andreåret på universitetet. Hun har aldri gått glipp av en eneste time siden hun startet der. Og det har aldri vært noe problem for henne å holde seg aktiv, for hun har flere hobbyer og elsker å være sammen med vennene sine.

Men etter ett år med korona er alt endret, og ting går mye langsommere nå.

Under den første nedstengningen i fjor hadde hun det først veldig tungt. Familien hennes gjennomgikk en alvorlig økonomisk krise. Men for Dristy var den største utfordringen å tilbringe tjuefire timer i døgnet i en treroms sammen med broren og foreldrene.

– Det var en tøff opplevelse. Alle gikk hverandre på nervene, sier hun

Faren eier en barbersjappe som måtte stenge. Gjennom nesten et halvår hadde familien begrenset inntekt. Usikkerheten skadet stemningen i familien, mener Dristy. Hun kunne aldri slappe helt av.

– Jeg har prøvd å være positiv. Jeg har fortsatt å studere på nett. Men likevel er det ingenting som føles riktig lenger. Vi kan ikke gjøre noen av de normale aktivitetene våre, og må bare være hjemme. Jeg skulle gjerne hatt en følelse av formål og mening, men det har jeg ikke, forklarer hun.

Dristy savner vennene sine. Hun savner å være sammen i virkeligheten. Internettet er veldig treigt i området hvor hun bor. Det hender også hun er tom for data og ikke kan delta på obligatorisk undervisning på nett.

«Jeg har mistet hverdagslivet, rutinene mine. Å være på nett er den eneste måten jeg kan kommunisere med vennene mine på. Ingen virkelig kontakt, ingen samlinger, og ingen planer for å treffe vennene mine»

Men hun har sluttet å være på nett hele tiden.

Dristy Shil (18), Bangladesh

Bosituasjon: En treroms i Dhaka sammed med mor, far og en bror på 16.

Årets høydepunkt: Å dele husarbeidet og forstå hverandre bedre som familie.

Årets nedtur: Jeg var over meg av lykke da vi bestemte oss for å ta den første familieturen i fjor. Men så ble drømmereisen dessverre avlyst på grunn av korona.

Håp for året som kommer: Å få et normalt liv igjen.

– Å adoptere en katt er den beste avgjørelsen jeg har tatt i denne perioden. Den har fått meg til å føle meg levende, og jeg kaster ikke lenger bort timene på nett, sier hun.

Hun har også begynt å gå tur tidlig hver morgen, når det er færre folk ute. Kravet om sosial avstand til folk har satt sitt preg på henne. Det er tøft å holde seg unna folk hun møter på veien, synes hun.

Men det er ikke helt slutt på kreative prosjekter. Sammen med onlinevennene skriver Dristy en bok. Det er en samling malerier, dikt, monologer og tanker om livet.

– Også denne tiden vil ta slutt. Jeg vil huske de tingene jeg har gått glipp av i løpet av dette pandemiåret. Jeg har savnet vennene mine, ansiktene til folk jeg ikke kjenner og bevegelsesfrihet. En dag skal livet tilbake til normalen, men det som gjør meg takknemlig, er minnene om hvordan vi klarte oss på denne reisen.

Gabriel Velasquez (16) er opprinnelig fra Venezuela. For tre år siden flyktet han og moren til Ecuadors hovedstad, Quito. Pandemien førte til at moren mistet jobben, de klarte ikke lenger å betale husleia og de måtte flytte til et annen del av byen. Foto: Andrés Yepez

– Nå lever vi fra dag til dag

Tekst: Lise Josefsen Hermann

Gabriel Velasquez er 16 år og opprinnelig fra Venezuela. For tre år siden flyktet han fra hjemlandets sosiale, økonomiske og politiske krise sammen med moren sin og noen andre familiemedlemmer.

Siden da har han bodd i Ecuadors hovedstad, Quito. Det var også her han befant seg da koronaviruset rammet landet. På det tidspunktet bodde han sammen med mange familiemedlemmer i bydelen La Floresta.

