Martins har allerede vært på reise i to år. Han håper er å kunne ta seg til Italia der kona og barna oppholder seg.

«The Game» – farlig spill for å krysse EU-grensen

Migranter og flyktninger fra Afrika, Syria og Afghanistan sitter fast i Bosnia-Herzegovina. Flere av afrikanerne har brukt flere år på å komme så langt. Nå gjenstår «The Game» – Leken – det farefulle forsøket på å krysse grensen inn i EU.

Siden 2010 har over én million mennesker fra Afrika sør for Sahara beveget seg til Europa, og antallet øker for hvert år. Brorparten forsøker å reise over Middelhavet, men et stort antall ender også opp på Balkanruten, med Serbia og Bosnia-Herzegovina som siste stopp før EU. Passering av Kroatia viser seg likevel å være ferdens største utfordring.

De fleste ender opp med å bli værende i Bosnia-Herzegovina lenger enn de hadde tenkt – ofte i flere år.

– Jeg hadde aldri sett for meg selv i denne situasjonen, sier Martins fra Nigeria.

I hjemlandet jobbet han som lab-tekniker, og hadde god lønn og leilighet. I kveld sover han under åpen himmel i en park i Bihac i Bosnia-Herzegovina – noen kilometer fra grensen til Kroatia.

Martins fra Nigeria vil gjenforenes med familien som nå er i Italia.

Det er hans første dag i byen, men reisen har allerede vart i et par år. I sekken sin har han ett klesskift, sovepose, pass, dokumenter, og oppsparte penger – samt den viktigste eiendelen han har - mobiltelefonen. Den er hans eneste linje til familien i Italia, bestående av kone og to barn. Barna har han ikke sett siden de ble født.

– De er grunnen til at jeg velger å stå i alt dette.

Martins gjorde først flere forsøk på å få oppholdstillatelse i Italia for å bli gjenforent med familien, men samtligesøknader ble avslått. Problemet er Italias krav om at barnas fødselsattest må bli personlig signert av faren.

– Jeg har ingen bevis på at de er mine barn, ifølge italienske myndigheter.

Derfor har Martins valgt den ulovlige Balkanruten, etter anbefalinger fra venner i hjemlandet. Ferden startet med et fly fra Nigeria til Baku i Aserbajdsjan, før han begynte på vandringen gjennom Tyrkia, Hellas, Nord-Makedonia, Serbia og Bosnia-Herzegovina.

Og han er ikke alene om dette.

 

Stengt rute fortsatt populær

Balkanruten ble offisielt stengt i 2016, etter at nesten 800 000 migranter og flyktninger reiste gjennom regionen på vei til EU i 2015. Likevel er ruten høyst aktiv den dag i dag, og tall fra dansk flyktninghjelp viser at over 75 000 migranter og flyktninger har ankommet Bosnia-Herzegovina bare siden 2018.

Ungarn var første land ut til å forsterke og stenge grensene i 2016. Som resultat ble Bosnia-Herzegovina et attraktivt alternativ, hvor grensen til Kroatia fungerte som mulig inngangsport til EU.

De aller fleste som reiser gjennom Balkan kommer fra Afghanistan og Pakistan, men en betydelig andel afrikanere velger også denne ruten, fremfor de mer folksomme, og farligere, middelhavsrutene.

 

Upraktisk lokalisering av mottaksleir

Martins fant veien til parken i Bihac da han hadde hørt at en mottaksleir – Camp Borici – var lokalisert her. Han ble likevel nektet adgang da leiren kun er tiltenkt enslige kvinner og familier. Da la Martins ut liggerunderlaget rett utenfor leirgjerdet.

Camp Lipa – som ligger 30 kilometer utenfor Bihac – er tiltenkt enslige menn, og kan huse opptil 900 migranter. Den ligger ute i ødemarka, langt fra grensen til Kroatia. Derfor velger mange migranter å oppholde seg utenfor den offisielle mottaksleiren. De er nektet adgang på offentlig transport, og må derfor gå 30 kilometer til fots hvis de ønsker å besøke byen, eller gjøre forsøk på passere grensen.

Da finner de heller midlertidige soveplasser i forlatte bygg i Bihac, på gata, eller i provisoriske teltleirer i skogen.

Flere av de som bor i teltleiren har forsøkt å komme seg inn og gjennom Kroatia flere ganger.

To-tre steinkast vekk fra Camp Borici finner vi en slik provisorisk teltleir. Den huser mellom 20 og 30 migranter og flyktninger fra Nord-Afrika - nærmere bestemt fra Somalia, Eritrea, og Sudan. De har invitert Martins til å slå leir hos de i skogen. Det er ikke trygt å tilbringe natten alene i parken, mener de.

