Som redaktør i Bistandsaktuelt har Gunnar Zachrisen reist mye. Men 12. mars i fjor var det brått stopp da landet koronastengte. Nå styrer han Bistandsaktuelt fra hjemmekontor og gleder seg til å få mer tid til andre prosjekter. Fra 1. juni blir han skrivende journalist i 80 prosent stilling. Foto: Skjalg Bøhmer Vold

– Har bidratt til å gjøre bistands-bransjen mer selvkritisk

INTERVJUET: Bistandsaktuelt har gjort bistandsbransjen mindre naiv og mer selvkritisk, fastslår Gunnar Zachrisen etter fullført tjeneste som ansvarlig redaktør.

– Du går av etter å ha vært ansvarlig redaktør i hele
Bistandsaktuelts 23 år lange historie. Har du nådd målene du satte for publikasjonen?
 
– Vi har nådd en god del av målene. I 1998 hadde Norad behov for å lage et blad som kunne informere nyansert og grundig om norsk og internasjonal bistand.

Tidligere forsøk hadde strandet, blant annet fordi publikasjonene hadde en uklar målgruppe og gapte over for mye. Jeg foreslo å lage et fagblad spisset mot de spesielt interesserte og ansatte i bistands- og utviklingsbransjen. Vi skulle drive kritisk journalistikk og rapportere om både positive og negative resultater av bistanden. Vi ville være i forkant med nyheter innen vår nisje, og vi ønsket å supplere den ofte noe overfladiske dekningen av feltet med korrekt og mer nyansert journalistikk. Vi ville også være en arena for bistandsdebatten.

 

«Jeg synes vi har klart mye av dette. Vi har bidratt til en mer opplyst debatt, som har ført til en mindre naiv og mer selvkritisk bistandsbransje.»

 
– Bistandsaktuelt eies av Norad, men du har som redaktør operert etter Medieansvarsloven som sier at eier ikke kan diktere redaksjonelt innhold. Hvor uavhengig har du opplevd å være?
 
– Jeg har aldri opplevd at utgiver har blandet seg inn eller overprøvd noen redaksjonelle prioriteringer. I startfasen var det enkelte diskusjoner, særlig etter reaksjoner fra Utenriksdepartementet. Men det gikk seg til, og gradvis fikk vi aksept for å drive kritisk journalistikk. Det har sammenheng med at vi har hatt dyktige journalister og har levert et godt produkt som mange ser behov for.
 
– Har det likevel vært saker du har valgt bort fordi det ville ha blitt konfliktfylt med tanke på hvem som er eier og utgiver?
 
– Vi i redaksjonen laget en slags interne retningslinjer for å unngå unødvendige kriger. Siden vi er fysisk plassert i Norad, kunne vi risikere å få informasjon andre medier ikke ville fått. Vi har unnlatt å bruke slik informasjon, men de uskrevne retningslinjene er brukt med skjønn. Vi har selvsagt fått tips om interne forhold som har ført til kritiske artikler om både Norad og UD.
 

Forsøkt nedlagt to ganger

– Du har jobbet med fem Norad-direktører, fem utviklingsministre og syv utenriksministre, og du har opplevd at Bistandsaktuelt ble forsøkt nedlagt.
 
– Vi er blitt forsøkt nedlagt to ganger, første gang under utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson høsten 2003. Da ble forslaget begravet i stillhet etter at forskere, misjons- og bistandsorganisasjoner, samt flere av UDs ambassadører, frontet støtte til oss. Andre gang var i 2015 under utenriksminister Børge Brende. Da kom det også mye motstand fra presseorganer og bistandsbransjen, og bladet ble reddet av at statsminister Erna Solberg ga KrF en slags vetorett i Stortinget over kutt på bistandsbudsjettet.
 
– Du har rapportert om bistand fra mange reiser og har observert skiftende trender i utviklingspolitikken. Hvordan vil du beskrive endringene fra 1998 til i dag?
 
– Bistanden er blitt mindre viktig for mottakerlandene. Andre kapitalstrømmer, som direkteinvesteringer, kommersielle lån, migrantpenger og egne skatteinntekter, er blitt viktigere for dem. Nye investorer og partnere, som Kina, arabiske land og India, er kommet inn. Begge disse trendene har bidratt til større selvbevissthet i mottakerlandene, så de er mindre lydhøre overfor giverlands krav. Norges andel av bistanden har alltid vært liten, og er på grunn av disse trendene blitt enda mindre viktig for mottakerland.
 
– Norge påberoper seg å være en humanitær stormakt. Er det en overdreven selvforståelse?
 
– Ja, den er nok det. Samtidig har bistanden gjort oss interessante, for eksempel i fredsprosesser, der den har vært et smøringsmiddel for å skape økt interesse hos partene.
 
– Alle regjeringer siden 1997 har økt bistandsbudsjettet hvert eneste år, og nå har det nådd nesten 40 milliarder kroner. Har du noen gang lurt på om det er på tide å si stopp, siden mye penger ikke nødvendigvis gir god utvikling?
 

«Ja, det er et problem ved norsk bistand at man hele tiden fyller på med nye satsingsområder og tiltak. Når budsjettet alltid øker, er det ikke noe press for å ta bort det som ikke fungerer bra, og ethvert kutt på bistandsbudsjettet blir som oftest møtt med motstand.»

