Jeg ble fortalt at koloniherrenes holdninger hadde vært ødeleggende for afrikaneres selvfølelse i møte med hvite mennesker. Senere fikk jeg selv se hvordan ånden fra kolonitiden preget en ung mann fra Uganda, skriver Eirik G. Jansen. Tegning: Niels Poulsen

«Du må være ny her i Afrika»: En femti år gammel historie

HISTORIE-STAFETTEN: Da jeg var ute og gikk tur langs en flott golfbane like ved stedet der Nilen renner ut av Victoriasjøen, så jeg en ung mann som satt på en stol under et tre. Det han sa har siden fulgt meg gjennom hele yrkeslivet, skriver Eirik G. Jansen.

Det er nå 50 år siden jeg kom til Afrika for første gang. Jeg var med i det norske fredskorpset og reiste sammen med en stor gruppe fredskorpsdeltakere til Uganda i desember 1970. Leif Vetlesen, som var leder for det norske fredskorpset i Uganda, møtte oss på Entebbe flyplass.

De fleste i fredskorpsgruppen var lærere, sykepleiere, fysioterapeuter, ingeniører og bibliotekarer. Vi gjennomgikk et 10 ukers forberedelseskurs i Oslo før utreise. En stor del av dette kurset dreide seg om afrikansk historie og kultur. Vi lærte også swahili. Jeg husker spesielt godt en svensk foreleser som fortalte om kolonitiden i Afrika og rollen engelskmennene hadde spilt som koloniherrer. Han sa at vi i tillegg til å utføre vårt arbeid på en best mulig måte, måtte være bevisste på hvorledes vi samarbeidet med våre afrikanske kollegaer.

 

Skulle opptre på en likeverdig måte

Mange afrikanere som hadde arbeidet sammen med engelskmennene under kolonitiden, var i underordnede stillinger. Den svenske foreleseren fortalte at mange av koloniherrene viste en distansert og ofte ovenfra og nedad holdning overfor afrikanere. Holdningen hadde vært ødeleggende for afrikaneres selvtillit og selvfølelse i møte med hvite mennesker.

Han minnet oss om at det bare var 8 år siden Uganda hadde blitt selvstendig, i oktober 1962. Fremdeles var det mange hvite kolonialister igjen i Afrika. Han understreket at vi ikke måtte falle inn i mønsteret til disse og isolere oss på klubber og i andre sosiale sammenhenger. Vi måtte lære å forstå afrikanere og hva det hadde betydd å være undertrykket i lang tid. En viktig del av fredskorpstanken var at vi skulle opptre på en likeverdig måte med afrikanerne og forstå deres kultur.

Jeg tror at mange i fredskorpsgruppen som dro til Uganda i 1970 var fulle av idealisme og empati. Håpet var at vi skulle utgjøre en forskjell og vise oss fra en helt annen side enn de tidligere koloniherrene.

Jeg skulle være stasjonert i Jinja, en by like ved Victoriasjøen, 80 km øst for Kampala. Der skulle jeg arbeide ved hovedkvarteret til East African Freshwater Research Organization (EAFFRO). Engelskmennene hadde drevet fiskeriforskning ved Victoriasjøen siden tidlig på 1900-tallet og EAFFRO ble opprettet i 1947 som en av mange organisasjoner i det østafrikanske fellesskapet. Jeg skulle delta i et forskningsprosjekt drevet av EAFFRO som kartla hvilke virkninger en mulig innføring av trålere kunne ha for de mange tusen lokale fiskerne langs Victoriasjøen. Jeg hadde en uvanlig fredskorpsjobb, som hovedfagsstudent i sosialantroplogi skulle jeg være assistent for prosjektet og reise rundt til fiskelandsbyene for å intervjue fiskerne om deres økonomiske situasjon.

 

«Du må være ny her i Afrika»

En av de første dagene etter ankomsten til Jinja tok jeg en ettermiddagstur. Jeg oppdaget at Jinja Club bare lå noen hundre meter fra der jeg bodde. Jeg ble fortalt at denne klubben var bastionen til de gamle kolonifolkene og jeg bestemte meg for at dit skulle jeg i hvert fall ikke gå. Klubben hadde imidlertid en flott golfbane som lå like ved Ripon Falls, hvor Nilen renner ut av Victoriasjøen. Solen begynte å gå ned og golfspillerne hadde trukket seg tilbake til klubben. Jeg bestemte meg for å gå langs banen. Det var en nydelig kveld med en flott utsikt til elven. På andre side av elven var det reist en statue av John Hanning Speke som «oppdaget» Nilens kilder i 1862. Statuen var satt på det stedet som han antok var Nilens kilder. Med den gamle koloniklubben for de gjenværende hvite i Jinja, den flotte golfbanen og statuen av Speke oste hele området en atmosfære av kolonitid.

På tilbaketuren så jeg en ung mann som satt på en stol under et tre ved golfbanen. Han måtte være på min alder. Jeg hilste på han, men han vendte ansiktet vekk. Da jeg hilste igjen så han usikkert på meg, men nikket tilbake. Vi kom i prat. Han het Fredric og snakket engelsk meget godt. Han gikk på et college i Jinja. Jeg spurte han litt om Jinja og hvor han bodde. Han fortalte at kom fra en landsby en halv time unna med bil.