Gabriel gikk da i 10. klasse. En dag ble elevene sendt hjem fra skolen på grunn av korona.

«Jeg trodde det ville ta to-tre uker. Jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle komme til å vare så lenge»

Moren hans jobber som servitrise på en frokostrestaurant, men den måtte stenge da byen stengte ned.

– Det var virkelig vanskelig for oss. Nå lever vi fra dag til dag. Det er bare når moren min har jobb at vi har penger til å kjøpe mat. Særlig tøft var det de første 2-3 ukene, forteller den 16 år gamle venezuelaneren.

Leiligheten de bodde i kostet 365 dollar i måneden, som familiemedlemmene spleiset på seg imellom. Men snart hadde de ikke lenger råd til husleien.

– Vi måtte også betale for vann, internett og mat, selvfølgelig. Utleieren sa at dersom vi ikke betalte, ble vi satt på gaten.

På et tidspunkt tenkte familien at de enten måtte reise tilbake til Venezuela eller leve på gaten.

– Situasjonen var jo vanskelig nok for folk fra Quito, så forestill deg hvordan det var for oss innvandrere. Det var virkelig stressende. Vi gråt mye. Vi hadde ikke penger til mat, sier han.

Til slutt måtte familien flytte til en annen del av Quito, sør i bydelen El Pintado, hvor det var mulig å skaffe en bolig som kostet en del mindre, nærmere bestemt 150 dollar.

Mer enn halvparten av venezuelanske flyktninger og migranter har, som Gabriel og hans familie, mistet hjemmet sitt i forbindelse med pandemien i Ecuador, ifølge en undersøkelse gjennomført av ulike institusjoner med tilknytning til FN.

Gabriel forteller også hvordan det sosiale livet utenfor hjemmet har vært så godt som ikke-eksisterende gjennom pandemien.

– Jeg pleide å treffe skolekameratene mine på gaten eller gå på kino eller gå ut for å spise noe sammen. Jeg har ikke kontakt med noen av dem lenger. Nå snakker jeg bare med folk jeg har møtt på nettet. Alle de jeg kjenner har reist tilbake til Venezuela. Jeg savner å se vennene mine, og å gå ut, og jeg savner skolen, sier Gabriel.

Nå som Gabriel og familien har byttet bolig og Ecuador har gjenåpnet, har ting blitt litt mer «normale» igjen for den venezuelanske tenåringen og familien hans. Nå kan moren jobbe, de har råd til mat, husleie, og også internett, så Gabriel kan ta større del i den digitale undervisningen.

Men selv om samfunnet har åpnet mer opp i Ecuador, går Gabriel likevel stort sett ikke ut. Han har astma og er veldig redd for å bli smittet av koronaviruset.

– En gammel nabo fra Venezuela som var her i Peru, hadde også astma. Hun var rundt førti år. Hun ble smittet i begynnelsen av pandemien og døde. Det gjorde meg virkelig redd. Derfor lar jeg bare være å gå ut, sier Gabriel.

Han er også svært bekymret for familie og venner hjemme i Venezuela.

Gabriel Velasquez (16), Ecuador

Bosituasjon: Bor i en leilighet i Quito med sin mor, tante, to fettere og sin tantes mann.

Høydepunkt: Å gå ut med venner før alt stengte ned.

Nedtur: Da alt stengte.

Håp for året som kommer: At familien og jeg får koronavaksine.

– Vi sender hele tiden penger til familien der. Vi sier til dem at de må passe på og bruke munnbind. Jeg er redd for at noen av dem vi kjenner i Venezuela skal bli syke med korona, for helsevesenet fungerer stort sett ikke der. Blir du syk, må du klare deg selv, forteller Gabriel.

Han håper inderlig pandemien er over snart.

