ROMARIC OLLO HIEN / Afp / NTB

Islamistiske opprørere avbildet i Mali kort tid etter at to bistandsarbeidere ble tatt til fange i 2012. Foto: AFP/ NTB

11/9: 20 år med en farligere verden for bistandsarbeidere

Terrorangrepet 11. september og den påfølgende «krigen mot terror» har fått store konsekvenser for bistandssektoren – både for hvor bistanden har havnet og sikkerheten til de som jobber med bistand.

Den 11. september er dagen alle husker. 93 prosent av amerikanerne over 30 år vet akkurat hvor de var da flyene krasjet inn i World Trade Center i New York.

Terrorangrepene i USA markerte et skille i internasjonal politikk som fremdeles preger verden, og utviklingspolitikken.

I årene som fulgte invaderte USA og deres allierte først Afghanistan, deretter Irak. Til å begynne med så mange for seg at det skulle være kortvarige militære engasjementer. «Oppdrag utført», erklærte USAs president George W. Bush på dekket til hangarskipet USS Abraham Lincoln i mai 2003. Men begge steder var invasjonen en begynnelse på en militær tilstedeværelse som skulle strekke seg over mange år.

 

Rammet humanitære

– Humanitære aktører har merket årene etter 11. september på to forskjellige plan, forteller Eirik Christophersen fra Flyktninghjelpen.

–  Det ene er vestlige myndigheters arbeid mot terrorisme, der regjeringer innfører ulike sanksjoner som skal ramme terrorister, men som også legger begrensninger som gjør bistandsarbeidet vanskeligere. Det andre er sikkerheten til hjelpearbeidere, der vestlige aktører i økende grad blir sett på som fienden av ekstreme grupper.

 

Sikkerhetspolitikk styrer bistanden

Utover 2000-tallet trappet vestlige land opp bistanden, med beløp som økte år for år. Samtidig ble sikkerhetspolitiske hensyn viktigere for å avgjøre hvor ressursene endte opp.

Afghanistan og Irak ble verdens største mottakere av bistand. Bistand ble også gitt for å demme opp for radikalisme i sårbare stater blant annet i Sahel og på Afrikas horn.

– Egeninteressen ble viktigere i utviklingspolitikken, sier Jon Harald Sande Lie, seniorforsker ved NUPI.

nupi, norsk utenrikspolitisk institutt, norge, utenriks, politikk, pressebilder, pressefoto, littleimagebank, olssøn

Jon Harald Sande Lie, seniorforsker ved NUPI.

– Etter den kalde krigen mistet bistand momentet som geopolitisk instrument i politiske sirkler. Internasjonal bistand var i et forvirret limbo, uten tydelig retning. Med 11. september fikk den et nytt rasjonale, der sikkerhet ute også var viktig for egeninteressene og sikkerheten hjemme. Ved å bidra til utvikling i Sør skulle man hindre grobunnen for ekstremisme, forklarer NUPI-forskeren.

Vingeklippingen av Norad var et uttrykk for hvordan egeninteressen fikk en større plass på det tidspunktet, mener han. I 2004 ble store deler av Norads portefølje overført til Utenriksdepartementet. Mens utviklingspolitikk og utenrikspolitikk tidligere hadde fylt hver sin politiske sfære, kom de nå tettere sammen.

– Listen over de største mottakerlandene av norsk bistand samsvarer dårlig med listen over de fattigste landene. Plutselig ble Afghanistan den største mottakeren av norsk bistand. Militæret skulle slåss, og bistandsaktørene skulle komme etter og vinne ‘hearts and minds’ og bygge stat. Det ble viktig å bygge institusjoner og å styrke sårbare stater. Ikke kun for fattigdomsreduksjon, men for å demme opp for eksempelvis spredning av jihadisme i Sahel-området, sier Lie.

 

Militært og sivilt

Sikkerhetspolitikk ble ikke bare viktigere for å styre pengestrømmene, det påvirket også bistandsarbeidet på bakken. Tormod Heier ved Forsvarets høgskole beskriver hvordan bistand flere steder ble en fortsettelse av den militære innsatsen med andre midler.

– I kjølvannet av de militære operasjonene oppsto et vakuum. Institusjonene som holdt staten sammen kollapset. Man ble nødt til å bygge opp det man hadde ødelagt gjennom de innledende operasjonene, sier Heier.

Tormod Heier, professor ved Forsvarets høgskole

– Det som går igjen, et forsøk på å bygge institusjoner, gjerne i vestlig stil. For at institusjonene skal virke må de ha legitimitet, og den legitimiteten har man prøvd å skape gjennom blant annet utstrakt bistandsarbeid. I stedet for å gi reell innflytelse gjennom bred representasjon, i styre og stell av landet, har man heller satset på bistand for å vinne hearts and minds.

Men dette stemte ofte dårlig overens med forståelsen bistandsaktørene selv hadde av sin egen rolle. For organisasjoner som Flyktninghjelpen er det viktig å markere et tydelig skille mellom militære og sivile aktører – et skille som ble utfordret av strategien Heier beskriver.

