Rådgiver Erusa Nakiyimba ved Mental Health Uganda svarer på samtaler via den nyetablerte hjelpetelefonen for ungdommer med psykiske lidelser. Hun har hatt hjemmekontor under koronakrisen og hjulpet mange som sliter psykisk.

Livreddende hjelpetelefon for ungdommer i Uganda

I mange deler av verden er mentale helseproblemer sterkt stigmatisert. I Uganda er kun én prosent av helsebudsjettet øremerket for mental helse, og mangelen på hjelp gjør at mange unge mennesker tar sitt eget liv. Med støtte fra Norge har et prosjekt satt søkelyset på ugandisk ungdom, og har åpnet landets første hjelpetelefon for ungdommer med psykiske utfordringer.

Kampala, 14. oktober 2020: Det er blitt sent på ettermiddagen når Diana (34) setter seg i bilen. Hun svinger ut på hovedveien og fortsetter bort mot det store lyskrysset. Hun holder hardt i rattet, og tårene fosser. Dagen på kontoret var et mareritt, og alt hun klarer å tenke på er at denne dagen må bli den siste. Når lyset skifter til grønt ser hun en stor lastebil, og hun bestemmer seg for å følge etter den ut på motorveien.

«Når vi kommer opp i fart, så kjører jeg inn i den! La dette ta slutt nå!» tenker hun og kjører fortere. Adrenalinet ruser gjennom kroppen. Hun hulker, og gjennom tårene ser hun veien som i tåke. Lastebilen er nå bare noen meter unna. «Jeg orker ikke mer! Gjør det nå! Bare gjør det!» Rett før hun skal svinge inn under lastebilen hører hun en intens tuting. Hun snur seg og ser at en bil er kommet opp på siden av henne. Sjåføren tuter og signaliserer at det hun driver med er ren galskap. Diana kommer til seg selv, og snart er lastebilen borte. Hun stopper bilen, og hele kroppen skjelver.

«Diana» (35) har alltid elsket å sitte ved sjøen. Da hun falt i dyp depresjon hadde hun tanker om å drukne seg. Hun var sekunder fra å ta sitt eget liv da hun fant nummeret til en hjelpetelefon som ble redningen.

Det er under en time siden hun stengte kontoret til den bedriften hun startet for noen år siden. Etter flere års jobb som ansatt i en bedrift bestemte hun seg for å følge drømmen å starte eget firma. De siste årene har vært en stadig kamp for å få bedriftene til å gå rundt, men i dag er den driftige, alltid positive Diana en fremgangsrik kvinne som i andres øyne lever det perfekte liv.

Inne i henne er det fullt opprør. Hun snur bilen og begynner å kjøre hjemover. Tårene bare renner, og hun vet ikke hva hun skal gjøre. Vel hjemme smiler hun til sikkerhetsvakten slik hun alltid gjør og åpner døren til leiligheten. Hun slår på TV-en og fester blikket på en mann som snakker.

«Det finnes positive mennesker som lyser opp overalt hvor de kommer. De får alle rundt seg til å kjenne glede, men i deres eget indre er alt mørkt. Mange ender opp med å ta sitt eget liv».

Diana stirrer på skjermen. «Snakker han om meg nå?» tenker hun. Mannen fortsetter: «Hvis du kjenner deg igjen, ikke nøl med å ringe! Du trenger ikke å kjempe mer, vi er her for deg!».

Hun tar et bilde av telefonnummeret som vises på skjermen og blir sittende lenge og tenke: «Skal jeg ringe eller ikke?» Tilslutt slår hun nummeret til hjelpelinjen med skjelvende hender, og den beroligende stemmen på andre siden gir henne mot til å fortelle hva som har hendt. «For 30 minutter siden var jeg på vei å ta mitt eget liv. Jeg orker ikke mer!».

 

Kampala, 25 oktober, 2021: Skyggen fra noen store trær lager mønster på plenen i den store hagen.

– Tenk at det har gått ett år siden jeg bestemte meg for å ende mitt liv i den bilen der, sier hun og peker på en Toyota som står parkert bak huset.

– Jeg var dypt nede i et mørkt hull og var sikker på at jeg aldri skulle komme tilbake til livet igjen. Uten Mental Health Uganda og deres dyktige rådgivere hadde jeg ikke levd i dag, det er jeg sikker på, sier hun.

Trettifem år gamle Diana er født og oppvokst i en familie der faren kastet henne ut av huset da hun var 13 år og moren døde fire år senere. Helt siden barndommen har hun måttet ta mye ansvar, og hun har hele livet kjempet for å stå på egne ben. Til tross for sitt vanskelige liv har hun alltid vært en positiv og varm person som sper glede rundt seg. Som eier av to bedrifter gjør hun det bra, og fremtiden så lys ut. I mars 2020 kom imidlertid koronakrisen, samfunnet stengte ned, og turistene sluttet å komme til Uganda. Diana og mange andre bedriftseiere ble stående uten inntekt i månedsvis. Etter måneder med stengte grenser var hun dypt nede i depresjon og slet med hyppige panikkanfall.

