Det hardt rammede Brasil er ett av flere land som har innført økte kontantytelser etter at pandemien rammet. Foto: Silvia Izquierdo / AP Photo / NTB

Britisk forsker: – Norge må fronte den nordiske modellen

Sosialstøtte er et effektivt virkemiddel for å få flere folk i utviklingsland ut av fattigdom, fastslår britisk forsker. Han mener de nordiske velferdsstatene i større grad bør eksportere sin egen trygghets-modell.

Kontantstøtteordninger for sårbare grupper har skutt fart under koronapandemien. Sør-Afrika er et av landene som har trappet opp sine kontantstøtteordninger det siste året.
 
Etter at viruset rammet innførte myndighetene en månedlig utbetaling på 350 sørafrikanske rand, litt over 200 norske kroner, til arbeidsledige voksne.
 
Summen skulle utbetales til alle dem som ikke allerede var dekket av landets sosiale støtteordninger; som eldre og funksjonshemmede.
 
Ordningen utløper i slutten av april. Spørsmålet nå er om betalingene vil stoppe opp, eller om ordningen erstattes av en større sum, på 500 rand, slik regjeringspartiet ANC har signalisert.
 

Kontantstøtte-trend

Eksempelet er talende for bruken av kontantoverføringer for å bekjempe fattigdom under koronakrisen. Samtidig er det en videreføring av en trend som startet allerede før pandemien.
 
Det siste tiåret har flere utviklingsland etablert og utvidet ulike former for støtteordninger overfor deler av sine befolkninger. Eksempler på kontantstøtteordninger er alderspensjon i Uganda og Kenya til folk over 65, barnetrygd til familier i Mongolia og Kasakhstan, og uføretrygd i Colombia og Ecuador.  
 
– Pandemien burde være øyeblikket der kontantstøtteordninger utvides, og innføres permanent. Helsekrisen bør kunne få verden til å innse at om de ikke har velferdssystemer på plass, blir situasjonen mye vanskeligere å takle, sier Stephen Kidd ved forskningsinstituttet Development Pathways. Den britiske forskeren er blant Europas ledende eksperter på sosiale velferdsordninger, og har forsket på kontantstøtte i utviklingsland de siste tretti årene.
 

«Men jeg er usikker på om pandemien kommer til å resultere i styrkede kontantoverføringsordninger på sikt. Slik det ser ut nå, er økonomien i lav- og mellominntektsland for utrygg»

 
Kidd har arbeidet med å utvikle kunnskapsgrunnlag for velferdssystemer i 25 land i Asia, Latin-Amerika og Afrika sør for Sahara, og publisert en rekke forskningsartikler og rapporter om utforming, gjennomføring og evaluering av kontantstøtteordninger.
 

Flere ordninger, usikker fremtid

Antall kontantstøtteordninger har nesten doblet seg på verdensbasis dien pandemien brøt ut, og andelen mennesker i verden som er dekket økte med hele 240 prosent. Det er et historisk høyt nivå.
 
Mer enn 1400 nye sosialstøtteordninger har blitt innført, og en tredjedel av disse var kontantstøtteordninger som nådde litt over en milliard mennesker, ifølge forskning fra Verdensbanken på 250 land og områder.
 
I tillegg har allerede eksisterende kontantstøtteordninger blitt oppskalert.
Kenya, Peru og Jordan er blant de fremste nyskaperne. De tre landene har økt antallet folk som er dekket med henholdsvis 800, 662 og 648 prosent.
 
Minst 800 milliarder dollar er blitt investert i støtteordninger globalt sett, en sum som er 22 prosent høyere enn den som ble brukt under finanskrisen i 2008, ifølge Verdensbanken.
 
Men mange av de nye ordningene er begrensede og kortvarige, og det er store forskjeller på investeringene mellom fattige og rike land.
 
– Programmene som har blitt satt i verk er små, og det er få som går inn for å gjøre dem mer omfattende. Mange fattige land sliter med skrapte statskasser, og det å gi folk penger rett i hånda uten betingelser blir sett på som en uoverkommelig utgift, sier Kidd.
 
De innførte programmene har vart i litt over tre måneder i gjennomsnitt. 41 prosent av dem besto i utbetaling av et engangsbeløp, og kun 9 prosent av dem er videreført, ifølge en Oxfam-rapport.
 
Rapporten trekker fram at kontantsummene var svært lave, og at ingen av overføringene var store nok til å dekke grunnleggende behov. Rapporten viser også at åtte av ti land ikke klarte å nå halvparten av befolkningen sin med utbetalingene.
 
– Mange regjeringer og internasjonale organisasjoner ser det å investere i sosiale systemer som en kostnad de ikke får noe igjen for. De skjønner ikke at det er en kritisk del av en vellykket strategi for økonomisk vekst, sier Kidd.
 

– De nordiske landene må ta ansvar

Forskeren mener at så lenge Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken fronter lav skatt og liten stat som sine råd, blir det vanskelig å få kontantstøtteordningene opp på et tilstrekkelig nivå i lav- og mellominntektsland. Det er her han tar til orde for at land som styrer etter motsatt prinsipp – altså høyere skatter og omfattende velferdsstat – bør være mer ambisiøse i å fremme sin modell innad i de internasjonale organisasjonene.
 

«Om land som Norge, Sverige og Finland hadde gått sammen og dyttet på for en nordisk velferdsmodell internasjonalt, kunne det bidratt til å endre nåværende logikken, sier han.»

