– Jeg tok et veldig bevisst valg da jeg bestemte meg for å ta steget fra den tradisjonelle bistandsverden til å bli sosial entreprenør, sier Amar Bokhari. 44-åringen driver tekstilfabrikk og skole i Pakistan. Fabrikken produserer tekstiler og interiørvarer for det nordiske markedet og leverer blant annet til butikkjedene Hemtex i Sverige og Kid Interiør i Norge. Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Fra fast jobb i FN til fabrikkeier i Pakistan

Amar Bokhari byttet bort bistandsarbeid, fast lønn og forutsigbare dager mot søvnløse netter som fabrikkeier i Pakistan. Tekstilene selges nå i nærmere 400 butikker i Norge og Sverige.

Av Tor Aksel Bolle og Anne Håskoll-Haugen Sist oppdatert: 22.02.2021 07.42.55

I den lille byen Sultan Town i utkanten av Faisalabad i Punjab-provinsen i Pakistan, er det full aktivitet på Bokhari-fabrikken, eller veveriet som han selv kaller det. Her sitter kvinner og menn og strikker, vever, hekler og syr et hav av interiørprodukter som skal sendes til Norge og Sverige.
 
Til sammen sysselsetter veveriet 350 kvinner og menn, og vegg-i-vegg går barna deres på skole.
 
– Jeg tok et veldig bevisst valg da jeg bestemte meg for å ta steget fra den tradisjonelle bistandsverden til å bli sosial entreprenør. Fra å jobbe med lange prosesser, uendelige møter og intern maktkamp, er det veldig givende å få være så hands on og oppnå umiddelbare resultater, sier Amar Bokhari.
 
44-åringen fra Lillehammer er nå bosatt i Oslo og driver tekstilfabrikken og skolen med sine 700 elever, de fleste jenter. De produserer tekstiler og interiørvarer for det nordiske markedet og leverer blant annet til butikkjedene Hemtex i Sverige og Kid Interiør i Norge.
 
 

–  Har ikke angret ett sekund

Bokhari har lang erfaring fra bistandsbransjen. Han jobbet i mange år i FN-systemet, og i 2016 flyttet han hjem til Norge for å bli utenlandssjef i Redd Barna.
 
Men i 2019 bestemte han seg for å ta en pause.
 
– Det var et stort skritt, og jeg brukte mange år på ta steget helt ut. Men da jeg først hadde tatt beslutningen om å satse, så har jeg ikke angret ett sekund.
 
Det er blitt mange lange netter og det mangler ikke på utfordringer og frustrasjon.
 
– Men jeg hadde jo aldri forespeilet meg at dette skulle bli enkelt. Målet er å kunne tilby folk anstendig og trygt arbeid, samtidig som barna deres får kvalitetsutdanning – og gjøre dette på en mest mulig bærekraftig måte. Det er hva som driver meg.
 

Nød lærer naken mann å... starte fabrikk

Det blir ikke 9-16-jobb når man er gründer. Leiligheten brukes som kontor og er fylt opp av prøver på tekstiler og handlenett, og når Bokhari tar oss med ned til lageret i kjelleren åpenbarer det seg enda flere produkter. Lokalet benyttes som kombinert lager- og pakkerom. Herfra sendes varer direkte til privatkunder, men også til butikker over hele landet.
 
Men hvordan havnet denne lillehamringen her?
 
Her er den korte versjonen av historien: En ung, pakistansk student og regnskapsfører i London møter ei norsk jente i samme by. Dette er det glade 60-tallet og paret forelsker og gifter seg. De får to barn, og flytter etterhvert til Lillehammer. Tross god utdannelse og arbeidserfaring, oppdager regnskapsføreren at det i Gudbrandsdalen er få som etterspør engelskspråklige tallknusere som ikke kan norsk.
 
Hva skal han finne på? Etter flere år med strøjobber og mye frustrasjon, kommer inspirasjonen til ham etter et besøk på Maihaugen. Her ser han noen kvinner som vever filleryer. Noe lignende har han aldri sett før, men Yawar Bokhari får en idé. Året var 1989 og han tenkte: Hva om han kan få noen i hjemlandet til å veve filleryer med stoffrester fra den store tekstilindustrien der?
 