På vei dit møter vi en gjeng som spiller fotball, mens solen går ned over den bosniske grensebyen. Mohammud (17), Ali (25) og Seyid (28) fra Somalia er tilskuere.

 

Frykt for terror

– Jeg dro hjemmefra for to år siden, sier Mohammud. Da var han bare 15.

Når jeg spør hvorfor, svarer han raskt; «Al-Shabaab».

Al-Shabaab er en islamistisk terrorgruppe som opererer i Øst-Afrika og Jemen, og er grunnen til at flere titusenvis av mennesker har blitt internt fordrevne eller drevet på flukt fra hjemlandene i området.

– Enten må jeg leve med dødsangst, ellers så må jeg rekruttere meg til gruppen, og det vil jeg ikke. Derfor forsøker jeg heller å komme til Europa, hvor jeg kan starte et nytt liv.

De tre somalierne har tatt forskjellige ruter til Bosnia.

Mohammud tok et fly til Tyrkia, men Seyid forteller at han først fløy fra Somalia til Irak, før han vandret via Tyrkia og Hellas til Balkan. I Hellas ble han værende i nesten et år, hvor han forsøkte å jobbe og spare penger for å reise videre.

Seyid legger ved at al-Shabaab ikke er det eneste problemet i Somalia. Han frykter også krigingen mellom de forskjellige klanene i landet.

– Er du i en stor klan kan du føle deg beskyttet. Men jeg kommer fra en liten klan.

Ataklti fra Eritra valgt å flykte fra landet på grunn av diktaturet.

Bortenfor fotballbanen sitter Ataklti (27) fra Eritrea. Også han forlot hjemlandet sitt for to år siden.

– Jeg flykter fra diktaturet, tvungen militærtjeneste, og mangel på nødvendige tjenester, forklarer han.

Eritrea har i flere år hatt en strøm av migranter og flyktninger ut av landet. Noen flykter til naboland, mens andre forsøker å komme seg til Europa. Allerede i 2018 anslå FN at 10 prosent av landets 5 millioner innbyggere hadde blitt drevet på flukt.

 

Kostbare hjelpere på veien

Ataklti jobbet i en periode i Hellas, men ble arbeidsledig. Deretter vandret han til fots gjennom Balkan – en reise som tok to måneder, og kostet flere tusen euro. Migranter på balkanruten er nemlig nødt til å bruke smuglere ved hver grenseovergang.

– Vi betaler enorme summer, sier Martins fra Nigeria.

Selv anslår han å ha brukt 3000 euro på smuglere langs hele ruten. Bare mellom Serbia og Bosnia betalte han 250 euro, for en strekning på noen hundre meter.

– Man er nødt til å få hjelp a v noen med lokalkunnskap, for å forhindre at man blir tatt av grensevakter, eller går seg bort i skogen.

De andre nikker samtykkende, og bekrefter at de har betalt lignende summer.

Til tross for at Martins har vandret tusenvis av kilometer til fots, og brukt store summer på smuglere, har han vært ved godt mot under reisen. Det er neste strekning som bekymrer ham.

– Det vi hører fra Kroatia er skummelt. Jeg skal innrømme at jeg er veldig redd, sier Martins, som enda ikke har forsøkt å passere grensen til EU.

 

Farlig spill

Resten av beboerne i teltleiren har allerede flere feilslåtte passeringer i sekken. Noen har forsøkt et tjuetalls ganger – i det de kaller «The Game». Navnet kan høres avvæpnende ut, og de fleste kan prate om forsøkene med et smil rundt munnen. Men - realiteten bak «The Game» er høyeste alvor.

Ahmed (25) fra Sudan har vært på reise i 4 år, og gjort 20 forsøk på "The Game". Han satser på å komme seg til England, hvor broren hans nå bor.

Etter at grensen mellom Bosnia og Kroatia ble en populær ferdselsåre for mennesker på reise mot EU, har Kroatia strammet inn sikkerheten kraftig – med finansiering fra både EU og Tyskland. Resultatet er at brorparten av de som forsøker å passere Kroatia blir deportert tilbake, uten mulighet for å anmode om asyl eller internasjonal beskyttelse.

– Dette er brudd på internasjonal lov, sier Velid Dzakmic i dansk flyktninghjelp (DRC).

– Kroatia har lov til å stanse migranter på grensen, men hvis de først har kommet inn på kroatisk territorium, er de pliktet til å gjennomgå hver enkelt migrants ønske om å få beskyttelse. Dette blir ikke overholdt, sier Dzakmic. Han forklarer at store grupper med migranter og flyktninger blir deportert tilbake til Bosnia, selv etter flere dager vandring i Kroatia.

