Fotgjengere på vei over Francisco de Paula Santander-boren på grensen mellom Colombia og Venezuela.

Åpnet grensen mellom Venezuela og Colombia: Varig framskritt eller valgflesk?

Grenseovergangene mellom Venezuela og Colombia er åpnet igjen. Folk slipper den tungvinte turen via ulovlige grensestier. Men noen spør seg om det vil vare, eller bare var valgflesk i forkant av valgene i Venezuela 21. november.

Boder med sukkertøy, tyggegummi, sjokolade, kaffe, sigaretter, alt er til salgs. Det ropes fra alle kanter. Transport av bagasje, bussbilletter. Nogen som skal klippes. Det er hektisk aktivitet på den 300 meter lange Simon Bolivar-broen, som krysser Tachira-elven her ved byen Cúcuta og er den viktigste grenseovergangen mellom Venezuela og Colombia.

Dolagnis Jeanmaruby Rodríguez Monzón (32) kommer gående over broen fra Venezuela mot Colombia med sin fireårige sønn Marco Aurelio i hånden. De kommer fra landsbyen Rubio i Venezuela, på den andre siden av grensen. Hun forteller hvordan de ulovlige grensekryssingene langs stiene Las Trochas var:

– Man visste aldri hva som ventet en. Det var jo ulovlig. Nå kan jeg krysse grense på normalt vis sammen med min fireårige sønn, sier hun.

De er kommet for å kjøpe medisin til Dolagnis 26-årige bror, som lider a schizofreni – medisin som familien ikke har tilgang på i Venezuela, forteller den unge kvinnen.

– Det at vi nå kan krysse via grensebroen gjør det mye sikrere for oss, sier Dolagnis.

Og det er helt virkelige farer venezuelanere forteller om.

 

Store risikoer

Ifølge tall fra menneskerettighetsorganisasjonen Progresar i Cúcuta er rundt 500 venezuelanere blitt drept de siste årene i delstaten. Og det er svært risikabelt, særlig for kvinner og barn, å krysse Las Trochas. Mange forsvinner også, og myndighetene bryr seg lite om å føre statistikk over disse forbrytelsene.

Mens handelsnæringen hyller meldingene om grenseåpninger, er andre mer skeptiske. For eksempel Wilfredo Cañizares, direktør for menneskerettighetsorganisasjonen Progresar i Cúcuta.

Tidligere var grensen stengt og folk måtte krysse ulovlig. Det var farlig.

– Vi har hele tiden bedt om gjenåpning av grensen. Men gjenetablering av forbindelsen mellom landene må også få følger for politiske, sosiale og sikkerhetsmessige forhold. Det holder ikke bare med de økonomiske. Cúcuta opplever nå ekstrem voldsbølge som går ut over befolkningen, og grenseåpningen har ingen som helst effekt på det. Så lenge det er så stor mangel på muligheter og jobber for folk, vil mange tusen personer se seg tvunget til å fortsette med kriminelle aktiviteter, fordi det ikke finnes annet arbeid. Rett og slett på grunn av fattigdom, sier Wilfredo Cañizares.

Han vedgår at da grensen ble stengt, fikk det store negative følger, særlig for flyktninger og migranter fra Venezuela.

– Stengningen av grensen førte til økt risiko for å bli voldtatt, torturert og drept for migranter. På disse grensestiene, som de ble tvunget til å bruke, kan allting skje. Det er svært lite informasjon om denne situasjonen, for det er lite interesse her for venezuelanske migranters lidelser, konstaterer Cañizares.

 

Det beste for alle

I den skarpe sola møter vi også en eldre kvinne, 61-årige Rosa Ramírez, som er colombo-venezuelaner. Hun er på vei over grensebroen Simon Bolivar for å besøke sin søster, som nettopp har fått en øyeoperasjon og derfor har bruk for hjelp og støtte.

– Åpningen er det beste for alle. Nå kan vi krysse grensen på sikker måte, besøke våre familier og kjøpe mat og medisiner og den slags, sier Rosa.

– Nå må vi ikke betale smuglerne som kontrollerer stiene. Det er også farlig å krysse elven langs trochas. Der er det slanger og alt mulig, forteller Rosa.

Simon Bolivar-broen, der vi nå befinner oss, åpnet i slutten av oktober. Venezuelanere får krysse broen annenhver dag. Det kontrolleres med såkalt pico y cedula, hvor det bestemmes ut fra ens ID-nummer når man kan krysse grensen. Det er også krav om å vise sitt koronapass for å komme inn i Colombia.

En synlig effekt av grenseåpningen er den økonomiske. Det har da også særlig vært handelsnæringen i begge land som har presset på. I shoppingsenteret Ventura i Cúcuta, blant skinnende Mercedeser, møter vi Gladys Navarro, direktør for Fenalco, handelskammeret for delstaten Norte de Santander, hvor Cúcuta er hovedbyen.

