Felipe Dana / AP / NTB

Da Taliban sist hadde makten i Afghanistan, fikk nesten bare gutter gå på skole. 20 år senere er antallet elever i afghanske skoler ti-doblet, og rundt 40 prosent av elevene er jenter. Foto: Felipe Dana / AP / NTB

Hva skal til for å unngå at alle Afghanistans framskritt går tapt?

Et fungerende helsevesen, utdanning for «alle» og statlige institusjoner som sørger for grunnleggende tjenester til befolkningen. Afghanistan har sett store framskritt siden Taliban sist hadde makten. Vi har snakket med et knippe kjennere om hvordan man kan bevare alt som er bygget opp.

 Taliban gir meg ikke lov til å gå på jobb, forteller Tareen Nabizada.

Bistandsaktuelt møter henne hjemme i leiligheten i sentrum av Kabul, hvor hun surfer på internett. Tareen har to sønner og tre døtre under elleve år. Alle går på skolen. Både hun og ektemannen arbeider i barnehagedirektoratet, mannen som kokk, hun selv som leder for direktoratet underlagt Afghanistans innenriksdepartement. Nå er begge hjemme, de har ikke vært på jobb siden Taliban tok kontrollen og eks-president Ashraf Ghani flyktet landet. Ingen av dem har fått noen klar beskjed fra Taliban om de kan komme tilbake på jobb – og de har heller ikke fått lønn de to siste to månedene.

– Taliban gir meg ikke lov til å gå på jobb, sier statsansatte Tareen Nabizada som nå frykter hun hvordan en manglende inntekt vil påvirke mulighetene til å forsørge de sju barna. Foto: Izhar Ullah

– Vi er en familie på sju, og er redde for ikke å klare husholdningsutgiftene, forteller Tareen.

Hun er ikke den eneste som er bekymret for jobben. Flere hundre tusen kvinner har holdt seg hjemme fra jobben siden Taliban kunngjorde sin nye regjering. Tareen forteller at mange er kvinner som har mistet ektemenn, brødre eller fedre i krigen, og at disse enkene strever med å klare utgiftene til å forsørge barna sine.

– Mange av vennene mine er bekymret for hvordan det skal gå med barnas utdannelse, for deres framtid. Vi håper at Taliban vil la oss fortsette å arbeide.

Men det er fortsatt uklart om kvinner vil få lov til å jobbe. Det gjelder innen en rekke sektorer, fra departementer, til skoler og universiteter, til politiet og hæren.

Ifølge en forskningsrapport fra Oxford Development Studies er Afghanistan et av de farligste landene for kvinner, og har den sjette laveste kvinnesysselsettingen i verden. I en annen rapport, fra Brookings Institute, påpekes det at kvinner utgjorde 21 prosent av offentlige ansatte i 2020, mot null da Taliban sist hadde makten. 16 prosent av kvinnene i offentlig sektor jobbet i ledende stillinger.

Taliban-krigere patruljerer et marked i Afghanistans hovedstad Kabul. Mange frykter nå en totalkollaps i Afghanistans økonomi. Foto: Bernat Armangue / AP / NTB

Tareen sier at alle kvinner som arbeider på offentlige kontorer kjennetegnes av pliktfølelse og entusiasme, og at Taliban ikke må la dem sitte arbeidsløse hjemme. Mange av dem er dessuten eneforsørgere, påpeker hun.

Afghanistans økonomi har kollapset etter at den internasjonale støtten ble skrudd av etter Talibans maktovertakelse. I denne situasjonen ser Tareen ingen muligheter til å starte opp noe som kan gi litt inntekter. Hennes største bekymring nå er hvordan hun skal klare å brødfø familien.

– Vi har ikke fått lønn på to måneder. Inflasjonen er skyhøy. Jeg har ingen anelse om hva som blir vår framtid, sier Tareen.

– Taliban har et stort ansvar

– Det er gjort store framskritt for kvinner de siste 20 årene. Det gjelder særlig innen utdanning og kvinners politiske deltakelse, og selvfølgelig i yrkeslivet. Det er viktig at alle gode krefter nå jobber for at framskrittene ikke forsvinner, sier Jamila Afghani.

Creative Commons Attribution Share Alike 4.0

Jamila Afghani, tidligere sosialminister i Afghanistan.

