I 2018 ble en av Ascend Athletics deltakere første kvinne på Afghanistans høyeste fjell, Mt. Noshaq 7492 moh. Markhus er usikker på fremtiden for jenter i Afghanistan, men målet er at organisasjonen blir værende og kan tilby et trygt sted for jenter å komme sammen og inspireres. Alle foto: Privat

Lærte jenter å klatre – brente alle bevis da Taliban inntok Kabul

Gjennom fysisk aktivitet har Ascend Athletics gitt afghanske jenter selvtillit og selvstendighet til å bli landets nye rollemodeller. Med Talibans maktovertagelse kommer de til å trenge alt de har lært. 

Kaisa Helene Markhus er landdirektør i Ascend Athletics og har jobbet i Kabul i to år for å lære jenter å klatre. Fredag ble hun evakuert tilbake til Norge.  

– Vi har gitt jentene trygghet og kunnskap. Vi har fått dem i bedre fysisk form, og gjort dem rustet til nye utfordringer. På den måten har vi bidratt til kvinners rettigheter og likestilling gjennom å vise samfunnet at jenter også er sterke, sier hun.

Kaisa Helene Markhus demonstrerer en 8-tallsknute på en vintersportfestival utenfor Bamyan i februar 2020. Målet med festivalen var å overnatte utendørs vintertid, isklatre, bygge selvtillit og mestringsfølelse.

Ascend Athletics har operert i Afghanistan siden 2015. De har ti kvinnelige ansatte og åpnet et sportssenter i Kabul i februar 2021. Før sommeren deltok 75 jenter i programmet.

Tradisjonelt sett beveger afghanske jenter seg lite i hverdagen, og en av organisasjonens høyeste prioriteringer er å snu den trenden. Sportssenteret tilbyr en rekke aktiviteter, i tillegg til at jentene lærer om familieøkonomi, kvinnehelse og balansen mellom skole og fritid. De får også hjelp til å bearbeide traumer. 

Første gang Bistandsaktuelt snakket med Markhus var i forbindelse med åpningen av sportssenteret. Da snakket hun fort og engasjert. Det var glede, håp og engasjement i stemmen. Hun snakker fortsatt fort, men nå rår fortvilelsen.

 

Taliban i nabolaget

– For tre uker siden begynte internt fordrevne flyktninger fra distriktene å komme til Kabul. Vi tenkte at det var en fin anledning til å samle jentene igjen etter sommerens covid-19-bølge. Vi planla å samle inn klær, lage mat og dele ut. Jentene skulle få vist seg som rollemodeller, sier Markhus.

De møttes, klemte og lo. Men Markhus forteller at gleden var kortvarig. Jentene fortalte historier fra bygda, og familiemedlemmer som hadde hatt besøk av Taliban.

– Det var ingen positive historier i rommet. De fortalte om folk som var blitt banket opp. Jeg begynte å innse hvorfor de frykter dette. Det å se 75 jenter sitte og dele traumatiske opplevelser var veldig sterkt. Jeg begynte å kjenne på panikken og stresset.

De rakk aldri å dele ut mat og klær til de internt fordrevne. To dager etter at amerikanske analytikere hadde sagt at Taliban var 2-3 måneder unna, kjørte de nedover gatene i hovedstaden.

 

Forbilder i en farlig verden

– Kabul er det farligste stedet i verden. Stedet med mest luftforurensning. Jeg kan ikke gå i butikken eller ta meg en løpetur som jeg vil. Det er så kaotisk, ingenting gir mening. Jeg skjønner hvorfor folk blir overveldet, men jeg synes det er spennende.

Mange afghanske jenter har prøvd klatring for første gang gjennom programmet til Ascend Athletics. Det er en måte å få selvtillit og mestringsfølelse på.

Dette sa Markhus tidligere i år. Den gang lo hun da hun skulle beskrive hva som fikk henne til å bli i det krigsherjede landet.

– Menneskene, humoren og smilene er fantastiske. Da gjør det ikke så mye at offentlige prosesser er ulogiske og endres fra dag til dag. Jeg har lært mye om å være fleksibel og å arbeide i en liten organisasjon tett på de lokale hver dag, gjør oss til et sterkt team.

Hun trakk frem jentenes modenhet og utfordringene de står overfor. 

– Det er utrolig tøffe, sterke, kreative mennesker som møter en urettferdig og utrygg hverdag, hver eneste dag. De har lyst til å være forbilder for neste generasjon. 

 

Engasjement via skjermen

Da sportssenteret åpnet snakket Bistandsaktuelt også med fire kvinner som har fullført utdannelsen og som nå jobber for organisasjonen.

Praten på Skype utspilte seg som en av pandemiens beste digitale samtaler.

De fire kvinnelige instruktørene presset seg sammen foran kameraet. De ville alle fortelle om sine erfaringer. 

– Ascend Athletics spurte meg om jeg ville være med og klatre. Jeg visste ingenting om fjellklatring, det er en ny sport i Afghanistan, forteller Parveen. 

