Urfolkspresentanten Juanita Millal (i midten) under sammenstøt med politiet på Plaza Baquedano i sentrum av Santiago. Demonstrantene har døpt om plassen til Plaza de la Dignidad

Chile har våknet – drømmer om rettigheter og ny grunnlov

18. oktober 2019 brøt det i Chile ut voldsomme demonstrasjoner etter at billettprisene på T-banen gikk opp. Opptøyene skulle snart handle om ulikhet, grunnleggende rettigheter og levevilkår. De ukentlige protestene fortsetter. Demonstranter er blitt skadet, andre er satt i fengsel. Det har vært flere dødsfall – men en ny grunnlov er på trappene.

Av Lise Josefsen Hermann (tekst) og Pablo Rojas Madariaga (foto) – Santiago, Chile Sist oppdatert: 07.02.2021 15.56.53

Det første jeg møter da jeg ankommer den internasjonale flyplassen Arturo Merino Benítez i Santiago, er en soldat med maskingevær. Det er en del av landets koronakontroll og virker voldsomt – ikke minst i et land som for bare få tiår siden var et militærdiktatur.

Og et land med en befolkning i ventemodus, som er tappet for krefter etter gatekamper, av å få frarøvet det normale selv flere måneder før koronaviruset kom og forandret hverdagen for hele verden. Da korona kom hadde Chile allerede levd under unntakstilstand i et halvt år.  Chilenerne er fullstendig utmattet.

Det som begynte 18. oktober 2019, blir av mange kalt un estallido social – en sosial eksplosjon. Alle fornemmet at den var på vei – både folket og ekspertene så det komme – men de visste ikke nøyaktig hvor eller når – og da det skjedde, var det en eksplosjon. Lik noe naturkreftene driver frem. Noe uunngåelig.

Den ulmende misnøyen eksploderte og fikk det internasjonale samfunnets oppmerksomhet. Det om utløste protestene var at billettprisene på T-banen økte med 30 chilenske peso (omlag 35 norske øre). Men det handlet (selvfølgelig) ikke bare om billettprisene.

«No son 30 pesos, son 30 años / Det handler ikke om 30 pesos, men om 30 år!» slo en av parolene i demonstrasjonene fast

Det begynte med spontane demonstrasjoner blant skoleelever, studenter og også arbeidere, som blokkerte T-banestasjoner og satte det som er byens hovedtransportåre, ut av funksjon. Og det kom raskt til å handle om en generell misnøye med levekostnadene i Chile. Snart hadde protestene spredt seg til hele landet.

Perioden med militærdiktatur kaster fremdeles mørke skygger over dagens Chile. Under militærkuppet i 1973 ble daværende president Salvador Allende drept og Augusto Pinochet grep makten. Han ledet diktaturet frem til 1990.

Et hardhendt politi, eller soldater med maskingeværer i gatene gjenoppliver derfor voldsomme historiske minner.

En fredag ettermiddag i desember forbereder gatene i Santiago seg på dagens demonstrasjoner. Siden 18. oktober 2019 har det vært ukentlige demonstrasjoner i sentrum av hovedstaden. For mange har fredagsdemonstrasjonene vært en fast del av programmet det siste året.

Juanita Millal, som er såkalt Lonko – leder for mapuchefolket i Santiago, er vant til å demonstrere.

En av dem er Juanita Millal, som er såkalt Lonko – leder for mapuchefolket i Santiago. Vi har funnet en rolig del av byens parker for å få snakke uforstyrret sammen. Eller, det var planen. Vi er flere kvartaler unna demonstrasjonen. Vi har nettopp startet intervjuet da den 62 år gamle urfolkslederen løper vekk. Politiet er på vei inn i parken. Jeg kan også merke tåregassen. Noen minutter senere kommer hun tilbake.

Hun har lite til overs for landets president, Sebastian Piñera:

– Jeg levde under Pinochets diktatur og nå lever jeg under Piñeras. Jeg vil kjempe til siste slutt. Jeg håper de ikke ødelegger øynene mine eller dreper meg, for jeg har fortsatt mye igjen å kjempe for.

Chiles president Sebastian Piñera

  • President i Chile fra 2010-2014 og fra 2018 til i dag. Han tilhører koalisjonen Chile Vamos.
  • Han er utdannet økonom og var på et tidspunkt én av Chiles tre rikeste.
  • Han har særlig slått seg opp på å fremme økonomisk utvikling i landet.
  • I forbindelse med protestene og den hardhendte håndtering fra myndighetenes side, har Piñedas popularitet falt markant: På slutten av 2020 viste meningsmålinger at bare 17 prosent støtter presidenten.
  • november 2021 er det presidentvalg i Chile.

