Den haitiske forfatteren Yanick Lahens har skrevet boka «Månebad» som følger fire generasjoner kvinner på landsbygda i Haiti. Foto: Espen Røst

Haiti: Så sterke kvinner, så lite makt

– Det er et paradoks at kvinnene i Haiti bestemmer over økonomien. Hvordan kan et samfunn ha så sterke kvinner, og så får de ikke politisk makt? Den haitiske forfatteren, Yanick Lahens, mener kvinnene representerer håpet. Bistand bør gå gjennom dem.

Fra luften ser Haiti, som er et av to land som deler øya Hispaniola, ut som et paradis. Blågrønt hav, sandstrender og bølgende, frodige fjell.  Men på bakken er livet for mange et helvete. Det vakre landet er revet i stykker av gjengkriminalitet, korrupsjon, kvelende fattigdom og hauger av søppel i gatene. Jordskjelv og orkaner har jevnlig rystet øya og gjort livet uforutsigbart.

Likevel gjør folk sitt beste for å holde hodet over vannet.

Og kvinner flest er sterke. De gjør alt for å bringe inntekter og holde storfamilien sammen. Forfatteren Yanick Lahens, har vært i Norge for å delta på arrangementet Litteratur på Blå i Oslo. Hennes nyeste bok Månebad er nå kommet på norsk.

Janick Lahens er født i 1953 i Haitis hovedstad, Port-au-Prince. Hun tok høyere utdanning i Frankrike. Hun debuterte som forfatter i 2000 og er en av Haitis mest sentrale samtidsforfattere. I 2014 ble hun tildelt den prestisjetunge prisen Prix Feminina for boka Månebad. Som ledende kulturpersonlighet og akademikeren har hun blant annet vært kulturminister, undervist på Universitetet i hovedstaden og har et eget radioprogram.  

 

Månebad

I Månebad gir Lahens liv til historien til fire generasjoner kvinner i Haiti på landsbygda fram til i dag. De kjemper for å holde familien samlet, i en verden preget av politisk kaos og fattigdom. Livet er preget av romantikk, solidaritet, vold, voodoo og kampen for overlevelse. Mange viktige hendelser i Haiti flettes inn. Boka har et poetisk språk. François Duvalier, «Papa Doc», som var diktator fra 1964 til sin død, omtales bare som «mannen med den svarte hatten og de tjukke brilleglassene».

– Det er min metafor for ham. Jeg omtaler ham alltid slik i mine bøker, sier Yanick Lahens.

–  Hvordan har det påvirket din skriving å være en kvinne fra det fattigste landet i den vestlige hemisfæren?

– Å være en kvinne som skriver ville kanskje vært vanskeligere for 50 år siden, men i dag er det ikke så vanskelig for en kvinne å uttrykke seg i Haiti. Og yngre kvinner kan skrive om alle slags ting. I dag er det mye lettere å uttrykke seg for en kvinne, enn da jeg var ung. Vi ble styrt av kulturelle og religiøse krav.

 

Klassemotsetninger

Lahens forteller at det er himmelsprikende forskjell mellom kvinner og menn, avhengig av sosial klasse og om de bor på bygda eller byen. På landet omfatter familien flere. Barna, moren, og som oftest faren. Og det yrer av liv i huset med besteforeldre, onkler, tanter, kusiner og fettere og andre.  

Det er annerledes i byene. Kvinnene kan ofte få flere barn med forskjellige menn, og at de ofte må søke lykken nye steder for å få jobb.

– Men kvinnen er sentrum i familien. Hun passer på at barna får mat og blir sendt på skole og gjør alt. Hun er familiens sjef, sier forfatteren og peker på at mennene også ofte hjelper til – men at de kanskje har fått barn andre steder som konkurrerer om deres oppmerksomhet.

– Men jo høyere opp i klassesamfunnet du kommer, jo mer ligner familienes maktstruktur på den i de vestlige landene.

Særlig i byene styrer kvinnene gjerne den uformelle økonomien, de selger sigaretter, frukt, klær, mobildeksler på gata eller driver den lokale sysjappa eller kopibedriften.

Men også på landsbygda har kvinnene mye de skulle ha sagt over økonomien.

 

Selger markens grøde

– Kvinnene bestemmer ikke alltid i storfamilien, men de bestemmer gjerne over økonomien. De drar av gårde til markedene – gjerne i to tre dager – selger markens grøde, forteller Yanick Lahens.