– Det var ikke det at jeg ikke hadde penger. Jeg var en av de heldige som ikke slet økonomisk. Det som gjorde meg deprimert var myndighetenes grådighet og hvordan de gir fullstendig blanke i alle bedriftseiere for å kunne putte penger i egen lomme. Koronakrisen i Uganda er ren business for et fåtall mennesker, sier hun.

 

Stikk kniven i deg

Diana er ugift og har ingen barn, så hun hadde nok av fritid til å gjøre ting hun likte – som å lage mat og dra ned til sjøen for å sitte i ro og se ut over vannet. Depresjonen endret alt dette.

– Jeg husker at jeg kunne stå og lage mat og plutselig tenke: ‘Stikk kniven i deg nå!’ Da jeg dro til sjøen for å få ro, hadde jeg tanker om å drukne meg, sier hun, og gråter over minnene.

Hun prøvde å åpne seg for familien og venner, men ingen tok henne på alvor. Fordi hun alltid sprer glede og positivitet rundt seg, var det ingen som så hvordan hun slet. Den dagen da hun fulgte etter lastebilen tok imidlertid livet hennes en ny vending.

– Dagen etter den samtalen gikk jeg til min første terapitime. Jeg gråt ustoppelig, og de lyttet i timevis. For første gang i mitt liv var det noen som lyttet til meg uten å dømme. Den dagen glemmer jeg aldri.

Det henger store plakater ved veiene mange steder i landet. Det er en del av en opplysningskampanje til organisasjonen Mental Health Uganda og reklame for den nye nasjonale hjelpetelefonen

Hundrevis av innringere

I stuen i et hus i området Kireka Kamuli i Kampala ligger det en nyfødt baby. Barnets mor, Erusa Nakiyimba, sitter med et headset ved en laptop og tar imot samtaler på den nye nasjonale hjelpetelefonen til Mental Health Uganda. Dette er landets første gratis hjelpetelefon for folk som sliter psykisk. Innringerne mottar råd, veiledning og informasjon om mental helse, og om nødvendig blir de henvist til nærmeste hjelpeinstans. Tilbudet er laget for ungdommer mellom 15 og 35 år, men rådgiverne svarer innringere i alle aldre. I et land der mentale helseproblemer er stigmatisert og tusenvis av mennesker sliter i det skjulte, virker tilbudet om en gratis hjelpelinje nesten for godt til å være sant.

– De første ukene etter lanseringen mottok vi hundrevis av samtaler fra hele landet hver eneste dag. Mange ringte bare for å se at det virkelig var sant at tjenesten var gratis, og vi slet teknisk med de mange samtalene, sier rådgiver Erusa Nakiyimba.

 

Unge suicidale

Seks rådgivere og en psykiatrisk sykepleier er tilknyttet tjenesten. De snakker til sammen fem språk og har bred erfaring med å veilede mennesker med ulike former for psykiske utfordringer. Erusa Nakiyimba, som ble Dianas rådgiver, har over det siste året hjulpet mange titalls mennesker.

– Den vanligste samtalen er med en ung jente eller gutt som sliter psykisk. Mange føler at foreldrene deres ikke er glade i dem, mens andre har identitetsproblemer. Det er forbausende mange unge som er suicidale, sier Erusa.

På grunn av koronakrisen har hun og de andre rådgiverne i lange perioder jobbet hjemmefra.

Arbeidsgiveren hennes, Mental Health Uganda, en frivillig organisasjon med rundt 20 000 medlemmer i 31 av landets distrikter, er landets ledende organisasjonen for mennesker med psykiske lidelser. Hjelpetelefonen er bare én av mange tjenester som organisasjonen tilbyr, men dette tilbudet har vist seg å være sårt tiltrengt blant mange

Daniel Lubanga, prosjektkoordinator ved Mental Health Uganda.

– Helsetjenester med fokus på mental helse er en mangelvare i Uganda, og mennesker sliter i det stille. Psykiske problemer melder seg ofte tidlig, og ungdommer har ingen å snakke med når får problemer, sier Daniel Lubanga, som er prosjektkoordinator for Mental Health Uganda.

 

Norskstøttet prosjekt

Hjelpetelefonen ble etablert i fjor med støtte fra den norske organisasjonen Mental Helse Ungdom. Denne organisasjonen driver Rettighetstelefonen, der ungdom blant annet kan få råd og veiledning om hvilke rettigheter de har i helsesystemet. Det er denne tjenesten som ble inspirasjonskilden til den ugandiske hjelpetelefonen og prosjektet Amplifying the Voices of Young People with Mental Health Issues in Uganda. Det femårige prosjektet har fått støtte (rundt 15 millioner kroner) gjennom Atlas-Alliansen og er underlagt Norads rammeavtale.

