Nesten ingen styremedlemmer i bistandsorganisasjoner har selv opplevd en humanitær krise. Vil de ta de rette beslutningene? Foto: Rijasolo / AFP / NTB

Bistandsbransjen: Styrene representerer ikke dem de skal hjelpe

Hva vet egentlig bistandsorganisasjoner om virkeligheten på bakken i landene som de skal hjelpe? Bare to prosent av medlemmene i styrene i ti av de største bistandsorganisasjonene i verden har selv opplevd en humanitær krise eller vært flyktning.

Det viser en rapport laget av Center for Global Development. Rapporten viser også at mottakerne av hjelp føler seg uinformert om sine rettigheter når de har med bistandsorganisasjonene å gjøre. De har liten tillit til og tro på systemene, og de er sjelden med på å ta beslutninger.

De siste årene har den generelle oppmerksomheten rundt Black Lives Matter og #MeToo ført til at også bistandssektoren har stilt spørsmål ved egne holdninger og prøvd å bekjempe koloniale holdninger i egne rekker.

– Dette har vært en vekker for bistandssektoren og ikke-statlige humanitære organisasjoner (NGO), sier Patrick Saez til Bistandsaktuelt. Han har permisjon fra en stilling som humaintær rådgiver i det britiske utviklingsdirektoratet DFID og er for tida seniorrådgiver ved Center for Global Development i Storbritannia.

 

Postkolonialisme

– Til tross for all retorikken om at folk det angår skal være i sentrum, er det en konflikt mellom teoretiske humanitære verdier og det faktum at folk som blir berørt, ikke er i sentrum for hvordan humanitær bistand blir planlagt eller gitt, sier Saez. – Fortsatt er det rapporter om utnytting, og Black Lives Matter har stilt spørsmålet ved om deler av bistandssystemet henger sammen med et postkolonialt rammeverk. Og det er ikke et nytt problem.  

– Etter folkemordet i Rwanda har dette dukket opp som det største problemet. Hver gang det har kommet en stor krise, som på Haiti der bistandsarbeidere sto bak seksuell utnytting, ber man om at de som er mottakere av bistand skal delta mer. Det er gjort mye godt arbeid for skape normer og standarder for å forbedre praksis, men likevel har disse problemene fortsatt. Fortsatt står ikke organisasjonen ordentlig til ansvar overfor dem de skal hjelpe.

Patrick Saez og forskningsassistent Rose Worden har, de første seks månedene i år, samlet inn og analysert data om styrene til de ti største humanitære hjelpeorganisasjonene i verden.

De tok blant annet for seg Plan International, Care International, Oxfam og Save the Children, i tillegg til norske Flyktninghjelpen – som med årene har blitt en stor aktør på den internasjonale humanitære scenen.

Les også: Hjelpeorganisasjonene: Nytt rekordår for hjelperne

 

Mangfold og kunnskaper

Forskerne studerte om styrene i organisasjonene representerte mangfold: Det vil si etnisitet, kjønn og om styremedlemmene kom fra land som mottok bistand. Og de så på kunnskap og kompetanse: Om styremedlemmene hadde erfaring fra bistand, politisk innflytelse, ledererfaring, erfaring med økonomi eller fra pengeinnsamlinger. Alle organisasjonene fikk tilgang på dataene og fikk mulighet til å etterkontrollere og kommentere funnene.

Rapporten fastslår at relativt små styrer har kontroll over verdens største bistandsorganisasjoner og store ressurser. Styrene består gjerne av 10 til 35 mennesker. Likevel består disse styrene nesten bare av folk fra vestlige land.

–  Vi har ikke sett på årsakene, sier Patrick Saez. – Men vi fant ut at de fleste av styremedlemmene var fra land der de bistandsorganisasjonene hadde sine hovedkvarter. Dette kan være av juridiske grunner, men det kan også være fordi det er mer praktisk og fordi organisasjonene hadde nettverkene sine i dette landet.

I undersøkelsen fant de ut at:

  • Bare 2 prosent av styremedlemmene i de 10 største bistandsorganisasjonene selv hadde opplevd en humanitær krise eller vært flyktning.
  • 18 prosent av styremedlemmene var opprinnelig fra land hvor organisasjonene hadde bistandsprogrammer.
  • 26 prosent av styremedlemmene ble identifisert som «ikke-hvite».
  •  

– Bør ha variert bakgrunn

– Mangfold, inkludering og likeverd er nøkkelen til å få til ansvarliggjøring av organisasjonen, sier Patrick Saez.

–  Det er viktig å få til representasjon, slik at folk med variert bakgrunn blir representert der avgjørelser tas. Når folk som har opplevd humanitære kriser ikke er representert i styrene, synker graden av deltakelse og ansvarliggjøring. De som ikke har levd i konfliktområder har vanskeligere for å representere synet til dem som har opplevd slike ting.

Saez peker på at studier viser at evnen til solidaritet og empati i bistandsorganisasjonene har sunket. 