Hun er styremedlem i Women’s International League for Peace and Freedom (WILPF) og har kjempet for afghanske kvinners rettigheter i en årrekke. Al Jazeera beskriver henne som en av de mest fremtredende kvinneaktivistene i landet. I 2019 var hun til stede under fredssamtalene mellom Taliban og tidligere afghanske ledere i Doha. Fra 2015 til 2017 var hun også fungerende sosialminister i tidligere president Ashraf Ghanis regjering.

Til Bistandsaktuelt sier hun at det internasjonale samfunnet og alle afghanere sammen har et ansvar for at alle framskrittene i Afghanistan nå ikke går tapt.

– Taliban har et stor ansvar. De har makten og bør bidra til å opprettholde grunnleggende statsstrukturer. De må også bygge tillit hos det internasjonale samfunnet og ikke minst hos det afghanske folk, sier Afghani

Hun mener vestlige land nå bør være pragmatiske.

– Taliban har kjempet et geriljakrig i 20 år, det er de eksperter på. De er derimot ikke eksperter på å styre, og Afghanistan er et vanskelig land å regjere. Vi kan ikke forvente for mange innrømmelser, Taliban er seierherrene og har makten på bakken. Men hvis det internasjonale samfunnet ikke samhandler med Taliban, frykter jeg en total kollaps. Ingen ønsker det. Jeg sier ikke dette fordi jeg støtter Taliban, men fordi jeg støtter det afghanske folket.

En taliban-kriger passerer forbi en nedstengt skjønnhetssalong i sentrum Kabul. Foto: Wakil Kohsar / AFP / NTB

Den erfarne kvinnerettighetsforkjemperen. har blant annet jobbet med religiøse ledere i Afghanistan for å skape bedre forståelse for kvinners rettigheter. Hun mener bestemt at dialog er helt nødvendig.

– Vi kan blant annet bruke muslimske lærde til å starte dialog og diskusjoner. Jeg er sterkt imot militarisering og vold, det har skadet Afghanistan enormt. Jeg tror på dialog, også i forhold til Taliban. Det finnes ikke noe alternativ.

Hun sier det internasjonale samfunnet må holde presset oppe.

– Det er viktig at det internasjonale samfunnet har kontrollmekanismer når det gir hjelp og bistand. Man må samarbeide med Taliban, men også holde et våkent øye med utviklingen. Jeg mener at FN bør opprette en felles observatørkomité som gir råd til Taliban og følger med på hva de gjør. Det bør også opprettes et eget fond som støtter afghanske organisasjoner som jobber for kvinners rettigheter, sier Afghani.

Hun understreker at det internasjonale samfunnet og hjelpeorganisasjonene i større grad bør lytte til afghanerne.

– Det er viktig at det internasjonale samfunnet ikke gjør de samme feilene igjen. Mange utenlandske organisasjoner kom til Afghanistan med sine egne løsninger og en egen agenda som de forsøkte å presse på folk. Det virket ikke. Det er afghanerne som har løsningen på problemene i Afghanistan , sier hun.

 

Kai Eide: Må bygge tillit

Tross krigen, og at enormt mange afghanere lever i dyp fattigdom, har Afghanistan hatt positiv utvikling på en rekke områder de to siste tiårene. Inntekt per innbygger har doblet seg, og forventet levealder har økt med ni år. Barn sitter flere år på skolebenken og antall elever er tidoblet seg. Ved årtusenskiftet gikk om lag 800 000 elever på skole i Afghanistan. I dag er det tallet åtte millioner, ifølge anslag fra FNs utviklingsprogram.

Og den virkelig «nyheten», er at tre av de åtte millioner skolebarna er jenter. Dét var utenkelig da Taliban sist hadde makten – og nå brer det seg ny usikkerhet om bevegelsens skolepolitikk.

Kai Eide, var FNs spesialutsending til Afghanistan fra 2008 – 2010.

Få nordmenn har fulgt Afghanistan tettere enn den tidligere topp-diplomaten Kai Eide. Han har vært Norges ambassadør til en rekke land, og fra 2008 til 2010 var han FNs spesialutsending til Afghanistan. Eide peker på at det er gjort «gigantiske» framskritt på utdanningsfeltet og at det nå finnes sykehus, helsestasjoner og klinikker i alle Afghanistans provinser.

– Afghanistan er et helt annet land i dag enn det var ved årtusenskiftet, sier Eide.