– På den tiden var det knapt nok noen kommersiell produksjon av filleryer i Norge. Filleryer ble stort sett laget hjemme eller solgt som håndarbeid. Faren min så raskt potensialet og forsto at han satt på en forretningsidé. At nordmenn foretrakk ryer laget av filler, framfor flotte håndknyttede orientalske tepper som han også prøvde å selge, var et faktum.
 

Solgte hundretusener av filleryer

Og det ble en braksuksess! På det meste ble det sendt én container med filleryer til Oslo i uken, og i løpet av årene som fulgte solgte de hundretusener filleryer til Norge og Sverige.
 
Da faren døde brått i 2012, var det ingen planer om hvem som skulle overta driften av veveriet og bedriften. Sønnen Amar hadde sin egen karriere i UNDP i Jerusalem. Men etter to år med mye frem og tilbake, endte Amar opp med å ta ansvaret å drifte prosjektet videre. I 2019 besluttet han at tiden var inne for å gjøre dette til en fulltidsjobb.
 
– Jeg tenkte at det sikkert er mange som kan erstatte meg som utenlandssjef i Redd Barna, men at bare jeg kan drive dette veveriet. Jeg har alltid følt at jeg har trukket et lodd i livet – jeg endte opp med å vokse opp i Norge, men kunne like gjerne vært ett av barna som løper rundt i Sultan Town. Det gjør meg ydmyk, og jeg vil jeg vil gjøre det beste ut av muligheten jeg har fått.
Amar og søsteren, Laila Bokhari, forsker på utenrikspolitikk og kjent for blant annet sin plass i 22. juli-kommisjonen, var flere ganger med til Pakistan og besøkte veveriet under oppveksten.
 
Familien bodde også i Pakistan da de var barn. Skolen fikk navn etter søskenparet da den åpnet i 1996. Og førskolen, som Amar etablerte i 2015 med egne private midler, har fått navn etter Amars døtre.
 

Bistandens utfordringer

– Med solid bakgrunn fra mer tradisjonelt utviklingsarbeid slik det gjøres av FN og bistandsorganisasjoner, mener du det du gjør nå skaper utvikling på en bedre måte?
 
– FN og bistandsorganisasjoner har en viktig rolle. Mange gjør en formidabel innsats, spesielt innen humanitær bistand. Vi er alle del av et større system og må spille på lag. Men vi vet også at det blir fort mye byråkrati, selv små organisasjoner blir fort tungrodde. Mange prosesser og møter, mye snakk og for lite handling. Tenk bare på hvor mye ressurser som brukes på å tilfredsstille givere og deres rapporteringskrav. Dokumentasjon av resultater viktig, men har vi funnet den riktige balansen?
 
Han forteller at firmaet tidligere har søkt Innovasjon Norge om støtte til nye initiativer og prosjekter, men har fått avslag.
 
– På en måte så er jeg glad for det, det gir oss mer fleksibilitet til å gjøre som vi selv vil – følge de mulighetene som dukker opp, uten å ta hensyn til krav som mange tilskuddsordninger stiller.
 

Driften er selve målet

– Noe av det viktigste er at vi har gått fra en tradisjonell CSR-modell (bedrifters samfunnsansvar, red.anm.) hvor en bedrift bruker en prosentandel av overskuddet til et veldedig formål, til å jobbe for at driften i seg selv skal være det gode formålet.
 
Gjennom å skape et økosystem der økt aktivitet på veveriet genererer flere positive ringvirkninger i lokalsamfunnet, mener Amar at han har funnet en bærekraftig modell som vil bidra til å forbedre livene til de om lag 10.000 menneskene som bor i Sultan Town.
 
– Målet har aldri vært å tjene mest mulig penger, det er å bidra til en varig forbedring i livene til kvinnene og mennene, jentene og guttene som bor i Sultan Town.
Publisert: 22.02.2021 07.42.55 Sist oppdatert: 22.02.2021 07.42.55