– Med vaksinen håper jeg denne pandemien er over om noen måneder. For da kan jeg fortsette på skolen og se vennene mine. Jeg drømmer om å reise, om å være på stranden. Men mest bare å få komme ut, og få gå på skolen. Det jeg savner aller mest, er å være ute med vennene mine. Det aller vanskeligste har vært å være så innestengt, sier Gabriel Velasquez.

Shanitah Safinah har kjedet seg mye det siste året, mens skolen har vært stengt. Å flette bånd av plast har blitt en ny hobby. I tillegg er søsterens lille datter en stor trøst og glede. Foto: Sofi Lundin

– Stillheten hjemme kom som et sjokk

Tekst: Sofi Lundin  

Shanitah Safinah har savnet skolen og vennene  intenst det siste året. Men ting kunne vært verre, fire av venninene hennes er blitt gravide det siste året.– Jeg takker Gud for at jeg ikke har opplevd det samme, sier 15-åringen.

Shanitah Safinah synker ned i sofaen som er en av få møbler i det 12 kvadratmeter store hjemmet. Her, i en forstad til Kampala, har hun vokst opp med sine foreldre og fem søsken.

Da skolene stengte på landsbasis i Uganda for ganske nøyaktig et år siden, begynte en ny hverdag for Shanitah. Mens foreldrene hennes og de eldre søsknene dro på jobb, var det hun som nå var ansvarlig for hjemmet.

«Den første tiden etter lockdown var veldig merkelig. Jeg vasket og laget mat. Når alt var ferdig, satte jeg meg ned – og alt var bare stille»

Med stillheten kom tankene. Hun tenkte på skolen og alt hun gikk glipp av, og hun bekymret seg for koronaen og om de høye dødstallene i Europa også ville komme til dem. Da skolene stengte, fikk Shanitah og de andre i klassen beskjed om at undervisningen ville bli gitt på tv. Men for familier som Shanitah sin, som verken har råd til å betale tv-lisens eller strøm, var det en umulig tanke.

– Jeg telte dagene til skolen skulle begynne igjen. Først sa de to uker, så ble det to uker til. Nå er det et år og hele livet mitt er snudd på hodet.

Med tiden ble den nye hverdagen rutine, og Shanitah fant glede i å ha mye tid til familie og venner.

– Min søster har en liten datter. Å passe henne er dagens store lyspunkt. Abigail har vært redningen for meg under denne tiden, sier hun.

Hun tar opp den lille jenta og kaster henne høyt opp i luften. Den lille kroppen rister av latter.

Når moren og søsknene kommer hjem fra jobb, samles hele familien og snakker om dagens hendelser. Denne stunden er blitt viktigere enn noen gang.

– Nærheten til familien min betyr så mye. Jeg gleder meg hver eneste dag til søsknene kommer hjem fra jobb og det blir tid til å være sammen, sier hun.

Hun prøver å tenke positivt så ofte hun kan for å få ting til å føles enklere. Men de triste tankene kommer også ofte.

Shanitah Safinah (18), Uganda

Bosituasjon: Bor på et lite rom i Kampala med fem søsken, mor og far.

Høydepunkt: Ettermiddagene er best. Da er jeg ferdig med alt jeg skal gjøre hjemme, og kan leke med min søsters baby. Moren min sin inntekt har økt noe under lockdown. Når barn og unge er hjemme kjøper de også mer kassava - og det hjelper familien stort.

Nedtur: Å gå glipp av skolen og ikke ha mulighet til å følge undervisningen på tv, slik som mange andre. Jeg bekymrer meg for skolen hver dag. Egentlig har skolen åpnet igjen, men jeg er fortsatt hjemme siden foreldrene mine ikke har råd til skoleavgiften.

Håp for året som kommer: Å begynne på skolen igjen.

Hun tenker på moren sin som i alle år har kjempet for å gjøre det beste for familien. Den hardt arbeidende, omtenksomme moren, som står henne nærmest av alle.

– Mamma selger kassava (lokal rotfrukt, også kalt maniok, red. anm.) på gaten, og hun har slitt i alle år for at vi skal få en utdannelse. Faren min derimot har fire andre koner og hjelper aldri moren min. Det er så urettferdig, sier hun.

