Amhara Television, som er eid av den amhariske regionalstaten, er en av flere regionbaserte medieselskaper som har investert stort i utstyr og teknologi de siste årene. Foto: Terje Skjerdal

Etiopia: Pressefrihet førte til mer etniske motsetninger

Hatefulle ytringer og etniske motsetninger blusset opp da president Abiy Ahmed liberaliserte media. Den væpnede konflikten i Tigray-provinsen har forverret «dem» og «oss»-polariseringen i Etiopia. Men forsker Terje Skjerdal er likevel ikke pessimist.

Av Ester Nordland Sist oppdatert: 14.01.2021 11.50.22

– Det har skjedd en etnisk fragmentering i etiopisk politikk og etiopisk media. Det kan eksemplifiseres med Tigray-konflikten som blusset opp i november, sier forsker Terje Skjerdal.

Han har skrevet rapporten «The ethnification of the Ethiopian media» sammen med etiopiske Alemayehu Moges.

Terje Skjerdal er førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Kristiansand og er ekspert på etiopiske forhold og journalistikk. Alemayehu Moges er medieforsker ved Addis Abeba universitet.

Intervjuarbeidet ble gjennomført mellom mars og november 2020. Rapporten ble sluttført rett etter de siste voldshandlingene i landet startet. Forfatterne mener rapporten gir en dypere forståelse av konflikten.

Fredsprisvinneren Abiy Ahmed startet i november i fjor en væpnet offensiv i Tigray-provinsen for å fjerne regional-regjeringen.

Forfatterne har dybdeintervjuet private medieaktører og journalister og medieaktører fra regjeringshold, beslutningstakere og politikere, blant andre den kjente oromo-opposisjonslederen Jawar Mohammed. 

Han er en oromo-aktivist og står bak Oromia Media Network (OMN) som er en av de sentrale aktørene på mediemarkedet i dag. Han var del av det politisk aktive miljøet i USA og returnerte til Etiopia i 2018 etter at Abiy Ahmed kom til makten. I september i år ble han arrestert og tiltalt for terrorvirksomhet.

 

Opprettet i utlandet

– Mange av de mest aktive mediekanalene i Etiopia i dag ble opprettet i USA og Europa de siste fem til åtte årene. Flere av disse er motivert av etnisk selvhevdelse, sier Terje Skjerdal til Bistandsaktuelt.

– De etniske faktorene i etiopiske medier har ligget skjult under overflaten, men de siste to åra har det kommet til overflaten med full styrke. Det har vært mye snakk om politisk polarisering, men etter vår oppfatning er mye av det som ligger bak den politiske polariseringen egentlig etnisk polarisering. Flere mediekanaler taler med en klar etnisk agenda, sier Skjerdal og viser til etniske grupper som oromo, amhara, tigray og somali, som alle har sine egne mediekanaler.

Skjerdal peker på at både statlige og private medieaktører har blitt fragmentert de siste årene. Han sier det er en parallell mellom mediemarkedet og politikken. Koalisjonen EPRDF, som styrte Etiopia i 17 år, var i stor grad dominert av Tigray-interesser styrt fra Addis Abeba.

 

Full skjæring

– Men etter at Abiy kom til makten var det full skjæring mellom sentralpartiet og Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF). Da det gamle EPRDF ble erstattet med Velferdspartiet, sa Tigray-fraksjonen takk for seg og det samme skjedde i media. På det tidspunktet forlot en del Tigray-journalister og redaktører statsmediene og flyttet tilbake til Tigray-provinsen. De følte seg skviset ut av Abiy og fortsatte medieaktiviteten fra regionhovedstaden Mekelle.

Skjerdal forteller at Tigray hadde to store medieselskaper – et privat og et knyttet til regionale myndigheter – som konkurrerte i mange år. Men at de to etter hvert samlet kreftene sine mot sentral-regjeringen i Addis Abeba.

Rapporten viser hvordan den etniske konflikten speiler seg i medievirkeligheten.

 

Kampanje-journalistikk

Så det journalistiske verktøyet blir brukt til kampanje-journalistikk for enkeltgrupper?

– Ja. Det er litt av paradokset. Etiopia har i mange år vært kritisert for å ha en undertrykkende mediepolitikk. Men samtidig medførte den repressive mediepolitikken at man hadde en viss kontroll med etnisk motiverte medier.

– Da Abiy kom til makten satte han i gang med mediereformer, løslot fengslede journalister og løste opp på ulike kontrollmekanismer. Liberaliseringen av medielandskapet fikk en bieffekt mange ikke forutså, nemlig en kraftig oppblomstring av etnisk baserte mediekanaler.

I spissen for etnifiseringen sto Oromia Media Network, forteller Skjerdal som peker på at de har en tydelig etnisk slagside.

– De hevder at de står for etnisk pluralisme, men vår studie viser at minst 90 prosent av dem som jobber der tilhører oromia-gruppa og forfekter bestemte politiske interesser. Dette har ført til en tilspissing av den etniske agendaen i ulike kanaler, da andre også har fått behov for å uttrykke sine interesser.

