– Min store bekymring er at det internasjonale samfunnet, i denne unntakstilstanden, igjen svikter afghanerne, sier hjelpearbeider Ayesha Wolasmal til Bistandsaktuelt.

Norsk hjelpearbeider ble evakuert: Tror det blir lettere å få frem nødhjelp under Taliban

Ayesha Wolasmal har jobbet for bedre helse i noen av Afghanistans mest utilgjengelige områder. Men da Taliban plutselig inntok hennes eget nabolag i Kabul, ble hun raskt evakuert hjem til Oslo. Nå frykter 33-åringen hva bistandskutt kan bety for millioner av sårbare afghanere.

Vel hjemme i Norge, går tankene til hjelpearbeiderne, de fleste kvinner, gode kolleger ved helseklinikkene på den afghanske landsbygda. De siste to årene har Wolasmal jobbet som humanitærarbeider i tett samarbeid med FN og afghanske helsemyndigheter for å bekjempe polio. Hun har blant annet bidratt i etableringen av mer enn 100 enkle helseklinikker sør i Afghanistan som konsulent for Bill og Melinda Gates-stiftelsen.

– Klinikkene er enkle, ofte i hus bygd av leire som består av tre rom. I det første er det et slags mottak der pasienter møter en mannlig lege eller sykepleier. I rom nummer to gis det vaksiner, mens det tredje rommet fungerer som fødestue, forklarer hun.

Ayesha Wolasmal på jobb for Bill & Melinda Gates Foundation i Jalalabad, i Nanganhar-provinsen øst i Afghanistan. Foto: Privat

Selv om tilbudet er svært sparsommelig og befinner seg i områder som mangler det meste av infrastruktur, er pågangen stor. Folk går gjerne flere mil for å få hjelp, forklarer Wolasmal. Hensikten har hele tiden vært å utvide helsetilbudet til folk i disse områdene, som har vært kontrollert av Taliban i en årrekke. Men per nå blir pasienter med alvorlige lidelser henvist til distriktsykehuset. På grunn av årevis med harde kamper mellom regjeringssoldater og Taliban, har arbeidet ved klinikkene vært risikofylt.

– Jeg har vært redd på vei til og fra klinikker på grunn av kamphandlinger, men aldri på grunn av direkte trusler fra Taliban. Det er jordmødrene og helsearbeiderne, de som har måttet gjemme seg under sykesenger når bomber har falt, som er de virkelige heltene.

 

Enorme humanitære behov

Nå har kampene stilnet, men behovet for hjelp er fortsatt enormt. Allerede før opptrappingen mellom afghanske styrker og Taliban, beregnet FN at så mange som 18 millioner mennesker hadde behov for humanitær hjelp. Det tilsvarer omtrent halve Afghanistans befolkning. Tørke, covid og krig har ført til store lidelser og ekstrem fattigdom. Og det er lite som tyder på at Talibans maktovertagelse vil gjøre den humanitære situasjonen bedre i nær fremtid.

Norske myndigheter har så langt ingen planer om å stanse den humanitære hjelpen, men midler til langsiktig bistand er satt på vent. Også Verdensbanken, som siden 2002 har bidratt med rundt fem milliarder dollar, bekrefter at bistanden til Afghanistan er stanset.

Ayesha Wolasmal på feltbesøk i en landsby i Nangarhar-provinsen, på grensa mot Pakistan, like etter at området ble frigjort fra IS-styre. Foto: Privat

– Min store bekymring nå, er at det internasjonale samfunnet i denne unntakstilstanden, igjen svikter afghanerne. Vi må ha diplomatisk og humanitær tilstedeværelse. Jeg redd for at helsearbeidere ikke får lønn, ikke får tak i medisiner og vaksiner, sier Wolasmal.