Tross at mye i livet føles urettferdig, har hun vært heldig. De fleste av vennene hennes har begynt å jobbe og kommer ikke komme tilbake til skolen igjen.

Under en hylle i rommet ligger et langt flettet bånd og stråler i alle regnbuens farger. Det er laget av flere tusen små plastbiter.

– På kveldene går jeg og noen venner gatelangs og samler brusflasker. Vi plukker bort den lille plastringen på flaskene og lager tau av det. Koronaen har vært en merkelig tid. Tenk så mye rart man kan finne på med et plastbånd, sier Shanitah og ler.

Koronaen har fullstendig endevendt livet til tjue år gamle Achuil Michael. Han har ikke fått tatt eksamen. Istedet står han opp klokka fire hver morgen for å jobbe. For at familien skal ha nok mat spiser han bare ett måltid om dagen. Foto: Benjamin Chagai

– Jeg kan bare spise én gang om dagen

Tekst: Benjamin Chagai

Livet til Achuil Michael har blitt fryktelig vanskelig. Tjue-åringen har en motorsykkeldrosje, og allerede i firetiden om morgenen må han stå opp for å se etter kunder som skal på jobb.

Michael bor sammen med foreldrene sine i utkanten av Juba, hovedstaden i Sør-Sudan, hvor faren hans driver en jernvarehandel. Men etter utbruddet av koronaviruset i landet måtte han stenge butikken, og familien har siden da strevd med å skaffe mat på bordet. Så Michael bestemte seg for å trå til; han fikk en rickshaw (motorsykkeldrosje, red.anm.) av en venn og begynte å jobbe for å skaffe foreldrene mat.

«Jeg kan bare spise én gang om dagen, resten av pengene må jeg spare til mat til foreldrene mine. Hadde jeg spist oftere, ville de måttet gå helt uten mat. Covid-19 har fullstendig påvirket hverdagen min; jeg kan ikke slappe av med venner lenger og all tida mi må jeg bruke på å skaffe mat til familien»

Achuil Michael (20), Sør-Sudan

Bosituasjon: Bor i et bambushus i Gumbo Shirikat med mor, far, to brødre og fire søstre.

Årets høydepunkt: – Nei, dette året har bare vært dårlig.

Årets nedtur: – Mangelen på sosialt liv. Spesielt under den strengeste lockdownen. Da kunne man ikke gå ut av huset, det var ingen sosiale sammenkomster og ingen skole. Folk prøvde å studere på egenhånd, men det er jo ikke holdbart i lengden.

Håp for året som kommer: – Jeg kommer til å begynne på skolen igjen når de åpner, og faren min vil gjenåpne butikken sin og forsørge oss som vanlig. Ikke som nå, hvor jeg forsørger hele familien.

Da Michael var liten, pleide faren å drive forretninger inne i byen og var hjemme på besøk bare kort tid om gangen. Etter at koronaen kom har Michael jobbet fra tidlig morgen til kveld og har bare kunnet se faren sin noen få timer om kveldene. Det har ofte vært rundt to uker mellom hver gang Michael, faren og søsknene har vært samlet, etter at Michael startet med å dra til byen for å forsørge familien.

Ifølge Michael har utbruddet av koronaviruset og påfølgende lockdown endevendt alle framtidsplanene hans. Farens butikk måtte stenge, og man kunne ikke lenger jobbe på steder med mye folk. En rekke samfunnsaktiviteter stoppet helt opp.

Michael forteller at han gått glipp av mye på grunn av pandemien. Han skulle blant ta avsluttende eksamener på videregående. Men nå er alt utsatt. Mest opptatt er han av at det er blitt mye vanskeligere å tjene penger.  

– Vi må komme tilbake til normalen igjen. Da kan jeg reise rundt og tjene penger som før, sier han.

Publisert: 30.04.2021 10.31.33 Sist oppdatert: 30.04.2021 10.31.33