21-åringen fikk lov av familien til å delta fordi organisasjonen er drevet av og for jenter.

– I mange provinser i Afghanistan er det tøft å være jente. Jeg ønsker å videreføre det jeg har lært til andre. Når jeg dør skal jeg ha lært bort alle mine ferdigheter til andre, sier hun. 

For det er en av de få tingene som skiller dem fra norske 20-åringer. De snakker om når de skal dø. Som om det er den største selvfølgelighet. 

Sahar (20) fyller Skyperuten.

En av de ansatte i organisasjonen leser klatremagasiner inne på biblioteket på sportssenteret. Litteraturen har fokus på kvinnehelse og sport.

– Jeg hørte om Ascend Athletics i 2015 da de kom til skolen min og fortalte om organisasjonen. Før det hadde jeg bare sett klatring på film. 

– Nå er jeg selv instruktør, og det er en fantastisk følelse. Jeg har muligheten til å motivere andre. 

Zahra (21) hørte om programmet fra en venninne. 

– Det var første gang jeg var på tur uten familien. I Afghanistan er det ikke vanlig at jenter reiser uten en bror eller far. 

Vanligvis er det sønner som bidrar til familiens økonomi, men gjennom utdanning og jobb viser jenter at de også er en ressurs for familien.

 

Brant alle dokumenter

Parveen, Sahar og Zahra har nå kommet seg inn på flyplassen i Kabul, og venter på å bli evakuert. Vi får derfor lov til å gjengi intervjuet med dem. Markhus har jevnlig kontakt med dem via tekst- og talemeldinger.

– Mitt råd var først å ikke dra til flyplassen. Det var altfor farlig. Men de prøvde å komme seg dit likevel. Og da innså vi at hvis vi ikke hjelper dem setter vi dem i enda større fare, sier hun.

Sportssenteret hadde et stort aktivitetstilbud; løpetrening, klatring, yoga, volleyball, sirkeltrening og buldring.

De ansatte hadde holdt pusten fra dagen de visste at Taliban hadde omringet Kabul. Da annonseringen kom om at eks-presidenten hadde forlatt landet, spredte panikken seg umiddelbart gjennom byen.

– Folk løp i alle retninger! Jeg prøvde å komme gjennom på telefonen til mine ansatte, mens jeg samlet sammen papirer og dokumenter med sensitiv informasjon. Vi visste ikke hvilket Taliban som ville komme.

De brant alt av dokumenter. Det eneste Markhus har igjen er husleiekontrakten.

Fremover vil de prøve å finne ut av hvem det nye Taliban er.

– Taliban har kontaktet frivillige organisasjoner og bedt om å få snakke med ledelsen. De har kommet, sjekket, og sagt «Fortsett jobben, ha det bra.» Det er positive utspill fra Taliban. Det har ennå ikke skjedd at de kapper av hoder og henger dem i gatene, slik vi har hørt om i distriktene og slik vi vet de gjorde for 20 år siden.

Men, instruktørene har vært eksponert i media. De har holdt foredrag på vestlige ambassader, og deres navn finnes i offentlige registre. De er utrygge, og Markhus jobber med å få dem ut av landet. Samtidig er hun smertelig klar over paradokset.

– Vi har vært i Afghanistan for å bygge opp kvinners posisjon i Afghanistan. Og nå står vi i en situasjon der vi prøver å få våre ansatte ut.

Men hun forsikrer at når de ansatte er i sikkerhet, kan jobben med å hjelpe de mange tusen som ikke har mulighet til å komme seg ut begynne.  

– Vi må bruke de ressursene vi har utenfor Afghanistan til å jobbe for de som ikke har kommet seg ut.

For Markhus er svært bekymret for hvordan hverdagen til afghanske jenter blir videre.

– For noen måneder siden samlet jeg jentene og tok en alvorsprat om realiteten av situasjonen som utspant seg. Det var tungt. Både jeg og jentene gråt i frykt for hvilke rettigheter og muligheter som nå kanskje blir tatt fra dem. Rettigheter og muligheter som har blitt bygget opp gjennom en generasjon!

 

Jentene beskyttes – på tradisjonelt vis

Siden alt av dokumenter er destruert og jentene ikke kan kobles til organisasjonen, tror ikke Markhus at de vil bli forfulgt av Taliban. Hun har likevel tatt noen forholdsregler.

– Jeg har bedt jentene om å ta på seg de mest tradisjonelle klærne de har, og gjøre de mest tradisjonelle tingene inne i husene deres. Det er trist, men et forsøk på å holde dem trygge.

Markhus understreker at jentene egentlig ikke vil vekk fra Afghanistan, de vil vekk fra krigsherjingene.  

– De vil slappe av, de vil slippe å være redde for å bli sprengt i filler eller tullet inn i en burka. Afghanistan er et fantastisk land, men jentene vil bort fra tankegangen; «Vi snakkes igjen, hvis jeg lever i morgen.»

 

Publisert: 24.08.2021 08.18.48 Sist oppdatert: 24.08.2021 08.18.48