 

Brudd på menneskerettigheter

I tillegg blir utsatt for kritikkverdig og ulovlig behandling underveis, mener han.

Dzakmic er selv medlem av utrykningslaget til DRC, og han har møtt mangfoldige grupper på vei tilbake fra grensen etter deporteringer. I nesten alle tilfeller har migrantene og flyktningene blitt fratatt mobiltelefon, penger, og andre eiendeler, og noen ganger får de skoene konfiskert.

I tillegg ender mange opp med å bli utsatt for psykisk og fysisk vold.

Nesten 40 prosent av alle deporteringer innebærer én eller annen form for fysisk vold, viser tall fra DRC. Dette kan være slag med batonger, pisking med trepinner, eller andre voldsformer som ikke gir store, synlige skader.

Ali (25) fra Somalia skyter inn med sitt forrige forsøk på «The Game».

– Vi hadde gått i Kroatia i tre dager, på vei mot Slovenia. Vi var 25 somaliere, og ble guidet av en lokal smugler.

Gruppen hadde gått langs en skogsbilvei da en av damene ble bitt av en slange.

– Hun ble etter hvert dårlig, og vi ville forsøke å finne hjelp. Smugleren nektet å stoppe, og gikk videre uten oss.

Uten lokalkunnskap om skogen ble de nødt til å gå til nærmeste hovedvei. Der hadde lokale ringt til politiet, som raskt plukket de opp i varebiler.

– De som hadde mobiltelefon ble fratatt disse, og så ble vi kjørt tilbake til Bosnia, forteller Ali.

 

Kostbare forsøk

De mange forsøkene blir etter hvert meget ressurskrevende for migrantene og flyktningene på vei mot EU. Hver gang de blir fratatt eiendeler, penger og mobiltelefon, ser de seg nødt til å anskaffe dette på nytt. Å tjene penger er heller ikke et reelt alternativ, da Bosnia allerede har Europas høyeste arbeidsledighet.

Uten penger kan de heller ikke søke hjelp fra smuglere, og blir nødt til å vandre gjennom uoversiktlige fjellområder uten lokalkunnskap. Dette kan i verste fall føre til dødsfall. DRC har hørt vitnesbyrd fra migranter som har støtt på lik i skogen i Kroatia. Det er antatt at disse har skadet seg under forsøk på grensepasseringer, eller fått et illebefinnende underveis.

Det begynner å bli mørkt, og Martins vil forsøke å finne ly i leiren for natten. Vi vandrer på en smal sti gjennom den tette skogen, og kommer omsider ut til en lysning med over 20 telt.

Det lukter kraftig urin, og søppel ligger slengt overalt.

– Jeg er sjokkert, sier Martins taust, og gnir seg i hodet i fortvilelse.

 

Venter på smugleren

Rundt i teltene driver leirens beboere med kveldsyssel. Noen lager mat, andre lapper sammen slitne klær, mens andre prøver sekkene sine før nye forsøk på grensepasseringer. De må være klare når smugleren ber de om å bli med.

Sekkene sjekkes før nye forsøk på grensepasseringer. De må være klare når smugleren ber de om å bli med.

– Noen ganger kommer han på kvelden og sier «Go». Andre ganger sier han ifra dagen i forveien. Vi vet aldri når, så vi må ha tingene klare, forklarer Ali.

Mørket er i ferd med å senke seg over leiren, og Martins brer ut liggeunderlag og sovepose ved siden av et telt.

– De sier jeg må flykte fra krig – at det ikke er en god nok grunn å ville gjenforenes med familien. Ville jeg levd på denne måten hvis dette ikke var livsviktig for meg?

Så er første dag i Bihac omme for Martins. Tiden vil vise om han trosser statistikken, og greier å raskt komme seg noen steg nærmere familien – eller om han i likhet med de fleste må se seg nødt til å prøve «The Game» igjen, og igjen.

Menneskene i transitt gjennom Balkan er fanget i en sirkel av deporteringer og utfordrende leveforhold på grensen. Fortapt i prosessen er de som har rett på internasjonal beskyttelse, men ikke får anledning til å be om det, grunnet Kroatias praksis på grensen.

For resten av migrantene – som velger å trosse vold, kulde, og flere år av eget liv i håpet om å få en bedre hverdag – er sjansene like små.

 

Publisert: 17.09.2021 12.35.54 Sist oppdatert: 17.09.2021 12.35.54