Fra Samtidskunstfestivalen Redzone. En festival som har som formål å utvide ytringsfriheten. Foto: Othmane Bourhil

Kulturbistanden som forvitret

Hvor ble det av det bistandsstøttede kultursamarbeidet? Kulturprogrammene i ni av ti samarbeidsland har helt mistet støtten.

Bistandsaktuelt har snakket med en tidligere Norad-medarbeider, en prisbelønnet plateprodusent og en mangeårig leder for Rikskonsertenes flerkulturelle og internasjonale arbeid.

– Det ble i sin tid opprettet tre såkalte særbevilgninger på bistandsbudsjettet: Kvinne, miljø og kulturbevilgninger. Disse var egne poster på bistandsbudsjettet. For å forvalte kulturbevilgningen, samt å drive fram kultursamarbeidet, opprettet man en egen organisatorisk enhet i Norad, sier Thore Hem som ble leder for enheten. Hem er nå pensjonist.

– Målsettingen var å støtte kulturen i samarbeidslandene. Det var snakk om skapende og utøvende kunst som teater, musikk, litteratur, billedkunst og kulturminnevern.

Hem peker på at Norad, ved siden av danske Danida og svenske Sida, var de første i verden som drev med kultursamarbeid som en del av bistanden.

– Dette var et felt der forholdet mellom giver og mottaker var utvisket. I bistanden var vi vant til å si at de andre manglet noe. Men her hadde de andre noe fint og vi ville gjerne hjelpe dem med å ta vare på dette, og samtidig også lære og selv få nye impulser. Dette falt i tid sammen med en epoke, der det gikk opp for norske politikerne at Norge trengte å speile det flerkulturelle hos oss selv bedre, og kontakter og samarbeid med kulturmiljøer i land «langt borte» ble viktig for norske kulturutøvere, sier Thore Hem til Bistandsaktuelt.

 

Mange kulturfelt

Han trekker fram eksempler på mange viktige samarbeidsprosjekter utover musikk.

Teater: Mangeårig samarbeid og støtte til det palestinske nasjonalteateret.

Samarbeidet med teater i Mosambik og i Burkina Faso, der Nationaltheatret i Oslo var en sentral partner. 

Litteratur: Omfattende litteratursamarbeid, der man styrket forfatterforeningene, forlagsbransjen og bibliotek. Her var Nasjonalbiblioteket, Den norske Forfatterforening og enkeltstående forfattere sentrale partnere. Norad støttet for eksempel markedsføringen i Amerika og Europa av afrikanske bøker, og APNET, en organisasjon for afrikanske forleggere.

Kulturminnevern: Dette var blant de første tiltakene finansiert over kulturbevilgningen, som restaurering av gamle Sanaa i Jemen, støtten til museum for barotse-kulturen i det vestlige Zambia, og støtte til bevaring og restaurering i de to gamle byene Ilha de Mocambique i Mosambik og Stone Town på Zanzibar og et tilsvarende kulturminnevern-prosjekt i Baltit Fort i Pakistan.

Informasjon: Et annet stort tiltak var Norads støtte til UNESCOs «The Slave Route». Dette initiativet gikk ut på å dokumentere og informere om historien til den transatlantiske slavehandelen.

 

Kirkelig Kulturverksted

Erik Hillestad er plateprodusent og daglig leder for Kirkelig Kulturverksted (KKV). I ni år fikk KKV støtte fra UD.

De iranske søstrene Mahsa og Marjan Vahdat har fått utviklet karrierene sine og drevet sangundervisning med støtte fra Kirkelig Kulturverkssted. Foto Tahmineh Monzavi

– Det har betydd mye og vi har vært svært takknemlige og glade for støtten. Men gjennom denne perioden har vi merket at dette feltet har blitt lavere og lavere prioritert. De varslet jo for et par år siden at de ville skjære ned på kulturbistanden kraftig, og avslutte samarbeidet med mange av de norske aktørene. Bistanden skulle i stedet spisses i retning av menneskerettigheter, sier Hillestad til Bistandsaktuelt.

Han forteller at kulturbistanden fra 2003 til 2012 økte fra 115 til ca 130 millioner. Siden 2012 har den blitt redusert kraftig, og kultur til 03-området på UDs budsjett (internasjonal bistand til Afrika, Asia, Midtøsten og Latin-Amerika. Red.anmerkning) har blitt lagt inn under menneskerettigheter.

Han sier det er vanskelig å sammenlikne tallene med tidligere år, fordi hele feltet er omorganisert og nå dekker flere områder.