Det lyder voldsomt, men Juanita peker på en reell risiko: Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner er det registrert over 400 øyeskader i forbindelse med protestene, 12 dødsfall og over 200 mennesker sitter fortsatt fengslet.

– Studentene fikk folk til å våkne, for vi lå i en søvn alle sammen, vi har fortsatt de samme vanene som vi hadde under Pinochet. Det er ikke rettferdig med så stor ulikhet. Retten til bolig, utdannelse og helse er en menneskerett, sier mapuchelederen.

Og nå har demonstrasjonene fått nye kamprop. Mot politivold, mot øyeskader, mot drap på demonstranter, for løslatelse av fanger. Og som prikken over i’en – krav om at Piñera går av.

– Hvis det ikke hadde vært for ungdommen ..., begynner Juanita og blir avbrutt av tåregass og politibetjenter som kommer løpende mot oss.

 

Tåregass i parken

Vi må flytte oss og har store problemer med å få puste, vi hoster og det svir i øynene på grunn av gassen. Det virker voldsomt å bli tåregasset mens jeg forsøker å få intervjuet en kvinnelig 62-åring i en park. I mine mange år som journalist i Latin-Amerika har jeg aldri opplevd noe lignende.

– Dette er normalt. I ett år har vi kjempet mot regjeringen og systemet. Regjeringen representerer ikke oss. Vi har vært i gatene siden 18. oktober 2019 og alt vi har oppnådd er sårede unge med øyeskader, og drap.  Det er ingen forskjell på Pinochet og Piñera. Dette er ikke demokrati. Vi har rett til å demonstrere. Jeg plager ingen, jeg er mapuchemakt.»

– Samholdet da folk var ute i gatene sammen med studentene, gjorde meg glad. Vi var der alle sammen av en grunn. Jeg var der som mapuche, andre var der på grunn av økonomisk ulikhet eller de var eldre uten pensjon. Det var urettferdigheten som drev meg ut i gatene 18. oktober. Men ingen ting er egentlig forandret siden da – derfor er vi her fortsatt.

Men noe har skjedd. 25. oktober 2020 stemte chilenerne om landet skal få en ny grunnlov. Et rungede 79 prosent av stemmene sa ja! Nå er Juanita i gang med å prøve å komme med som kandidat til grunnlovsforsamlingen, på listen «Lista del Pueblo» - Folkelisten.

Protestene i Chile

  • 18.oktober 2019 brøt store protester ut i Santiago og senere i hele Chile – som i dag fortsetter hver fredag i sentrum av hovedstaden.
  • Demonstrasjonene kom etter at prisen på t-banebillettene økte med 30 chilenske pesos (cirka 35 norske øre).
  • Det begynte med skoleelever og studenter, men snart tok også arbeiderklassen til gatene, etterfulgt av «vanlige chilenere».
  • Protestene skulle snart handle om grunnleggende samfunnsendringer, om helse, utdannelse og bedre levevilkår generelt.
  • Den chilenske regjeringen brukte hardt skyts i møte med protestene, som også ble mer voldelige.
  • Ifølge menneskerettighetsorganisasjoner er det registrert over 400 øyeskader i forbindelse med protestene, 12 dødsfall og over 200 arresterte.
  • Dette har ført til at et sentralt kamprop i dag er kravet om at president Piñera må gå av.
  • Et resultat av protestene ble folkeavstemningen om at det skal skrives en ny grunnlov i landet. 79 prosent av chilenske stemmeberettigede stemt ja til dette 25. oktober 2020.
  • Arbeidet med den nye grunnloven skal etter planen starte senere i 2021.

– Pinochet skrev den grunnloven vi har i dag og regjeringene etter ham har ikke endret den. De unge orket det ikke lenger, utbyttingen av arbeiderklassen er for stor. Det er som om folk ikke eksisterer for Piñera. Vi demonstrerer fordi mapuchefolket har fått frarøvet sin jord. For kvinners, unges og arbeideres verdighet.

– Når vi blir en del av den grunnlovsforsamlingen vil vi kreve å få vår jord tilbake, utdannelse til de unge, boliger, et oppgjør med den sosiale torturen som samfunnet vårt lider under. Vi krever menneskeverd. Slutt å kaste folk i fengsel fordi de protesterer. Piñera ønsker å styre landet som om det var et forretningsselskap. Men vi er ikke et selskap, vi er mennesker.

 

Ulmet i årevis

Octavio Avendaño er sosiolog og politisk analytiker ved det statlige universitetet i Chile. Han har sett hvordan opprøret i årevis har ulmet og flekket tenner.

