I boken trekker Pippa Biddle fram skandalen rundt senterleder Renee Bach og organisasjonen «Serving His Children» i Uganda. Tidligere viste bilder fra organisasjonen egne hjemmesider og i sosiale medier med Bach (t.v.) og en ikke navngitt ugandisk ansatt. (Skjermdump fra SHCs facebookside)

Kritisk bok: Når fattigdom blir en turistattraksjon

– Bistandsfrivillige er som oftest mer til skade enn gavn, hevder Pippa Biddle. I sin debutbok beskriver hun hvordan bistandsturisme gjør fattigdom til en turistattraksjon, og at de frivillige uten å vite det kan øke problemene de vil bekjempe.

– Ikke gjør som vi gjorde! Og vær så snill: Lær av det! sier den amerikanske frilansskribenten Pippa Biddle til Bistandsaktuelt.

Hun setter søkelys på hvordan ukvalifiserte vestlige bistandsfrivillige ofte bidrar til mer trøbbel enn hjelp når de er ute i felt.

I forrige måned kom Biddle med boka «Ours to Explore: Privilege, Power, and the Paradox of Voluntourism.» Bakgrunnen for boka er et blogginnlegg hun skrev om vestlig bistandsturisme i 2004. Da var hun 21 år.

Blogg-innlegget het «The Problem with Little White Girls (and Boys): Why I Stopped Being a Voluntourist». Innlegget fikk mer enn to millioner klikk.

Leserinteressen antydet at det ikke bare var hun som følte seg ukomfortabel med det økende antallet ukvalifiserte frivillige som jobbet ved barnehjem, skoler og sykehus rundt i verden.

 

Dro ut som 16-åring

Etter hun tok opp problemet, har det dukket opp kampanjer som Barbie Savior og No White Saviors, der bistandsorganisasjoner og idealister blir bedt om å tenke seg om. Men Biddle forteller at aktiviteten bare har fortsatt, og at millioner av mennesker fortsatt tror det er ok å kjøpe seg tilgang til sårbare barn og spre bilder av dem på nett.

– Det er fortsatt sett på ikke bare som ok, men som modig.

– Jeg dro ut da jeg fylte 16. Da jeg skrev innlegget hadde jeg vært på flere utenlandsoppdrag og arbeidet som frivillig for ideelle organisasjoner, forteller Pippa Biddle på telefon fra New York.

Første gang var til Tanzania på et samarbeidsprosjekt mellom skolen hun gikk på og organisasjonen Global Crossroad.

I fire år jobbet Pippa Biddle som frivillig på flere prosjekter i fattige land. I en ny bok går hun kritisk til verks mot bistandsturismen.

– Jeg var flere ganger i Den dominikanske republikk. På svært haltende spansk prøvde jeg å nå inn til sårbare hiv-smittede barn. Jeg var én gang i Tanzania. Der var oppdraget å bygge et bibliotek i landsbyen vi var. Vi prøvde, men det var mer enn vi hadde evner til. Og det endte med at han som skulle hjelpe oss, måtte bruke tid på å gjøre om igjen arbeidet. Han forsøkte å gjøre det i smug, for lokalsamfunnet var redde for at de frivillige skulle oppdage det, så vi ikke ville komme tilbake og bruke mer penger der senere, sier Biddle til Bistandsaktuelt.

Bistandsturisme var en voksende industri før pandemien. Anslagsvis dro ti millioner frivillige på slike opphold verden rundt og brukte om lag 15 milliarder kroner på slike turer i 2019. De selges inn som pakketurer. Vanligvis er det unge, ukvalifiserte ungdommer som drar ut på kortvarige oppdrag til sårbare lokalsamfunn. De jobber gratis og betaler ofte for å få være med på oppdraget.

 

Barn får tilknytningsproblemer

– Jeg er ikke psykolog, men jeg vet at barn trenger stabile omsorgspersoner. Det konstante skiftet av frivillige, som gjerne er på korte kontrakter, kan gi tilknytningsproblemer og mentale skader.

– De fleste land med gode systemer for barnevern har dessuten gått vekk fra barnehjem, og satser på andre løsninger, som fosterhjem, sier Pippa Biddle.

Hun sier at bistandsturismen har økt etterspørselen etter barn til barnehjem, noe som har ført til at barnehjem betaler foreldre for å gi fra seg barna sine.

– Dermed gir bistandsturismen insentiver til barnehjem og bidrar til handel med barn. Man kjøper barn og frister ofte familiene med at barna skal få god utdanning. Familiene tror de gir barna et bedre liv, men barnet blir brukt som et produkt for å tiltrekke seg en kjøper, sier Biddle.

Hun hevder at dette har ført til en økning i antall barnehjem, i de landene der disse fortsatt er i bruk, i turist-tette områder.  