– Disse kvinnene har økonomisk uavhengighet, økonomisk makt og sosial makt, men ingen politisk makt. Men de er ikke representert, sier Lahens. Hun sier det er et paradoks at kvinnene styrer økonomien, men nesten er uten politisk innflytelse.

Tre kvinner i parlamentet

Det er nå tre kvinner i parlamentet i Haiti.

– Haiti befinner seg på bunnivå i verden når det gjelder kvinnerepresentasjon. Men parlamentet er per dags dato ikke-fungerende siden presidenten ikke klarte å gjennomføre parlamentsvalg da han skulle, sier doktorgradsstipendiat Marianne Tøraasen, ved Chr. Michelsens Institutt, til Bistandsaktuelt.

 

 

– Den uformelle økonomien er dominert av kvinner, men det jeg virkelig ønsker meg er at de også blir representert politisk. Hvordan kan et samfunn ha så sterke kvinner, og så får de ikke politisk makt?

Haiti ligger på bunn-nivå i verden når det gjelder kvinners politiske og juridiske representasjon.

– Kvinnene styrer mye av økonomien. Så når det gjelder bistand, for eksempel via mikrofinans eller kontant-overføringer, skal man satse på kvinnene?

– Ja, definitivt! utbryter Lahens.

 

Sukker-avhengige

Haiti var opprinnelig en fransk koloni. Etter slaveopprør i kjølvannet av den franske revolusjonen i 1789, erklærte landet seg uavhengig fra Frankrike i 1804. Haiti var en av de første koloniene som erklærte sin uavhengighet, og ble samtidig verdens første svarte republikk.

Hun sier kolonialismen har mesteparten av skylda for Haitis elendighet, det gjelder alt fra landets avhengighet av sukker-eksport til arven fra slavetiden.

Haiti ble mønsteret for utbytting mellom nord og sør, mener Lahens.

– Slavekvinnen ble brakt fra Afrika til et for henne ukjent sted. Hun måtte jobbe på jorda eller som hushjelp. Det var få europeiske kvinner der – så hun ble voldtatt eller hadde samkvem med menn. Hun fikk mange barn. Og barna kunne være en måte å frigjøre seg på. For herren hadde muligheten til å sette barnet fri fra slaveri. Men kvinnene hadde det vanskelig, noen tok selvmord og noen drepte enda til barnet de bar, for at det ikke skulle bli slave.

Hun forteller at Haiti har et komplisert hierarki utfra hva slags hudfarge og avstamning man har.

 

Eliten ville ha privilegier

– Da Haiti ble uavhengig ble de som hadde koloniherrer som fedre den nye eliten og arvet jord. Men majoriteten av de som kom fra ble brakt til Haiti fra Afrika ønsket ikke en ny slavesamfunn. Eliten i Haiti vil snakke fransk, være katolske og ha en vestlig stat.

Flertallet snakket kreolsk - et blandings språk som har er blitt et eget morsmål. De hadde en annen ekteskapsstruktur og praktiserte voodoo (Tradisjonell stammereligion, med innslag av kristendom. Red. anmerkning.)

Lahens forteller at eliten ønsket å videreføre systemet de kjente fra kolonitida, der de rike tjente penger på slavearbeidet, men uten å sende pengene ut av landet.

– De ønsket ikke store plantasjer som i resten av Latin Amerika, men små bruk – med jordstykker med ulike vekster. Altså det motsatte av monokultur. Så staten gjenspeilet det eliten ønsket, men ikke folket.

 

«Landet innenfor eller landet utenfor»

Forfatteren beskriver en dyp kløft mellom landsbygd og by: «Landet innenfor og landet utenfor», kaller hun det. Det er mange sosiale strukturer. For å forstå samfunnet må man vite hvilken del den enkelte kvinne kommer fra. 

– Kvinnen fra overklassen kan være så frigjort som en Simone de Beauvoir. Hun har ingenting med kvinnen som selger småsaker på gata å gjøre. De har ikke engang det samme forholdet til menn. Kvinnen fra borgerskapet er gift og har gjerne mann og et par barn. Mens kvinnen fra lavere klasser gjerne har en stor utvidet familie – og ofte ingen mann boende fast hos seg. Og hun har ofte barn med flere menn. Men hun er sentrum i familien. Hun sørger for å forsyne familien med alt, sier Lahens og sier kvinnen representerer familiens stabilitet.

