Tusenvis av mennesker demonstrerte i Tunisias hovedstad 10. oktober oktober i protest mot president Kais Saied maktovertakelse i juli og andre maktgrep som blir sett på som en trussel mot landets demokratiske prosesser. Foto: Hassene Dridi / AP / NTB

Den arabiske våren er blitt til vinter, men er ikke helt død

Militærkuppet i Sudan er det seneste tilbakeslaget for demokratiutviklingen i den arabiske verden ti år etter at den arabiske våren brøt ut. Men alt håp er ikke ute.

 

De store folkedemonstrasjonene førte til politiske endringer i flere land, men det gikk ikke lang tid før utviklingen mot mer demokrati ble dominert av tilbakeslag.

Om Den arabiske våren

  • Den arabiske våren er en fellesbetegnelse på folkelige opprør i Nord-Afrika og Midtøsten i 2010–2011.
  • Startskuddet for den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene.
  • Opprørene ble i stor grad ledet av ungdom, som krevde demokratiske rettigheter og at sittende ledere skulle gå av.
  • Innen midten av 2012 hadde mange av opprørene enten blitt slått ned eller utviklet seg til borgerkrig.

Kilder: snl.no / FN-sambandet/ forskning.no

 

I Tunisia, Egypt, Libya og Jemen ble statsoverhodene tvunget fra makten. Demokratiske prosesser ble startet, og mange håpet at demokratiet skulle få fotfeste. Så lett gikk det ikke.

Mange ser militærkuppet i Sudan i forrige måned som den siste spikeren i kisten på det demokratiske eksperimentet i den arabiske verden, som det siste tiåret har vært rystet av uroligheter, krig og kontrarevolusjon. I flere tilfeller har land fått tilbake svært undertrykkende regimer.

Andre mener likevel vel det er for tidlig å skrive nekrologen over de liberale demokratikreftene i den arabiske verden.

En av dem er Moncef Marzouki. Han er menneskerettighetsaktivisten som ble fengslet og deretter sendt i eksil under Tunisias tidligere diktator Zine al-Abidine Ben Ali. Opprøret i Tunisia førte til at han ble landets valgte overgangspresident i perioden 2011–2014.

 

Ny eksiltilværelse

Marzouki har imidlertid vendt tilbake til eksiltilværelsen. Fra Frankrike er han en av de mest høylytte kritikerne av president Kais Saied.

Saied sparket den forrige statsministeren, oppløste nasjonalforsamlingen og ga seg selv utvidede fullmakter 25. juli i år. Tusenvis av tunisiere har demonstrert mot det de mener er en tilranelse av makten og et kupp.

Utviklingen understreker følelsen av at regionens demokratiske eksperiment har mislyktes. Men selv mener Marzouki at beretningene om den arabiske vårens død er sterkt overdrevet.

– Ti år er ingenting i et folks liv. Historien viser at revolusjoner alltid tar mye lengre tid enn det, understreker han.

Andre mener også at det ikke bare er å gå tilbake til autoritære styresett. Ungdomsgenerasjonene vil ikke ha like lett for å finne seg i diktatur etter at de har sett og smakt på frihet.

Folk tar fortsatt til gatene for å kjempe for sine rettigheter.

 

Opprørene har mislyktes

Pascal Boniface som er leder for det franske instituttet for internasjonale og strategiske studier (IRIS), mener at demokratiforkjemperne så langt har mislyktes.

– Flere autoritære regimer har enten holdt det gående eller har tatt tilbake makten – og prisen har vært blodig høy, som i krigsherjede Syria eller Egypt med sitt nå svært undertrykkende styre. I Bahrain ble folkeopprøret raskt slått ned, og i Jemen kom en borgerkrig på toppen av den humanitære katastrofen, sier Boniface.

Og han fortsetter å ramse opp:

– I Algerie er den demokratiske protestbevegelsen Hirak sterkt svekket. Både i Sudan og Tunisia står de demokratiske prosessene i fare, for ikke å snakke om kaoset som rår i både Libya og Irak.

 

Knuste drømmer

Sjasminrevolusjonen i Tunisia for over ti år siden forbløffet en hel verden med sin kraft og sine ringvirkninger. Landet ble hyllet for sin demokratiske overgang.

Da Saied i sommer ga seg selv omfattende fullmakter etter måneder med politisk og økonomisk krise, ble det et trist bilde på demokratiets manglende kraft.

Mange tunisiere, som hadde sett seg lei på korrupte og udyktige politikere, ønsket også Saieds grep velkomment. Mange andre så det som den sørgelige slutten på det demokratiske eksperimentet.

Sudan, som sent hadde hevet seg på demokratiopprøret, gjennomlever i disse dager stor usikkerhet etter kuppet i forrige måned. Kuppet understreker de store demokratiske utfordringene for den arabiske verden.

Men Marzouki selv nekter å gi opp. Siden maktovertakelse har han reglemessig stått fram på den arabiske TV-stasjonen Al Jazeera, der han langer ut mot Saied.

 

Kontrarevolusjoner

76-åringen hevder at man ikke kan si at den arabiske våren er mislykkes. Problemene som utløste protestene har jo ikke bedret seg – heller forverret seg.

– Dessuten, det å si at revolusjonene har mislyktes fordi de avfødte en reaksjon, er ikke logisk. Det skjer en kontrarevolusjon etter enhver revolusjon, mener han.

Marzouki mener De forente arabiske emirater, Saudi-Arabia og Egypt visste hva som sto på spill.

– Hvis Egypt hadde beholdt demokratiet, ville det ha påvirket hele regionen, sier Marzouki.

Mange ytre forhold gjorde situasjonen vanskeligere i mange land. Utenlandske krefter bidro til borgerkriger i land som Libya og Jemen, som fortsatt herjes av krig og indre konflikter.

I både Egypt, Libya og Syria bidro opprøret også til styrking av islamistiske grupper.

Marzouki, som delte makten med det islamistisk-inspirerte Ennahdha-partiet i begynnelsen av Tunisias demokratiske tiår, sier at islamister «generelt hadde spilt en negativ rolle». Han forsvarer likevel deres rett til å engasjere seg i politikken.

 

Ikke bare en fiasko

Isabelle Werenfels er spesialist på Nord-Afrika ved den tyske tenketanken SWP.

Hun fastslår at den arabiske våren helt åpenbart ikke har vært en suksess, men vil likevel ikke være med på at den bare har vært en fiasko.

– Den arabiske våren viste at det gikk an. Det er vanskelig å ta fra folk friheten når de først har smakt den. Det gjelder ikke minst i Tunisia, sier hun.

Hun mener at demokratisering heller ikke kan fungere godt uten økonomisk velstand.

– Frie valg gir ikke folk et levebrød, understreker hun.

Et annet problem er at demokratiaktivister i den arabiske verden ikke lenger kan regne med særlig støtte fra europeiske regjeringer.

– Etter den store migranttilstrømning i 2015, hovedsakelig fra Syria, har Europas regjeringer er tendensen å vektlegge stabilitet og sikkerhet – framfor demokratisering, sier Werenfels.

 

– Arabiske vulkaner

Marzouki er imidlertid fortsatt optimistisk. Han har ikke mistet troen på den arabiske våren.

– Men jeg foretrekker å kalle det «arabiske vulkaner», sier han. Når en vulkan har fått utbrudd én gang, får den alltid nye utbrudd.

 

Publisert: 04.11.2021 08.27.32 Sist oppdatert: 04.11.2021 08.27.32
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.