 

Hat-ytringer

– Det har blitt en konkurranse mellom disse. Mange av de etniske uttrykkene grenser til det mange vil kalle hatjournalistsikk. Parallellen til politikken er klar. Hver gang vi ser opptøyer i Etiopia topper også de etniske motsetningene seg i landets mediekanaler. Det så vi i juli 2020 da den populære oromo-musikeren Hachalu Hundessa ble drept. Da fikk du en bølge av aggressive etniske anklager i ulike mediekanaler, opp mot kanaler som står for en pan-etiopisk politikk. Da ble flere sentrale journalister og medieaktører fengslet, sier Terje Skjerdal som har intervjuet flere av disse.

Etter offensiven i november ble kommentatoren William Davison fra organisasjonen International Crisis Group utvist fra Etiopia. Myndighetene har også raslet med sablene mot medier som Reuters, BBC og Deutsche Welle. Og i romjula ble Reuters kameramann Kumerra Gemechu fengslet fordi han angivelig skal ha videreformidlet falsk informasjon om regjeringen. Han er tigrayer. 

 

Mange jublet, men….

– Utenlandsk mediestøtte har i liten grad bidratt til å dempe de etniske motsetningene i media, sier Skjerdal.

Han sier at framveksten av ulike mediekanaler kombinert med en manglende profesjonell skolering av journalistene har ført til et frislipp av aktivistisk propagandajournalistikk.  

– Jeg har sett mange juble over pressereformene Abiy satte i gang, noe de gjør med god grunn. Men jeg stiller spørsmål ved om man er nok bevisst på den etniske understrømmen som tross alt vært til stede i etiopiske medium i mange tiår.

Skjerdal berømmer Norge for å være av de få landene som har investert i etiopisk medieutvikling i mange år. Han har selv jobbet med norsk mediestøtte i landet siden 2004 og har vært med på å utvikle en journalistikk-utdanning ved universitetet i Addis Abeba.

– Det har vært en langsiktig investering i etiopisk medieutvikling. Det er gledelig at andre internasjonale aktører nå kontakter oss for å bruke den norske kompetansen på etiopiske medier og journalistikk. Han peker blant annet på danske International Media Support og det svenske Fojo-instituttet.

 

Optimist på sikt

I rapporten ser forskerne på historiske trender.

– Det er lett å tenke at de etniske motsetningene er noe nytt. Men de etniske understrømmene har vært der i alle år.

Er du optimist eller pessimist?

– Jeg spår ar Etiopia kommer til å falle tilbake på pressefrihets-indeksen som blir publisert i april 2021. Det er helt naturlig på grunn av den innstrammingen vi har sett i etiopisk mediepolitikk. Det som gjenstår å se på lengre sikt er om det blir strammet mer inn før man får mer utvikling av mediene. På lang sikt er jeg optimist. Det er ikke fordi man ser et mer pluralistisk medielandsskap, men fordi det er en vilje til å investere i profesjonalisering og journalistisk etikk. Det er viktig at mediestøtte handler om mer enn bare å drive fram et pluralistisk mediesystem i Etiopia, slår Skjerdal fast.

 

«Dem» og «oss»

Søren Østergaard Sørensen er internasjonal programdirektør for det svenske Fojo-instituttet og International Media Support. Han sier at både sosiale medier og tradisjonelle medier er blitt mer polarisert de senere årene.

– Man skrev sine historier som «dem og oss» og man søkte kilder innenfor sine egne etniske grupper, sier Sørensen til Bistandsaktuelt. Han sier at det ble brukt merkelapper og stereotypier for å vise enten hat eller underminere andre gruppers rolle i samfunnet.

– I etiopisk historie er det ikke - og har aldri vært – frie medier som vi kan sammenlikne med journalistikken vi kjenner fra vår del av verden. Man har brukt mediefriheten til å uttrykke sin etniske identitet. Det er en legitim ting å utrykke noe man ikke har kunnet utrykke før, men med sosiale medier og nye mediers etniske agenda har det vært en dårlig cocktail. Det har vært en katastrofe at de som utnyttet de nye mulighetene brukte sin frihet til å oppfordre til konflikt, hatefulle ytringer og polarisering, sier Sørensen som sier man undervurderte det man satte fri.

Sørensen sammenlikner Etiopia i dag med situasjonen på Balkan på slutten av 80-tallet der han var utstasjonert som journalist.

– Der gjenoppfant man tradisjonen fra journalistikken før diktaturene. Men i Etiopia har man ikke noen tradisjon å bygge på. Når man for første gang kan utrykke seg journalistisk, blir det brukt til etnisk polarisering. Det er skapt en atmosfære det er utrolig vanskelig å operere i.