Den erfarne diplomaten mener Taliban er helt avhengig av å ta i bruk den delen av den afghanske befolkningen som har en utdannelse og som har jobbet i departementene og andre institusjoner.

– Skal de få til det, må de bygge tillit. I dag er mange av departementene i Kabul bare tomme skall, inntatt av krigere med våpen. Taliban er avhengig av å fylle disse med kunnskap. Det blir utfordrende, også fordi det mangler penger til drift, til å betale lønninger, ettersom vestlige land har fryst bistanden og Afghanistans egne midler i utenlandske banker, sier han.

Eide påpeker at mye tyder på at det er uenighet innad i Taliban om hvordan de skal forholde seg til Vesten. Han sier han tror bevegelsen forstår at utdanning er viktig for et samfunn.

– De ønsker nok ikke å sette en strek over alt som er oppnådd. Men de sier jo at de skal se på alt i henhold til islamske tradisjoner og afghanske kultur, og der ligger nøkkelen til å forstå hvordan de vil forme utdanningssystemet fremover.

Etter 20 år med massiv internasjonal bistand og militær støtte til myndighetene, tok Taliban tilbake makten i Afghanistan. Det er oppnådd store framskritt som følge av den internasjonale støtten, særlig innen helse og utdanning. Samtidig har mye forsvunnet i korrupsjon, og Afghanistan er i dag et av verdens mest bistandsavhengige land. Foto: Marcus Yam / Los Angeles Times / NTB

Situasjonen i landet og de foreløpige signalene fra det nye regimet setter vestlige land i et kjempedilemma, mener Eide.

– Matsituasjonen er prekær. Det blir en ekstremt hard høst og vinter for veldig mange afghanere. Jeg tror det er riktig å si at vi står overfor en sultkatastrofe. Jeg tror det internasjonale samfunnet vil strekke seg langt for å støtte det afghanske folk humanitært. Men vestlige land står nå i en situasjon der det ikke er tilstrekkelig å hjelpe humanitært. Vi må bidra til at vann- og elektrisitetstilførselen fortsetter, at helsevesenet ikke kollapser, at barn har en skole å gå til. Og dersom man vil bidra til at helt grunnleggende tjenester ikke forsvinner, må vi engasjere oss med det nye regimet, sier den tidligere topp-diplomaten.

Han mener dette er et godt eksempel på dilemmaene knyttet til menneskerettighetskrav.

– Skal man protestere så sterkt mot regimet at vi straffer vanlige folk enda en gang? Eller skal man prioritere å begrense menneskelig lidelse – og dermed gå på tvers av egne idealer? Vi har ikke noe annet valg enn at det må være det afghanske folks liv og helse det nå fokuseres på. Det betyr at man må finne en akseptabel grad av engasjement, sier Eide.

Frykter fremtiden

I et klasserom ved Sohail Mohmand Public School i Kabul står «Sameen» (som ikke ønsker å bli omtalt med sitt egentlige navn) foran elevene i 3. klasse, både gutter og jenter. Når Bistandsaktuelt titter innom, forteller hun at hun ikke har mottatt lønn de to siste månedene – at dét gjør henne bekymret.

Sameen Khanum går fortsatt til jobben som lærer ved en barneskole i Kabul, men frykter hva fremtiden vil bringe. Foto: Izhar Ullah

– Vi er 14 i min familie, og jeg er den eneste forsørgeren til å dekke husholdningsutgiftene.

Barneskolelæreren kjempet hardt for å få jobben på en offentlig skole i et av Kabuls 400 distrikter. Den siste tids hendelser har bidratt til at hun og hundretusener av andre statsansatte ikke får lønn.

– Det meste av Afghanistans statsbudsjett ble finansiert av utenlandsk støtte, men etter at Taliban tok kontroll har denne støtten stoppet opp, fortelller «Sameen».

Hun sier hun er glad for bedringene i sikkerhetssituasjonen, men hun bekymret.

– Vi håper Taliban-regjeringen iverksetter tiltak for å stabilisere økonomien, så ingen mister jobben og ingen trenger å gå sultne til sengs.

Ifølge Verdensbanken er Afghanistan helt avhengig av bistand. Støtte fra Norge, USA og andre giverland sto intill Talibans maktovertagelse for over 40 prosent av landets bruttonasjonalprodukt (BNP), mens over 90 prosent av utgiftene på statsbudsjettet ble finansiert av utenlandsk bistand.