– Allerede i 2011 var det viktige demonstrasjoner. En sosial uro lå hele tiden under overflaten og glødet. Om en rekke temaer innen helse og utdannelse, og gratis tjenester. Regjeringsstilen til inneværende regjering har også vært overdrevent autoritær. Før protestene i Santiago var det viktige protester blant lærerne, som krevde bedre arbeidsforhold. En følelse av en latent, uløst konflikt har rådet. Og alt sammen eksploderte 18, oktober, sier Octavio Avendaño.

Siden den dagen har Chile vært et annet land, sier den politiske analytikeren.

– Dette er en sosial bevegelse vi aldri har sett maken til og som ble født av den sosiale eksplosjonen i 2019. Det er en generell oppfatning at vi ikke kan gå tilbake til slik vi levde før 18. oktober, sier Octavio Avendaño.

Santiago preges fortsatt av protestene. Lyskryssene er ute av drift, internettet virker sporadisk og folk valfarter fra sentrum med sine ukentlige fredagsprotester. Og chilenerne har væpnet seg med tålmodighet:

– Dette kommer til å ta lang tid, kanskje fem eller ti år, før vi kan begynne å normalisere ting i Chile. Det er begynnelsen på en ny etappe, mener Octavio Avendaño.

Den 11. april 2021 er det valg på grunnlovsforsamlingen, av de 155 medlemmene som skal skrive den nye grunnloven i løpet av ni måneder. Grunnloven vedtas i folkeavstemming i 2022.

Folk feirer at 79 prosent stemte for en endring av Chiles grunnlov ved Plaza Baquedano i Santiago.

Pandemien framhever ulikhetene

I skyggen av et tre sitter 62 år gamle Claudio Gonzales. Han mistet jobben i markedsavdelingen i en mindre bedrift straks etter at protestene brøt ut. Demonstrasjoner som i stor grad har lammet millionbyen. Tross de alvorlige konsekvensene dette har medført for ham personlig, støtter han opp om protestene.

Claudio Gonzales, 62

– Dette er en kamp for de unge. Det vi ikke tok oppgjør med under diktaturet, tar de unge oppgjør med nå. Dette er en fase, landet blir nødt til å forandre seg.

Etter noen måneder kom også koronaviruset og blandet seg i et allerede kaotisk Chile i opprør.

– Pandemien fremhever de store ulikhetene i hele Latin-Amerika. Hadde det ikke vært for pandemien hadde ikke Piñera vært president nå, han har virkelig liten støtte i befolkningen (ved årsskiftet var støtten til presidenten på omlag 17 prosent, ifølge meningsmålinger journ.anm). 18. oktober markerte slutten for denne regjeringen. Landet ble paralysert. Butikkene stengte, det er stor sult og ollas comunes – felleskjøkken - overalt.

 

Mat til folket

I utkanten av hovedstaden, i fattigstrøket Peñalolén, besøket vi felleskjøkkenet Hermida.

– Allerede før protestene begynte vi å se folk henge på gatehjørnene og legge merke til større fattigdom, sier initiativtaker Jessica de Lourdes Silva Muñoz.

I dette huset var det felleskjøkken også under diktaturet i 80-årene.

– Protestene gjorde fattigdommen tydeligere, for den har vært her hele tiden. Og under pandemien har det blitt enda verre. Folk somliter med å skaffe seg inntekter fra dag til dag, de hadde simpelthen ikke penger til mat. De begynte å selge klærne sine, tv-ene og møblene. Så da besluttet vi at det igjen var tid for å sette opp et felleskjøkken for folket, forteller Jessica de Lourdes Silva Muñoz.

Jessica de Lourdes Silva Muñoz etablerte felleskjøkken for folk som ikke hadde råd til å skaffe seg mat.

Den første lørdagen serverte hun 200 lunsjer. Snart var de oppe i 450 personer som kom for å få tre måltider om dag, seks dager i uka. Bønner, kikerter, pommes frites og empanadas.

– Blant dem som kom for å få mat, var det mange eldre. Og vi leverte mat til covidsyke folk i nabolaget. Vi ble som borgere nødt til å ta ansvar for situasjonen. For kommunen eller staten gjorde det ikke, forteller Jessica indignert.

Familien hennes har ikke hatt råd til å betale for strøm og vann det siste året, på grunn av mangel på inntekter.

– Vi blir nødt til å prioritere. Betale regninger eller ha mat på bordet.

Hun forteller om mange mennesker som bor i små boliger i nabolaget, og i andre, lignende strøk. Hun har selv også vært ute og demonstrert:

– Det er mye å kjempe for, helse, bolig, utdannelse, retten til mat. Jeg har et håp om at krisen vil løse seg med grunnlovsforsamlingen. Men det tar tid – og protestene er nødvendige. Selv om det også har en risiko. Sårede, døde og fengslede. Men du kan ikke sitte og vente at andre skal kjempe på dine vegne. Det er mange politiske fanger. De unge har ikke noe å ta seg til og det finnes ingen penger så de kan studere. Fattigdommen er stor. Regjeringen gjør ingenting for å hjelpe dem. De havner i trøbbel med vold og dop.