 

Terje Skjerdal i fjellheimen i Tigray-regionen. I dette området drev TPLF (Tigrayfolkets frigjøringsfront) med ulovlige radiosendinger mot Derg-regimet på 1980-talet, via radiostasjonen Dimtse Woyane Tigray, fra huler i fjellet. Foto: Privat

Utdrag fra rapporten

«Etnifisering av etiopisk media»:

"Opp gjennom historien har etniske interesser spilt en viktig rolle for ulike regimer for å drive propaganda for politikk så vel som for etniske forhold. Helt siden den første trykte publikasjonen kom på markedet tidlig på 1900-tallet, har media blitt brukt både for nasjonale og strategiske formål. Under det etiopiske imperiet til Haile Selassie, ble media brukt til å fremme amharaenes herredømme. Det så man blant annet ved at amhara ble det dominerende språket både i etermedia og i papirpressen.

I dag opplever folk for første gang i etiopisk historie, genuint medie-mangfold - i hvert fall tilsynelatende. De har et valg mellom ulike kanaler og stemmer og kan ta i bruk opposisjonsmedia uten å frykte represalier. Dette i motsetning til under 2016-demonstrasjonene i Oromia, da TV-seere risikerte å bli anholdt i sine hjem hvis de stilte inn på «feil» kanaler.

Fryktkulturen i media førte tidligere til en utbredt selvsensur både i statlige og private media. Nå kan media dekke nesten alle slags emner, de kan også invitere og konfrontere politikere som er uenige med radio/tv-stasjonen eller avisas perspektiv.

En av informantene fra en statskanal forteller om da han utfordret statsministeren til å svare på påstanden om at det var to regjeringer i Etiopia: Én i Addis Abeba og én i Tigray. Doktor Abiy ble irritert over spørsmålet, men han svarte - og intervjuet ble sendt. Før ville det vært svært usannsynlig at et intervju der statsministeren ble synlig irritert, ville ha gått igjennom på desken i redaksjonen. Om spørsmålet i det hele tatt hadde blitt stilt.

Mediehus opplever at representanter for regjeringen ringer dem og har en mening om redaksjonens beslutninger, men før ville det ha vært direktiver. Det er stadig mer akseptert at redaksjonelle beslutninger skal ligge i redaksjonen og ikke i regjerings-kontorene. En annen betydelig forandring er at statlige medier og private medier ikke lenger blir forskjellsbehandlet når det gjelder å få tilgang på offentlig informasjon.

At hatefulle ytringer er rådende i sosiale medier er en etablert sannhet. Men det er nytt at dette har spredd seg til vanlige medier. En hendelse flere informanter nevnte var en live-sending i Oromo Media Network på den internasjonale kvinnedagen 8. mars 2020. En Oromo-kvinne advarte mot etniske «blandingsekteskap», og ba Oromo-menn om å skille seg fra sine «habesha» koner. (Det vil si amhara- eller tigray-koner). Selv om representanter fra TV-stasjonen hevdet de ikke ville ha sendt det om de visste uttalelsene hadde kommet, var det flere av seerne som trodde dette var kanalens offisielle syn.

Hatefulle ytringer er særlig tilstede i sosiale medier. En studie av Mulugeta fra 2019 fant at 95,4 prosent av hatefulle utsagn på Facebook, Twitter og YouTube handlet om religion eller etnisitet. Situasjonen var annerledes under valget i 2015 da det var relativt lite hatefulle ytringer i debattene på nettet.

The Center for Advancement of Rights and Democracy (CARD), er en lokal NGO. Denne ikke-statlige organisasjonen har dokumentert en klar sammenheng mellom hatefulle ytringer på nettet og voldshandlinger. 

Polariseringen i media blir trolig større. En av grunnene er den økte konflikten i regionene, særlig i Tigray. I media er man særlig på tå hev når egen etnisk gruppe er truet. Det har betydd at det føderale media trofast forsvarer den militære intervensjonen i Tigray, med støtte fra kanaler de gjerne konkurrerer med – være seg Oromo- eller Amhara-støttede medier. På den andre siden er Tigray-basert media lojale mot TPLF (Tigray Peoples Liberation Front.) Dette fikk bensin på bålet da regjeringen besluttet å stenge ned nett og telefon-forbindelsen i Tigray i november 2020. For veteraner innen media i Tigray liknet situasjonen på den i 1980 da det grodde fram hemmelige radiostasjoner.

Et annet forhold som fremmer polarisering er framveksten av et semi-liberalt system, hvor stabiliserende faktorer ikke er på plass - slik at ensidige og radikale uttrykk får vann på mølla. De forskjellige mediekanalene forverrer hverandre, noe som bidrar til sterkere polarisering. En annen faktor er økende bruk av sosiale medier i Etiopia, som er blottet for redaksjonelle retningslinjer og ansvar. Til slutt representerer de nasjonale valgene som er planlagt i mai/juni 2021 en hendelse som kan forverre etniske motsetninger."

 

Siste nytt

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 14.01.2021 11.50.22 Sist oppdatert: 14.01.2021 11.50.22