Taliban har etter maktovertagelsen forsikret at alle utlendinger i landet er trygge, og at kvinner skal bli behandlet rettferdig – riktignok innenfor rammene av islamsk lov. Wolasmal forteller at helseministeren i avtroppende president Ashraf Ghanis regjering, som hun selv har hatt tett dialog med gjennom sin jobb for Bill & Melinda Gates Foundation, fortsetter i administrasjonen til Taliban. Hun sier det kan tyde på at de nye makthaverne i Kabul ønsker kontinuitet.

– Kollegaer i sør melder også om at de er tilbake på jobb og får forsette i stillingene sine, inkludert kvinnelige helsearbeidere. Klinikkene våre har fått utvidet åpningstidene. Utfordringen for oss er at Verdensbanken har fryst midlene til Afghanistan. Det kan få dramatiske konsekvenser for helsearbeidere som er avhengig av lønn og kvinner og barn som trenger umiddelbar tilgang til medisiner og vaksiner, sier Wolasmal.

– Hva slags handlingsrom ser du for bistandssamarbeid under Taliban?

– Jeg tror Taliban-ledelsen ønsker å fremstå som samarbeidsvillige, men hvordan dette samarbeidet vil se ut i praksis er jeg usikker på. Det jeg er sikker på er at bistandssamarbeidet i helsesektoren, sammenlignet med utdanningssektoren vil bli enklere. Alle afghanere er opptatt av gode helsetilbud. Taliban på sin side er opptatt av å fremstå ansvarlige overfor egne borgere. Vi har i en årrekke forsøkt å forhandle frem tillatelse til å vaksinere barn gjennom husbesøk, uten særlig hell. Nå som Taliban sitter uforstyrret ved makten, ser jeg for meg at den humanitære tilgangen kan bli bedre.

 

Angrer på at hun reiste

Wolasmal mener vi ikke har annet valg enn å ta Taliban på ordet.

– Så langt har Taliban holdt sin del av avtalen. De har ikke avfyrt et eneste skudd mot vestlige borgere. Ingen journalister, soldater eller humanitære hjelpearbeidere har vært i fare. Det er først og fremst afghanerne som føler seg truet. Derfor må vi ha tilstedeværelse, stille betingelser og holde Taliban ansvarlige nå.

33-åringen var selv vitne til hvordan afghanske myndigheter forlot Kabul, uten å kjempe mot Taliban-krigerne. Hun mener det er en dårlig løsning å overlate afghanerne til seg selv nå.

– De eneste som kan backe det afghanske folk nå, er det internasjonale samfunnet, sier Wolasmal og understreker at hun selv vil vende tilbake så snart det lar seg gjøre.

Det er bare noen dager siden 33-åringen landet trygt i Norge. Som norsk statsborger ble hun nokså raskt evakuert fra flyplassen i Kabul. Men inntrykkene fra morgenen den 15. august, kommer hun til å bære med seg resten av livet. Kvelden i forveien spiste hun middag med NRK-korrespondent og storebror Yama Wolasmal. Søndag morgen kom meldingene om at Taliban hadde inntatt den afghanske hovedstaden.

Wolasmal med stammeledere i en landsby utenfor Kandahar. Foto: Privat

– I oppgangen min var det helt kaos, folk løp ned alle trappene det forteste de kunne. I gatene løp alle det de kunne. Rike og tiggere, kvinner og menn. Det var fullstendig panikk.

Wolasmal er født og oppvokst i Norge, men sommerferiene ble ofte tilbragt i morens hjemprovins Kandahar, i den afghanske hovedstaden eller i Jalalabad der faren kom fra. Hun har opp gjennom årenes løp hatt lengre opphold i Afghanistan, blant annet som vernepliktig i det norske forsvaret og i like engasjement for den norske ambassaden i Kabul. Det var derfor med tungt hjerte hun forlot sitt andre hjemland da Taliban brått tok kontroll over Kabul.

– Jeg var helt knust. Tenkte på hvor urettferdig det var at jeg, som norsk statsborger, bare kunne reise. Den følelsen av å stikke av kommer jeg til å bære med meg resten av livet.

Publisert: 26.08.2021 14.38.03 Sist oppdatert: 26.08.2021 14.38.03