Hillestad forteller at ambassadene har kulturmidler man kan søke direkte om penger fra. For eksempel har den internasjonale musikkfestivalen Beirut and Beyond fått midler direkte fra ambassaden i Libanon.

 

– Er kuttet mye

– Noe støtte er det fortsatt, men vi har opplevd at de har kuttet drastisk i totalen. Kunstsamarbeid og kulturutveksling mellom norske aktører og kunstnere i sør er kuttet helt ut. UD har kuttet ut avtaler med en rekke norske aktører, som KKV, Førde Folkemusikkfestival, Oslo World og Melafestivalen. Alle har mistet den støtten de hadde fra UD til samarbeidsprosjekter med kunstnere i sør. Vi i KKV har mistet to millioner i året til arbeidet vårt i Midtøsten.

Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted sammen med den iranske artisten Rim Banna. Foto: Kirkelig Kulturverksted

– I stedet har UD spisset støtten mot spesifikke institusjoner som jobber for menneskerettigheter, sier Hillestad.

Han peker på at blant de som fortsatt får støtte, er Freemuse i København som jobber for forfulgte musikere, samt Safemuse og Icorn som støtter fribyer der kunstnere kan komme å få beskyttelse om de er på kant med myndighetene. Hillestad mener kultur og menneskerettigheter henger nøye sammen, og at støtte til kunstnere i sør også er en støtte til å styrke menneskerettighetene over tid.

– Et tilbud som nå står i fare er Samtidskunstfestivalen Redzone i Midtøsten. Denne har KKV samarbeidet med kunstinstitusjonen Al Mawred om siden 2013. Festivalen har som formål å utvide ytringsfriheten. Festivalen samler sterke kunstnerstemmer – spesielt fra de arabiske landene. Det har vært vanskelig å møtes og krysse grensene for kunstnere. Vi har skapt et miljø på tvers av landene i regionen ved å flytte festivalen fra land til land. Vi har støttet folk som representerer en surdeig av frihetslengsel og tanker om et annet samfunn i regionen som blir uttrykt gjennom kunst.

Erik Hillestad forteller at nesten halvparten av bistandsstøtten KKV har fått har gått til samtidskunstfestivalen ­– det vil si 800 000 kroner årlig. Når de pengene forsvinner, blir festivalen borte.

– Disse menneskene lever under konflikt og okkupasjon. De trenger definitivt en sterk støtte utenfra for å hjelpe til slik at denne surdeigen kan fortsette å eksistere.

 

Slått sammen med menneskerettigheter

– UD har omorganisert og lagt ned den delen som drev med kulturbistand i 03-området og slått det inn under arbeidet med menneskerettigheter. Dette er en liten avdeling som har mindre kapasitet til å håndtere dette arbeidet. Samtidig har de over tid valgt å ikke gå gjennom norske partnere, men heller prøve å sende penger direkte til kunstmiljøer i sør.

Hillestad sier KKV fortsatt har tid og sterk motivasjon til å drive med kulturutveksling, men at de ikke har nok penger til å drive med dette samarbeidet. Nå leter de etter andre samarbeidspartnere – for eksempel bistandsorganisasjoner.

– Foreløpig ser vi ingen løsning på dette. Vi har for eksempel lenge samarbeidet med mange kvinnelige kunstnere i Iran. Det er umulig å tenke seg at UD kan gjøre noe tilsvarende uten en norsk aktør på laget, fordi de ikke kan plassere pengene lovlig i landet uten via en norsk aktør.

– I Iran er det forbudt for kvinner å synge solo. Kvinner kan ikke synge for menn. De er avhengig av en utenlandsk aktør for i det hele tatt eksistere som utøvere. Vi har drevet med karriereutvikling for dem, så de kan videreføre den kvinnelige sangtradisjonen i landet. Den er jo truet når aktiviteten er forbudt. Vi hadde kurs for dem i Tyrkia, slik at denne flammen i persisk kultur – kvinnesang – kunne bli opprettholdt. Men nå står dette tilbudet i fare.

 

– Retter ikke blikket mot hele verden

Hillestad synes det er synd at UDs samarbeid med norske kulturaktører har forvitret.

– I 50 år har kulturstøtte vært en del av UDs oppgave. For det meste har det dreid seg om å fremme norsk kultur i utlandet. Hovedtrenden er at de retter blikket mot 02-området. Det vil i praksis si Vest-Europa og USA. Andre deler av verden er omfattet av svekket interesse fra UD, også når det gjelder den typen gjensidighet som preget arbeidet i forhold til 03-området, eller «det globale sør». Det er hvor bra norske kunstnere gjør det i land som USA og Tyskland som er det viktige for departementet.