Vi snakket om flere ting og jeg stilte spørsmål om det jeg hadde lest om Uganda. Det var lett å snakke med han, men plutselig sa han: «Du må være ny her i Afrika». Jeg kvakk til. Her hadde jeg vist han at jeg visste en del om Afrika og Uganda. Jeg hadde til og med snakket litt swahili med han, og så tar han meg for å være en nykomling. Hvordan kan du tro at jeg er ny her? spurte jeg litt skuffet og forvirret. «Hadde du vært en stund i Uganda, ville du aldri brydd deg om å komme bort til meg og å snakke hyggelig. Da hadde du vært på stedet der borte», sa han og pekte mot klubben.

Jeg ble sjokkert. Plutselig fikk jeg et klart eksempel på det vi hadde snakket om på fredskorpskurset. Her så jeg på en helt konkret måte hvorledes ånden fra kolonitiden preget en sympatisk ung mann fra Uganda. Fredrics kommentar gjorde et voldsomt inntrykk den gang, og det han sa har fulgt meg siden gjennom hele yrkeslivet. Der og da bestemte jeg meg for å bli bedre kjent med Fredric. Vi avtalte et nytt møtetidspunkt og i løpet av det neste året treftes vi mange ganger. Vi kjørte flere ganger til landsbyen hans på smale og humpete grusveier i min lille Renault 4. 

Faren til Fredric hadde arbeidet i en lavere administrativ stilling for engelskmennene i kolonitiden. Han satt godt i det økonomisk og hadde flere koner. Jeg traff også Ruth, kjæresten til Fredrik. For en student i sosialantropologi var dette en ønskesituasjon. Jeg lærte masse om familien hans, om deres økonomiske aktiviteter, lokalpolitikk og maktforhold i landsbyen. Jeg ble også godt kjent med Fredric som menneske. Han fortale meg om sine planer og håp for fremtiden, og jeg fortalte han om mine planer og ønsker. Vi ble venner. Da mine foreldre besøkte meg i Uganda julen 1971 var turen til Fredrics landsby høydepunktet på deres tur til Afrika.

 

Tok kontakt etter mange år

Men tidlig i 1972 ble det ikke lenger mulig å treffe Fredric. Dette hang sammen med at Idi Amin, som kom til makten i Uganda ved et kupp i januar 1971, ble mer uforutsigbar og farlig. Jeg ble sendt over til Kisumu ved Victoriasjøen i Kenya hvor EAFFRO hadde etablerte et mindre kontor.  Her arbeidet jeg i fiskelandsbyene i Kenyas del av Victoriasjøen og kunne ikke reise tilbake til Uganda. Det var trist å miste kontakten med Fredric.

I Kisumu og i landsbyene rundt Kenyas del av Victoriasjøen traff jeg et titalls norske fredskorpsdeltakere. Mange var lærere, som med støtte fra Norad, spilte en viktig rolle i å bygge opp gode skoler på landsbygda. De hadde gjennomgått det samme fredskorpskurset som meg og var fulle av idealisme og ønsket å gjøre en forskjell. Dette var tidlig i bistandshistorien i Kenya og optimismen og pågangsmotet var stor. Alt kunne bare bli mye bedre i Afrika.

Hva skjedde med Fredric? Jeg tenkte på han mange ganger og lurte på hvorledes han og familien hans hadde kommet seg gjennom de mange årene under Idi Amins terrorregime. På siste halvdel av 1990-tallet jobbet jeg igjen i flere år med fiskerispørsmål i Kisumu ved Victoriasjøen. Jeg greidde ikke å få kontakt med Fredric da jeg besøkte EAFFRO i Jinja. Han var ute av mine tanker da jeg for ca. ti år siden mottok en e-post med ukjent adresse og navn. I eposten ble jeg spurt om jeg var ‘Eric from Norway’ som hadde bodd i Jinja for lenge siden. Jeg fikk et telefonnummer jeg kunne ringe. Jeg ringte og kjente igjen stemmen til Fredric med en gang. Han hadde det bra. Han drev en stor kyllingfarm i landsbyen sin. Han hadde kone og flere av sønnene hans var godt utdannet.

Etter et års tid fikk jeg en e-post fra en av sønnene hans som fortalte av faren var meget syk. Etter det mistet jeg kontakten med Fredric. Den nye forbindelsen med Fredric hadde vekket til live de gode minnene jeg hadde fra møtene med han. Jeg ble også minnet om den optimistiske stemningen fra tidlig på 1970-tallet som preget meg og mange av de norske fredskorpsdeltakerne i Uganda og Kenya. Vi var med på et viktig og meningsfullt prosjekt om å bidra til å redusere fattigdom og å arbeide godt og tett med våre afrikanske kollegaer. Vi så få hindringer i veien og det var en ‘uskyldighet’ i vårt pågangsmot. Mange av oss trodde tidlig på 1970-tallet at utviklingen i Afrika bare skulle gå en vei og at alt skulle bli bra.

Det var lett å snakke med han, men plutselig sa han: «Du må være ny her i Afrika». Jeg kvakk til.

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke underholdende, minnerike, viktige, lærerike, triste eller glade historier. Ikke minst gjelder det historier fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten Historie-stafetten vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Alle bistandsarbeidere, diplomater, Norad-ansatte og andre med erfaring fra utviklingsarbeid kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder, ihvertfall et portrettbilde av deg selv. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene. 

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no 

Publisert: 10.02.2021 11.24.04 Sist oppdatert: 10.02.2021 11.24.04