 

Dagligvarer og medisin

– Dette er den viktigste kommersielle grenseovergangen mellom Venezuela og Colombia. Vi har historisk hatt sterke kulturelle og familiære bånd. At grensen åpner vil få stor betydning for handelen og generelt bidra til å gjenaktivere økonomien raskt, sier direktøren entusiastisk fra benken mellom senterets mange klesbutikker.

Noe Hernández Barreto (49), Luz Daris Alviar (46), Manuel Hernández (10), og María Hernández (8),med hunden Roki finner fram dokumenter slik at de kan krysse grensen mellom Colombia and Venezuela.

Mange venezuelanere drar til Colombia for å kjøpe dagligvarer og medisiner. Også direktøren for handelskammeret peker på menneskerettssituasjonen for de mange flyktninger og migranter som mens grensen har vært helt stengt bare har kunnet bruke de ulovlige grensestiene. De kontrolleres av væpnede grupper, som for eksempel geriljagruppen ELN og paramilitære grupper. De krever betaling for å krysse grensen. Og ikke alltid bare i penger. Det kan bety voldtekter og i verste fall koste migrantene livet.

– Det er bedre å telle de som krysser grensen oppe på broen enn bare å ignorere de som krysser nede på stiene, sier Gladys Navarro.

 

Vaksinering

En av de andre grensebroene nær Cúcuta, Puente Union, åpner den dagen vi er der. Colombiansk helsepersonell er i full gang med å vaksinere venezuelanske barn. Nr. 53, Nr. 56, blir det ropt. Barna sitter i kø på fortauet i formiddagsheten.

Colombiansk helsepersonell er i full gang med å vaksinere venezuelanske barn på grensen.

Edith Muñoz (50) fra den nærliggende venezuelanske byen Ureña er her med datteren Betsua (8), som går i andre klasse. De har også tatt med materiale fra Betsuas skole – fotokopier er billigere her i Colombia. Betsua er nummer 52 i vaksinekøen.

– Det er supert at de gjenåpner grensen, for det er farlig med de ulovlige trochas. Folk blir slått i hjel der, og det er farlig å krysse elven. Det har vært en hard tid nå da grensen har vært stengt, sier Edith.

Den venezuelanske politikeren Freddy Bernal har møtt opp for å innvie denne grensebroen.

– Vi har gjort en stor innsats for å normalisere grensen, til tross for ideologiske forskjeller, sier han.

Feiringen av grenseåpningen akkompagneres av latinopop og reaggeton, og bringer minnene til polemikken omkring sperringen av grensen og konserten Cúcuta for snart tre år siden. Det smelles også med kanonslag, til noens forskrekkelse. Cúcuta og områdene rundt lopplever en voldsom voldspiral for tiden, med meldinger om stor paramilitær tilstedeværelse i regionen. Bare i løpet av en helg ble det meldt om tretten drap i byen.

«Lenge leve Maduro», blir det ropt på grensebroen.

«Jeg åpner offisielt Puente Union-grensen. Jeg sa til Maduro at han skulle åpne grensen. Og se nå her – grensen er åpen. Den 21. november skal dere ikke stemme på en mann, men på gode forhold mellom våre to land og økonomisk vekst», lyder det fra den venezuelanske politikeren.

Luz Daris Alviar (46) og ektemannen Noe sitter med den to måneder gamle hundevalpen Roki  i den varme sola på grensebroen. De venter på at barna deres, Manuel på ti og Maria på åtte, blir stukket i armen med Sinovac, en av vaksinene mot covid-19. Familien håper at de også skal få Roki vaksinert, når de nå er i Colombia.

Da paret skal forklare sine røtter og hvor de kommer fra, blir forvirringen total. Om Noes bestefar, som var hvit og av spansk avstamning. Og hans bestemor hadde afrovenezuelansk herkomst. Foreldrene til Luz var begge opprinnelig fra Colombia. Parets tre barn er alle født i Venezuela. Et typisk eksempel på de historisk tette familiære forbindelsene mellom Colombia og Venezuela.

Luz arbeider som syerske. Hun syr for hånd, for hun har ikke symaskin. Hun baker og tar vaskejobber, hva som helst for å tjene til dagens brød. Hennes mann Noe har hatt flere blodpropper og er ikke lenger i stand til at arbeide, annet enn å feie fortauet og slikt.

– Det er så bra at de har åpnet grensen. Hvor mange mennesker har ikke dødd i den elven? Jeg har lenge bedt til Gud om at dette skulle skje, for den elven har tatt mange sjeler med seg. Det er en velsignelse at vi nå kan krysse grensen her oppe på broen og ikke der nede ved elven, sier Luz.

 

Lite til overs for politikere

Familien er også glad for å kunne dra til supermarkedet i Cúcuta og handle på tilbud. Hun har ikke mye til overs for politikernes utnyttelse av situasjonen på grensen.

– Nå håper vi bare at de aldri stenger grensen igjen, at det ikke bare er en valg-gimmick (det var lokal- og regionalvalg i Venezuela 21. november). Det er mange som sier at alt dette med grenseåpningen bare er på grunn av valget, sier Luz.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 22.11.2021 10.35.06 Sist oppdatert: 22.11.2021 10.35.06