– Det har vi i og for seg ikke noe imot, men verden er global og delingen mellom 02 og 03 er ganske kunstig. Mange viktige stemmer som Norge trenger å lytte til kommer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika. Og gjensidighet er den viktigste måten også å spre vår kultur på: Å lytte til andre og vise fram det vi har. Kulturutvekslingsmodellen var viktig på 1960-, 1970- og langt ut på 1990-tallet. Det handlet også om at Norge var i ferd med å bli et mangfoldig samfunn, og at det var viktig å vise hvilke helter innvandrer- og flyktningebefolkningen hadde og la dem få en plass i vårt samfunn. For eksempel har det betydning at tyrkiske innvandrere får oppleve at forfattere som Orhan Pamuk eller store, klassiske sufidiktere som Rumi også skattes her. 

Hillestad mener det er feil strategi å glemme kulturutvekslingsaspektet ved bistanden.

– Å drive kulturbistand kan fort bli en paternalistisk bistand, hvis vi bare skal sende penger, men glemmer å være nysgjerrige på hva de representerer, sier han, og understreker viktigheten av gjensidig respekt i kulturbistanden.

 

Norgesprofilering

Norad-nestoren Thore Hem forteller at kulturdelen av bistandsbudsjettet vokste kraftig på 1990-tallet. Men på 2000-tallet tok UD over dette arbeidet fra Norad. UD hadde til da først og fremst hatt kulturprogram for å promotere Norge, eksempelvis gjennom konserter med kjente norske musikere som Arve Tellefsen eller Solveig Kringlebotn. Men tidlig på 2000-tallet drev de både med norgesprofilering og bistand.

Hem trekker fram flere vellykkede prosjekter.

– Et av de beste var et samarbeid med den kommunale kulturskolen i Fredrikstad. Rektoren, Per Skoglund, ville at man skulle lære å spille og synge mer etter gehør. Og etter modell fra Afrika begynte de å undervise i ikke-nedskrevet musikk. Uten hjelp av noter skulle man lære seg musikken ved å bruke ørene og ikke øynene.

Hem forteller at på samme måte som joik hadde vært forbudt i Nord-Norge, var fremføringen av tradisjonsmusikk forbudt i de store byene i kolonitidens Rhodesia (dagens Zimbabwe). «Tommelfinger-pianoet» emira har i mange av landene i det sørlige Afrikas samme rolle som hardingfela i Norge. Ved hjelp av Skoglund ble ZAME, Zimbabwes Association of Music Educaters stiftet, der man fikk opplæring på instrumentet. Lærere fra Zimbabwe ble invitert til Norge for å undervise på lokale instrumenter som mbira og marimba.

 

Rikskonsertene

Tom Gravlie jobbet i 30 år med Rikskonsertenes flerkulturelle og internasjonale arbeid. Han har nettopp gitt ut boka «Musikk over alle grenser» som handler om dette arbeidet.

Etter kampanjen «Ja til et fargerikt felleskap» i 1987 sto mange samlet under dette slagordet. I boka beskriver Gravlie hvordan Klangrikt Fellesskap, i regi av Rikskonsertene, oppsto i forlengelsen av dette. Med Klangrikt Fellesskap presentere de musikk fra andre kulturer som en naturlig del av Rikskonsertenes skolekonserter. 13. oktober 1989 ble prosjektet offisielt åpnet med en konsert på Aker Brygge.

– Dette var et treårig forsøk der man ville se om man kunne endre holdninger hos barn og unge overfor innvandrere. Resultatene av forsøket ble evaluert av Universitetet i Oslo og viste at de elevene som fikk mange kulturelle tilbud fra flere deler av verden hadde mindre rasistiske holdninger til innvandrere enn andre. Dessuten gikk mobbetendensene i klassene radikalt ned, og innvandrerbarna fikk styrket sin kulturelle identitet, sier Gravlie.

I boka beskriver han det første spede pilotprosjektet i 1986. 12 år gamle Deepika framførte klassiske pakistanske sanger ved fire Oslo-skoler på mellomtrinnet. (Nå er hun regissør og heter Deeyah Khan). Første møtet med musikken fikk noen av elevene til å le. Deepika gråt og ville ikke mer. Men i løpet av dagen var det ingen som lo mer og heller ingen som gråt. Elevene syntes det var kult med musikk fra Latin-Amerika, Afrika og Asia. 