– I land der barnehjem fortsatt finnes, ser du derfor at det oftere er flere barnehjem der det er flere turister. For eksempel er det flere barnehjem rundt Katmandu i Nepal og flere barnehjem rundt Arusha i Tanzania. Ikke fordi det er flere foreldreløse på disse stedene, men fordi det er flere som er villige til å betale for å være med barna, sier hun.

Pippa Biddle sier bistandsturismen er en milliardindustri. Men fordi den er uoffisiell og spredt tynt utover er det vanskelig å spore den.

– I Kenya for eksempel har myndighetene sagt stopp. Det blir ikke gitt tillatelse til at nye barnehjem åpnes. Men det blir likevel åpnet ulovlige barnehjem. Det er altfor lett å åpne slike institusjoner, mener Biddle, og påpeker at det ofte er utledninger som gjør det.

 

Uetisk og dødelig

Mange frivillige jobber innen helsesektoren.

– Hvis du går til det du tror er en lege og det du møter er en ukvalifisert og uautorisert 17-åring, er det i beste fall uetisk og i verste fall dødelig, sier Biddle.

Hun trekker fram skandalen rundt den amerikanske misjonæren Renee Bach, som Bistandsaktuelt skrev om i august i fjor. Ved et senter drevet av «Serving His Children» i Uganda skal minst 105 barn ha dødd.

Renee Bach startet ved senteret som frivillig da hun var 19 år. Hun skal ha deltatt i medisinsk behandling av barna, inkludert blodoverføringer og behandling med oksygen, uten å ha noen medisinsk utdannelse. Hun gikk i legefrakk og med stetoskop, og pasientene trodde hun var lege.

– Dette er et eksempel på hvor galt det kan gå, når man driver uautorisert behandling av syke.

Mange av de frivillige jobber også ved skoler.

– Det er forskjellige nivåer av skade. Å ha en ikke kvalifisert lærer er mindre skadelig enn hvis en ungdom, uten utdanning, prøver å utføre kirurgi. Men begge bygger på samme ide om at samfunn med mindre privilegerte mennesker fortjener mindre, og at deres liv er mindre verdt.

 

Kolonialt tenkesett

– Det koloniale tankesettet ble oppfunnet parallelt til kolonial ekspansjon. Det er den samme logikken de fleste land i Europa og USA sto for. Disse prosjektene la grunnlaget for bistandsturisme, sier Biddle.

Hun mener at ideen om at «vi» trenger å blande oss inn og hjelpe «de andre» er basert på vestlig tankegang om overlegenhet.

Biddle vil ikke demonisere de som reiser på slike turer. Men hun mener vi kan gjøre en innsats på steder vi vil besøke på andre måter.

 – For eksempel bør du som reisende ta inn på mindre hoteller og pensjonater, som er eid av lokale og som ansetter lokale. Det er så enkelt som å spise på lokale restauranter og bruke penger i lokalsamfunnet, slik at de kan bruke pengene slik de ønsker det.

– Bistandsturisme er veldig paternalistisk. «Vi vet hva som er best for dere, så vi vil gi det til dere gratis.» Den måten å tenke på er feil. Hvis noen skulle anvendt dette i mitt i mitt lokalsamfunn, ville jeg blitt ganske satt ut.

 

Mer informasjon

Forfatteren mener skolene må gi mer informasjon om kolonialisme, bistand og privilegier. Og hun ser for seg sertifiseringsordninger for bistandsorganisasjoner og lovverk som i større grad beskytter barn.

Men som en hvit kvinne som har gjort sine egne feil, mener hun det ikke er opp til henne å bestemme hvordan frivillig arbeid i andre land kan bli bedre.

– Denne samtalen bør bli ledet av lokalsamfunn som er påvirket av dette. Det er veldig viktig er at samtalene ikke blir kontrollert av bistandsorganisasjoner. Nå sier de at de snakker med lokalsamfunnene om hva de vil ha. Men når de som stiller spørsmålet har en agenda, kan du egentlig ikke stole på svaret.

Biddle forteller om et møte på Haiti der en lokal mann tok til orde mot et prosjekt. Han ble sendt på dør, og den kristne organisasjonen anklaget ham for å være besatt av djevelen. Giverne ble ikke fortalt at lokalbefolkningen var imot prosjektet.

Internett og sosiale medier har gjort situasjonen verre, påpeker Biddle.

– Folk har mindre kontroll enn noensinne på hvordan de blir presentert. Når folk tar bilder av folk de ikke kjenner – som de ikke har noen sosiale bånd til – og så distribuere bildene, skaper de en historie om folk. De det gjelder har ingenting de skulle ha sagt. Det fratar dem menneskeverd, understreker Pippa Biddle.

Publisert: 19.07.2021 11.25.48 Sist oppdatert: 19.07.2021 11.25.48