 

Mer kritikk og større åpenhet

– Bistandsbransjen har mye makt. Hjelpeorganisasjonene har lett adgang til mediene og politikere, og de kan være vanskelige å kritisere. Når de gjør noe galt, rettferdiggjøres det med at de egentlig gjør bare godt. Har dette vært utfordrende?
 
– Før Bistandsaktuelt ble til, var det veldig lite kritikk mot bistandsorganisasjonene, fordi de ble ansett for å opptre i det godes tjeneste. Det var lite fokus på problematiske sider som bistandsavhengighet og manglende bærekraft. Det er blitt større åpenhet, og jeg tror Bistandsaktuelt skal ta noe av æren for det.
 
Men bistandsorganisasjonene får fortsatt relativt få kritiske spørsmål i norsk presse. Jeg savner også at organisasjonene i større grad kritiserer hverandre. Det er en tendens til at de ser seg tjent med å opptre i samlet flokk overfor bevilgende myndigheter.
 
– Mener du at de opptrer litt som et kartell?
 
– De har åpenbart diskutert seg imellom før de samlet kommer med reaksjoner før og etter budsjettforslag. Det er gjerne de såkalt fem store som opptrer sammen, mens en annen gruppe av små og mellomstore skriver leserinnlegg sammen. Hvorvidt de faktisk samrår seg for eksempel før høringer på Stortinget, vet jeg ikke.
 
– Du drev Bistandsaktuelt alene i starten. Med ny redaktør blir dere 5,4 årsverk i redaksjonen. I tillegg har dere frilansere i mange land. Hvordan har du sikret journalistisk kvalitet fra land som ofte har dårlige vilkår for slik uavhengighet?
 
– Det er tidkrevende å pleie et nettverk av lokale korrespondenter. Det profesjonelle nivået varierer, men jeg synes vi har fått på plass veldig flinke reportere. Vi prøver å bidra med gode råd, men det kan gå begge veier. Vi lærer av dem hvordan lokale myndigheter og landsituasjoner er. Det har vært en veldig lærerik side av jobben som redaktør.
 
Under koronapandemien, når redaksjonens fast ansatte ikke har kunnet reise, har vi vært avhengige av disse korrespondentene, og mange har levert veldig bra. Vi har hatt bedre dekning enn noen andre norske medier av krigen i Etiopia og av valgene i Tanzania og Uganda. Men det er en utfordring, særlig i konfliktsituasjoner, at noen risikerer arrestasjon eller trusler og vold fra myndigheter eller andre maktgrupper.
 
 
 

Store framskritt

– Nå skal du ned i 80 prosent stilling, du får mer fritid enn du har hatt de siste 23 årene. Hva skal du bruke den til?
 
– Jeg ser fram til kortere arbeidstid og færre avbrytelser på kveldstid og i helgene. Jeg håper å drive med andre typer skriveprosjekter, og ser fram til å bruke mer tid med familien. Kona mi og jeg har noen bryllupsreiser til gode etter at vi giftet oss for to år siden, og jeg har et barnebarn på 15 måneder som allerede er glad i å sparke fotball med bestefar.
 
– Etter så lang tid med bistandsjournalistikk, hva har gjort spesielt inntrykk på deg?
 
– Vi har snakket om kritikkverdige sider ved bistanden, men det skal også sies at det siden 1998 er gjort enorme framskritt i utviklingsland. Like før koronaen brøt ut, var jeg i Malawi, ett av de fattigste landene i Afrika, og skrev om deres barnehelserevolusjon. Der er barnedødeligheten redusert med to tredjedeler på bare 20 år.
 

«Jeg besøkte et sykehus på landsbygda hvor det var en fungerende spesialenhet for fortidligfødte barn, med kvalifisert helsepersonell som overvåket disse knøttsmå spebarna. De hadde oksygenapparater og kuvøser, det fantes ikke der for 20 år siden.»

 
– Siden 1990 har fattigdommen i verden gått kraftig ned, utdannelsesnivået har økt, flere jenter går på skole og levealderen har økt. Har vi i mediene, ved ikke å rapportere om dette, bidratt til å lage et mer negativt bilde enn det som er nødvendig?
 
– Ja, det mener jeg absolutt. Mediene og bistandsorganisasjonene har hatt felles interesse av å rapportere om hvor ille det står til, for å vekke oppmerksomhet. Men det kan føre til at virkelighetsbildet blir fordreid og at man tror at det skjer lite positivt. Jeg håper at Bistandsaktuelt har bidratt til å nyansere det bildet.

Gunnar Zachrisen

  • 62 år, fra Åros i Røyken.
  • Tidligere journalist i Ny Tid og Dagsavisen.
    Aktiv i solidaritetsarbeid for Latin-Amerika
    på 1980-tallet.
  • Har vært ansvarlig redaktør for Bistandsaktuelt siden opprettelsen i juni 1998.
  • Går av 1. juni i år.

Bistandsorganisasjonene får fortsatt relativt få kritiske spørsmål av norsk presse.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 03.05.2021 07.15.58 Sist oppdatert: 03.05.2021 07.15.58