– Organisasjonene blir ikke holdt ansvarlige overfor menneskene de skal hjelpe. Flere studier viser at mange folk som opplever kriser føler at de ikke får delta i avgjørelser. De mottar ikke det de trenger.

 

Grand Bargain

– Dette er ikke nytt, og organisasjonene vet om det. Det har vært på agendaen for reform, for eksempel under Grand Bargain som tok til orde for en deltakelses-revolusjon, men dette har ikke skjedd. Det har vært mer snakk enn handling, framhever Saez.

Grand Bargain-erklæringen var et resultat av FNs humanitære toppmøte i Istanbul i 2016. En oppfølgingsrapport fra 2020 viser imidlertid at mottakere av hjelp fortsatt ikke har fått mer innflytelse over hjelpen de får. Selv om det gjennom Grand Bargain er oppnådd framgang for å ansvarliggjøre ikke-statlige organisasjoner overfor dem som er berørt, gjennom enkelte mekanismer for feedback, mangler ofte styrene måter de kan få direkte tilbakemeldinger fra målgruppen.

Les mer: Egeland skal lede The Grand Bargain (bistandsaktuelt.no)

Saez peker på at andre studier viser at beslutningstaking og ytelser blir forbedret i organisasjoner der beslutningstakerne har variert bakgrunn og ulike synspunkter.

 

– De slåss om samme pott

– Bistandsorganisasjonene konkurrerer ofte med hverandre om den samme finansieringen. Så ansvarlighet overfor giverne reflekterer sammensetningen av styrene. Det er rimelig at du vil ha en sterk økonomistyring, når du konkurrerer om penger. Regjeringer eller andre som gir penger krever ansvarlighet. I dag er det vanlige at organisasjonene står mer til ansvar overfor disse, enn overfor dem de skal hjelpe. Men du må også ha folk i styret som kan si om du gjør det riktige for folk, sier Saez.

I undersøkelsen viste det seg at økonomistyring og administrativ kompetanse var de kompetanseområdene organisasjonene prioriterte å få plass i et NGO-styre. Det nest viktigste var evnen til å gjennomføre pengeinnsamlinger. På tredje plass kom kompetanse på frivillighet og til slutt kom kunnskap om bistand.

 

Norsk unntak

Et unntak fra den dominerende trenden var Flyktninghjelpen. Der var fagkunnskap viktigere enn kompetanse på økonomistyring.

Forskerne fant at i i Flyktninghjelpens styre hadde 20 prosent av medlemmene kompetanse på pengeinnsamlinger. 60 prosent hadde kompetanse på bistand og organisasjonens arbeidsområde. 20 prosent hadde egne erfaringer med kriser og 20 prosent var «ikke-hvite». 40 prosent av styremedlemmene var kvinner.

– Vi har et mål om en bred og mangfoldig sammensetning av styret i Flyktninghjelpen, sier Flyktninghjelpens styreleder Harald Norvik.

– Bistandsfaglig kompetanse er spesielt vektlagt. Men bakgrunn fra næringslivet er også viktig for en stor, kompleks organisasjon som Flyktninghjelpen. Styret består av åtte representanter nominert av en valgkomite samt tre representanter valgt inn av Flyktninghjelpens ansatte – en fra hovedkontoret, en fra internasjonalt ansatte og en fra nasjonalt ansatte.

 

Bare åtte prosent fra private

I 2019 mottok Flyktninghjelpen nærmere 60 prosent av sine inntekter fra den norske og andre europeiske regjeringer. EU og diverse FN-organer var også viktige økonomiske bidragsytere. Private givere sto bare for åtte prosent av finansieringen.

– Det kan være at når en organisasjon har så stabile og pålitelige institusjonelle givere, trenger den ikke å prioritere økonomikompetanse like høyt i styrene, sier Saez.

Flere organisasjoner har begynt å ta tak i misforholdet mellom hvem som sitter i styrene og hvem de jobber for. For eksempel har Save the Children i Storbritannia fått inn en kvinne med bakgrunn fra Zimbabwe som øverste leder. Det er den 42 år gamle barnelegen Tsitsi Chawatama som nå har dette vervet. Chawatama har blant annet felterfaring fra arbeid i Etiopia.

 

Patrick Saez

Patrick Saez er seniorrådgiver ved Center for Global Developments avdeling i Storbritannia.

Han har for tida permisjon fra det britiske bistandsdirektoratet DFID, der han har mange års erfaring med humanitære kriser og reform av det internasjonale humanitære systemet.

Han har vært sjefrådgiver i Syria og ledet nylig DFIDs arbeid med Venezuela-krisa. Han har også jobbet for Det internasjonale Røde Kors der han ledet utviklingen av Røde Kors sitt arbeid med å beskytte sivile.

Han har tidligere jobbet med humanitære bistands-organisasjoner på Balkan, i Rwanda og i DR Kongo.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 28.09.2021 14.53.15 Sist oppdatert: 28.09.2021 14.53.15