 
– De nordiske landene bør prøve å eksportere sine systemer, i stedet for å godta sosiale prosjekter de aldri ville innført selv. Problemet slik det er nå er at Verdensbanken ikke har insentiver til å støtte universelle velferdsordninger som barnetrygd og alderspensjon, fordi de ikke kan gi lån til slike prosjekter, forretningsmodellene deres fungerer ikke på den måten. Men de kan endres på, og her har Norge en rolle å spille, sier han.
 
Kidd bedyrer at det ikke vil være mulig å rulle ut universelle og permanente ordninger i fattige land, altså  uten at staten får inn høyere skatteinntekter. Om for eksempel Sør-Afrika går inn for en høyere arbeidsledighetstrygd, nevnt innledningsvis, har regjeringen varslet at det vil skje i tospann med økte inntektsskatter. I tillegg til skatt trekker Kidd inn gjeldslette og finansiering fra rike land – tydelig øremerket investering i velferdsprogrammer.
 
– Det kan ikke være gratis penger, for da vil de mest sannsynlig ende opp i lommene til landets eliter og sendes av gårde til sveitsiske banker. Uansett trengs det grunnleggende endring av tankegangen hos politiske og internasjonale organisasjonsledere, sier Kidd.
 

Bonus: Tillit og trygghet

Tross en voksende mengde studier som viser kontantoverføringenes evne til å redusere fattigdom, er fortsatt mange politikere og organisasjoner skeptiske til å innføre permanente støtteordninger. En studie publisert i tidsskriftet World Bank Research Observer tar for seg seks utbredte myter om betingelsesløse kontantstøtteordninger i Afrika sør for Sahara:
  • At de fører til større forbruk av tobakk og alkohol.
  • At pengene går til forbruk i stedet for langsiktige investeringer.
  • At ordningene skaper avhengighet.
  • At de (for eksempel barnetrygd) øker antallet barn som fødes.
  • At de fører til negative økonom-iske konsekvenser for lokalsamfunn – som ustabile priser og inflasjon
  • At ordningene er for kostbare til å kunne finansieres med
    skatteinntekter.
Studien presenterer forskning som motbeviser disse oppfatningene, og argumenterer for at kontantstøtteordningene er nødvendige for å bedre fattiges livsvilkår i Afrika sør for Sahara og globalt. Kidd mener det er viktig å fokusere på de positive konsekvensene av kontantoverføringer – utover direkte fattigdomsbekjempelse.
 
– Disse overføringene er produktive investeringer, som vil kunne resultere i en faglært arbeidsstyrke. En kan styrke samfunnskontrakten gjennom slike ordninger, oppnå mer tillit til myndighetene og få et mer fredelig samfunn. Vi må forklare de rike elitene i fattige land at om de blir beskattet mer, vil de få tilbake et tryggere, mer stabilt samfunn og et større marked der de kan selge varene sine, sier Kidd.
 

Pessimistisk

Selv om den økonomiske framtiden er usikker i mange lav- og mellominntektsland, har noen satset stort på kontantoverføringer under pandemien – og klart å dekke størsteparten av befolkningen. En studie fra Bolivia viste at kontantoverføringer reduserte risikoen for å sulte under pandemien med 60 prosent.
Landet klarte å inkludere nesten hele befolkningen i nødordninger under pandemien: 95 prosent av bolivianerne fikk tilgang på en form for sosialhjelp, det samme fikk 95 prosent av befolkningen på Filippinene og 94 prosent av befolkningen i Namibia.
 

«Globalt sett er det fortsatt altfor lite i forhold til hva behovet er, sier Kidd i Development Pathways. Han tror ikke pandemien vil bli en katalysator for omfattende nysatsinger på kontantoverføringsordninger slik situasjonen er nå.»

 
– Jeg synes det er vanskelig å se for meg, men håper jeg tar feil. Det er ikke bare skuffende, men farlig når den økonomiske støtten uteblir. Om det ikke skjer dyptgripende endringer vil vi se mer og mer sosial uro, og det er ingen tjent med, sier Kidd.

Sosial trygghet via kontantstøtte

  • Kontantstøtteordninger, cash transfers på engelsk, er fellesbetegnelsen på en rekke forskjellige programmer der folk får sosialstøtte direkte, enten i form av kontanter eller overføring til mobil eller bankkonto.
  • Ordningene kan være universelle, altså dekker de alle innenfor en gruppe uavhengig av inntekt eller bosted. De kan også være behovsprøvde, altså dekker de utvalgte, utsatte samfunnsgrupper, gjerne etter søknad om støtte.  
  • Kontantstøtteordninger er enten betingede, slik at det for eksempel stilles krav om motytelser, eller de kan være ubetingede. I sistnevnte tilfelle stilles det ingen krav til den som mottar støtten bortsett fra for eksempel tilhørighet til en aldersgruppe.
  • Kontantstøtteordninger finansieres av landene selv, men i noen tilfeller har bistandsgivere støttet opp om utredninger, pilotprosjekter og stått for delfinansiering av støtteordninger.
  • India, Sør-Afrika, Brasil og Mexico er eksempler på land som har bygget ut ulike former for velferdssystemer som tilgodeser mange. Typiske eksempler på velferdsordninger er alderstrygd, barnetrygd, studentstipender og uførepensjon. I koronaperioden har det vært mange eksempler på økt kontantstøtte til sårbare grupper, for eksempel arbeidsledige.

«De nordiske landene bør prøve å eksportere sine systemer, i stedet for å godta sosiale prosjekter de aldri ville innført selv.»

Stephen Kidd, forsker ved den britiske tankesmia Development Pathways.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.05.2021 07.17.40 Sist oppdatert: 03.05.2021 07.17.40