Samtidig er lederen av det solidariske folkekjøkkenet ikke i tvil om at protestene virker:

– Det har vært verdt det, alt sammen. Å få endre grunnloven, det er stort. Nå krever vi bare rettferdighet, at de skal løslate fangene fra protestene.

Valeria Carvallo er sosiolog og ekspert i politisk sosiologi ved universitetet i Valparaiso. Hun deler Octavios syn på at protestene var ventet lenge:

– Den sosiale misnøyen eksploderte, en misnøye som har bygget seg opp gjennom lang tid og ikke lenger var til å stoppe. Graffitien i Santiago, Det handler ikke om 30 peso, men om 30 år, etter økningen i billettprisene, var bare dråpen som fikk begeret til å renne over. Vi så det komme for lenge siden, sier Valeria Carvallo.

– Da protestene så brøt ut, begynte forskjellige årsaker å komme til syne – som kaniner opp av tryllekunstnerens hatt – som alle var en protest mot regjeringen, årsaker som helse, utdannelse, pensjoner og transport, alt det som handler om ekstremt høye levekostnader i Chile.

– Deretter var restriksjonene under pandemien ekstreme, underlagt stor militær kontroll. Det er ikke lenge siden vi var et diktatur, og presidenten satte straks hele det tunge krigsapparatet inn mot demonstrantene. Det opplevdes svært voldsomt. Koronaen passet regjeringens ønske om å fastholde sosial kontroll, perfekt, mener Valeria Carvallo, som også har sett positive reaksjoner i befolkningen i forkant av valget til grunnlovsforsamlingen:

– I etterkant begynte folk å samles i nabolagene sine for å diskutere hva slags grunnlov de ønsket seg, hvilke håp de har for fremtiden. Problemet er at folk ikke følger seg representert i kongressen. Og nå går diskusjonen på hvem som skal sitte i grunnlovsforsamlingen. Dette valget er også svært polemisk. Hvordan kan vi sikre at også mennesker fra fattigstrøkene blir representert? Det er stor mistillit til de politiske partiene. Mange frykter at den nye grunnloven bare bli en kopi av den forrige – skrevet av de samme kreftene.

Samtidig har regjeringens voldsomme militærbruk mot demonstrantene gitt folk enda større grunn til å protestere.

– Nå handler protestene om løslatelse av de politiske fangene. Og folk protesterer fortsatt i gatene, for alt er som før, levekostnadene er de samme. Og så krever de at presidenten skal gå av. Folk kommer til å bli i gatene til det kommer reelle forandringer», mener Valeria Carvallo.

Samtidig settes offentlig ansatte konstant til å male over graffiti med politisk budskap som hele tiden dukker opp igjen i Santiago. En symbolsk kamp – det er presidenten og politikerne mot folket.

– En av graffitiene i byen skriver: ‘Før hadde vi det godt, med innerst inne hadde vi det dårlig. Nå har vi det dårlig, men det er godt å vite.’ Det handler om det chilenske samfunnets mentale helse og erkjennelse er et første skritt. For halvannet år siden var Chile noe helt annet, sier Valeria Carvallo.

Regjeringens voldsomme militærbruk mot demonstrantene gitt folk enda større grunn til å protestere.

Tilbake til Claudio Gonzales i skyggen under treet i Santiago:

– I 1973 kjempet jeg også, da var jeg fjorten år gammel og faren min var tilhenger av Pinochet. Det var mange som var redde for uniformene. Frykten rådde. I dag er det annerledes.

– I dag kjemper jeg for min 20 år gamle datter, for forandringer for henne. Dette er ikke for min skyld, det er for ungdommen. Og for samfunnets grunnpilarer – pensjonene er for eksempel elendige. Utdannelsen er dårlig og bare for folk som kan betale for den. Og helsesystemet bør være for alle, ikke bare for de med penger. Vi trenger en totalforandring.

– Folkeavstemningen om en ny grunnlov var for å berolige folk. Men folk vil ha reelle endringer, mer ekstreme og raskere endringer. Det er stor misnøyde med alle de fengslede, og særlig de unge. Dette er et historisk øyeblikk. De unge kjemper mot undertrykkelse. Jeg hadde ikke forestilt meg at jeg skulle oppleve nok en kamp på denne måten. Men jeg tror virkelig forholdene kan forandre seg, sier Claudio Gonzales.

 

Publisert: 07.02.2021 15.56.53 Sist oppdatert: 07.02.2021 15.56.53