Hun forteller at det i Haiti er grodd fram flere feministgrupper. De krever at fedrene tar ansvar for barna og dette gjenspeiler seg nå også i lovgivningen.

 

Føydalt system

I boka beskriver Lahens en enorm klasseforskjell. En av hovedpersonene i boka Månebad, Tertulien Mèsidor (50) er besatt av egen makt, han tror han kan få det meste, også 16 år gamle Olmène.

– Han er overhodet i et føydalt system. Han er den mektigste personen i regionen. Og for ungjenta Olmène er han en fluktmulighet fra fattigdom. Dette systemet er i slekt med slaveriet under koloni-tida. Victor Hugò pleide å si: «Fattigdom er veien til elendighet.»

I boka beskriver Lahens Mesido-familien, der patriarken har for vane å ta for seg av de kvinner han måtte ønske.

Lahens forteller at voldtekter er et stort og voksende problem i Haiti. De dårlige økonomiske og sosiale forholdene gir grobunn for økende gjeng-kriminalitet, og er hovedforklaring til at jenter bortføres. De krever løsepenger for å ha penger til våpen og narkotika. Mens de er bortført utsettes mange jenter for voldtekt. Lahens påpeker at mange innen den politiske eliten bruker gjengene politisk. Gjengene er blitt svært mektige.

En annen forklaring på økningen i voldtektene er at kvinnene forlater hjemmene i mye større grad enn før.

 

«Naturlige barn»

Bistandsaktuelt spør hva slags posisjon barna født utenfor ekteskap – i gamle dager i Norge kalt «uekte» – får i familiene.

– Vi kaller dem ikke uekte eller illegitime mer. Man pleide å si «enfant naturell» – naturlige barn – men alle er da naturlige – hvem er oss er unaturlige, spør hun og ler hjertelig ved tanken.

De med kroppen full av botox og silikon?

Lahens ler mer: – Ja eller de med vinger.

Hun sier at stadig flere barn nå også har en far de kan regne med. Men mange av fedrene kan ikke bidra økonomisk, da de står uten jobb. Hun mener det er grunnleggende at folks levestandard heves. 

– Når mannen ikke får mulighet til å skaffe seg inntekt, må han dra andre steder og familiene går i oppløsning.

 

Jordskjelv og orkaner

Haiti har blitt rammet hardt av orkaner og jordskjelv. Hvordan har dette påvirket folks måte å være på? 

– Vi er egentlig vant til orkaner. Men mange har glemt at det var mange jordskjelv tidligere. Derfor må vi bygge bedre hus som tåler mer. Men klimaforandringene har ført til flere og flere orkaner.

På morgenen 14.august i år opplevde provinsene Sud, Grand Anse og Nippen, 150 kilometer fra hovedstaden, et skjelv på 7,2 på Richters skala.

Mer enn 2.200 mennesker er bekreftet omkommet og seks ganger så mange er skadet.

Jordskjelvet i 2010 i hovedstaden Post-au-Prince var like kraftig, men rammet en by med tett bosetning og dårlige bygninger. Ifølge FNs nødhjelpskontor OCHA tok dette skjelvet over 220 000 menneskeliv.

 

Hadde lært

Yanick  Lahens sier man har lært av tidligere jordskjelv, som det som rystet hovedstaden Port-au-Prince i 2010.  

– Det kom leger fra hele verden. Vi opplevde stor solidaritet, påpeker Lahens.

Hun sier mange var opptatt av å få det lokale næringslivet på fote.

– Bananer og poteter ble brakt fra et hjørne til et annet – ofte på eselryggen. Hun forteller om en enorm dugnad.

– Et av universitetene jeg jobber for, lagde en liste over alle behov: Hva som var ødelagt og hva som kunne reddes – alt fra bøker til relikvier fra voodoo-templer og kirker. Men hun sier folk fortsatt er blitt redde for å forlate husene sine.

Hun opplevde selv for første gang jordskjelv da det rammet hovedstaden.

– Jeg var hjemme og koste meg med radioen. Noen måneder før hadde vitenskapsfolk sagt det var en ny type energi i jordskorpa. Så jeg skjønte med en gang hva det var, da veggene beveget seg.

Lahens fikk sin nevø og sønn med seg utendørs. Heldigvis var ikke nabolaget hennes episenter for jordskjelvet.

