De siste to årene har Hanna Mollan jobbet for at sikkerhetsstyrkene i et av klodens minst utviklede land skal bli bedre på å ivareta folks sikkerhet. Foto: EUCAP Sahel Mali

Mali-utsending: – Sikkerhet og utvikling må samordnes bedre

Hanna Mollan jobber med å bygge tillit mellom Malis sikkerhetstyrker og sivilbefolkingen. – Sikkerhet og utvikling må samordnes bedre. Med bedre kommunikasjon kunne mange misforståelser vært unngått. Her kan Norge spille en viktig rolle.

– Den norske Sahelstrategiens premiss er at regionens sammensatte utfordringer krever en helhetlig tilnærming for å skape stabilitet og utvikling. Det er bra, og jeg tror Norge – som en liten og relativt ny aktør i Sahel – kan bidra positivt, sier Hanna Mollan via WhatsApp fra Malis hovedstad Bamako.

De siste to årene har hun jobbet for EUs sivile operasjon for kapasitetsbygging av maliske sikkerhetsstyrker, utsendt av Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP. Mollan jobber med tillitsbygging mellom styrkene og befolkningen, gjennom rådgivning, undervisning, og jevnlige besøk på baser i det sentrale Mali.

– Samtidig er det slik at et slikt engasjement forutsetter en nasjonal plan som samordnes slik at alle trekker i samme retning – slik at ressursene som brukes på sikkerhet, godt styresett, og utvikling settes inn på samme sted og samtidig.

 

 

– Sivile er nøkkelen

Mollans kjepphest er at sikkerhet og utvikling er gjensidig avhengige av hverandre.

– Derfor må innsatsene samordnes mye bedre enn det vi nå ser i Mali. Sammen med sivilsamfunnsorganisasjoner deltar vi på folkemøter der tradisjonelle ledere og representanter fra kvinne- og ungdomsorganisasjoner blir kjent med styrkene. Vi diskuterer sikkerhetsutfordringene og hvordan de kan bedre sikkerheten og for å hjelpe styrkene til å beskytte befolkningen, sier Mollan.

Hun forklarer at i motsetning til militæret som kriger mot det de definerer som terrorgrupper, er sikkerhetsstyrkenes oppgave er å sikre byer og landsbyer, patruljere viktige veistrekninger, og å beskytte sivilbefolkningen – slik at grunnleggende tjenester som skole og helse, og utviklingsprosjekter som veibygging, vann og strømforsyninger kan komme i gang.

– Men maliske myndigheter har lite fokus på koplingen mellom sikkerhet og utvikling. En stor utfordring er at de samme styrkene som skal beskytte befolkningen er under militær ledelse og blir også satt til krigføring.

Hanna Mollan på feltbesøk til Timissa, Ségou – sentralt i mali. Det var første gang den lokale ordføreren hadde besøkt basen til de maliske sikkerhetsstyrkene, men hav visste ikke hva de gjorde i hans område, til Molans store overraskelse. Foto: EUCAP Sahel Mali.

Mollan mener sivilbefolkningen er nøkkelen for å lykkes, men at folket så langt har spilt en minimal og symbolsk rolle i myndighetenes sikkerhetsarbeid.

– Dette arbeidet må systematiseres. Jeg sitter på et lass med strategier, gode planer som maliske myndigheter selv har utformet. Men når jeg reiser rundt og snakker med sivilsamfunnsledere, har de aldri sett dem, selv om de skal implementere dem. Selv sikkerhetstyrkene kjenner lite til disse planene. Med bedre kommunikasjon kunne mange misforståelser vært unngått. Her kan Norge spille rolle.

Mollan eksemplifiserer fra et feltbesøk hun var på i april:

– Vi besøkte en base i Segou-provinsen, hvor maliske styrker hadde vært i ett år – sendt dit for å beskytte sivilbefolkningen. Men når vi inviterer den lokale borgermesteren til basen, oppdager vi i at han aldri har vært der, at han ikke vet hvem som kontrollerer basen eller hvorfor de er i «hans» område. Hvorfor er det sånn? Fordi det mangler en kommunikasjonsstrategi rundt landets sikkerhetsplaner. Malis folk får ikke vite hva som gjøres. Det mangler dialog.