I tillegg til stoppen i utenlandsk bistand, har USA frosset Afghanistans valutareserver på over ni milliarder dollar, som sto i amerikanske banker. Det har ført til økonomisk krise.

Kan miste alt

SOC

Arne Strand, forskningsleder ved Chr. Michelsen institutt.

Arne Strand er forskningsleder ved Chr. Michelsens institutt (CMI) og følger utviklingen i Afghanistan tett. Han trekker fram flere områder hvor han mener det er gjort store framskritt de siste 20 årene.

– Jeg vil særlig peke på oppbyggingen av et fungerende statsapparat. Selv om dette statsapparatet ikke alltid har fungert like godt, så er det et fundament i bunn som ikke var der for 20 år siden. Og så er det selvsagt oppnådd store framskritt innen helse og utdanning. Poenget er at alle disse framskrittene er sårbare, og det er ekstremt viktig at de ikke forsvinner. Hvis de gjør det, vil det ta lang tid å bygge de opp igjen, sier Strand.

Han mener det er en krevende situasjon for Norge giverland.

– De store giverne har allerede bestemt at det skal gis mer nødhjelp. Men ingen av de framskrittene vi har snakket om vil opprettholdes gjennom nødhjelp. Jeg forstår at dette er ekstremt vanskelig: i hvilken grad skal man anerkjenne og samarbeide med Taliban? Spørsmålet er om det er mulig å finne alternative finansieringskanaler. Som kan gi lønn til lærere, helsepersonell og andre statsansatte, sier Strand.

På et utendørs bruktmarked i Kabul selges eiendeler fra nødstedte familier. Enten har de forlatt landet eller de har solgt eiendeler for å få råd til mat.  Foto: Bernat Armangue / AP / NTB

CMI-forskeren mener det både er mulig og helt nødvendig å finne pragmatiske løsninger.

– Taliban har sagt at de vil akseptere at bistand gis utenom dem. Mye av systemet, for eksempel innen helse, er jo alllerede organisert på en måte som gjør at penger kan gis utenom myndighetene. Så på mange måter ligger mye til rette for å finne løsninger. Den farbare veien er en dialog, og at penger blir kanalisert utenom staten. Det krever en aksept for Taliban fra giverne, uten at Taliban får direkte innflytelse over hvordan bistanden blir brukt.

Et helt annet samfunn

–  Kvinnene som demonstrerer mot Taliban på gata er bare ett eksempel på hvor mye det afghanske samfunnet har endret seg siden sist Taliban hadde makta, sier Terje Watterdal.

Terje Watterdal, leder i Afghanistankomiteen.

Han er landdirektør for Afghanistankomiteen i Afghanistan og har bodd i landet de siste åtte årene. I likhet med Strand, Eide og Afghani peker Watterdal også på framskrittene innen helse og utdanning.

Også Watterdal mener at kun humanitær hjelp ikke er nok til å løse de enorme utfordringene i Afghanistan.

– Giverlandene er nødt til å fortsette å støtte opp under arbeidet i de mer «upolitiske departementene» som Utdannings- og Helsedepartementet slik at lærere og helsefagarbeidere får lønn og kan gi basistjenester til vanlige folk. Disse systemene kan ikke erstattes av kortsiktig humanitær hjelp. Man må også bidra til at bøndene får innsatsfaktorene de trenger for å plante høsthveten, sier Watterdaal og peker på at veldig mange afghanere nå ikke vet om de har mat på bordet i morgen.

Han mener det nå hviler et stort ansvar på den politiske ledelsen i en rekke land, Norge inkludert.

– Beslutningene som blir tatt de neste dagene og ukene i Berlin, Genève, New York, Oslo og Washington kan potensielt bidra til å ødelegge 20 år med investeringer og hardt arbeid, sier Watterdal.

– Hvordan bør Norge og andre givere forholde seg til Taliban?

– Man må ta dem på ordet, og holde dem ansvarlige for det de har lovet. De nye regjeringsstrukturene må være inkluderende. Kvinner og minoriteter må få langt større innflytelse enn de første regjeringsutnevnelsene tilsier. Selv om Taliban fokuserer på skjegglengde og kvinners bekledning, er det viktig at Norge og andre givere likevel opprettholder dialogen. Giverne må være konsekvente og ikke minst må de tenke langsiktig, sier Watterdal.

Publisert: 24.09.2021 10.19.40 Sist oppdatert: 24.09.2021 10.19.40