- Målet var å etablere en tjeneste som gjør psykososial støtte mer tilgjengelig for folk som ikke har penger eller geografisk nærhet til de få tilbudene som finnes. Tjenesten er den første i sitt slag i Uganda, og jeg tror vi alle satt med en klump i magen på lanseringen i mai – nysgjerrige på om noen ville ringe inn. Nå har det vist seg at hjelpetelefonen er et etterlengtet tilbud for mange, sier Tuva Rosenvold, som er rådgiver for internasjonalt arbeid ved Mental Helse Ungdom.

Tuva Rosenvold, rådgiver for internasjonalt arbeid ved Mental Helse Ungdom.

Store tall

På verdensbasis tar over 800 000 mennesker sitt eget liv hvert år, noe som tilsvarer et dødsfall hvert førtiende sekund, ifølge tall fra Verdens helseorganisasjon. Selvmord er rangert som den nest største dødsårsaken blant unge mellom 15 og 29 år, og 79 prosent av selvmordene skjer i lav- og mellominntektsland. 

I Uganda finnes det bare rundt 35 psykologer for 45 millioner mennesker, og bare én prosent av landets helsebudsjett er øremerket for mental helse. Mesteparten av den statlige støtten går til landets eneste psykiatriske sykehus, Butabika, som ligger i hovedstaden Kampala.

I småbyer og på landsbygda er det mange som sliter med sine problemer i stillhet. Over store deler av det afrikanske kontinentet, og også i mange deler av det ugandiske samfunnet, blir personer med psykiske lidelser fortsatt ansett som gale. På landsbygda er det ikke uvanlig at familier holder personer med psykiske lidelser innelåst eller lenket til trær eller stolper. Mangelen på helsetilbud og sterke tradisjonelle trosoppfatninger fører at folk enten blir stående uten hjelp eller søker seg til heksedoktorer og tradisjonelle healere.

 

Myndighetene svikter

Mental Health Uganda samarbeider tett med landets myndigheter, og det er helsevesenet som står for eventuell behandling av de som søker hjelp via telefontjenesten. Samarbeidet med myndighetene er til tider krevende.

– Vi vil svært gjerne samarbeide med helsevesenet, men mangelen på prioriteringer, budsjett og fagpersonell fra myndighetenes side gjør at satsningen på mental helse er minimal, sier prosjektkoordinator Lubanga.

Når en person som ringer til hjelpelinjen trenger behandling, blir han eller hun henvist til et lokalt sykehus eller en klinikk, men både avstandene og mangelen på tjenester utgjør store utfordringer. Det er ikke uvanlig at det er flere mil til nærmeste helseklinikk, og kunnskapen om mental helse blant helsepersonell er generelt lav.

– I juli ble vi ringt opp fra et avsidesliggende distrikt. En mann trengte behandling, og vi henviste ham til nærmeste sykehus. Der ble han så dårlig mottatt at han dro hjem igjen. Da vi fulgte opp saken, ble vi fortalt av familien at han hadde tatt sitt eget liv i frustrasjon, sier Lubanga. 

Psykiatrisk avdeling ved sykehuset i Gulu. Hit kommer folk fra hele Nord-Uganda. Under koronakrisen ble landets psykiatriske avdelinger konvertert til koronaavdelinger. Denne avdelingen i Gulu er den eneste i hele landet som har holdt åpen. 

Lokale fotsoldater

De har en åpen dialog med myndighetene om behov og mangler.

– Folk er desperate etter hjelp, og dette er noe vi formidler til myndighetene. Vi opplever at de er svært positive til dette prosjektet, og de spør oss ofte om informasjon og råd. Utfordringene ligger imidlertid høyere opp i systemet. Mental helse har aldri vært prioritert i Uganda, sier Lubanga.

Han og kollegene hans har et forslag til en løsning på noen av utfordringene. De ønsker å peke ut 25–30 personer – såkalte «fotsoldater» – fra hvert distrikt og gi dem opplæring innen mental helse. På denne måten vil man kunne nå frem til mennesker på avsidesliggende steder.

– Ved å utstyre personer ute i distriktene med nok kunnskap til å hjelpe folk der de bor, vil vi garantert redde mange liv, sier Lubanga.        

Tilbake i hagen bak huset til Diana har det blitt ettermiddag. Hun lukker døren til kontoret og tar bilen ned til sjøen der hun pleier å sitte. Hun har vært i terapi hos sin rådgiver i flere perioder og er nå tilbake til livet. Hverdagen kan til tider være vanskelig,  men hun klarer å ta seg opp igjen.

– Jeg har bearbeidet alt det vanskelige fra min barndom og bygget meg sterk til å tåle motgang. Den 15. oktober i år var det nøyaktig ett år siden jeg gikk i terapi for første gang. Den dagen kommer jeg til å feire hvert eneste år. Det er dagen da jeg fant tilbake til livet igjen, sier Diana.

 

Obs: For å beskytte identiteten til intervjuobjektet har vi endret navnet hennes i artikkelen. Diana er ikke hennes egentlige navn.

 

 

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 16.11.2021 07.51.48 Sist oppdatert: 16.11.2021 07.51.48