 

– Folk flest er overlatt til seg selv

Mollan sier eksempelet viser hvordan brorparten av befolkningen i Mali er helt overlatt til seg selv, at de lever sine liv uten noen form for myndighetskontroll eller -dialog.

– Utenfor de store byene finnes nærmest ingen offentlig tilstedeværelse. Folk mangler strøm, de mangler veier, det er ingen politi. Og finnes det en skole eller et helsesenter så har de fikset det selv. Det er også derfor lokalsamfunn oppretter egne brigader, landsbyungdom som skal beskytte lokalsamfunn mot kriminelle grupperinger, mot vold. Folk må klare seg selv, sier Mollan.

Siden den erfarne nødhjelpsarbeideren ankom Mali i 2019 har situasjonen bare blitt verre.

– Det er flere fattige, og konflikten fordriver folk fra hjemmene sine. Flere har mistet buskap eller muligheter til å dyrke jorda, angrepene mot sivile har økt. Når vi expats snakker sammen mer uformelt her i Bamako, diskuterer vi ofte om vår innsats gjør vondt verre. Om vi har feil fokus, overser viktige stemmer, har utdaterte analyser, ikke forholder oss til virkeligheten. Vi ser en tydelig forverring av situasjonen. Dersom vi fortsetter som før, vil det ikke bli bedre.

EUs sivile operasjon for kapasitetsbygging av maliske sikkerhetsstyrker har siden 2015 jobber for å profesjonalisere og utplassere sikkerhetsstyrker over hele landet. I det sentrale Mali har myndighetene definert 20 baser hvor sikkerhetsstyrkene skal utplasseres for å sikre at tjenester og sivile myndigheter kan komme tilbake. Til nå har EU finansiert byggingen av 4 slike baser. Her er Hanna Mollan på vei inn til feltbesøk Ségou-regionen. Foto: Hanna Mollan

Mollan er likevel positivt overrasket over hvor mange som fortsatt har troen på offentlige myndigheter.

– Jeg leser ofte at folk «avviser staten», men det stemmer ikke med deg jeg ser og hører. Og undersøkelser viser at tilliten til nasjonale styrker er høy, tross at de ofte er ineffektive og begår overgrep mot sivile. Folk ønsker seg en lærer, en sykepleier – og de har absolutt ikke mistet troen på staten.

 

– Et mulighetsrom

Mollan mener dette er et mulighetsrom som norske myndigheter må gripe fatt i. At Norge som en upartisk aktør kan insistere på at sivilsamfunnets får en sentral rolle i sikkhetssektoren

– Igjen og igjen har vi sett at styrker kommer inn i en by, sikrer et område, men så skjer det ingenting. Det kommer ingen å for å reparere vanntårnet på markedet eller installere solpanel på klinikken. Det kommer ingen ressurser til å legge nytt tak på skolestua, ingen lærer, eller politistasjon, eller dommer, eller andre tegn på at staten finnes og er til for folk.

– Men når vi vet at folk fortsatt har tillit til staten, at de ønsker utvikling, vet vi også at det finnes et mulighetsrom der en aktør som Norge kan være en pådriver for at myndighetene, og da særlig de lokale myndighetene ute i regionene, får bedre informasjon, og mer støtte til koordinering mellom sikkerhetsarbeidet og utviklingsarbeidet. 

– Myndighetene og deres støttespillere i ulike sektorer må sitte rundt samme bord. Det de trenger, er noen som kan tilrettelegge for at man enes om å prioritere de mest utsatte områdene slik at innsatsen virker, sier Mollan.

Publisert: 23.06.2021 12.56.16 Sist oppdatert: 23.06.2021 12.56.16