– Vi jobber ut fra et humanitært imperativ. Vi hjelper alle, uansett side. Det er viktig at vi blir oppfattet som helt uavhengige og nøytrale. jo strengere reguleringer, jo vanskeligere blir det å bli oppfattet som nøytrale. De militære har gjort dette vanskeligere for oss, særlig i Afghanistan, sier Eirik Christophersen fra Flyktninghjelpen.

 

Mislykket strategi

I Irak førte dette til slutt til at organisasjonen valgte å trekke seg ut av landet. Krav eller forventninger om å dele informasjon er blant det som utfordret uavhengigheten. Christophersen viser til at amerikanske styrker blant annet ønsket å få informasjon om beliggenheten til skoler drevet av Flyktninghjelpen, for å sørge for at de ikke bombet sivile mål.

– Det er jo en god intensjon. Men hvis vi deler informasjon med militære styrker, er det umulig å si at vi ikke har noe med dem å gjøre.

For organisasjoner som Flyktninghjelpen er det avgjørende å bli oppfattet som nøytral og upartisk. Det som står på spill er både tilgangen til konfliktrammede områder og sikkerheten til deres egne ansatte.

– Lenge var det å være en humanitær organisasjon en viktig sikkerhet i seg selv. Bistandsorganisasjoner ble sett på som nøytrale. Ved å vise fram logoen sin på biler og liknende kunne bistandsarbeidere unngå å bli angrepet. Det har forandret seg, sier Christophersen.

Strategien for å vinne hjerter og sinn viste seg etter hvert ikke å virke. Mellom 2008 og 2014 satset USA og deres allierte på å øke befolkningens oppslutning til myndighetene i Kabul. Etter seks år skiftet strategien over til å bygge opp regjeringenes sikkerhetsstyrker.

– Dette skjedde veldig fordi anneksjonen av Krim i Europa skape et press på NATO om å vende hjem igjen, men også fordi NATO så at «winning hearts and minds» ikke var mulig med et gjennomkorrupt regime ved makten, sier Heier ved Forsvarets høgskole.

 

Farligere verden

Hva sitter man igjen med, 20 år senere?

Da de amerikanske soldatene forlot Afghanistan, var det uten den samme følelsen av et godt utført oppdrag man kanskje hadde sett for seg. Allerede før de siste soldatene forlot Kabul hadde Taliban tatt landet tilbake.

Forskere og bistandsaktører Bistandsaktuelt har snakket med er enige om at verden er blitt mindre trygg enn den var.

– I en del land har vi måttet gå bort fra å vise hvem vi er, til å være helt anonyme. At vi er en vestlig organisasjon gjør oss til et mål i seg selv. For humanitære hjelpearbeidere er det mindre trygt enn noen gang. Det er særlig de lokalt ansatte som er mest utsatt, ettersom de levere tettere på lokalsamfunnene, sier Eirik Christophersen i Flyktninghjelpen.

Bistands- og hjelpeorganisasjoner har dermed måttet bruke større ressurser på sikkerhet enn tidligere.

– Der behovet er størst er det også vanskeligst å jobbe. Å få tilgang til områder med store humanitære behov er noe av det vi har jobbet aller mest med disse årene, sier Christophersen.

Flyktninghjelpen vurderer nå mulighetene for å fortsette arbeidet i Afghanistan under Taliban. De humanitære behovene er større enn på lenge. Organisasjonen har hatt en dialog med Taliban gjennom hele perioden den har operert der, rett og slett fordi det har vært nødvendig forutsetning for å kunne være tilstede.

– Taliban har sagt en del som er lovende, men det gjenstår å se hva som blir realiteten i praksis. Vi er foreløpig litt avventende, men har en dialog med de nye myndighetene. Vi har god erfaring med å få nødhjelp til områder som er kontrollert av væpnede grupper, men vi må sette sikkerheten til våre ansatte først, sier Christophersen.

 

Ny kald krig?

Krigen mot terror har kostet penger, oppmerksomhet og menneskeliv.

Forskere fra Brown University i USA anslår at krigene etter 9/11 har kostet USA anslagsvis 8 billioner dollar og har tatt livet av over 900 000 mennesker.

Center for Strategic and International Studies i Washington har anslått at antallet active terrorgrupper er på sitt høyeste siden 1980: anslagene varierer mellom 100 000 og 230 000; en økning på 270 prosent siden 2001.

– Når hæren man har brukt 20 år på å bygge opp i Afghanistan kollapset på 11 dager, må det ha oppmuntret mange anti-vestlige væpnede grupper i andre deler av verden til å fortsette kampen, sier Heier ved Forsvarets høgskole.

Samtidig vil autoritære stormakter, som Kina og Russland, få mer innflytelse i slike regioner, rett og slett fordi disse stormaktene har en egeninteresse av at USA taper fotfeste i den geopolitiske stormaktsrivaliseringen, sier forskeren. I dette nullsumspillet vil alt USA taper implisitt ses på som en gevinst for de andre stormaktene. 

–  Det kan minne om en ny kald krig. Denne gangen står den ikke mellom ideologier, men mellom liberale og konservative verdier.

Publisert: 10.09.2021 20.04.01 Sist oppdatert: 10.09.2021 20.04.01