– Disse resultatene var så viktige for daværende kulturminister Åse Kleveland at hun ga Rikskonsertene en million i friske penger øremerket til flerkulturelt arbeid. Det gjorde at vi startet Norsk Flerkulturelt musikksenter i 1992. Det var også starten på et mer formelt samarbeid med Norad og Thore Hem, som da var kultursjef i Norad. Med Norad-støtte fikk vi senteret i operativ tjeneste.

 

Startet forløperen til Oslo World

– I 1994 startet vi en flerkulturell musikkfestival i Oslo som den gang het Verden i Norden. Nå heter den Oslo World. Og vi startet med etniske musikk-kafeer på konserntstedet Cosmopolite i Oslo. Det var et tiltak for å vise og spre musikk fra andre kulturer. Det ble veldig populært, og etter hvert fikk vi tilsvarende opplegg i Tromsø, Fredrikstad og Trondheim. Gratis-konsertene var populære blant innvandrere, men da man begynte å ta inngangspenger sank innvandrerandelen. Mange hadde dårlig råd. I stedet startet vi en konsertserie som het World som gikk over hele landet, forteller Tom Gravlie til Bistandsaktuelt.

Av alle prosjektene han har vært med på, vil han særlig trekke fram ett som han mener la grunnlaget for den gode kontakten med Norad. Det var et nytt konsept når det gjaldt kulturutveksling, nemlig et samarbeid mellom den norske gruppa Brazz Brothers og den tanzanianske gruppa Tatunane. Prosjektet fant sted i Vågå i Gudbrandsdalen. De to bandene jobbet sammen med kor, korps og spellemannslag i bygda. Det ble en suksess. På avslutningskonserten kom det 850 publikummere i en kommune med kun 2400 innbyggere.

Senere ble det både Norges-turne og turne i Tanzania.

– Den modellen ble skjellsettende. Vi hentet ikke inn et band sørfra som spilte to konserter og dro igjen. Dette ble en gjensidig og likeverdig kulturutveksling. Man fikk like mye som man ga hverandre.

Han forteller at dette ga ringvirkninger. Da Norads kulturbistandspenger ble overført til UD på 2000-tallet, valgte UD å støtte norske profesjonelle institusjoner og organisasjoner for å utvikle et mer langsiktig musikksamarbeid som en del av bistanden. Rikskonsertene var en av de ledende aktørene.

 

Kultur var en del av landprogrammet

– Et av de første prosjektene var et musikksamarbeid mellom Sør-Afrika og Norge. For første gang skulle kultur være en del av det såkalte landprogrammet. På lik linje med å skaffe rent vann og bygge veier, skulle man utvikle kultur. Da fikk vi en fireårig samarbeidsavtale med Sør-Afrika, noe som ga forutsigbarhet og gjorde at vi kunne planlegge på lang sikt. Det var et gjennombrudd. Etter det ble det vanlig med flerårige musikksamarbeid. Da lyttet vi til hva landene trengte selv og laget opplegg med årsbudsjetter og årsplaner. Så ble dette evaluert av eksterne konsulentfirmaer. Dette førte til langvarige musikksamarbeid.

Det nordiske kulturprosjektet Shuttle 99 satte varige spor. Høsten 2000 ble det sørafrikanske kulturprogrammet Mmino startet. Gravlie forteller at det er det eneste av programmene som fortsatt eksisterer. Kulturprogrammene i ni av ti av våre samarbeidsland har helt mistet støtten.

– Etter hvert ble det regjeringsskifte. Vi fikk borgerlig regjering som begynte å kutte i kulturbudsjettet i bistanden, og det ene etter det andre ble faset ut.

Gravlie sier at en av hensiktene med bistand er å sette folk i stand til å klare seg selv.

– Men det er et vanskelig krav å sette til fattige land i Afrika, spesielt innen kultur og musikk. Hvis vi skulle sette det samme kriteriet for musikklivet i Norge, ville det ikke vært mye musikkliv som hadde klart seg – bortsett fra det rent kommersielle. Uten offentlige subsidier ville store deler av norsk musikkliv, som opera og orkestre, fått problemer og forsvunnet.

 

– Satte korken på flaska

– Når støtten forvant i alle de ni landene, var det nesten som å sette på korken på flaska. Noe lever så vidt det er, og heldigvis er det en del idéer som lever videre. I Nepal og Palestina har for eksempel myndighetene tatt musikk inn i skoleverket. I tillegg lever jo all lærdommen og erfaringene videre i folk. Tusenvis av skolebarn er blitt kjent med musikk fra andre deler av verden.