 

– Det ble et rot uten like

Jordskjelvet i Port-au-Prince førte til at bistandsorganisasjonene strømmet til. På et tidspunkt var den, i verdensmålestokk, lille øystaten med om lag 13 millioner innbyggere, et av de landene med flest utenlandske bistandsorganisasjoner som jobbet samtidig på bakken.

– Det var utrolig, men så mange bistandsorganisasjoner kom på èn gang. Det var FN-organisasjoner, humanitære organisasjoner fra USA. Det ble et rot uten like. For eksempel ble innsamlede midler brukt til å betale for flyene som stadig fløy inn. Det var kaos. Amerikanerne ønsket å ta ledelsen og være de som ga ordre, om hus som skulle leies og biler som skulle disponeres. Plutselig fikk en sjåfør tre ganger så høy inntekt som en advokat. Matvareprisene gikk opp.

– Jeg kan ikke si at bistand ikke er nødvendig, men konseptet og måten de gjør det på blir ofte gal. Og jeg trodde virkelig de hadde lært av tidligere jordskjelv. Vestlige folk kommer til oss med skyhøye lønninger, som er en del av nødhjelpen, sier en opprørt haitier. 

Hun understreker at flere lokale hjelpeorganisasjoner utmerket seg på en positiv måte. Men trekker også fram to internasjonale bistandsorganisasjoner som var flinke.

–  Leger uten grenser er til stede, man ser resultater, og FNs Verdens matvareprogram kjøpte lokale matvarer.

 

Styrt utenfra

Hun forteller at Haitis folk er mistroiske og slitne etter mangeårig utenlandsk påvirkning.

Etter på ha vært fransk koloni, ble landet senere en del av «bakgården» til den mektige naboen i vest. USA har vært tydelig tilstede gjennom direkte væpnet invasjoner, påvirkning av valg og mer subtile undertrykkelsesmekanismer.

– USA velger sine kandidater som de støtter i presidentvalgene, sier Lahens. Hun sier USA flere ganger har påvirket valgene slik at deres foretrukne kandidat har vunnet.

– ­Den de ønsket i 2011, Michel Joseph Martelly, var den verste de kunne ha valgt. Nå finner du ham og dem som overtok ledelsen i partiet hans, i Pandora Papers – også han som ble drept. (7.juli i år ble det utført et bestillingsdrap på president Jovenel Moise. Red.anmerkning)

Jahens lener seg over bordet og tegner opp fire tresifrede million-beløp i dollar. Hun viser hvor mye fire topp-politikere har gjemt i utenlandske skatteparadiser.

 

Overlapper

– I boka beskriver du hvordan den gamle verden overlapper den nye verden. Folk bruker voodoo og smarttelefoner side om side. Er du selv en miks mellom det nye og det gamle?

– Ja. Den unge generasjonen er det i enda større grad. Det som er interessant at du før hadde litteratur bare på fransk, men nå kommer litteraturen også på kreolsk.

 – Vi hadde klassisk musikk på 1800-tallet. Nå har du klassisk musikk, rap blandet med tradisjonell voodoo-musikk.

Yahens har nettopp fortalt om framveksten av gjengene.

– Vi i Vesten forbinder voodoo med stikke en nål i en dukke og ønske forbannelse over noen. Det er på en måte mer sympatisk å sørge for at åndsmakter tar seg av motstanderen, enn drap?

– Ja, det kan du si, sier hun med en klukkende latter.

– Men voodoo er mer en måte å leve på. Det handler mye mer om å samles og synge, danse og be og være sammen. Det er en måte å roe ned ditt begjær, dine lengsler og frustrasjoner. I Haiti er vi en blanding av så mye. Mer enn i noen annen del av verden.

 

Magisk realisme

– Betrakter du dine bøker som en del av den latin-amerikanske tradisjonen «magisk realisme»?

– Nei. Når du gjør det viser du folk at dette er magisk. Du viser fram det som skjer fra utsiden, med forfatterens stemme. Det jeg gjør er annerledes. Jeg gjør det ikke fra utsiden for at vestlige lesere skal forstå det. Jeg prøver å forstå det fra innsiden. Å vise hvordan de menneskelige mekanismene er. – Det er mange måter å forstå eller leve ut menneskelige forhold på. Jeg gjør det ikke for å få folk til å le, som Gabriel García Márquez. (Colombiansk nobelprisvinner og den magiske realismens mest kjente forfatter. Red anmerkning)

 

Publisert: 22.10.2021 08.06.45 Sist oppdatert: 22.10.2021 08.06.45