Støtte til Førdefestivalen og andre er redusert. Foto: Jan Speed

– I 2016 ble Rikskonsertene lagt ned og den såkalte Kulturtanken overtok. Men det internasjonale arbeidet har forsvunnet fra deres mandat. Ingen har lenger ansvar for dette. Det er overlatt til det enkelte fylke, men det er vanskelig å tilrettelegge musikk for fremmede kulturer for barn og unge. Dessuten må man ha tilgang til nettverk i utlandet.

Gravlie synes det er trist at kultursamarbeidet har forvitret.

– Musikksamarbeidet betydde så mye for samarbeidspartnerne. Av det totale bistandsbudsjettet var dette bare som et komma å regne. Det vi drev med var også viktig for å få forståelse for Norge i utlandet. Man fikk jo gratis norgesfremme gjennom musikkprogrammene vi hadde. Nå kutter politikerne kulturen og sier det er en prioriteringssak, men når de prioriterer det vekk er det en bevisst handling. Da betyr ikke kulturen så mye for politikerne. Man holder åpningstaler om hvor viktig det er med levende musikk – at det fyller menneskenes liv. Samtidig er det det første de kutter, sier Tom Gravlie engasjert.

 

– En ny innretning på kulturbistanden

Statssekretær Jens Frølich Holte i Utenriksdepartementet er uenig i at kulturbistanden har forvitret.

Statssekretær Jens Frølich Holte avviser kritikken mot kutt i kulturbistanden. Foto: Fotograf Sturlason/UD

– Det har vært litt svingninger. Den var på rundt 100 millioner da denne regjeringen tiltrådte og er på rundt 100 millioner nå. Vi bruker mye penger på kulturbistand, men innretningen har endret seg. På menneskerettigheter har vi derimot økt bistanden generelt. I 2021 lå denne bistanden på 633 millioner kroner, sier Frølich Holte.

 

Vektlegger lokalt eierskap

– Vi har vært fornøyd med aktører som Kirkelig Kulturverksted, Melafestivalen og Rikskonsertenes «Kulturtanken», men nå har vi gjort en dreining i hvordan vi bruker pengene. Nå vektlegger vi lokalt eierskap og ikke aktiviteter og produksjoner i Norge.  Vi tar kultur og kunst inn i rettighetsarbeidet vårt, og kobler det til våre menneskerettighets-aktiviteter. For eksempel lanserer vi en ytringsfrihetsstrategi 29. juni, og et av elementene der er kunstnerisk ytringsfrihet og kunstens sentrale rolle i et fritt demokrati, sier statssekretæren til Bistandsaktuelt.

Spesifikke institusjoner som jobber for menneskerettigheter, som Freemuse i København, får fortsatt UD-støtte. Foto: Jan Speed

Han trekker fram Arab Fund for Arts and Culture (AFAC) Det er et senter for kunstnere som jobber for kunstnerisk frihet og kulturelle rettigheter i Midtøsten.

– De deler ut støtte til prosjekter og kunstnere innen alle kulturfelt og driver med kapasitetsbygging i regionen. De driver også med kulturutveksling og forskning. Det er et eksempel på et prosjekt som er i tråd med den måten vi jobber på nå. Det skjer på premissene til aktørene i utviklingslandene. Det er ikke noe i veien for at norske aktører kan søke samarbeid med AFAC, da gir vi definisjonsmakten til aktørene som er i de landene og da får vi lokal forankring, mer varig endring og transformasjon.

 

God kontakter

– Men har det vært vanskeligere å knytte kontakter med kunstnere i sør?

– Jeg har ikke opplevd det som et problem. Tvert imot er ambassadene gode på å knytte kontakter til kulturlivet lokalt og kjenner godt til partnere vi kan henvende oss til, sier Frølich Holte.

Han er ikke enig i kritikken av at UD satser for mye på vestlige land.

– Det er to forskjellige budsjetter som har ulike funksjoner. Pengene til 02-området handler om fremme av norsk kultur. Kulturbistandspengene har en annen innretning mot kultur, ytringsfrihet og menneskerettigheter i utviklingsland. Vi jobber med begge deler. Men vi har forståelse for at det kan feste seg et inntrykk at vi bruker veldig mye penger på norgesfremme (i 02-området), på grunn av at det får mye oppmerksomhet i norsk offentlighet. For eksempel har det vært ekstrem interesse for norsk kultureksport, som bokmessen i Frankfurt, sier statssekretæren.

Publisert: 13.07.2021 12.03.31 Sist oppdatert: 13.07.2021 12.03.31